Nå ligger den svenske utgaven i en flytteeske, men jeg kan jeg si meg noe enig i din kritikk av boka sitt språk. Hun veksler mellom å se det fra vårt ståsted og hundens ståsted. Dette kan virke noe konstruert og ikke helt riktig gjennomført. Tror kanskje jeg roste den vel høyt da jeg hadde lest den. Den var fin og underholdende lesning.

Sjekk ut bibliotekets mange sider på huvenes.

Biblioteket har vært mitt lille krypinn helt siden bokbussen rullet inn i bygda mi. Bibliotek i butikk er det nye.

Slå av teven. Skru på radion. De eneste seriene i mediehverdagen jeg makter å følge er Radioteatret sine opplesningsserier av bøker og hørespill.

Jeg har plukket ut mine favoritter av omslag av hørespill produsert i 2010.

Legg igjen en kommentar på huvenes med din favoritt og vær med på trekningen av en bokgave!

Fred

Jeg har dessverre ikke rukket å lese mer av ham enn dem om alle morderne, men jeg har de andre stående klar i bokhylla. ;-) For øvrig elsket jeg "Mine gleders by"!

Jeg har kjøpt boka! Den ligger her og venter. Har store forhåpninger!

Jeg synes det av og til er befriende at folk synger ut sin ærlige mening om enkelte bøker! Det gjør det også mye enklere for oss andre å velge i mylderet av bøker som hele tiden kommer i en evig strøm. For det er jo ikke til å komme forbi at frustrasjonen over at antall bøker man bare "må" lese øker på etter hvert som lista overstiger 200, 300, 400 ... ;-) For noen er dette et luksusproblem - og for atter andre eksistensielt ... ;-D

Nå kan du koble til bokelskere.no med Facebook Connect.

Dette gjør at du slipper å logge inn hit med brukernavn og passord såfremt du er innlogget hos Facebook.

Du kan koble kontoen din til Facebook på http://bokelskere.no/bruker/innstillinger/.

Hvorfor blir det ikke sortert ut bøker jeg har lest?

Godt poeng; kanskje vi burde sortert bort leste bøker. Eller kanskje faktisk alle man har i boksamlingen sin.

Skal tenke litt over dette.

Det er forøvrig ganske typisk at bøker i samme serie blir anbefalt. Ikke alltid dette er nyttig, men slik virker disse anbefalingene.

Nonna Bannister, født i Ukraina i 1925, giftet seg i 1951 med amerikaneren Henrik. Sammen fikk de etter hvert tre barn. Henrik skjønte hele tiden at Nonna bar på dype sår fra sin fortid, men det falt ham aldri inn å ville presse sin kone til å fortelle noe av dette mot hennes vilje. Etter bortimot førti års ekteskap var Nonna omsider klar til å fortelle sin livshistorie ... Da hadde hun gjennom et langt liv tatt vare på dagbøker fra årene forut for sitt møte med Henrik, og resultatet av dette er boka "De hemmelige Holocaust-dagbøkene", som er utgitt noen år etter Nonnas død.

I boka forteller Nonna om sin oppvekst i Ukraina etter tsarens fall. Overgangen til kommunisme gjorde slutt på tradisjonen med at mennene i familien arbeidet som kosakker. Alle som hadde tjent tsaren ble mistenkeliggjort, og familiens stolte kosakktradisjon måtte derfor skjules. Nonnas mor var dessuten gift med en polakk, antakelig jøde, og både det faktum at han var polsk og jøde var en dypt bevart hemmelighet. Avsløring av dette kunne koste faren livet.

I begynnelsen gikk Ukraina fri for de store omveltningene som ellers skjedde i Russland, hvor eiendommer ble konfiskert og landbruket kollektivisert. Nonna beskriver derfor sin barndom som relativt bekymringsløs og med mange goder som alene ville vært nok til å sende en hvilken som helst annen russer til Sibir. Men etter hvert ble det verre forhold også i Ukraina, og en stor hungersnød tok livet av mangfoldige millioner mennesker. Praktisering av gudstroen måtte skjules, og det var forbudt å feire jul og påske.

Da Nonna var 15-16 år, ble Russland invadert av nazistene. Under krigen ble hun og moren transportert til Kassel i Tyskland for å arbeide for tyskerne. I realiteten satt de i en konsentrasjonsleir. Det som reddet Nonna fra å gå til grunne var at hun kunne mange språk, noe hennes fangevoktere fant nyttig. Etter hvert fikk hun bo hos noen nonner, som tok seg av henne frem til krigens slutt. Da hadde hun vært alvorlig syk og overlevd.

"De hemmelige Holocaust-dagbøkene" er absolutt interessant lesning om en epoke det er skrevet et lass av bøker fra. Jeg er av den formening at det er viktig at absolutt alt av vitneutsagn blir nedtegnet og ikke går tapt for ettertiden. Likevel må jeg innrømme at jeg ble nokså skuffet over denne boka. At boka mangler litterære kvaliteter kan jeg for så vidt leve helt greit med. Noen ganger er historiene som fortelles så sterke at dette i seg selv er nok. I dette tilfellet reagerte jeg imidlertid på at Nonnas barndom idylliseres nærmest ukritisk. Jeg har forståelse for at dette gjerne skjer med mange, men god eller interessant litteratur blir det likevel ikke. Dette fylte dessuten halve boka, som jeg forventet skulle inneholde noe helt annet. Dessuten synes jeg forfatteren bare skraper i overflaten av det som skjedde under andre verdenskrig. Riktignok nevnes et par grufulle hendelser som viste nazismens ondskap på det verste, men dette var ikke tilstrekkelig til å bære hele historien. Forventet jeg mer lidelse? Mer sorg og smerte? Jeg vet ikke helt ... Kanskje handler det rett og slett om at historien aldri grep meg helt nettopp fordi den ble for overfladisk. Jeg er i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire, men etter nøye overveielse har jeg kommet til at jeg vil gi den en firer.

"Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" av Kjersti Annesdatter Skomvold. 69 kroner på ARK. ;-)

he-he ... OK! Innvilget! ;-)

Det skyldes at dette med Holocaust ikke har begynt enda. ;-)

Det er en fantastisk dag, og jeg er så glad!

"De hemmelige Holocaust-dagbøkene" av Nonna Bannister.

Jeg er veldig spent på å høre hva du synes om boka! ;-)

He-he ... Morsom replikkveksling! Jeg har noen ganger vurdert om jeg skulle lese denne boka, men det høres ikke ut som en bok man bare MÅ lese .... Uansett hvem som skrev den til syvende og sist, mener jeg ... ;-)

Dette er en av få bøker jeg har endt opp med å avbryte. Jeg likte ikke skrivemåten og fant dessuten boka så kjedelig at jeg altså valgte å avbryte den. Tror jeg skal nøye meg med filmen ... ;-)

En tankevekkende og interessant bok!

I boka "Hijabhistorier" har 13 ulike kvinner - noen under fullt navn og andre anonymt - fortalt om sitt forhold til hijaben. Spørsmål som "Bare et tøystykke?", "Har muslimske kvinner valgfrihet?", betydningen tildekningen har for moderne, muslimske kvinner i dag m.m. stilles. Her treffer vi den kjente politikerkvinnen Afashan Rafiq som selv har valgt ikke å gå med hijab, men som mener at det hele må bero på frivillighet - med unntak av burkaen og andre ansiktsdekkende plagg som hun mener må forbys hvis dette brer for mye om seg. Vi møter også Leila S. som opplevde sjahens fall i Iran på slutten av 1970-tallet og den etter hvert fremvoksende fundamentalismen som satte kvinnenes frigjøring mange tiår tilbake, og hvor hijab-bruken mer bunnet i frykt enn noe annet. Spennvidden i historiene er stor, og det er dette som er bokas styrke.

For meg som tidligere kun har hørt om hijaben gjennom samfunnsdebatten rundt denne, samt at jeg har lest den kontroversielle boka "Tilslørt. Avslørt" av Hege Storhaug, var det rett og slett en nødvendighet å lese denne boka da jeg kom over den. Jeg synes det er vanskelig å vite hva jeg skal mene om dette lille klesplagget, som setter sinnene så til de grader i kok når samfunnsdebatten rundt forbud - ikke forbud raser. Etter å ha lest "Hijabhistorier", er jeg imidlertid mer sikker i min sak - nemlig at jeg mener at dette må være en helt personlig sak for den enkelte kvinne. Å trekke inn at dette er første skritt mot fullstendig tildekning av kvinnenes ansikt, er og blir en avsporing av debatten!

Felles for alle kvinnene som står frem med sine historier, er at de som har endt opp med å gå med hijab, har valgt dette helt selv. Unntaket er Leila fra Iran. Det som gjorde det ekstra spennende å lese denne boka var å erfare hvor forskjellige alle kvinnene og deres forhold til hijaben er. Mens en kvinne mener det er helt absurd at hijaben skal bli ansett som en del av hennes personlighet, fremhever en annen nettopp at hijaben er en del av henne.

At hijaben er å anse som et religiøst hodeplagg er det for øvrig ingen tvil om. Men å trekke det så langt som Hege Storhaug gjorde i sin bok, fant jeg overhode intet belegg for. Ikke en eneste av kvinnene i boka ville jeg under noen omstendighet anse som en del av en fundamentalistisk bevegelse. Heller ikke mennene bak dem. Derimot er det grunnlag for å anta at nettopp den tilspissede samfunnsdebatten rundt hijab har gjort at flere unge kvinner faktisk velger å gå med dette hodeplagget - fordi hijaben gir dem en felles identitet som muslimer - på tvers av etnisitet og sosial bakgrunn.

Mens noen av historiene er rørende naivt fortalt, er andre historier virkelig dyptpløyende i forhold til å analysere muslimske kvinners stilling i samfunnet, avklarte holdninger for og i mot hijab, hva Koranen sier om tildekning samt kvinnenes definerte forhold til Gud/Allah. Her får vi høre om en ung jente som mistet jobben sin fordi hun insisterte på å gå i hijab på jobb, om en norsk kvinne som har konvertert til islam og ønsker å gå med hijab mot sin manns ønske, og om en kvinne som begynner å gå med hijab men som etter hvert ombestemmer seg. Jeg ble for øvrig overrasket over alle konsekvensene som inntraff i det øyeblikk en kvinne ønsket å gå med hijab, herunder også reaksjonene fra venner og kjente rundt dem - ikke minst fra de muslimske miljøene selv.

Dette er en tankevekkende og viktig liten bok! Her blir det terningkast fire!

Ikke like gripende som Hamsuns øvrige bøker

... synes jeg ...

"Under høststjernen" er den første av i alt tre bøker som inngår i den såkalte vandrertriologien. De to øvrige er "En vandrer spiller med sordin" og "Den siste glæde". Alle tre bøker handler om Knut Pedersen, som har samme navn som forfatteren (før han endret sitt etternavn til Hamsun).

Bokas jeg-person Knut Pedersen har flyktet fra byen og oppsøkt landsbygda. Her søker han ro og fred, men det skal vise seg at tilværelsen blir alt annet enn rolig og fredelig. På landsbygda tar han seg tilfeldige jobber på ulike gårder, mens han dikter innimellom sine forelskelser, som aldri fører til noe som helst.

En av dem han kommer nærmest på sine vandringer er kaptein Falkenberg. Kapteinen og hans kone Lovise bor på gården Øvrebø, og deres ekteskap er temmelig ulykkelig. Pedersen forelsker seg i fruen, men flykter fra stedet da han skjønner alvoret i sine egne følelser. Han skjønner aldri at følelsene er gjengjeldt.

Hamsun er kjent for sine dype psykologiske portretter og vakre naturskildringer. Like fullt grep ikke denne boka meg på samme måte som de øvrige bøkene av ham jeg har lest tidligere. Jeg tror dessverre at oppleseren kom i veien for min leseopplevelse. Jeg sliter med å vende meg til at Arne Thomas Olsen leser så usigelig tregt. Fra min side er det et sterkt ønske om at disse bøkene snart blir revitalisert gjennom nyere innlesninger. Kanskje savnet jeg også temperamentet og lidenskapen fra øvrige Hamsun-figurer, som er helt fraværende hos den resignerte og aldrende Pedersen. Det hele ble derfor noe tamt etter min oppfatning. Her blir det terningkast fire.

Du har funnet den eneste måten dette går an på i øyeblikket. Jeg fant ikke helt ut hvor jeg kunne sette en "tilstandsfjerningsknapp" uten at det så rart ut.

Når var du sist på biblioteket? I dag

Lånte du noe eller benyttet du en tjeneste der? Jeg lånte en stabel med lydbøker

Av de siste fem bøkene du leste hvor mange hadde du lånt på biblioteket? Tre av de fem siste bøkene jeg har lest, har jeg lånt på biblioteket. Det er: * Olov Enquist: Livlegens besøk Steven Galloway: The Cellist of Sarajevo Owen Matthews: Barn av Stalin - tre generasjoner i krig og kjærlighet Samtlige var lydbøker - og jeg har selv papirutgavene.

Hva mener du er hovedfunksjonen til et bibliotek? Bredde i tilbudet av bøker til folk, slik at alle - uavhengig av økonomi - kan få tilgang på det de ønsker av bøker!