Bokelskere.no

Liker spesielt godt de små referansene til forfatternes litterære verk og liv.

Grundig, godt forklart og med mye bra oppgaver.

I dag har jeg lest Brente barn skyr ilden. Jeg hadde planer om å gjøre mye annet, men det skjedde ikke. Det var ganske enkelt ikke mulig å legge vekk boka i mer enn én tissepause.

Karakterene er irriterende egoistiske, umoralske og slemme. Det er et sykt univers. Ingen er snille, bortsett fra en gammel dame på siste side i boka som ellers ikke er en del av historien. Hovedpersonen lar seg manipulere irriterende lett. Men det er en helt fantastisk bok, og jeg kan ikke vente på at Maren Mathisen skal skrive flere bøker fra dette universet. Som sagt er boka så spennende og fascinerende at det nesten er umulig å legge den fra seg, språket er godt, spenningskurvene er mesterlig lagt opp og alt bare "klaffer" i denne fryktelig gode og alt for lite kjente boka.

Boka er spennende og engasjerende, og de hjerteskjærende små dagboknotatene fra ni år gamle Ellinor som dukker opp mellom kapitlene lager en helt spesiell stemning i boka.

Jeg skrev et svar til deg, men poster det her også...:

Jeg synes også han som spiller hovedpersonen i boka tolker rollen utrolig bra. Det er litt vanskelig å vite om hovedpersonen er litt tilbakestående eller om han bare ser tilværelsen som utrolig enkel, men det synes jeg Aurvåg klarer å spille veldig fint. Jeg er aldri i tvil om karakteren på samme måte som når jeg selv leser boka. (Av en eller annen grunn hører jeg forresten stemmen til Per Christian Ellefsen som fortellerstemmen når jeg leser...)

Bare noen få setninger inne i boka tenkte ieg at det jeg leste var utrolig bra skrevet, og at jeg burde sitere det. Det gikk imidlertid opp for meg ganske fort at det ikke ville la seg gjøre, da jeg i så fall ville måtte skrive av flere sider. Boka har et poetisk og ettertenksomt språk som gjør at jeg klarer å holde ut med den tafatte protagonisten. Hans unike betraktninger av verden og menneskene som lever i den gjør ham likevel til en interessant karakter.

Min første reaksjon var å dobbeltsjekke hvem som hadde oversatt boka. Ja, det var fortsatt Øystein Rosse. Så hvorfor var boka på bokmål? En av de tingene jeg virkelig har frydet meg over med Lene Kaaberbøls bøker, er at Øystein Rosse har oversatt alle bøkene til den beste nynorsken jeg har lest.

Da jeg endelig kom meg over bokmålssjokket, viste denne boka å være like god og spennende som Kaaberbøls bøker pleier å være. Jeg synes til og med denne var bedre enn den første i serien.

Det er ikke ofte jeg gråter av en bok, men her ble jeg våt i øynene og kjente latteren boble i halsen nesten samtidig. En klar anbefaling til alle andre.

Korte eller på andre vis lettleste bøker for ungdom.