Du har nok rett i at denne boka er en typisk ”kvinnebok” og på mange måter tar den opp tradisjonen fra Fay Weldons bøker. Weldon er en forfatter jeg satte stor pris på da jeg var yngre, rett og slett fordi jeg syntes det var interessant og faktisk befriende å lese om kvinneskikkelser som var sterke og kjempet mot undertrykkelsen de følte seg utsatt for. De aller fleste forfatterne jeg leser bøker av er menn, og de aller fleste hovedpersonene jeg møter på er også menn. Nettopp derfor er det underholdende å lese bøker om Weldons hunndjevel eller Uris kjerringer.

Uris Kjerringer gjør det samme som Weldons karakterer; de prøver å hevne urett de føler har blitt begått mot dem av menn. Hevnen de utfører er til tider passende, andre ganger er det ikke like lett å følge forfatterens tanker. På mange måter likte jeg boken godt, siden tematikken tidvis er tiltalende (må bare presisere at jeg er i mot all slags form for vold i det virkelige liv!). Jeg satte også pris på selve rammen rundt det hele – latinkurset – og de mange latinske sitatene og lærte faktisk en del om latin. Når det er sagt synes jeg karakterene ble litt for karikerte for min smak; de var så utrolig forskjellige, men likevel på hver sin måte en stereotypi av ulike kvinneskikkelser…

Uri skriver godt, det er ingen tvil om at hun behersker det norske språk til fingerspissene. Bruken av historisk presens fant jeg likevel forstyrrende. Jeg skjønner at denne verbformen er brukt for å skape nærhet til handlingen, men i mine øyne var bruken inkonsekvent og derfor til tider rett og slett forstyrrende. Jeg tok meg selv i å stoppe opp i lesingen hver gang det ble skrevet i presens…

Ser at en del av det jeg har skrevet er ganske negativt, men jeg vil likevel presisere at jeg fant boka både lettlest og underholdende. Dette er ei bok for alle dem som liker Fay Weldon eller for alle dem som en eller annen gang har følt seg dårlig behandlet eller forbigått av menn. Personlig fant jeg boka mye svakere enn for eksempel samme forfatters De beste blant oss, men den var absolutt verdt de få timene det tok å lese den. For å oppsummere: min mening er at dette er ei underholdende midt-på-treet-bok, kanskje skrevet spesielt for kvinner. Les den gjerne i kjølvannet av en konflikt med en mann, da befinner du som leser deg nok i den rette stemningen til å ta inn over deg både tematikken og handlingen.

Jeg kan med dette avkrefte ryktene om min død ;) Setter pris på at du har merket mitt fravær, jeg har savnet å diskutere med deg og de andre her inne! Noen ganger er det bare sånn at livet kommer litt i veien og da må hobbyen vike for de mer presserende gjøremål.. Med andre ord: jobben.

Det er nettopp dette med diskusjonene og at vi etter hvert føler at vi ”kjenner” dem vi debatterer med, og derfor legger merke til eventuelt fravær, som er så spesielt med bokelskere.no. Nettsiden er nesten som et lite samfunn å regne. Her finner vi mennesker i alle (lesekyndige) aldere, med ulike bakgrunner og ulike meninger. Bakgrunnen vår gjør at vi uttrykker oss på forskjellige måter. Noen ”kjenner” du godt, andre har du til nå ikke hatt kontakt med. Det er kanskje derfor de få beklagelige episodene har oppstått: det er lett å akseptere sterke meninger og uenighet fra bokelskere en kjenner og til nå har hatt et positivt forhold til, mens det er vanskeligere å forstå bokslakt eller argumentasjon fra andre en ikke har ”snakket” med tidligere? Hmmm, dette er i alle fall en teori jeg har ;) Uansett: for meg er det fremdeles svært interessant å diskutere bøker og mer generelle tema med dere andre bokelskere og takk og pris for det ;)

Jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver, Ann Christin. Jeg har både gitt og fått pepper – og jeg har til og med lagt meg langflat (med god grunn!!) en gang jeg gikk lang over streken i mine antagelser angående et innlegg. Sånn er det bare. Tror alle vi som er her inne er temmelig pasjonerte når det gjelder litteratur, enten vi liker dette eller hint. Nettopp fordi det er mange følelser i omløp, kan enkelte debatter avspore. Til tross for at det har vært noen få negative episoder, synes jeg både debattene og avsporingene for det aller meste har vært både interessante og velmente.

Jeg er en krimelsker som på nytt har funnet gleden av å lese det som på mange måter er mer velansett litteratur etter at jeg ”fant” denne nettsiden. Da jeg var yngre leste jeg klassikere fordi det var ”riktig”, nå leser jeg dem fordi jeg ønsker det og fordi de gir meg mye. Sånn har MIN utvikling som leser vært. Synes det er utrolig interessant å lese hva andre mener om bøker, noe som har bidratt til at jeg har funnet fram til nye favorittforfattere, gjenoppdaget tidligere bekjente og prøvd meg på sjangre jeg tidligere ikke har fattet interesse for. Blant annet har jeg ”oppdaget” skuespill og grafiske romaner – herlig! Både positive og negative innlegg leses og de har alle vært med på å forme mine lesevaner det siste året.

Så til selve temaet ”forståsegpåere”. Jeg er nok temmelig bastant når det gjelder karakteristikker av enkelte bøker. Aller helst skriver jeg om bøker jeg liker, rett og slett fordi jeg finner det mest interessant og motiverende. Enkelte ganger er det bare sånn at jeg MÅ dele opplevelsen jeg har hatt med dere andre! Til tross for dette har jeg også skrevet negativt om noen bøker. Den boka jeg har refset mest er nok Alkymisten. Jeg ble bare så utrolig skuffet etter å ha lest den, spesielt siden jeg hadde fått den anbefalt av mange venner jeg setter stor pris på! Likevel: det at jeg skriver negativt om ei bok, betyr slett ikke at jeg ser ned på dem som liker den! Opplevelsen av litteratur er i aller høyeste grad subjektiv. Enkelte liker krim, andre romantiske fortellinger og atter andre klassikere, enkelte liker til og med det meste! Jeg har selv opplevd, ute i ”den virkelige verden”, at folk har rynket på nesa over at jeg liker krim. Om jeg tilføyer at jeg har stor pasjon for Shakespeare, merker jeg at inntrykket av meg endres. Dette er en mekanisme jeg skjønner godt, litteratur er en del av dannelsen vår og vi er opplært til å anta enkelte ting om dem som leser den og den typen litteratur, på samme måte som vi har meninger om mennesker som stemmer på enkelte politiske partier. Det faktum at vi har muligheten til å være anonyme her inne ser jeg på som en fordel. For meg er det like interessant å diskutere med en tenåring som en pensjonist, en kvinne som en mann, en drosjesjåfør som en akademiker. Den eneste fellesnevneren som kreves er jo at vi har lest den samme boka og har meninger om den.

Jeg synes det er synd om det blir slik at vi bare ytrer oss om bøker/tema vi liker her inne. Jo visst er det trivelig om alle er enige, men noe særlig til debatt blir det neppe. Skjønner godt følelsen av å bli skuffet/provosert om noen skriver negativt om ett av mine hjertebarn innen litteraturen… Men: er det ikke bedre å ta til motmæle og argumentere for sitt syn, i stedet for å føle seg rakket ned på? Det er vel BOKA som diskuteres, ikke oss som enkeltpersoner?

Mitt syn er at det er rom for alle bokelskere her, uansett alder, kjønn, utdanning eller smak – eller tid som medlem. Utrolig mange diskusjoner foregår parallelt – her er rett og slett noe for enhver smak. Jeg skriver gjerne innlegg når jeg har en mening om ei bok eller et tema, andre diskusjoner holder jeg meg unna, rett og slett fordi jeg ikke har noe å si… Finner det slett ikke provoserende at noen skriver om tema/sjangre/bøker/forfattere jeg ikke kjenner til, heller synes jeg det er interessant å få et innblikk i en del av litteraturens verden jeg ennå ikke har besøkt. Om noen skriver noe jeg er uenig i, tar jeg gjerne til motmæle. Siden dette er et diskusjonsforum er det vel naturlig at vi gjør nettopp dette – diskutere, altså…

Godt oppsummert, Bai!

All denne stemplingen av folk som kommer direkte til uttrykk i mange diskusjoner, er en uting! Men kanskje er dette det letteste å gjøre noe med. Det som det derimot er vanskeligere å gjøre noe med, er folks FØLELSER. Jeg blir oppgitt av at når noen skriver om noe de har brukbart peiling på, så skal de stemples som åndssnobber bare fordi noen FØLER at de blir tråkket på siden de ikke forstår alt som blir sagt. Man er selv ansvarlig for sine følelser - dvs. hva som fremkaller den ene og den andre følelsen. Ofte er dette nærmest "automatiske reaksjoner" som har lite å gjøre med den eller det det reageres mot, og dette er kjernen i f.eks. kognitiv terapi (avlæring av automatiske reaksjonsmønstre som ikke står i forhold til det som det reageres på). Det er ikke min mening å leke psykolog her, men noen ganger er det faktisk på sin plass å tenke "stopp en halv her! hvorfor reagerer jeg så sterkt på dette?" Og deretter gå en ekstra runde med seg selv og skrelle bort den delen av reaksjonen som det er urimelig å ansvarliggjøre en uskyldig debattant for.

Jeg tror nok at en del har fordommer mot dem som liker klassikere og tyngre litteratur. På samme måte som det selvsagt ikke er til å komme forbi at enkelte som liker klassikere har fordommer mot lesere som liker såkalt kiosklitteratur. Dette går begge veier! I samfunnet ellers er det sjelden at disse to typer lesere møtes med det formål å diskutere sin litteratursmak. Sannsynligheten for at elskere av klassikere velger bort "annerledes tenkende" til å diskutere med - og tilsvarende for "de andre" selvsagt - er stor. Men her på Bokelskere møtes man altså, og det oppstår så lett misforståelser når man ikke kjenner de menneskene man diskuterer med. 90 % av all kommunikasjon er non verbal, og den biten har ikke vi med oss her. Hvis man slutter å tillegge andre hensikter som man faktisk ikke kan være sikker på at de har før man spør og får dette bekreftet, tror jeg det kunne blitt mange flere morsomme og interessante diskusjoner her. I motsatt fall blir det som Bai er inne på - diskusjonene hemmes. Uten stjernene (som jeg aldri har hatt til formål å få flest av!), hadde jeg for lengst gitt opp dette nettstedet. Stjerner som jeg bruker ala Facebook-liker-knappen, og deler ut i raust monn, enten jeg er enig eller uenig med folk - bare de skriver godt nok eller har et synspunkt jeg synes det er verdt å gi en slags sympatistemme til. ;-)

Jeg vil på det sterkeste protestere mot din uttalelse om at du "stakk hånda inn i et vepsebol"!!!! Det du gjorde var å sette i gang en engasjert debatt! Og det fortjener du stjerner for!

Jeg tenker at det at en del har falt litt fra, kan ha flere årsaker. Sommeren er vel heller ikke den tiden hvor folk flest sitter mest foran PC´en.

Selv er jeg blant dem som en periode ble litt lei, og som følte at Bokelskere tok bort noe av fokuset fra selve lesingen. Uansett - dette går nok i bølger!

Jeg mistet for øvrig noe av min motivasjon for å delta i de friskeste diskusjonene fordi jeg synes de litt for ofte sporet av, slik som Strindin har uttrykt så fint i et langt innlegg i dag. Og enkelte bokelskere fratok meg rett og slett lysten til å delta ... Enten ved direkte utspill eller ved ufine mailer ... Kanskje er dette tilfelle for flere enn meg.

Jeg håper i alle fall at den verste polariseringen mellom lesere som liker ulike genre, har lagt seg. Det mest formålstjenelige er antakelig å overse ufine utspill ... ;-) Da får ikke slike innlegg næring, og slukner forhåpentligvis av seg selv.

Tilsluttes! Jeg skulle også ønske at jeg kunne gi deg et lass av stjerner for dette flotte innlegget!

Nok en gang - skal det aldri ta slutt? - har jeg fått en ny favorittforfatter. Denne gang er det en dame som ble født i Georgia, der nede i det mørke Syden, Flannery O´Connor. Svinbra litteratur, dette.

Her må jeg si meg uenig med deg, Ann Christin! Jeg vil gjerne høre negative omtaler også! Det kommer så mange nye bøker absolutt hele tiden, og det er godt at ikke alle fortjener like mye å bli lest av nettopp meg (grunnet den begrensning som tross alt ligger i min personlige smak). Jeg manøvrerer meg gjennom disse boknyhetene ved å lese pluss og minus om dem, for å sortere ut hvilke bøker jeg synes jeg bør bruke min tid på. Og jeg vektlegger selvfølgelig de ulike synspunktene alt ut fra hvem som kommer med dem (ut fra om vi er sånn noen lunde på nett mht. smak). Jo mer jeg føler at vi er på nett, jo større sannsynlighet for at jeg også prøver noe helt nytt. Men jeg faller generelt veldig for godt begrunnede innspill! Og så legger jeg overhode ikke vekt på utsagn ala "Bånn i bøtta!", "Herlig bok, altså!" osv. Slike utsagn som står helt alene uten noen form for begrunnelse, sier meg absolutt ingenting!

Så ja: ja takk til begge deler!

Og så er det selvsagt å håpe på at slike diskusjoner forblir diskusjoner om bøkene, og ikke om personene som leser dem!

fikk et bloggereksemplar av den siste boka til Lars Lenth fra Kagge forlag. har en fin snert som underholdningsroman så langt.

Nå har jeg lest disse to novellene. I den første, "Le Bal", synes jeg personene var såpass karikerte at jeg ikke helt tror på fortellingen. Det var mere som et eventyr om den slemme moren, den snille datteren og en noksagt av en far. Men det var godt skrevet, for all del! Derimot ble jeg betatt av "Snow in Autumn" som er en rørende liten fortelling om den trofaste barnepiken som ofrer hele livet sitt for den aristokratiske familien som mister alt under revolusjonen i Russland. Dette er en fortelling jeg aldri vil glemme. Jeg skal prøve å finne flere bøker av samme forfatter som jeg synes skriver veldig godt og drivende. Tusen takk for bok og forslag til lesing!

Jeg deler din entusiasme for Amalie Skram fullt ut!

Det er vanskelig å skulle trekke ut bare en bok, men da må det bli Hellemyrsfolket!

Jo, dette har skjedd flere ganger noe tilbake i tid. Selvjustisen på disse sidene har heldigvis fungert og antakelig er det derfor dette ikke skjer i særlig grad lenger. Uten at jeg på noen måte kan gå 100 prosent god for det siden jeg nå for tiden kun er innom her på bokelskere mer sporadisk enn tidligere ....

Jeg synes også å merke at det mange ganger er mottakeren og ikke avsenderen som legger vel mye i utsagn myntet på bøkene.

Jeg skjønner heller ikke hva du mener .... Her på Bokelskere foregår det SÅ mange ulike diskusjoner og det burde derfor være noe for en hver smak. Hvis det forhold at noen skriver entusiastiske og begeistrede innlegg om de store klassikerne kvalifiserer til at man er å anse som en forståsegpåer i negativ forstand - da kan vi jo ikke diskutere bøker her. Jeg synes det er naturlig å uttale meg om det jeg oppfatter som litterære kvaliteter eller mangel på sådan når jeg uttaler meg om hva jeg personlig har fått ut av en bok. Så får andre selvsagt være enig eller uenig med meg - og det diskuterer jeg gjerne. Jeg kommer aldri til å blande meg inn i diskusjoner f.eks om fantacy, for det er en sjanger jeg verken kjenner eller som tiltaler meg. Ringenes herre for eksempel - noen av mine nærmeste venner leser den nesten en gang i året, jeg har gitt opp ørten ganger. Det er ganske enkelt ikke min greie.

For øvrig reagerer jeg med hver fiber i kroppen når noen rakker ned på andre bokelskere pga smaken deres, eller begynner å analysere hva som er "galt" med vedkommende som ikke har forstått essensen i aktuelle bok.

Så lenge vi diskuterer bøkene som sådan, må det imidlertid være lov å være litt forståsegpåer en liten stakket stund! ;-) Synes nå jeg ... Det er jo først da det blir morsomme diskusjoner! Dersom man hele tiden skal være nødt til å tenke på at man må være "politisk korrekt" av frykt for at noen kan føle seg støtt over at man bedømmer deres yndlingsbøker som dårlige, blir det for tannløst, tror jeg.

Jeg har helt konkrete planer om å lese denne boka om igjen nokså snart selv. Gjenlesning av spesielle bøker er fantastisk! Er veldig enig i dine vurderinger for øvrig! ;-)

Dette var en bok jeg ikke vil glemme. Engasjerende om kvinners liv i 30-åra. Og om kjærlighet, ulovlig og vill. Og om den evige kvinnelige skyldfølelsen og plikten til familien. I og med at boken går raskt fra nåtid til fortid uten grenseoppganger, krever det endel av leseren. Jeg måtte flere ganger gå tilbake for å få tråden igjen! Men den er knakende godt skrevet og handlingen er spennende og medrivende. Så jeg anbefaler den på det sterkeste!

Fornøyelig surrealisme!

Søsknene Peter, Tilte og Hans Finø - for ikke å glemme hunden Basker - vokser opp under ekstraordinære forhold på prestegården Finø i Danmark. Foreldrene deres - presten og hans frue - er nemlig langt fra som andres foreldre! Ved hjelp av lurerier og svindel med såkalte mirakler, svinger de seg opp økonomisk, så pass at de plutselig har råd til en flott Maserati. Inntil de blir avslørt som de svindlerne de er ... Men apetitten på suksess og penger er vekket, og foreldrene finner det vanskelig å vende tilbake til et helt ordinært liv.

I bokas åpningsscene er barnas foreldre søkk vekk, og dette er ikke første gang. De har angivelig reist til La Gomera på Kanariøyene, men det avsløres raskt at dette kun har vært en dekkoperasjon. Foreldrenes forsvinning får imidlertid det offentlige til å dukke opp, og barna plassereres i mellomtiden på et behandlingshjem. Hvorfra de selvfølgelig klarer å rømme, og deretter starter jakten på foreldrene. Gjennom Peters øyne, bokas 14 årige jeg-person, følger vi barnas jakt. I hælene følger Grenå Stifts biskop Anaflabia Borderrud, professor Thorkild Thorlacius-Drøbert og politiet. Den ene pussige skikkelsen etter den andre kommer på banen - som Leonora Ganefryd, Pallas Athene og Bister Finkeblod. Innimellom er det også noen gode hjelpere - som Grev Rickardt Tre Løver ... Spørsmålet er hva i all verden det er som har fått presten og fruen til å forsvinne. Hva er i gjære? Finner barna foreldrene sine til slutt?

Tro ikke at dette er en spenningsroman, for da er jeg redd man kan bli skuffet. Hele romanen bæres derimot av et språk så blomstrende og så fullt av vidd at det bare er å gi seg fullstendig hen! Selvfølgelig er det overhode ikke troverdig at en 14 åring er i stand til å avføde så mange originale tanker som jeg-personen Peter. Hendelsesforløpet står heller ikke til troende. Personene i boka grenser til det karikerte, og boka bugner over av overdrivelser. Like fullt er dette en helt herlig bok, som mye godt bæres av digresjoner og metaforer - skapt som et helt eget univers av forfatteren. Tidvis er tankespinnet til Peter nærmest akademisk, der han drodler rundt de store religionenes betydning, kjærlighetens plass i livet etc. - alt fiffig og humoristisk formulert. I stedet for å irritere seg over det som er lite troverdig i boka, mener jeg at man bør akseptere bokas premisser: et surrealistisk og magisk hendelsesforløp uten rot i virkelighetens verden! ;-)

Underveis angret jeg litt på at jeg ikke leste boka "på ordentlig", fordi jeg da kunne ha moret meg med å lese de beste språklige formuleringene om og om igjen. På den annen side fungerte Haakon Strøm utmerket som oppleser! En dag kommer jeg helt klart til å kjøpe boka, slik at jeg kan lese den om igjen! Dette er en av Peter Høegs beste romaner, synes jeg - og jeg har lest dem alle. Her blir det terningkast fem!