Bokelskere.no

KRETSLØP

Han har, som de fleste av oss, alltid følt at verden kretser rundt ham selv. Han var midtpunktet for alle begivenheter. Likevel skjønte han, etter en liten stund, at verden faktisk kretser om henne. Alt tydet på at hun visste det selv også.

When we don´t trust the truth, we don´t have compassion for ourselves

ETT ÅR YNGRE

Hvis du ikke gjør leksene dine,

sa Mor, kommer jeg ikke til å la deg

feire bursdagen din, & i stedet

for å bli ni, må du være åtte

i enda et år, & ingen av vennene dine

vil ha lyst til å leke med en

som er yngre enn dem, & skolen vil la

deg gå om igjen, & du blir nødt til å presse deg gjennom

alle de kjedelige timene en gang til,

& mens alle de andre blir eldre, vil du

være den samme, & du vil aldri klare

å ta dem igjen, siden du ikke

kan ha to bursdager på ett år,

fordi vi ikke har råd

til å gi deg to presanger.

Når jeg løfter mitt forvirrede hode fra bøkene der jeg fører andre menneskers regnskaper og nedtegner mitt eget fraværende liv, kan jeg iblant kjenne en fysisk kvalme som muligens skyldes at jeg sitter krumbøyd, men som allikevel ikke bare har med tallene og desillusjonen å gjøre. Livet byr meg imot som en virkningsløs medisin.

Det er bedre å skrive enn å driste seg til å leve, selv når det å leve ikke er annet enn å kjøpe bananer i solskinnet så lenge solen skinner og det er bananer å få kjøpt.

Jeg gikk fra Planke til Planke
En langsom og forsiktig vei
Jeg følte Stjernene over Hodet
Rundt Føttene Havet -

Jeg visste ikke om den neste
Ville bli min siste tomme -
Det ga meg den forsiktige Gangen
Noen kaller Erfaring -

"Emily Dickinson"

Når jeg skriver dette er det slutten av august, og jeg tror alle fortellinger er kaleidoskopiske, og at de hovedsakelig forteller om det mislykkede. At vi ville snakke og leve og ikke kunne; derfor skrev vi.

Vi viste dem

Jeg kysset nakken din i parken.

Du sa at paret som satt overfor oss

så på oss hele tiden. Men de

lærte overhodet ingenting. De bare

fortsatte å sitte der uten å røre hverandre,

med armene i kors.

Men hun kjente ikke til noen av de tingene som han kjente til, som alle kjente til. Jenta var flink, hun var god til å prate, men hun hadde aldri jobba skift på Kaken, da ville hun ikke flydd omkring sånn. Hun hadde ingenting som hemma henne. Levde ikke med et trøkk i trynet, som alle andre. Han skulle lære henne. At EEC og arbeiderklassen ikke var noen lekeplass for lærerskolejenter. Folket i dette landet hadde lært leksa si. Den fikk også Torill Karlsen lære seg. Skjønnhet og godtruenhet varer ikke evig. Om ti år var Torill Karlsen hard rundt munnen, svart innvendig, hun som alle andre.

Heile natta låg vi oppe

og kviskra til kvarandre

om hestane vi hadde høyrt

fare forbi i mørkret

Bakken var hard

og skalv av hovane

Den taktfaste lyden

av regn og trav

var snart utanfor

høyrselsranda

snart innanfor huda

Jeg trenger å fortelle det til noen, hvordan det kjennes, hvorfor det er så vanskelig å bo sammen med en som brått er blitt taus. Det er ikke bare følelsen av at han ikke er der lenger. Det er følelsen av at du selv heller ikke er det.

Verden er en hard plass. Her gjaldt det å henge med, ikke gi seg over. Verden er en hard plass å være, men det er plassen. Egil Nyland hadde ingen illusjoner, han forakta de som drømte rosenrøde drømmer, han kunne ikke tenke seg at noe kunne være annerledes enn det var, tanken forekom ham latterlig. Av farger var lyserødt den jæveligste, det var horefarge. Alle drømmer om det annerledes var rosenrøde. Han blei kvalm av dem.

Hadde han blitt lurt? Det hadde vært hans egen feil. Han nekta å bruke gummi, jeg hopper av, hadde han sagt. Jeg bruker ikke dong, ikke jeg. Jeg spiser faen ikke sjokoladen med sølvpapiret på. Så hadde han spist sjokoladen uten sølvpapiret på, spist sjokoladen som den var. Og nå hadde han blitt frakta til Stord for å bli innlosjert hos en småbruker på Stord, i annen etasje, i seng sammen med dattera hans, og skulle hver dag traske av gårde til Stord Verft, for siden å vende tilbake til ungeskrik, og kjerring, og ingen biler å fikse i garasjen.

Filmen lik maleriet viser det ikke synlige - Vibeke Slyngstad siterer Jean-Luc Godard

Dette burde skrives i nåtid, jeg skrev ikke.