Fantastisk at du fant linken til dette nettstedet!!!! Tusen takk! ;-)

Synes du boka er godt skrevet? Jeg har nemlig lenge gått og vurdert om dette er en bok jeg bør få med meg ...

Da blir det spennende å høre hva du synes! ;-)

Jøss! Det var enormt mye! Jeg trodde jeg hadde lastet opp mange gamle bokomslag, men samleoversikten over diverse aktiviteter viser at jeg kun har lastet opp drøyt 400 ... ;-)

Her er mine inntrykk - etter å ha lest boka:

Journalist og utenrikskorrespondent i NrK Tomm Kristiansen utga i 2006 boka "Afrika - en vakker dag". Fra før av hadde han utgitt hele ni bøker, alle om Afrika, uten at jeg har fått med meg en eneste en av dem ... Etter å ha lest "Afrika - en vakker dag", skjønner jeg at det er på tide å gjøre noe med dette.

Forfatteren innleder boka med å fortelle om fotografen Kevin Carters prisvinnende bilde (Wanting a meal) med motiv av en gribb som sitter ved siden av et utmagret og døende pikebarn og venter ... Dermed var tonen for boka satt for mitt vedkommende, og store deler av den ble lest (eller rettere sagt: hørt) med gråten i halsen.

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet av denne boka. Kanskje et mer optimistisk bilde av Afrika enn det jeg fikk servert? I stedet ble det en elendighetsbeskrivelse så sterk at jeg til tider hadde store problemer med å fordøye det jeg leste. For Kristiansen gaper over mye - tidvis kanskje for mye? Han har så mye på hjertet, så mye han har sett som han vil presse inn i denne boka.

Forfatteren beskriver sannhetskommisjonens arbeid i Sør-Afrika under ledelse av tidligere biskop Desmond Tutu, korrupsjonsskandalen rundt Winnie Mandela, Mandelas suksess i et Sør-Afrika med en hvit befolkning som holdt pusten da de svarte fikk stemmerett fordi de fryktet represalier som aldri kom ... Videre skriver han om Robert Mugabes tilraning av all makt i Zimbabwe, noe som førte til at det meget velfungerende landet ble styrt rett inn i katastrofen. En ting var nemlig å ta fra de hvite farmerne jorda deres, men det var ingen kompetente farmere til å overta driften av gårdene etter at de hvite enten var drept eller hadde flyktet. Dessuten gagnet overtakelsen ikke folket som sådan, kun en liten maktelite ... Vi får også høre om Idi Amins brutale styresett i Uganda, inntil han ble styrtet i 1978/79, og om folkemordet i Rwanda i 2004. Bare for å nevne noe ...

Det var faktisk ekstra sterkt å høre denne boka bli lest av forfatteren selv. Med en stemme som en mitraljøse dundrer han løs med sine budskap. I begynnelsen fikk jeg inntrykk av at hans formål med boka var å tegne et annet og mer optimistisk bilde av Afrika enn det vi får fra media. I stedet opplevde jeg at han forsterket det bildet jeg allerede hadde. Det var som å sitte foran Dagsrevyen og høre innslag på innslag med Tomm Kristiansen som utenrikskorrespondent fra Afrika. Det hele ble både nært og sterkt. De beste partiene av boka synes jeg var da forfatteren beskrev egenopplevde ting.

Enkelte har kritisert forfatteren fordi de mener at han ikke graver dypt nok i årsakene til Afrikas problemer. Han burde endelig ha kunnskaper nok. For meg som verken er statsviter, historiker eller lignende, og som kanskje av den grunn kanskje ikke stiller meg kritisk nok til stoffet som blir presentert i boka (?), var Kristiansens forsøksvise analyser på årsakene tilstrekkelige så det holdt! Det finnes antakelig ingen fasitsvar på hva som er årsaken til hva - utover de vanlige forklaringsmodellene om at kolonimaktene ødela Afrika, og at verdens øvrige markeder (som f.eks. EU) senere har stengt Afrika ute fra en reell konkurranse slik at landene aldri vil klare å komme opp på det samme økonomiske nivået som resten av verden. Dette kombinert med manglende erfaringer med demokratisk styresett, har gjort at litt for mange av landene på det afrikanske kontinent har vært sårbare for despoter, som har tilranet seg makten og tilgangen på alt av ressurser. Selv der forholdene faktisk lå til rette for suksess, ble dette altså ødelagt. Sultkatastrofer, borgerkriger og tidvis også folkemord har fulgt i kjølevannet ...

Det er lett å kritisere Tomm Kristiansens bok som for unyansert, siden han gaper over så mye. Det han i alle fall har oppnådd hos denne leseren, er et brennende ønske om å lære mer om Afrikas historie! Jeg har vært i tvil om jeg synes denne boka fortjener terningkast fire eller fem, men har endt med terningkast fem. Denne boka ruver nemlig helt klart over bestselgerne som hos meg gjerne ender med terningkast fire. Mange av historiene i boka om gruoppvekkende overgrep, mishandling og drap, kommer jeg nemlig aldri til å glemme ...

Jeg er enig i at de ulike fortellerstemmene var litt forvirrende. Det burde jeg faktisk ha nevnt i min bokomtale. Ellers synes jeg selve fortellerstilen gjorde boka ekstra rørende. Det hele ble så nært.

Det håper jeg at du får til! Jeg er så interessert at jeg "selvfølgelig" har en innrammet plakat av bildet i heimen - i tillegg til en kunstfigur av kvinnen med det døde barnet, som er en del av Picassos bilde. Sistnevnte kjøpt i Madrid en gang.

Akkurat nå holder jeg forresten på med å lage en artikkelserie om rundreisen vår i Spania på bloggen min. Jeg har enda ikke kommet til Gernika, men jobber med saken. Linken til artikkelserien min er her !

Dette var litt i "det meste" laget for meg. Rørende, men etter de obligatoriske 100 sidene (som jeg alltid gir en bok) ble den lagt til side. Jeg må være litt selektiv, og selvom jeg skjønner at dette er skrevet av et menneske som antagelig har hatt "nine-eleven" uhyggelig nær får det så være. Jeg har all medfølelse med alle pårørende etter den katastrofen.

Ikke fordi vi nødvendigvis skal "lære" for det gjør vi, som du sier, aldri! Men fordi det er vår nære historie og det er viktig som du også sier, at krig ikke bare er selve krigingen (hvis det går an å si det på den måten), men hvordan menneskene hadde det før, under og etter den siste verdenskrig. Særlig synes jeg det er veldig interessant å få den vinklingen på Tyskland. Rett etter krigen var det bombastisk slik: Tyskere er noen jævler! Nå, når vi ser det litt klarere, forstår vi at mange tyskere hadde vonde skjebner og holdt ikke med Hitler og hans kumpaner. DERFOR vil jeg lese denne boken!

Hvis du virkelig vil litt under huden på det som skjedde i Guernika/Gernika, anbefaler jeg "Guernica" av av Dave Boling. "Davitas harpe" berører det som skjedde kun så vidt. Jeg har helt spesielle interesser for det som skjedde der, og kanskje nettopp derfor var jeg ikke så opptatt av at Bolings "Guernica" skulle ha helt toppers litteratære kvaliteter. Den krøp likevel under huden på meg. Tidligere i sommer var mannen min og jeg på rundreise i Spania, og da måtte vi innom Gernika - for å ha vært der! Byen ble så ødelagt den aktuelle dagen i 1937, og det er aldri gjort noe forsøk på å gjenoppbygge de gamle ødelagte bygningene. I dag fremstår derfor byen som ganske uinteressant i det store og hele. Midt i byens flotte park (Europaparken) står det imidlertid en gammel utbrent eik som baskerne valfarer - nærmest som et slags pilgrimssted. Under denne eika pleide nemlig stammehøvdingene å møtes til rådslagning - gjennom generasjoner ... Det var spesielt å være der - så spesielt at jeg for min del fikk lyst til å grave mer i historien. Bildet som henger i Museo Reina Sofia i Madrid gjør enormt inntrykk! Gled deg! Jeg tror ikke det gjør noe å vite mest mulig før du reiser. ;-)

Jeg skjønner! Og det ble aldri bedre heller. Synes jeg ...

Takk for din anbefaling, Lise! Her er min omtale etter å ha lest den:

Skjønt om morsrollen i et moderne Korea

Da jeg leste om denne bestselgeren fra Sør-Korea, som pt. er solgt i 23 land og som også er Sør-Koreas mest solgte roman gjennom tidene, var jeg ikke i tvil om at dette var en bok jeg ganske enkelt måtte få med meg.

Mor og far har reist til Seoul for å besøke sine barn, og så skjer plutselig det fatale: far går inn på T-banen fra en overfylt T-banestasjon, dørene bak ham klapper igjen idet toget begynner å aksellerere ... og så oppdager han til sin store fortvilelse at kona er vekk. Hun rakk åpenbart ikke å komme seg på toget. Og han? Som alltid strenet avgårde i full fart med sin kone på slep, som nesten ikke klarte å følge hans tempo, når brydde han seg egentlig om å snu seg for å forsikre seg om at hun stadig hang med? Aldri ...

Til tross for at faren og hans barn gjør alt som står i deres makt for å oppspore moren, dukker hun ikke opp. Hvor kan hun ha blitt av? Hvorfor kommer hun ikke tilbake? Månedene går, men all leting er nyttesløs ...

Men boka handler om atskillig mer enn letingen etter en forsvunnet kone, mor og kvinne. I denne boka slipper fire ulike fortellerstemmer fra familien til, og hver og en av dem memorerer fra tidligere tider. Hvem var denne selvoppofrende kvinnen som stilte opp for alt og alle? Hadde hun ikke egne behov eller drømmer? Var det tilstrekkelig for henne å være mor og hustru? På en stillferdig måte gjennom de fire fortellerstemmene får vi nærmere kjennskap til kvinnen som sto så sentralt i familiens liv, men som likevel var så usynlig. Det er ikke til å komme forbi at deres dårlige samvittighet bidrar til å opphøye henne til noe nærmest hellig nå som hun er borte, hvilket står i dyp kontrast til hvordan de behandlet henne mens hun var til stede. Hadde det ikke vært for at kvinnen selv, hun som er borte, også slipper til med sin historie, ville det hele kanskje ha endt opp som en klisjé over morsrollen. Når den like fullt ikke gjør det, så er det fordi det er enda flere bunner i denne boka. For den handler ikke bare om det å være mor. Den handler også om Korea, som på rekordtid har gått fra å være et nokså fattig samfunn til å bli en del av den moderne verden - på godt og vondt. På godt fordi sult og fattigdomssykdommer er et tilbakelagt stadium. På vondt fordi den yngre generasjonen er i ferd med å glemme de virkelig viktige verdiene i et samfunn, hvor familien var et være eller ikke være for de aller fleste. Det var også interessant å få innblikk i et lands kultur, som i alle fall jeg vet så altfor lite om. Et land hvor kristne verdier lever side om side med gamle tradisjoner, hvor man fremlegger offergaver for de døde - bare for å nevne noe.

Denne boka er aldeles skjønn! Og den har til og med noe viktig å fortelle meg som lever helt på den andre siden av jordkloden i forhold til der hvor handlingen finner sted. Ikke bare er det noe universelt med det å være menneske - det er også noe universelt ved morsrollen, som alle - uansett bakgrunn - kan kjenne seg igjen i. Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast fem! Og måtte riktig, riktig mange finne frem til denne boka! Den fortjener mange lesere!

Jeg fikk øynene opp for boka da jeg leste Aftenposten idag, og jeg har fluksens satt meg på ventelista på biblioteket. Gleder meg til å lese den. Det hadde vel vært å ønske at flere yngre mennesker som ikke husker etterkrigstiden (det gjør jeg) leste boka!

Hva med Stephan Zweig? Han skrev fantastiske bøker, som knapt er mulig å få tak i annet enn i brukthandler.

Leser idag en artikkel i Klassekampen "Det avgjørende øyeblikk" av Jo Stein Moen som tar utgangspunktet i det mislykkede kuppet 1981 der militæret nok en gang viste sitt stygge tryne. Men kong Juan Carlos sa nei! På tross av nobelprisvinner Vargas Llosas utsagn om at det har vært vellykket å glemme borgerkrigen, se framover, går stadig prosessen med å se tilbake for seg. Ja, hvordan glemme et sår? Selv har Jo Stein Moen skrevet boka "Tusen dager - Norge og den spanske borgerkrigen". Merker jeg blir en smule pragmatisk her og undres: "hva er fakta i en slik situasjon" spør du? Selvsagt kan man tilnærme seg fakta ved hjelp av skjønnlitteratur og av og til får skjønnlitteraturen sagt det usagte. Uten at dette fenomenet bør stå uten en prosaisk faktasøken: Det finnes mange veier til faktum ikke sant? Artikkelen herved anbefalt, og boken sikkert vel verdt å lese. Noen ganger er fakta mer spennende enn fiksjon. Så spennende at fiksjonen ikke fungerer.

Liker utgangspunktet, men synes det er veldig greit å ha fakta i nærheten. Plukker derfor fram "Kampen om Spania" av Antony Beevor og kapitlet "Propagandakrigen og de intellektuele". De var ikke så rent få forfattere som aktivt støttet republikken. Mest kjent selvfølgelig Ernest Hemingwy som skrev "Klokkene ..." rett etter krigen var tapt. George Orwell skrev "Hyllest til Catalonia", og ga den ut mens krigen ennå varte (1938). Et åpenbart problem for forfatterne som deltok var å kunne gjøre denne harde realismen de hadde opplevd om til lesbar fiksjon. De lyktes ikke særlig heller kan vi vel slå fast, selv om mange vil bli og har blitt fascinert av både Hemingway og Orwells bøker og fordi vi kan lese dem i en historisk kontekst i ettertid. De bøkene du nevner som Sansom og Hislop har kommet til med solid avstand til hendelsene, og kanskje det fungerer bedre? Nysgjerrig på de med spanske titler. Slapsgårds biografi likeså ... (hennes om Undset var framifrå)

Det tror jeg ikke. Har vel bare lest om Jimmy Perez. Dette er vel det fjerde boken tror jeg? Jeg leser mye tyngre litteratur og tar gjerne en "hvil" med en detektivhistorie innimellom! Jeg er veldig begeistret for Mari Jungstedt som skriver fra Gotland! Har lest alle hennes bøker. Anbefales!

Det var jammen ikke verst! Litt av noen varp du har gjort! ;-)

Jeg har gått nærmest bananas mht. å bestille bøker fra Bokklubben i det siste, og nå går jeg og venter på "Leo Afrikaneren" av for meg relativt ukjente Amin Maalouf, "Konsulene" av fantastiske Ivo Andric, "Lenker" av eksotiske Nuruddin Farah, "Legionærene" av legendariske Per Olov Enquist, "Stemmer i natten" av den kinesiske eksilforfatteren Xinran og "Glassbyen" av min favorittforfatter Paul Auster. Og i mens koser jeg meg med nyankomne "Ta vare på mamma" av koreanske Kyung-sook Shin, og gleder meg til å kaste meg over novellesamlingen "Andre rom, andre undere" av pakistanske Daniyal Mueenuddin. Lykken er å ha en god bok mellom hendene! ;-)