Bokelskere.no

Jeg er nettopp ferdig med denne boka - og du godeste FOR en bok! Her er en omtale jeg har laget:

Malerinnen Else Kant er gift med Knut Kant, og sammen har de sønnen Tage. I lengre tid har Else ikke kunnet sove, og hun står i sitt atelier og forsøker å male når søvnen likevel ikke vil komme. Hun driver både seg selv og sin mann fra forstanden med sin søvnløshet. Da Knut til slutt kommer med forslaget om at konen kanskje burde innlegges slik at hun kan få hvile, er hun slett ikke uvillig. For hun innser også selv at dersom hun ikke snart får sove, kommer hun virkelig til å bli gal.

Else er likevel ikke forberedt på det som møter henne på den psykiatriske klinikken som er under professor Hieronimus´ bestyrelse. Hvordan kan hun hvile når hun ikke får enerom og er omgitt av gale mennesker som skriker både dag og natt? Det er ikke en gang lov til å lukke døren etter seg om kvelden. Nei, alle dørene skal stå åpne slik at de ansatte har oversikt over hvor de syke befinner seg. Og ved det minste tilløp til egen vilje hos pasientene, kaster personalet seg over aktuelle pasient og utøver det de til enhver tid måtte mene er en passende maktanvendelse.

Else får slett ikke sove. Pasienter med delirium skriker uavbrutt gjennom nettene, selvmordskandidater blir innlagt og hyler ut sin fortvilelse ... Og denne professor Hieronimus har knapt tid til å snakke med henne. Skjønner han ikke at hun slett ikke er gal, men bare er sliten og trenger hvile? Jo mer hun insisterer på at hun ikke er gal, og at hele innleggelsen er en eneste stor misforståelse, jo mer insisterer professoren på at hun er gal. Men hvordan kan han vite dette når han knapt har tid til å snakke med henne? For sent skjønner Else at det å sette seg opp mot professor Hieronimus kan få fatale konsekvenser ... Og hun oppdager at han lyver så det renner av ham. Hun får bl.a. ikke treffe sin mann, og professoren hevder at hennes mann heller ikke ønsker å se henne. Men saken er at hennes mann kommer til hospitalet daglig, men frarådes på det sterkeste å treffe sin kone - angivelig fordi hun er "splitter pine gal".

Det var så til de grader opprørende å lese denne boka! Jeg var ikke bare sint - jeg var rasende! - mens jeg leste om den maktmisbruken professor Hieronimus utøvde - denne legen som i følge personalet på stedet ikke tålte kritikk og som, hvis han fikk i mot noen, brukte sin makt for alt den var verdt. Den gangen var legene for guder å regne og ingen så dem i kortene. Jeg siterer fra side 159:

" - Man må jo tro på legene, ikke sant, fru Kant? Dannede mennesker er oppdratt til det. - Og så utsetter man sine nærmeste for å gå til grunne av bare dannelse! ropte Else forbitret."

"Professor Hieronimus" er første bind av i alt to om Else Kants befatning med psykiatrien på slutten av 1800-tallet. I bok nr. 2 - "På St. Jørgen" - fortsetter historien om Else, som da er kommet ut av professor Hieronimus´ klamme grep og skal innlegges på den psykiatriske klinikken "St. Jørgen". Professor Hieronimus har i avslutningen av første bok overbevist Knut Kant om at det ikke er noen forskjell på avdelingen for almuen og avdelingen for overklassen, og fru Kant kan dermed se i møte et opphold sammen med almuen, i en avdeling med lite eller ingen ekstra ressurser i forbindelse med behandlingen av de syke.

Bøkene i serien om Else Kant er selvbiografiske. Amalie Skram opplevde selv å bli innlagt på Gaustad etter et nervesammenbrudd i 1877. Det er grunn til å anta at det hun skrev om i disse bøkene er temmelig autentisk med hvordan hun selv opplevde møtet med psykiatrien. Heldigvis har verden gått videre, men helt opp til nyere tid har psykiatrien vært gjenstand for kritikk. I dag er dette området gjennomregulert juridisk, slik at disse svakeste i helsevesenet også skal ha et visst rettsvern.

Terningkast fem.

Kjempebra! Dette nettstedet blir bare bedre og bedre!!!!

I dag har cdon.com blitt med som samarbeidspartner med bokelskere.no.

De selger nemlig bøker i tillegg til film og musikk, og er nå å finne på "kjøpeknapplista" på bokdetaljsider, f.eks her:

http://bokelskere.no/bok/frihet/253630/

Vi ønsker velkommen!

Er det bare meg, eller er ikke Mammutsalget det det en gang var? Før i tiden (for 10+++ år siden), gikk jeg omtrent amok under denne salgsperioden… Bøkene under salget syntes utrolig mye billigere enn det de selges for i dag og utvalget virket i alle fall for meg stort. I år har jeg så vidt giddet å gløtte i katalogens innholdsfortegnelse. Grunnene er flere. Selvsagt har jeg i dag råd og mulighet til å kjøpe flere bøker enn før og jeg kjøper gjerne bøkene som er interessante for meg straks de blir utgitt (dette er en luksus skoleelever/studenter forståelig nok for det aller meste ikke kan tillate seg). Den største grunnen tillegger jeg likevel alle de gode tilbudene som til vanlig er å finne i bokhandelen. Om en ikke er ute etter det aller nyeste av det nye, er det ikke noe problem å finne gode rabattbøker, med priser langt under det mammutsalget kan skilte med.. Derfor gjorde jeg i år en ny vri; da jeg i forrige uke besøkte Oslo i jobbsammenheng, lot jeg ”mammutpengene” gå til bøker det er vanskelig å få tak i der jeg bor. Jeg dro lykkelig tilbake til Trøndelag med flere tegnede perler fra Tronsmos kjeller (Husfred, Fables vol. 1, Jeg er kjæresten din nå og Othello i manga-versjon), samt enkelte funn jeg gjorde hos andre bokhandlere.

Ofte har jeg under mammutsalg kjøpt bøker jeg mener det er kjekt å ha eller tror vil friste til gjennomlesing om noen år. Denne gangen valgte jeg imidlertid å prioritere bøker jeg vil lese akkurat nå. Dette valget har i alle fall vært vellykket for meg. 2,5 verker er allerede fortært, samtidig som jeg har lest annen litteratur som fenger meg her og nå. Tro meg; jeg sier slett ikke at det er ”feil” å kjøpe bøker på mammutsalg (gud forby!), jeg sier kun at det riktige for meg denne gangen har vært å styre klar av fristelsene dette salget representerer og heller konsentrere meg om de bøkene jeg allerede har planer om å lese.

The Outsiders er en av de aller første bøkene jeg virkelig gråt av – vel, jeg hulket vel nærmest. Selvsagt våget jeg aldri å innrømme denne miseren, men jeg greide i alle fall å formidle til andre at dette var ei svært god bok! Jeg er ikke helt sikker på hva det var som grep meg så sterkt, men det hjalp nok på for et ungpikehjerte at boka var filmatisert med mange av 80-tallets store helter på rollelista. Husker at jeg så for meg disse mens jeg leste, selv om jeg så filmen i ettertid. Tror neppe dette hadde vært ei bok for meg i dag, men den gang var den det aller ypperste jeg kunne tenke meg av litteratur!

I følge et register over hans forfatterskap på nb.no, side 93, ser det ut til at Ti mil først var med i Magasinet (nr. 37, 1959), men at man også kan finne novellen i samlingen Tusseleiken (1987). Håper dette kan hjelpe!

Årstid i helvete av Arthur Rimbaud er noe av det særeste jeg har lest. Rimbaud skrev verket da han var 19 år gammel og jeg som leser opplevde det som både svært kryptisk og symboltungt, og selvsagt fascinerende! Her kan du lese mer om boka, om du er interessert.

Når man er i ferd med å fjerne en stjerne på et diskusjonesinnlegg, en liste eller et sitat, blir man nå bedt om å bekrefte dette før den faktisk fjernes.

I tillegg blir lenken som sender inn stjernen deaktivert i tre sekunder før den virker igjen. Dette er for å forhindre at det skjer uønskede ting når man dobbelklikker på "godt sagt".

SPOILER

Jeg leste også dette etterordet i min bok. Fantastisk analyse av boka for øvrig!!! Jeg har også lest at Virginia Woolf hadde forhold til andre kvinner, og hun har nok hentet mye fra sitt eget liv når hun har skrevet denne boka. Kanskje dette er forklaringen på at Clarissa virket så kald - eller rett og slett gold? Og utilgjengelig for menn - tom. for sin egen ektemann? Fordi hun egentlig var mest tiltrukket av kvinner ... ?

Jeg opplevde for øvrig at Clarissa hadde en del valg, og det er mulig at det er litt feil av meg å påstå at hun ikke brukte de valgmulighetene hun faktisk hadde. Kanskje er det riktigere å si at hun hele tiden valgte den "tryggeste" veien, og dermed mistet evnen eller muligheten til virkelig å leve? Og uten virkelig å leve, var det kanskje ikke så rart at hun ble en smule besk?

Septimus var en litt underlig biperson i boka, som jeg egentlig ikke helt skjønte meg på.

Jeg fikk for øvrig nesten lyst til å lese boka om igjen etter å ha lest ditt innlegg. ;-)

Oi! Takk for flott omtale! Denne boka har stått ulest i mine bokhyller litt for lenge, og på bakgrunn av din omtale skjønner jeg at dette er yttest ufortjent. Tror jeg må finne den frem!

Her er min bokomtale:

Clarissa Dalloway er en kvinne i begynnelsen av femtiårene. Hun er gift med politikeren Richard Dalloway og sammen har de datteren Elizabeth. De har et nydelig hjem i London, og som hjemmeværende med et tjenerskap, kan Clarissa konsentrere seg om det hun har lyst til. Som stort sett er å arrangere selskaper ... Det er hun til gjengjeld svært god på!

Mens Clarissa sitter og reparerer en kjole hun har tenkt å ha på seg under kveldens selskap, ankommer helt uventet Peter Walsh, nylig hjemkommet etter mange år i India. Peter er en mann Clarissa i sin tid vraket fordi hun ble skremt av hans lidenskapelige og spenningssøkende natur. I stedet giftet hun seg med Richard, som var langt mer forutsigbar og trygg ... og kjedelig og tørr ... Det er ikke til å komme forbi at hun aldri har elsket sin mann, selv om dette aldri sies høyt. Richard har derimot alltid elsket sin kone, men han klarer på sin side ikke å få disse ordene over sine lepper. Kanskje av den grunn går ekteparet rundt som høflige, fremmede overfor hverandre.

Det er mange år siden Clarissa og Peter traff hverandre ansikt til ansikt. Peter har i alle år skrevet brev til Clarissa, men hun har i grunnen aldri brydd seg om å svare på disse. Ja, knapt lest dem i grunnen ... Møtet med Peter får det imidlertid til å flamme opp i henne, selv om hun ikke med en mine røper sine følelser. Peter har aldri glemt sin store kjærlighet ... Clarissa. Like fullt forteller han henne at han er forelsket i en annen kvinne. Clarissa inviterer noe motvillig Peter til kveldens selskap.

Handlingen foregår i løpet av kun en dag, og boka handler mye godt om Clarissas, Richards, Peters, Septimus´ og Miss Kilmans tanker, før det hele ender i kveldens selskap. Septimus er en mann som lever i et kjærlighetsløst ekteskap og som nylig holdt på å ta livet av seg, mens Miss Kilman er lærerinne for Clarissas datter. Clarissa hater henne. Vi følger personenes innfall og tanker i en endeløs strøm, deres ulike måter å tolke en og samme virkelighet på - som uttrykk for at det ikke finnes bare én objektiv sannhet om noe som helst. Denne måten å skrive på kalles "bevissthetsstrøm" eller "stream of consciousness". En av Virginia Woolfs samtidige og også omgangsvenn, James Joyce, skrev "Ulysses" etter samme mønster.

Det er åpenbart at Clarissa ikke er en lykkelig kvinne. Men fikk jeg sympati av henne av den grunn? Når hun på side 111 beskriver Miss Kilman på følgende måte, virker hun ufattelig smålig, kynisk og kald:

"Clarissa var virkelig rystet. Skulle dette være en kristen - dette mennesket? Denne kvinnen hadde tatt datteren fra henne! Skulle hun stå i forbindelse med usynlige vesener! Skulle hun, tung, stygg, alminnelig, blottet for godhet eller ynde, skulle hun kjenne livets mening?"

Miss Kilman levner på sin side Clarissa liten ære, og tenker på henne som en rik kvinne "med en viss overfladisk dannelse", nedlatende og uhøflig.

Nei, jeg klarte aldri riktig å få sympati med Clarissa, selv om jeg absolutt ser at hun på mange måter var offer for sin tid. Like fullt hadde hun noen valg, men hun brukte dem ikke.

Det som er litt spennende med denne boka, og som nok var ganske nytt så tidlig i det 20. århundre, er at Virginia Woolf har utstyrt mennene med egenskaper man normalt forbandt med kvinner på den tiden. Følelsesmessige svingninger, innfall, lidenskap, forelskelse, usikkerhet ... I etterordet skriver Britt Andersen litt om dette - bl.a. at Virginia Woolf var feminist og at hun forsøker å "overskride motsetningen mellom kjønnene". Selvsagt for oss i dag, men på ingen måte selvsagt for nesten hundre år siden ...

Det er nokså krevende å lese en bok hvor hovedpersonenes tanker kommer som en eneste lang strøm, og hvor hver minste lille digresjon forfølges. Derfor var ikke dette noen lettlest bok, selv om den ikke er spesielt tykk og jeg at på til har lest den før.

Jeg avslutter denne bokomtalen med å sitere fra etterordet på side 176:

"Portrettet av Clarissa er mangefasettert; er hun en kald overklassekvinne, eller er hun en følsom sjel? Kanskje begge deler. Virginia Woolf begynte romanen som en satire som drev harsellas med borgerskapet. Underveis i arbeidet kom hun inn på mer eksistensielle spørsmål. Det er kanskje gjenkjennelse i måten å oppleve tilværelsen på som er viktig når vi leser romanen i dag: av tiden som på tragisk måte blir borte, av aldringsprosessen og tapte bånd. I korte ekstatiske øyeblikk glemmer vi alt som tynger, og opplever bare glede. Virginia Woolf ville skrive om livet selv, i alle sine avskygninger, og hun gjør det i en poetisk form som fremdeles gjør romanen til en nytelse å lese."

Dette er en bok man med fordel kan lese flere ganger, og som faktisk har noe nytt å gi hver gang! Terningkast fem.

Nei, nei ... man har da humor! ;-)

Jeg får ingen provisjon av noen! ;-) Er fri og uavhengig av kapitalkreftene i mine ytringer ... ;-)

Lykke til!

Her er det nok kapitalkreftene som styrer. Noen skal tjene penger på bokutgivelsene, og dessverre er det de smaleste bøkene som forsvinner først ...

Neste gang jeg kommer over denne boka, skal jeg kjøpe opp et lite lager for å ha presanger til folk jeg tror vil sette pris på denne boka. ;-)

Den er forresten IKKE smal!

det håper jeg, fikk selv ikke anledning til å gå.

Da er det bare en ting å gjøre: Løp og kjøp! Denne boka er en liten skatt! Jeg lo meg aledeles fillete underveis. Jeg har for øvrig sett at den har vært på salg hos Ark for 69 kroner i det siste.

Boka er fantastisk morsom! Jeg synes det er rart at den ikke har "tatt av" på bestselgerlistene!

Jeg har nettopp kjøpt denne boka. Har nemlig skjønt at den er veldig, veldig bra. Hva var det med den som du likte så godt? ;-)