Bokelskere.no

Det er ikke mange bøker jeg begynner å gråte av, men det gjorde jeg av denne. Jeg følte så med hovedpersonen som har en slags "Styggen på ryggen" med seg i fortellingen, i hennes hverdag med overvekt og utenforskap. Hun føler seg stygg og verdiløs, og blir mobbet på skolen. Det er ikke lett å være den med for mange kilo på kroppen, det er noe som man kan relatere seg til i vår tid. Jenta i boka inngår etter hvert en avtale med foreldrene som gir henne penger for hver kilo hun klarer å slanke bort. Men klarer hun å få bort "Styggen på ryggen"? Den som leser, får se. Uansett: dette er en meget god tegneserie om et viktig tema. Det gjør vondt å lese.

Nok en herlig fortelling om de tre bukkene Bruse, som nå må begynne på skolen. Morsom bok for barn i alle aldre! Perfekt bok til høytlesning.

Rebell, kompromissløs, uortodoks, dyster, stormannsgal, provokatør, visjonær, pompøs, kontroversiell, morbid, genial… det er ikke få karakteristikker som har blitt brukt til å beskrive Alexander McQueen. Den britiske klesdesigneren deisa inn i moteverdenen tidlig på 90-tallet, og tok den fullstendig på senga. I mekkaene Paris, New York og Milan klødde man seg etter hvert i hodene, og undret hvem er denne kvapsete, eplekjekke snørrvalpen?

Lee Alexander McQueen ble født i London i 1969, og vokste opp i en arbeiderklassefamilie som yngstemann av seks søsken. England på midten av 70-tallet bød på tøffe kår for mange, og McQueen-familien var intet unntak. Men trass i fattigdom, enkle levekår, mobbing på skolen og misbruk; Lee Alexander fikk med seg to fundamentale ting hjemmefra: kjærlighet fra moren, og etter hvert troen på at han burde vurdere en fremtid som skredder.

Blood beneath the skin er bygd opp kronologisk. Den er sparsom på opplysninger om barndommen og tenårene til Lee Alexander, men får et oppsving når han begynner i lære hos en skredder på berømte Savile Row i London på slutten av 80-tallet. Han var tilsynelatende antitesen til en moteinteressert ung mann, og så mer ut som en ølglad fotball-hooligan, men å klippe i og sy stoffer, det kunne han. Veien videre førte til designer-utdanning, og i salen under hans avsluttende show satt Isabelle Blow. Dessverre, er det lett å tenke i etterkant. Forholdet til Blow og McQueen utviklet seg til noe sykelig klamt og destruktivt i årene som fulgte, men var samtidig en indirekte årsak til at McQueen kom seg opp og frem.

Wilson er journalist, og har tidligere skrevet biografier om både Sylvia Plath og Patricia Highsmith. Problemet med fortellingen hans om McQueen, er at han virker å ha påbegynt prosjektet med ett eneste formål: å få bekreftet de mange allerede oppleste og vedtatte sannhetene om mannen han skal biografere. Det er dårlig journalistisk håndverk å stille kun de spørsmålene han vet vil gi de svarene han åpenbart er ute etter.

Alle visste at McQueen var rusmisbruker. Og de fleste visste at han elsket sex og levde et promiskuøst liv, at han hadde en tøff oppvekst og bar på mye mental bagasje. Å få dette repetert om og om igjen, gjennom hele biografien og av utallige kilder, er unødvendig. En god biograf må være mottakelig for overraskende vendinger når han/hun bedriver research, men det virker som om Wilson ikke har vært interessert i å utforske aspekter ved McQueens liv som ikke nødvendigvis nørte opp under hans egne forestillinger.

Det er tydelig at også mange av kildene Wilson har intervjuet; venner og bekjente, tidligere kolleger og samarbeidspartnere, familiemedlemmer og eks-kjærester, fortsatt er sterkt preget av McQueens selvmord. De har ikke den nødvendige distansen som kreves for å kunne se en sak – i dette tilfellet; en person – nyansert og fra flere sider. Som alle andre levende skapninger; McQueen var ikke bare god og kjærlig, eller bare en selvsentrert bråkmaker. Bak Sarah Burtons uttalelser kan man nesten høre gråten ligge på lur, og Daphne Guinness er motbydelig naiv når hun sier at selvmordet kom som et stort sjokk.

Uten å kanskje selv være klar over det, klarer Wilson å avkle kjendistilværelsen og den mye omtalte moteverdenen som en stygg, manipulerende og hard mekanisme som ikke blir fornøyd før du ligger på trynet i grusen. Lee Alexander McQueen hang seg i sitt eget hjem før han fylte 41 år, og er det noe denne biografien lykkes i, trass sine mangler, så er det å underbygge hvilket forferderlig tap dødsfallet hans var. Ikke bare for mote- og kunstverdenen, men for noe større. McQueen var til tider irriterende og barnslig i sin provokative trass, men hadde alltid en sterk og genuin visjon med arbeidet sitt. Sånne folk finnes det ikke mange av, og derfor svir det ekstra når de blir borte alt for tidlig.
Den boka!

Boken tar opp det vanskelige, men svært så aktuelle temaet demens som kan ramme dine nærmeste. Lukas har en bestefar som har fått denne sykdommen, som i boken blir omtalt som glemmesyken. Bestefaren rømmer og Lukas må følge etter for å redde ham. Boken er både alvorlig og morsom. Denne boken kan fint brukes som temabok på barneskolen. Det fins også noen gode råd for barn helt bakerst i boka, som er utgitt av Kirkens Bymisjon.

En godtepose av en bok! Humor og lekent språk, barn som er helter og voksne som ikke lytter.. Tror nok de som liker Doktor Proktor vil like denne også. En favoritt hos meg!

Fin bok til høytlesning! Passer for barn fra 5-7 år.

Den boka!

Bjørn Vatne klarer mye på én gang med debutromanen Slik skal vi velge våre ofre. På en direkte og smart måte sier han noe fornuftig om dagens kjønnsroller, om å være aleneforelder, om å stå på sidelinjen av det politisk korrekte og om det moderne samfunnets trang til å kontrollere og overvåke. Ja, det er mye på én gang, men han beholder styringen med alle trådene gjennom store deler av de drøyt 350 sidene. Det er imponerende.

Hovedpersonen og alenefaren Kjetil kunne fort ha blitt redusert til en usaklig karakter uten troverdighet. Hans elskede Aina dør da hun føder datteren deres. Han har en bemidlet og hovmodig svigerfamilie som gjør alt de kan for å knuse ham. Han sliter med å være aleneforelder. Jobben i det lille reklamebyrået er platt og traust. Og han er lei av alle rundt ham som later som at livene deres er perfekte. Kjetil har mye å være frustrert over, og gjør som mange andre i dagens digitale verden: han finner utløp for dette ved å skrive og publisere tekster på internett.

Og så, da? kan man kanskje spørre seg. Her kunne romanen fort ha blitt redusert til et forsvar for nok en frustrert og mannlig furte-Guri som ikke vet hvor han skal gjøre av seg i «den moderne verden». Men det er her Vatne demonstrerer sitt litterære talent med overlegg, for Kjetil er en karakter man føler stor sympati for. Han er lett å kjenne seg igjen i, og Vatne lar ham skli sømløst frem og tilbake i partier om ungdomsårene og partier om historiens nåtid. Det fungerer veldig fint, og danner et bredt bilde av hovedpersonen. Ikke faller forfatteren i fellen med å gi Kjetil en vond barndom som brukes som en mulig forklaringsmodell heller.

Forholdet mellom den fire år gamle datteren Ingrid og Kjetil er bærebjelken i teksten. Naturlig som det skildres, er det et barn-forelder-forhold som de fleste andre; preget av noe usikkerhet, frustrasjon og sinne, men aller mest kjærlighet. Man forstår dog ikke alltid helt hva forfatteren ønsker å si med blogginnleggene til Kjetil, for de pumpes ofte litt for mye opp, for så å dø ut i nesten ingenting. På den annen side er det veldig deilig å møte andre som hater HOME-trenden og alt hva den representerer av et overflatisk dustesamfunn. Je suis Kjetil.

Perfekt til høytlesning! Mange morsomme ord som kan få alle barnlige sinn til å bryte ut i latter.. :)

Den boka!

Livet til den amerikanske pelsjegeren og eventyreren Hugh Glass var fullt av fantastiske opplevelser, skrøner og myter. I en blanding av historiske fakta og fiksjon, har Michael Punke forsøkt å gjenskape Glass’ skjebnesvangre opplevelser med Rocky Mountain Fur Company i «The Revenant». Det er ingen stor roman på grunn av sine litterære kvaliteter, men simpelthen på grunn av Glass – en mann hvis liv fortjent har gitt ham legendestatus i amerikanske historiebøker.

Det var hårda bud i den amerikanske midtvesten på starten av 1800-tallet. En rekke indianerstammer og hvite amerikanere lå i konstant krig om landområder, mat og naturressurser. Hugh Glass var midt oppi dramaet da han i 1823 ble en del av pelsjegerlaget Rocky Mountain Fur Company. Han var en av de mest erfarne av det 11 mann store laget, og høyt respektert for sine evner som jeger og speider. Under ledelse av den hardt prøvede Captain Andrew Henry, var laget på vei opp elva Missouri i slutten av september i 1823.

En ettermiddag ble Glass sendt i forkant for å speide etter fiender og samtidig finne en egnet rasteplass for natten. Den ellers så drevne jegeren ble tatt fullstendig på senga da han plutselig snublet gjennom et buskas og rett inn i to lekende bjørnunger. Før han i det hele tatt rakk å plassere hånda på sin kjære Anstadt, ble han angrepet av en aggressiv grizzlybjørn ute etter å beskytte ungene sine. Den ga seg ikke før Glass var maltraktert; med hodeskallen hengende løst, et stort hull i halsen og ryggen revet opp som om den var kjøttdeig.

Alle visste at han kom til å dø. Det var bare et spørsmål om når; samme kveld eller neste morgen? Tre dager senere kommer det fortsatt hvesende lyder ut av hullet i halsen til den bevisstløse Glass, som Henry har lappet sammen så godt han kan. Men pelsjegerlaget mister dyrebar tid; for hver time de venter ved elva på at Glass skal dø, jo større er sjansen for å bli angrepet av indianere. Henry bestemmer seg for å betale to menn for å bli igjen hos Glass, og den sleske John Fitzgerald og unge Jim Berger melder seg frivillig. De skal vente til Glass er død, og deretter gi mannen en respektabel begravelse. Sånn skal det ikke gå.

Etter to dagers venting, er tålmodigheten til Fitzgerald slutt. Fanken, den halvdaue gubben puster jo fortsatt! Når en gruppe indianere så plutselig nærmer seg, avgjør Fitzgerald at de skal ribbe Glass for alt han har av våpen og proviant. Han kommer jo til å dø når som helst allikevel. Berger svelger samvittigheten med tårer i øynene, hardt truet av den eldre kompanjongen, før de forsvinner til skogs. Tilbake sitter en maltraktert og forsvarsløs Glass lent opp mot ett tre; med ingen andre eiendeler igjen enn klærne han har på kroppen. Og opp elva kommer bevæpnede Arikara-indianerne på jakt etter fiender.

Historien om Hugh Glass er makeløs. Det er den uslitelige og gjennomtrengende tanken på hevn som gjør at han, trass i at han er nesten lam i flere kroppsdeler, er fysisk helt immobil og ikke har et eneste våpen å forsvare seg med, overlever. Og ikke bare overlever; han kravler – på alle fire – en distanse på flere hundre kilometer (!) for å sørge for at de to svikerne skal få sin rettmessige straff. Man finner seg selv flere ganger sittende med munnen halvåpen in awe (som det heter) over Glass når man leser «The Revenant». Punke innrømmer at han har tatt seg store friheter med historien; men flere amerikanske historikere har også stadfestet at mange av opplysningene om Glass er korrekte.

Den meksikanske filmregissøren Alejandro González Iñárritu kjøpte rettighetene til Punkes roman for mange år siden, og er endelig i gang med å lage film av materialet – etter mange prøvelser og forsinkelser. Filmen spilles for tiden inn i Vancouver, Canada, med Leondardo DiCaprio i hovedrollen som Glass og Tom Hardy som Fitzgerald. Den skal etter planen ha premiere i desember 2015, og i den anledning kommer den litterære versjonen av «The Revenant» – ikke overraskende – ut i flere nyutgaver (først ut er Picador i januar). Hva annet kan man si enn at selv om romanen alene ikke er noen litterær klassiker, er Glass’ hevntokt alene nok til å fylle både 250 sider i ei bok og en stor Hollywood-produksjon i filmformat. Om det er grunn til å glede seg? Vel, hva tror du?

Den boka!

Hvorfor drikker Jeppe? Og hvorfor drakk flere av storhetene innen amerikansk litteratur seg halvt, og noen ganger helt, i hjel? Det er et vidtfavnende og komplekst spørsmål Olivia Laing prøver å finne svar på i «The trip to Echo Spring. On writers and drinking», men måten hun behandler det på, gjør boka til en stor leseropplevelse.

John Cheever. Tennessee Williams. John Berryman. Raymond Carver. F. Scott Fitzgerald. Ernest Hemingway. Stopp opp og les navnene om igjen noen ganger, og tenk på alle de fantastiske romanene, diktene, skuespillene og novellene disse seks forfatterne har etterlatt seg i litteraturhistorien. Men faen som det kostet. Ingen av dem hadde orden på noe som helst bortsett fra forholdet til skrivemaskinen. Alt gikk i dass, både familieliv, ekteskap, vanlige jobber, hus og eiendom og ikke minst deres egen fysiske og mentale helse. Og den på overflaten innlysende hovedgrunnen til det, var alkohol. Alkohol. Gin, whiskey, vermouth, brandy, øl, sjampanje, rom; hva som helst.

Britiske Olivia Laing fordypet seg i et enormt kildemateriale før hun skrev denne boka. Selv om dét alene er imponerende, er det andre ting som gjør den så særegen, så… human og varm. Det er måten hun nærmer seg temaet på, hvor hun er ytterst følsom men samtidig helt uredd. Laing bestemmer seg for å reise i forfatternes fotspor, og drar på tvers av USA for å besøke noen av byene, miljøene og husene de levde – og drakk seg til grunne – i. Turen går med tog, fly og bil fra Seattle til Port Angeles, New Orleans og New York. I bagasjen har hun ikke bare «Falconer», «Tender is the night», «A streetcar named desire» og «Dream songs», men også en egen historie om en oppvekst preget av alkoholmisbruk.

Så hva er det som får voksne mennesker til å bli slaver av alkohol? Og kanskje kunstnere og forfattere spesielt, er det noe som gjør dem, mer enn andre, disponert for misbruk? På veien gjennom USA snakker Laing med både fagfolk og AA-medlemmer, hun trekker inn personlige opplevelser med misbruk og leser (om igjen) de seks forfatternes egne opplevelser med alkoholen. Måten hun fletter det sammen på, mens hun hele tiden klarer å bevare en tråd og en sammenheng, gjør «The trip to Echo Spring» både tankevekkende, morsom og grotesk.

Når Berryman etter uker med hard avvenning går rett ut klinikkdøra og inn på en bar, er det grotesk. Når Cheever og Carver lager bremsespor på parkeringsplassen utenfor ei spritsjappe i tjukkeste Iowa klokka 08.58 om morra’n (den åpner klokka 09.00), er det morsomt. Og når man leser gang etter gang hvordan forfatterne selv reflekterer over hvor destruktivt viktig alkoholen er i livene deres, er det tankevekkende. Williams døde alene; deprimert og full av piller og alkohol i New York. Berryman og Hemingway, akkurat som fedrene sine, begikk selvmord. Cheever levde de siste årene som rusfri, mens Carver døde som femtiåring. Fitzgerald ble bare 44 år. Som Cheever selv sa; om det var drikkingen som var opphavet til problemene hans, eller problemene som var opphavet til drikkingen, ble han og legene aldri enige om.

Det er fort gjort å romantisere kunstnere som lever tilsynelatende frie, «utsvevende bohemliv», og som nekter å ha andre forpliktelser enn virket sitt. Men det er forferdelig naivt, for det er snakk om vanlige folk av kjøtt og blod som må skaffe mat på bordet, betale regninger og ta klesvasken, i likhet med oss andre. Er det greit å drikke seg snydens og sanseløs ti dager i strekk fordi de svetter over skrivemaskinen med å klemme ut ei ny linje i sin neste briljante roman eller novelle? Det beste med «The trip to Echo Spring», er at Laing beskriver mange og vanskelige sider ved denne måten å leve på. Når man vet at en sørpe full og sjalu Carver dengte hodet til kona mot fortauet om og om igjen, eller at en dritings Berryman trynet på gulvet og slo livstruende sprekker i skallen, gir svaret seg selv: nei, det er ikke greit.

Jeg ser at det er blitt spurt etter Bokelskere-app i et par år her. Er det VIRKELIG ingen som ser potensialet? Jeg ville GLADELIG betalt for en slik. Ser for meg en med samme grensesnitt som Flixster (for film). Så i mellomtiden - finnes det andre som har laget en slik app - gjerne utenlandsk?

Sjarmerende bok om grevlingen Sam som arver et hus etter sin tante Fam. Og om en hemmelig skatt som er gjemt et sted i huset!

Genial bok! Spenningen stiger når trollet ikke er på plass under broen, og setra er stengt for sommeren...

Håkon Mella har skrevet en god bok om det å dyrke sin egen kjøkkenhage. Med få midler og enkle grep kan du få til god dyrking i vinduskarmen, på balkongen eller i hagen. Her får du tips om å komme i gang. Du får også gode tips om å hvordan ta vare på fruktene, plantene og frøene fra årets sesong. Ved siden av sitt arbeid med økologisk dyrking, jobber Håkon Mella som kokk. Han har flere gode tips om hvordan utnytte din kjøkkenhage på kjøkkenbenken. Boken er skrevet for norske forhold.

Tar man turen ut av kjøkkenkroken, ut av kjøkkenhagen og ut i den ville naturen, vil man oppdage vekster i naturens egen spiskammer. Med 50 ville og velsmakende vekster og med over 100 oppskrifter, har Ellen Beate Wollen samlet ideer og tips til hva man kan bruke det man finner i utmark og skog. Kortreist mat kan ikke bli mer kortreist enn det å plukke spiselige planter på stien når man går på tur.

Det beste av alt er at det du har plukket med deg er gratis. Selv om allemannsretten innebærer at man kan ferdes fritt, oppholde seg, raste og høste i utmark og på stier gjennom hele året, er det flere hensyn man skal ta. Man skal vise respekt overfor naturen og ta hensyn til den.

Gjennom kapitler om blomster, urter, tang og tare, sopp, busker og trær, bær og blader, tar hun oss med på en rundtur i fjellet, i skogen og langs strandkanten. Boken er kunnskapsrik. Den er rik på fristelser på hva du kanskje går glipp av hvis du haster forbi en slåpetorn, groblad, bjørk, nesler og villbringebær.