Bokelskere.no

Uthevet tekst Hvordan lyder den gamle klisjeen? Da alle arabiske jenter sto i kø og ventet på at Gud skulle dele ut gener som gjør alle desperate etter å gifte seg, må jeg ha vært et annet sted, trolig oppslukt av en bok.

Jeg er den som er berømt
i denne byen for mine
elskhovskunster.
Jeg er den som aldri
besudlet mine øyne med
å se det skitne i noe.

Vi er trofaste, vi holder ut
anklager, vi er lykkelige,
for vår tro kaller det
kjettersk å bli fornermet.

Vinen fikk meg til å kaste
mitt selvbilde i vannet.
Slik byttet jeg selvdyrking
mot vindyrking.

Jeg spurte den gamle på
skjenkestedet om
veien til frelse.
Da ba han om et beger
med vin og sa:
Å holde mysteriene skjult.

Husker du aftenbønnen?

Jeg husker bare ting når det ikke er mer igjen av dem.
Men det var aftenbønnen som sto i den lyseblå boken
med bareneregler dekket av gammel havregrøt, på siste
side. Etter huskeregelen for norske kornsorter, byggen med
lang paraykk, rugen med vipper, havren som har bjeller på,
hveten har kun tipper.

I radioen brøler guttekoret. Stekelukten renner ned vinduet.
Såpepulveret sitter fast i sprekken på vaskemaskinen. Der
det durer varmt, roterer, ligger et rede av skittent sengetøy
man kan stupe i og finne kattunger.

Det er ikke slik jeg vil ha det. Jeg skraper grønske av pappas
amerikakoffert, i gamle dager reiste han mye og vokste som
en ivrig plante i sollys. Det henger noen kattunger etter
klørne fra strietapetet. Lillesøster vikler seg inn i fiskegarnet
hun fikk til jul, men lærer fort både å fristille seg og
oppgradere bøteteknikken.

I radioknitringen bor kjeltringer som dreper mamma og
pappa hver natt. Mamma knytter forkleet rundt kjøkkenet,
hører ikke ropene fra barnerommet.

Stenglene som holder stuebordet oppe er på god vei til å
knekke. I midten står tv'en og holder veggene på trygg
avstand.

Lillesøster er skremt. Hun dytter aftenbønnen inn i de
overfylte skyene og kommer opp i sengen min. Jeg setter på
to nattlamper og lukker buret så ikke rottene skal rømme
og bli spist av kattungene.

Husker du ikke siste vers? Mamma synger det jo hver kveld.
Jeg øver i hodet, husker når jeg nynner litt først.

Taklampen dirrer. Spøkelsesklistremerket sitter fast på
vinduet. Det e nå eller aldri. Jeg husker ting best når det
ikke er noe mer igjen.

Reinslighet, ordentlighet og kunnskap om hva som var sunt for kroppen, det var det som skulle til for å høyne arbeiderklassens standard. Hun hadde vokst opp med brunt sukker, sirup og kaffe. Usunne, oppråtnende saker som arbeiderne proppa seg med og som deres uvitende kvinner satte fram til dem dag etter dag, år etter år. Å slåss i mot dette var ingen lita oppgave. Og Jorunn Johansen, f. Åsen, hun kunne slåss for det hun trudde på. Hun hadde alt greidd å få sirupen bort fra svigerinna Liv Danielsens spiskammer, og sjøl om det så smått ut, skulle hun også greie, og det var hun viss på, å få den vekk også fra spiskammeret til sin egen svigermor, sjøl om hun skulle kjempe til randen av uvennskap mot Rudolf Johansens lettsinn og skjødesløshet. Å befri arbeidsfolk fra uvitenheten om deres egne dårlige vaner og forkastelig kosthold var den 26-årige Jorunn Johansens store mål. Når hun stod foran en flokk med husmødre f.eks. i Tøyen Folkets Hus tenkte hun, beskt: Jeg skal gjørra folk av dem, pokker åsså.

Varje dag fattar vi tusentals beslut, allt från vilka strumpor vi ska ha på oss, till hur vi ska prestera på topp - detta kräver hjärnkraft. Trots det har de flesta av oss bättre koll på hur en Iphone fungerar än vår egen hjärna. Är inte det konstigt? Vi vet vilka appar vi ska ladda ner för att optimera mobiltelefonen men har noll koll på vilka inställingar vi faktisk kan göra i vår egen hjärna för att fatta bra beslut.

Som alle enebarn er hun vant til plutselige gaver, en voldsom lidenskap som følger av å være umistelig i foreldrenes øyne. Hun mistenker at det er savnet etter et annet, en gang ønsket, men for alltid ufødt, barn, som har etterlatt en slags desperasjon. Ubrukte muligheter, og forståelsen av at det alltid kommer til å være bare henne. En gammel skuffelse som skal glemmes, eller bare alvoret i det faktum at hun er den eneste.

Med andre ord tror de fleste av oss at vi er den vi er på grunn av avgjørelser vi har tatt, på grunn av hendelser som har formet oss, på grunn av valgene til dem omkring oss. Vi tenker sjelden på at vi også formes av avgjørelsene vi ikke tok, av hendelser som kunne ha skjedd, men som ikke gjorde det, eller av vår mangel på valg, for den saks skyld.

Fra Pessoa: "Å, det er savnet av ham jeg kunne ha vært som skremmer og splitter meg."

I The Science of Right skrev Kant: "Ekteskapet er foreningen av to personer av motsatt kjønn, med den hensikt å komme i livsvarig besittelse av hverandres kjønnsorgan."
Kant hadde åpenbart ikke truffet min mann.
I likhet med Descartes, Newton, Locke, Pascal, Spinoza, Kirkegaard, Leibniz, Schopenhauer, Nietzsche og Wittgenstein knyttet naturligvis aldri Kant seg intimt til noen, eller forstret opp en familie.

Men de tidlige diktene, de er alkymi, mirakuløse. De åpner mine ører, åpnet min tanke, som blomster i vann.

Det er lenge siden jeg overga meg til et blindt begjær etter det skrevne ord. Litteraturen er min sandkasse. Der leker jeg, bygger fort og slott, tilbringer herlige timer. Det er verden utenfor lekegrinden som volder meg bry. Jeg har rolig tilpasset meg - men ikke på noen konvensjonell måte - denne synlige verden, slik at jeg ubesværet kan trekke meg tilbake til min verden av bøker. For å forfølge metaforen: Dersom litteraturen er min sandkasse, så er den virkelige verden mitt timeglass - et timeglass som tømmes korn for korn. Litteraturen gir meg liv, og livet dreper meg.
Vel, livet dreper alle.