Og det verste av alt: historien er faktisk sann!

Gjør det! Jeg tror ikke du vil angre!

Det var bare tilfeldigheter som gjorde at jeg også ble oppmerksom på boka. Leste bokanmeldelser i Dagbladet på nett, og merket meg bl.a. denne og en jeg allerede har omtalt her på Bokelskere ("Ta vare på mamma" av en sør-koreansk forfatter). Gode bøker begge to, selv om "Andre rom, andre undere" er den desidert beste av de to.

Denne boka fortjener å bli lest av mange!!!!

Glitrende novellekunst fra Pakistan!

Den pakistanske forfatteren Daniyal Mueenuddin debuterer med novellesamlingen "Andre rom, andre undere". Mueenuddin er med sin amerikanske mor, sine norske røtter samt sin juridiske utdannelse fra USA, på mange måter flerkulturell i sitt eget hjemland.

Novellesamlingen "Andre rom, andre undere" inneholder åtte noveller - alle om personer som på en eller annen måte har tilknytning til landeieren KK. Harouni, som eier flere eiendommer i Punjab og dessuten har et hus i Lahore. Gjennom sitt fortellergrep får vi som lesere innblikk i hvordan de ulike sosiale lagene lever side om side, hver med sine ulike utfordringer, om korrupsjon og grådighet, og motsetninger både mellom de ulike klassene og innad i familiene. Selv har jeg aldri tidligere lest noe lignende fra Pakistan. Jeg har imidlertid mange svært gode leseerfaringer fra India, og denne boka står virkelig ikke tilbake for noen av dem! En ny og spennende forfatter har sett dagens lys, og jeg gleder meg til å følge ham i årene som kommer! Med sin evne til å grave dypt i personene han skildrer, med nyanser som går de fleste bestselgere hus forbi, gir han meg en følelse av ekthet og autensitet i det han skriver. Det er som om jeg er til stede i historiene selv.

I novellene møter vi bl.a. Saleema som drømmer om et bedre liv enn med sin morfinist av en mann, men som ender på såkalte rakettpiller selv. Vi møter en familie i sorg, men som skjuler en alvorlig forbrytelse - et mord kamuflert som et komfyrbrann-dødsfall. Og en elskerinne som blir kastet på gata da hennes rike elsker dør.

Aller størst inntrykk gjorde novellen "En bortskjemt mann", som handler om Rezak - utstøtt av familien og uten andre eiendeler enn det han klarer å ta med seg. Bl.a. eier han en liten husvogn på hjul, som han har laget selv. Da han får jobb hos Harouni og t.o.m. med en meget akseptabel lønn, føler han seg som en svært heldig mann. Og han som f.eks. aldri har drømt om et eget TV, er plutselig i stand til å kjøpe et. Hvilken lykke! Kona hans døde i barsel for mange, mange år siden, og han har for lengst avfunnet seg med at han skal ende sine dager som gammel mann alene. Men så vil skjebnen det slik at han får tilbud om å gifte seg med en tilbakestående kvinne. Det følger verken medgift eller andre forpliktelser med denne jenta, som heller ikke hadde utsikter til å bli gift. Rezak håper at hun skal skaffe ham en etterlengtet sønn, men slik går det ikke. En dag forsvinner nemlig jenta, antakelig kidnappet til et liv i prostitusjon. Og Rezak oppdager at politiet, som mest sannsynlig har fått litt av fortjenesten til kidnapperne for å se en annen vei, ikke er til mye hjelp. I stedet ender han opp som hovedmistenkt selv. Og selv tenker han at han kanskje var for bortskjemt tross alt ... at dette var feilen han gjorde - han trodde han var berettiget til sin lykke så lenge den varte ...

I novellen "Lily" møter vi en kvinne, som har levd et nokså utsvevende ungdomsliv, og som - undere over alle undere - blir gift likevel. Murad kan tilby henne et liv på landet, som velstående landeier. Begge elsker hverandre, men i stedet for å blomstre med en masse aktiviteter, visner Lily nesten fullstendig hen i kjedsomhet og inaktivitet. Mens mannen står tidlig opp hver dag for å rekke over alle sine forpliktelser, sover hun hele dagen og orker ikke å ta seg til med noe som helst. Kjærligheten råtner bokstavelig talt på rot mens månedene går. Har de i det hele tatt noen sjanse til å bevare sin lykke?

Og slik kunne jeg ha fortsatt med flere noveller, men jeg ønsker ikke å røpe mer enn at denne novellesamlingen virkelig er vel verdt å få med seg! Mueenuddin skriver som om han er utstyrt med gudegaver innen skrivekunsten. Det er nydelig å lese hans vare og ømme menneskeskildringer, enten det handler om menn eller kvinner, fattige eller rike. Når William Dalrymple er sitert med følgende ord på bokas smussomslag, kan jeg ikke annet enn å slutte meg til dette:

"Det beste som noensinne er skrevet litterært om Pakistan på engelsk og en av de beste forfatterne som er kommet fra Sør-Asia på veldig lenge."

Så bra synes jeg denne novellesamlingen er at jeg gir den terningkast seks!

Sterke kvinneskjebner fra Kina

Første gang jeg ble oppmerksom på den kinesiske eksilforfatteren Xinran må ha vært da boka "Himmelgraven" kom i 2005 eller 2006. Den gangen var hun en for meg fullstendig ukjent forfatter, og det var temmelig tilfeldig at jeg valgte å kjøpe boka. Jeg visste ikke om hun hadde skrevet noe mer heller, før hun i 2010 kom ut med boka "Tapte døtre" om konsekvensene av Kinas ettbarnspolitikk. Og så kom jeg altså over "Stemmer i natten", og da måtte jeg bare ha den også. "Kinas tause generasjon" venter etter dette ...

"Stemmer i natten" er en samling historier om kvinneskjebner i Kina under og etter kulturrevolusjonen. Mens Xinran bodde i Kina - og altså før hun forlot landet i 1997 til fordel for England - arbeidet hun som journalist med eget radioprogram - i Kina det berømmelige radioprogrammet "Stemmer i natten". Her kunne kvinner ringe inn og enten stille spørsmål, delta i diskusjoner eller ganske enkelt fortelle sine historier anonymt. Det var heller ikke uvanlig at Xinran ble nedlesset av brev fra kinesiske kvinner, som fortalte de mest hjerteskjærende historier fra sine egne liv. Disse historiene handlet for det meste om det tabubelagte området seksualitet.

I begynnelsen ble Xinran helt lamslått over alle historiene hun fikk høre. Og nettopp fordi hun var en anerkjent journalist, fikk hun også høre mer enn de fleste andre. Hele tiden måtte innholdet i radioprogrammet balanseres hårfint for ikke å bli oppfattet som støtende av makteliten i landet. Ett eneste feilskjær og redaksjonen kunne regne med å stå uten jobb neste dag ...

Historiene som fortelles er groteske. Det handler om hvordan alle med utdannelse eller rikdommer ble behandlet som kontrarevolusjonære under kulturrevolusjonen. Om foreldre som ble skilt fra barna sine, om barn som ble hånet av hele landsbyen sin pga. sine foreldres påståtte feilskjær, om "opplæring" i revolusjonens ånd og som i realiteten besto av gruppevoldtekter jentene (alltid jomfruer i utgangspunktet) ikke kunne fortelle om til noen av frykt for å bli ansett som en trussel mot moralen i landet, om barn som ble kidnappet og tvunget inn i ekteskap med eldre, voldelige menn, om tvangsekteskap, om tvangsatskillelse fra den man elsket, om seksuelle overgrep fra fedre, slektninger og naboer og om levde liv med et totalt fravær av noe som kunne ligne glede. Og når man tror at nå kan det ikke bli verre, vel ... så kan det faktisk det. For kvinnene i Ropefjellet, en fattigslig landsby oppe i fjellene, levde sine liv med verre betingelser enn dyr. Xinrans fundering på hvorfor alle kvinnene gikk så rart, med en bredbent, kalvbent gange, fikk etter hvert sin forklaring. Fremfallen livmor som hang utenfor kroppen var nemlig forklaringen ... og denne lidelsen led alle kvinnene av, før eller siden ... der de som regel ble delt mellom mennene som ikke hadde råd til å skaffe egne ektefeller, og fødte barn på løpende bånd ... Og paradoksalt nok var disse kvinnene de eneste Xinran møtte som faktisk påsto at de var lykkelige. De øvrige var bitre, forknytte og innestengte i sine kropper. Xinran voktet seg vel for å fortelle dem om alle grunnene de hadde til ikke å være lykkelige ...

Nok en gang har jeg lest en utrolig sterk bok av Xinran om deler av det kinesiske samfunnet som er så totalt annerledes alt annet jeg har hørt om fra før av. Det var selvsagt utenkelig at denne boka kunne ha blitt utgitt i Kina. Lenge grublet Xinran på om Vesten egentlig ville forstå hvis hun forsøkte å skrive en bok om disse kvinnene. Det har kostet henne mye å hente disse historiene frem, men det er i alle fall jeg svært takknemlig for at hun har gjort. For dette er viktige historier om konsekvensene av Maos regime i Kina. Aller verst var det på landsbygda, og det er stort sett derfra historiene i denne boka kommer fra.

Jeg håper selvsagt at kinesiske kvinner på landsbygda har fått det bedre i løpet av de årene som har gått siden denne boka ble skrevet, men sikkert er det ikke. Xinran skriver svært godt og levende, og selv om jeg mange ganger hadde store problemer med å klare å forstå at noen ville velge å leve slik mange av kvinnene i boka gjorde (skjønt valg og valg ...), så gjorde historiene et enormt inntrykk på meg. Her blir det terningkast fem!

Om skyld og uskyld under andre verdenskrig

"Møte ved milepælen" er ansett som Sigurd Hoels hovedverk, og det er verdt å merke seg at boka ble skrevet nokså umiddelbart etter andre verdenskrig - kanskje som en reaksjon på landssvikoppgjøret i Norge? Hvorfor ble noen landssvikere, mens andre ble motstandsmenn (og motstandskvinner)? Etter å ha hørt hørespillet som er basert på Sigurd Hoels roman "Møte ved milepælen", er jeg temmelig sikker på én eneste ting: marginene var små og tilfeldighetene mange. Så pass at ingen egentlig burde slå seg på brystet og proklamere sin uskyld uten å ha hatt skoene på til dem det gjald ...

Hovedpersonen i boka er en revisor og hjemmefrontmann i førtiårene. Han forteller sin historie ved å skue tilbake i tid. Historien hans omfatter blant annet sviket av kvinnen han elsket - et svik som fikk uante konsekvenser for dem dette gjaldt, også i forhold til hvilken side de valgte under svært pressede omstendigheter. Med dyp psykologisk innsikt skildrer Hoel enkeltpersoners skjebnesvangre valg i en omkalfatret periode i norsk historie. I og med at jeg i denne omgang kun har hørt dette hørespillet, antar jeg at jeg har mye å hente på også å lese boka som dette er basert på.

Langt på vei gir boka faktisk svar på hvorfor det var så mange som ble landssvikere under andre verdenskrig. Dette var som oftest helt vanlige mennesker og ikke mennesker som var degenererte eller amoralske fra fødselen av, slik man mente da det verste hysteriet etter andre verdenskrig i forbindelse med landssvikoppgjøret fant sted. Det som gjør boka ekstra spennende er at denne revisoren i begynnelsen er meget selvrettferdig og selvtilfreds med det han anser som stor karakterstyrke og prektighet. Etter hvert som han tvinges til å foreta dypere selvransakelser, oppdager han til sin store forferdelse at heller ikke han er så uskyldsren som han gjerne ønsker å tro.

Jeg er nok nødt til å finne frem selve romanen om ikke lenge!

Alt i alt et flott og interessant hørespill med noen av våre beste skuespillere den gangen dette ble spilt inn (i 1979)! Her blir det terningkast fem!

Intenst og levende fortalt krigshistorie

Alf R. Jacobsen ble av forlagsdirektøren i Vega forlag spurt om å skrive historien om Blücher og Oskarsborg i forbindelse med 10 årsjubileet 9. april 2010. Han svarte umiddelbart ja! I sitt forord til boka skriver forfatteren følgende:

"Senkingen av Blücher i Drøbaksundet tidlig om morgenen 9. april 1940 er en av de viktigste begivenhetene i vår historie. Oberst Birger Eriksens mot og viljestyrke overfor en brutal og overlegen fiende ga landet et pusterom og sikret at kongefamilien og regjeringen unnslapp og kunne føre kampen videre til Norge atter var fritt."

Alf R. Jacobsen understreker at historien om Blücher tilhører vår felles arv og ikke kan fortelles ofte nok. Det han imidlertid oppdaget mens han jobbet med boka var at ingen hadde forsøkt å sette sammen hele puslespillet fra krysseren Blücher forlot Kiel 5. april 1940 og frem til skipet gikk opp i et flammehav fire dager senere.

Jacobsen har hatt tilgjengelig både tyske og norske kilder når han har gravet seg ned i dokumentene som omhandler det som skjedde både før, under og etter senkingen av Blücher. Samtidig som dette er en historie om stort heltemot fra oberst Birger Eriksens side, idet han beordret ild mot en fientlig inntrenger i Drøbaksundet, er det også en historie om konsekvensene av mange års nedtrapping av norsk forsvar og om mangel på handlekraft i det avgjørende øyeblikk. Ikke få av de sentrale skikkelsene i norsk politikk levnes i så måte liten ære sett med ettertidens øyne. Denne mangelen på handlekraft da den trengtes som mest, fikk som kjent katastrofale følger for Norge, som ble gjenstand for fem års okupasjon av nazi-Tyskland ... Konsekvenser som kunne ha vært enda verre dersom ikke oberst Eriksen hadde handlet slik han gjorde i det avgjørende øyeblikk!

Sjelden - om noen gang - er denne sentrale hendelsen i norsk krigshistorie fortalt med slik innlevelse og nærhet til det som skjedde, som i denne boka. Og når ingen ringere enn Nils Ole Oftebro har rollen som oppleser, må det bli bra! Jeg skal heller ikke underslå at de detaljerte beskrivelsene av ødeleggende eksplosjoner, beskytning, flammehav og drap nok gjorde et ekstra sterkt inntrykk på meg siden jeg hørte på denne lydboka i løpet av den første uka etter terrorangrepet på Oslo. Uansett vil jeg understreke at det er en sterk historie! Jacobsen har hatt tilgang på vitneprov fra folk som opplevde tyskernes invasjon av Norge, og ved at han konkretiserer de involvertes opplevelser, gjør han også historien så mye mer interessant. Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem!

Jeg kom ved en tilfeldighet over denne lille boka i dag. Og skjønte umiddelbart at den falt i kategorien "må ha"!!!! ;-)

Nydelig sagt! Og akkurat slik er det!

Ja, gjør det! Det er sagt om boka at dette er den beste som noensinne er skrevet litterært om Pakistan på engelsk av en av de beste forfatterne som er kommet fra Sør-Asia på veldig lenge. Slike ovasjoner er jeg normalt litt skeptisk til, men så leste jeg en anmeldelse av boka, hvor den ble skrytt opp i skyene (tror det var i Dagbladet). I alle fall - boka ble anskaffet og nå er jeg i gang med den. Og jeg må bare si at dette er STOR litteratur!

Hun la armene om ham. "Du er tynn", sa hun, nesten formanende, "du bør spise mer", fortsatte hun og sukket. Vannet sprutet ut av vannrennene. Han trakk henne inntil seg og holdt henne fast, smeltet sammen med henne, hun var nesten nøyaktig like høy som ham, hans tynne kropp mot hennes unge og muskuløse. Han kysset henne på halsen, ikke slik en mann kysser en kvinne, mer som man kysser et spedbarn.

"Andre rom, andre undere" av Daniyal Mueenuddin (boka er en perle!!!!!)

Jeg er faktisk hekta på Rolf Hansens lørdagskryssord i Magasinet, bare for å innrømme det her og nå! Men jeg aner ikke om det har noe med det faktum at jeg også elsker å lese! Jeg elsker også å reise og se nye steder! Jeg tror det har med en generell vitebegjærlighet å gjøre, som ikke har gitt seg med åra!

Jeg synes nettopp portrettet av Caroline løfter denne boka over andre bøker i samme sjanger. Jeg ble svært positivt overrasket og synes boka er knallgod.

Jeg tror det er uunngåelig at det kommer bøker om det forferdelige som hendte 22/7. Helt sikkert kommer det til å bli utgitt bøker med analyser, både av gjerningsmannen og av hans ideologi. Samfunnet sitter igjen med et ønske om å forstå, og slike bøker kan kanskje hjelpe oss litt på vei.

I tillegg kommer det nok til å dukke opp romaner også. Etter 9/11 ga Jonathan Safran Foer ut den fantastiske boka Extremely Loud and Incredibly Close. Her får vi et gripende bilde på hvordan terrorangrepet på tvillingtårnene påvirket noen som indirekte ble rammet. Flere andre forfattere, blant annet Paul Auster, har også gitt ut bok som omhandler hendelsen (A Man In The Dark, som jeg ennå ikke har lest). Personlig tror jeg det er riktig å også utgi skjønnlitteratur som omhandler slike ubegripelige og forferdelige hendelser, så lenge det blir gjort med respekt for situasjonen og dem det omhandler.

Tror du har det samme forholdet til Hamsun som jeg har til Shakespeare; jeg er i ferd med å erobre hans samlede verker. Av Hamsun har jeg bare, foruten På gjengrodde stier, lest Pan, Sult og Victoria. Sistnevnte synes jeg var ok, mens de tre andre, spesielt Pan og Sult, er formidable. Det er nok lurt å ta en liten pustepause og lese noe annet enn alle verkene av èn forfatter fortløpende, først da kan man virkelig ta inn over seg forfatterens prosjekt og kjenne på hvordan dette påvirker en som leser. Men jo; Hamsuns verden er absolutt forførende.. Og Ringen Sluttet stiger på prioriteringslisten etter flere anbefalinger.

Darkness cannot drive out darkness; only light can do that. Hate cannot drive out hate; only love can do that.

Martin Luther King Jr.

Et mesterverk!

Etter å ha reist gjennom Andalucia tidligere i sommer, hvor det fremdeles er så tydelige tegn etter maurernes/arabernes herredømme fra 711 til 1492 e.Kr., har jeg lyst til å lese absolutt alt jeg kommer over av litteratur om denne epoken. Da jeg ble tipset om Maaloufs "Leo Afrikaneren", måtte jeg bare ha den! Og jeg ble virkelig ikke skuffet, for dette er en fantastisk roman om en periode i Europas historie som var preget av uroligheter, grusomheter og krig gjennom flere år. Ingen som har lest denne boka, kan være i tvil om at de spor araberne etterlot seg i Andalucia bar preg av en kultur så velutviklet at det er helt forfeilet å kalle okkupasjonen barbarisk. Ja, at man faktisk kan stille spørsmål ved hvem som i realiteten var barbarere på den tiden ... Da araberne og jødene - rundt 300 000 i alt - ble fordrevet fra den iberiske halvøy på slutten av 1400-tallet, var de spanjoler på lik linje med landets øvrige innbyggere. Og den landflyktighet de andaluciske araberne og jødene ble sendt ut i, skulle vedvare i atskillige år ... Det er dette denne boka handler om.

Leo Afrikaneren - eller Johannes Leo av Medici - som bokas jeg-person ble hetende etter at han kom til Roma, het egentlig Hassan, sønn av Muhammed al-Wazzan. Han ble født av muslimske foreldre i Granada i 1487. I årene forut for 1492 levde sultanen et liv i stor overflod på palasset Alhambra. Hans livsførsel førte til vrede blant folket, og dette bidro vesentlig til at det var relativt enkelt å nedkjempe maurerne da de kristne med kong Ferdinand og dronning Isabella i spissen, gjenerobret Andalucia i 1492. På denne tiden sto inkvisisjonen i fokus i den kristne delen av Europa, og alle som ikke frivillig gikk med på å omvende seg til kristendommen, ble drept. Jøder og muslimer, som tidligere hadde levd fredelig sammen med de kristne, fikk nå tre år på seg til å bli omvendt eller forlate Andalucia. Men i inkvisisjonens ånd hjalp det likevel ikke å bli omvendt, fordi det var lite som skulle til for å bli anklaget for å utøve sin opprinnelige religion i smug. Både jøder og muslimer måtte derfor flykte over til det afrikanske kontinent for å komme i sikkerhet. Underveis lurte landeveisrøvere, som visste at karavanene med flyktninger inneholdt absolutt alt de eide ... Man var heldig om man kom seg unna med livet i behold.

Da Hassans foreldre flyktet fra Andalucia til Fez, var han kun syv-åtte år. I Fez var flyktningene på mange måter uønsket. Jødene var ikke ønsket noe sted - verken hos de kristne eller hos muslimene. Området ble oversvømmet av folk i nød, og skuffelsen over at de andaluciske muslimene heller ikke fikk hjelp av sine egne, var stor. Etter hvert begynte ryktene om at de kristne var på erobrertokt i Nord-Afrika å florere. Dessuten var trusselen fra ottomanerne sterk. Men før det kom så langt at Fez var truet på alvor, rakk Hassan å vokse opp, få seg familie, bli velhavende på grunn av sin velutviklene forretningssans og evne til å ta visse risiki i en urolighetens tid. Og hadde det ikke vært for et mord på en av stedets despoter, kunne nok Hassan ha levd i Fez en god stund til. I stedet blir han sendt ut i landflyktighet, forvist av stedets hersker, og havner denne gangen i Kairo. Så fører skjebnen ham til Roma, hvor han etter hvert blir vitne til opptøyer grunnet lutheranernes protester, som først starter i Tyskland og til slutt nesten ender med Romas fall i 1527 ... I mellomtiden blir han satt i lære og tvangskonvertert til kristendommen, noe som gjorde ham velegnet som diplomat når kristne og muslimer sto mot hverandre.

Leo Afrikaneren er en historisk korrekt person, selv om man vet relativt lite om hans liv. Forfatteren Amin Maalouf har plassert ham i en del av de viktigste historiske hendelsene på denne tiden. Som reisende og diplomat befant Leo Afrikaneren seg i Granada under Boabdils herredømme - den siste mauriske herskeren i Granada. Videre var han i kontakt med Selim I og Suleiman den store, og i årene i Roma pleiet han nær omgang med pave Leo X, Adrian VI og Clement VII. Gjennom dette fortellergrepet får vi som lesere en spesiell nærhet til de viktige og skjellsettende historiske hendelsene på den tiden. Maalouf skriver svært godt - så godt at jeg er fristet til å kalle denne boka et mesterverk! Jeg vet allerede nå at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen på et senere tidspunkt.

Fortellerformen har preg av memoarer - ført i pennen av Leo Afrikaneren, som opptrer som jeg-person - og boka er delt inn i fire; en om Granada (1488 - 1494), en om Fez (1494 - 1513), en om Kairo (1513 - 1519) og til slutt en om Roma (1519 - 1527). Hele tiden er det kontroverser mellom kristendommen og islam som står i fokus, uten at det egentlig handler så mye om religion i seg selv. Religionene bidrar derimot mer til å skape skillelinjer mellom dem som er med eller i mot, slik religion i all tid er blitt (mis)brukt når det hisses til motsetninger og krig. I dette perspektivet er dette er en ytterst interessant og velskrevet bok! Jeg gir terningkast seks!

Amin Maalouf debuterte med "Leo Afrikaneren" i 1986, og han har senere skrevet en rekke bøker om møtet mellom religioner og kulturer. Jeg kommer helt klart til å bestrebe meg på å få tak i flere av hans bøker!

Er enig i at Fuglane, til tross for at det er ei flott bok, kanskje ikke passer for folk I ungdomsskolealder.. Har forresten en litt artig historie ang. denne boka. For noen år siden skulle elevene i ungdomsskoleklassen min velge seg ei bok av en av forfatterne fra en gitt periode av vår litteraturhistorie. En av guttene ble skikkelig entusiastisk da han fant fram til Fuglane. Jeg prøve å ymte frampå om at dette kanskje ikke var boka for ham, men han var urokkelig. Noen dager senere ønsket han å bytte bok. Den unge filmentusiasten hadde nemlig trodd at han hadde funnet boka Hitchcock-filmen The Birds er basert på (altså Daphne Du Mauriers novelle)…

Tusen takk for hyggelige ord, det frister absolutt å lese mer av Hamsun! Og: det er selvsagt du og dere andre Hamsunelskere her inne som fikk meg på tanken å lese Pgs, så; takk.

Registrerer mange negative lesere her, og selv om jeg ikke hadde problemer med å lese ut boka, merket jeg at det haltet mange steder. The magic has gone, som de sier over there. Syns Lisbet Larsen treffer bra i det hun poengterer at fiskjonen er nokså lite troverdig. Og når John Irving da innfører en forfatter som hovedperson (og da i grunnen morder, etterhvert dobbelt drapsmann) så stemmer dette ikke helt, for å si det pent. Nå skal ikke jeg ta av her, påstå at fiksjonen er blitt en tvangstrøye for mannen, han sliter som en krabbe langt oppi Hadeland. Interessant syns undertegnede det er at han påstår, via sin forfatter-tredje-person at han aldri vil skrive noe om 11. september, mens han selv bryter regelen med å skrive om en forfatter som påstår at han aldri vil bruke 11. september i noen fiskjon. For meg blir dette bare et slags sukk: Sorry, men jeg veit ikke helt hva jeg skal gjøre med fiksjonen, det vil si romanen om dagen, men jeg skriver - ecco jeg lever. Trist.

Det Irving skal ha masser av cred for er at han har svært mange gode beskrivelser av det italienske samfunnet i Boston, han har beskrevet en tømmerhogger av all verden og som alle egentlig skulle ønske som en de liksom hadde i bakhånd. Irving er en mester i research så lesern får alltid noe ut av hva han presterer (mener nå jeg). Men bevares: Jeg skjønner at mange kanskje gir opp. The magic has gone.