En begynnelse og en bok som blir hos deg - lenge etter at du har lest den. Det samme kan sies om flere av Sæterbakkens bøker.
Veldig bra!
Takk for oppklaringen, Librosaurus!
Som boktittel antar jeg at «warlight» muligens også har en dobbelt betydning. Boktittelen virker vel brå uten en videre forståelse. Ifølge en anmelder så nevnes tittelen kun en gang i boken.
Fint å få oppklart problemet, men hvordan oversettes denne tittelen til norsk?
«Warlight» forstår jeg som et ord med dobbelt bunn. Det gir det et stemningsbilde med håp for fremtiden - helt konkret kan det leses som et lede/markeringslys som viser vei. Men å finne et norsk uttrykk som dekker alt - kan være en utfordring til oversetteren annelingua. :)
«Warlight» kan også være et nyord eller uttrykk hvor forfatteren med eierskap til ordet må definere hva som menes med det.
Dette er et "problem" som kan løses av annelingua!
oh, yes
there are worse things than
being alone
but it often takes decades
to realize this
and more often
when you do
it's too late
and there's nothing worse than
too late.
"Warlight" er ikke et ord ifølge Sam Leith - The Telegraph
Denne helga leser jeg blant annet Gertrude Stein sin bok «Alice B. Toklas’ sjølvbiografi». Boken er stilet som den fiktive selvbiografien til Steins livspartner, sekretær, muse og kokk Alice B. Toklas. Ifølge omtalen av boka utleverer Stein datidens kulturpersonligheter - og det kan bli svært så underholdende.
Dagens dikt er derimot av det triste slaget,
Charles Bukowski skrev dette diktet til minne om Carson McCuller som døde i 1967.
Carson McCuller
she died of alcoholism
wrapped in the blanket
of a deck chair
on an overseas
steamer
all her books of
terrified loneliness
all her books about
the cruelty
of the loveless lover
were all that were left
of her
as the strolling vacationer
discovered her body
notified the captain
and she was dispatched
somewhere else
upon the ship
as everything else
continued
as
she had written.
God lesehelg!
Eg likar å ha utsikt, men eg likar å sitje med ryggen til.
Jeg er enig med deg i det du skriver om kommunismen i historisk perspektiv, men om Doris Lessing hadde behov for å tone ned sine politiske sympatier - er jeg usikker på. I hennes (Doris Lessing debuterte på 1950-tallet) samtid kom det fra Frankrike litteratur som ble lest og diskutert i hele Europa skrevet av bl.a Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir, begge hadde sterke kommunistiske sympatier. I England var Iris Murdoch en kjent intellektuell, forfatter, akademiker og kommunist. Flere kjente og mindre kjente forfattere med samfunnsengasjement sto på venstresiden etter andre verdenskrig - og de skjulte ikke sine sympatier. Derfor har jeg problemer med å forstå hvorfor Doris Lessing skulle skjule sine.
- Boka finner du sikkert på biblioteket. :)
Takk for anmeldelsen, gretemor. Ikke den jeg var på jakt etter, men interessant var den. Jeg husker at hun bl.a. hevdet i intervjuet at hennes eget politske syn ikke hadde noen relevans til boken. (Hun var eller hadde vært medlem av kommunistpartiet) Det var litt vanskelig for meg å tro at hennes politiske referanser ikke hadde noe innflytelse på boken.
Angående «Det femte barnet», tankevekkende at du syntes at boken var «teit», du er nok enda mer jordnær eller realistisk enn meg. :) Mine døtre, som var unge tenåringer da boken kom ut, likte den også - en skikkelig god, ekkel skrekkbok i følge dem. Jeg leste den som en oppsamling av komprimerte negative følelser fra forfatterens side. Selv om Lessing selv uttaler at det kun var en «horrorbok».
Som du skriver: «gøy med en forfatter som mener såpass mye om hvordan historiene hennes ikke skal leses». Jeg husker noen diskusjoner da hennes bok «Den gode terroristen» kom på midten av 1980- tallet. Politisk, med klare linjer til IRA. I et intervju ( har prøvd å finne det igjen) ga hun leserne i klartekst beskjed om hvordan boken ikke skulle leses. Det gjorde at jeg ventet med å lese romanen.
Lessing har ofte brukt «Alien» om sine barndomsopplevelser. Under oppveksten i Persia og Rhodesia, opplevde hun seg ofte som «en alian». Temaet går igjen i flere intervjuer. Interessant at hun blander det sammen med Ben. Satt på spissen så åpner det opp for flere teorier - og da har kanskje Lessing oppnådd det hun ville.
«Det femte barnet» - var en skrekkhistorie. Jeg leste den som en historie med smerte, angst og uro. Skikkelig «horror». Kanskje jeg bør lese den på nytt.
Jeg har lest mye Doris Lessing, men ikke hennes bøker med science fiction. Jeg har startet, men avbrutt, ganske enkelt fordi sjangeren ikke interesserer meg.
Men bøkene om Ben har jeg lest. «Det femte barnet», - leste og forsto jeg som en bok fylt til randen av komprimert smerte, uro og angst (av jordisk karakter). «Ben in the World», - har jeg ikke noe forhold til, boken fungerte som en oppfølger, og ikke noe mer.
Vi tolker våre liv, interesser og erfaringer inn i det vi leser - og forstår litteraturen ut i fra det,
- science fiction og utenomjordiske tolkninger er ikke mitt område. :)
Doris Lessing blir intervjuet om Ben in the World
- håper at intervjuet er litt oppklarende. :)
Jeg håper dette intervjuet med Doris Lessing fra 1988 kaster lys over saken.
Regn og tunge skyer utendørs, trøndersk sommer på sitt beste.:) Ryddesjauen min er snart over, og jeg har endelig veggplass til kunst som har vært på lager i kleskapet. Ryddingen fører også til at noen bøker vil bli relest. Først ute er Ulysses av James Joyce. Det må være bortimot 30 år siden jeg leste boken sist. Jeg husker Ulyssessom en leseopplevelse, mens en venninne jeg "samleste" med avbrøt ganske fort.
På Kindlen er jeg i gang med Shylock Is My Name av Howard Jacobsen. Boken er en av The Hogarth Shakespeare-series, - basert på The Merchant of Venice
Diktet i dag stammer fra Viser, songar og dikt frå Eresfjord og Eikesdal
- Samla av Bersvein Leirvoll, og utgitt i 1982. Boken ble funnet under ryddesjauen.
For de som er gamle nok til å huske Mardølaaksjonen i 1970, vil forhåpentligvis diktet vekke noen minner. (diktet har 11 vers, så jeg plukker ut noen.)
Mardøla tek farvel 12/8 - 1970
"Mardalsfossen" vart sonen min kalla,
han er ein av dei høgste fossefalla.
Ei ovfager perle i norsk natur
som ikkje er skapt for å stengjast i bur.
I dag er eg sorgtyngd. Dei sonen min vil ta.
Med makt dei over til Rauma vil dra.
Han som er ekte Eikesdalsgut
som fange i Grytten skal enda tilslutt.
I Sandgrobotnen dei til aksjonen drog
bygdefolk og andre vener, - eit stille tog
Dei vassdrags(u)vesenet syna dei
at ikkje alt så rett har bore til.
Men da kom Raumaranes blod i kok.
Dei bar seg åt som vikingar på ufredstokt.
Med bensinkanner, - og mord i sitt blikk
med ville hyl dei til motaksjon gjekk.
Da synte mitt folk ei heroisk ro
og ei framferd som høver den norske kultur.
Så stilt dei satt på sin post - medan skjellsorda jog
over ingenmannsland frå fiendens mur.
Eg takkar alle som var meg tru
og vonar eg framleis i dykkar hjarte vil bu
Så eikesdøler, eresfjordingar og mine vener all
må bera i sitt minne, Nordeuropas høgaste fossefall.
Øverås, 12/8 1970
- Agnes Hammer (Innflyttar)
It is one of those better-to-be-dead-than-alive days you get in the north of England in February, the space between the land and sky a mere letter box of squeezed light, the sky itself unfathomably banal.
-Shylock Is My Name
by Howard Jacobson (Hogarth Shakespeare)
Det er overskyet i dag, med andre ord, godt arbeidsvær for den som beskikker sitt bo. Jeg er fortsatt på biblioteket, rydder og hiver.
På Kindelen er jeg godt i gang med Minette Walters siste bok «The Last Hours». Walter har vissnok sluttet å skrive krim, den siste krimboka kom for ti år siden. Jeg har ikke fulgt med i timen, så jeg oppdaget litt sent at boken jeg hadde kjøpt var en historisk roman. Men romanen er ikke fri for letthet og spenning - så den passer godt som lesestoff når konsentrasjonen ikke er helt på topp.
Dagens dikt er også av det lette slaget:
De gammeldagse piker.
De gammeldagse piker
de hadde ikke ben.
De hadde bare kjoleskjørt
Og elsket bare en.
De gammeldagse piker
de var så full av blu.
De var forkuet, stakkars små,
ler unge piker nu.
De gammeldagse piker
de kom som hvite lam
til den som hadde kåret dem
og gav sin dyd til ham.
De gammeldagse piker
de tenkte vel som så,
at når jeg bare har en dyd,
kan bare en den få.
Nu tenker mangen brudelill:
Hvor skal jeg få den fra, -
hos ham jeg sist ga dyden til
er ingen dyd å ta.
God lesehelg!