Her er det litt spoiling på gang ;)

Jeg må innrømme at jeg var ganske spent før jeg leste denne boka. Etter å ha observert mange lovord fra andre bokelskere bestemte jeg meg for å lese den, til tross for at jeg egentlig befinner meg langt unna målgruppa. Spenningen besto i om en voksen dame på 37 kan like en ungdomsbok, og svaret for meg ble definitivt ja.

Boka er spennende fra aller første side. Den har et driv mange “voksenbøker” mangler og de mange cliffhangerne gjør det nesten umulig for leseren å legge den fra seg. I tillegg syntes jeg tematikken var interessant. Hvor langt kan og vil et menneske gå for å overleve, men fremdeles beholde verdigheten og “seg selv”?

Katniss er en sammensatt karakter, på samme tid både sårbar og kynisk. Hun vet hva som skal til for å overleve, samtidig blir hun venner med, hjelper og føler for noen av de andre tributtene. Peetas følelser og vennskap overrasker og overvelder henne, og det er til syvende og sist forholdet dem i mellom som er den store prøven. Til tross for at Katniss lykkes i å vinne Dødslekene og i å redde både seg selv og Peeta, “feiler” hun når det gjelder relasjonen dem i mellom. Hun er modig på mange områder, men er redd for sine egne følelser. Dette gjelder ikke bare følelsene for Peeta; Katniss har også vansker med å definere sitt forhold både til moren og til bestevenn og jaktkamerat Storm.

Har bare lest den første boka av trilogien, men jeg kan trygt stadfeste at for tenårings-Anja ville Dødslekene kommet høyt oppe på favorittlista.

I dag har jeg blogget om den her:

http://knirk.no/2011/08/arven-kathrine-webb-og-mine-synspunkter-pa-den-nye-dameromanen/

Diskuterer samtidig begrepet "Den nye dameromanen" som jeg ikke er så begeistret for.

"Det er faktsik en fordel å ikke lese det man skal selge."

?? Hva mener du med det? Interessant. Jeg er veldig glad i subjektive vurdereringer fra de ansatte i bokhandelen. Oppdatere meg på nyheter klarer jeg sjøl, men leseropplevelser er alltid spennende å høre om.

Ingenting! Har jeg inntrykk av. Akkurat nå søker de etter deltidsjobb i bokhandleren der jeg bor. Du skal være ryddig og samarbeidsvillig, men interessert i bøker? Det står det ikke et ord om. Og det merkes.

Herregud, dette ble sikkelig furteinnlegg, men jeg er opptatt av at bokhandlere er fagpersoner. Og jeg får kløe hver gang jeg er i disse små bokhandlerbutikkene hvor de ansatte ikke leser. Grrrrr......

Du har helt rett: Asher Lev er en ortodoks jøde. Det er for meg en eksotisk verden forfatteren tar meg inn i. Til tross for at denne verdenen på mange måter føles fremmed, virker den også autentisk, særlig siden jeg vet at boka er skrevet av en forfatter som selv er ortodoks jøde (eller: han har en slik bakgrunn). Og: til tross for alle forskjellene som finnes mellom mitt og Ashers liv (tid, sted, religion..), finner jeg likevel flere allmennmenneskelige fellespunkter. Boka handler om selve livet, det å våge å være seg selv og stå for den en er. Tror nok du også vil ha stor glede av å lese denne romanen ;)

For meg er det en glede å gå inn i enhver bokhandel. Store mengder av bøker samlet på ett sted gir meg alltid en berusende følelse. Det som skiller klinten fra hveten er serviceinnstilling, kunnskap og utvalg. Til tross for at jeg benytter meg av kjedenes tilbud, passer jeg på å kjøpe det meste av andre nye bøker hos uavhengige bokhandlere. Min nærmeste uavhengige bokhandler er Stjørdal Bokhandel. Her finne jeg mange bøker kjedene ikke tar inn, det er ikke noe problem å bestille bøker, siden betjeningen er mye mer velvillig enn hos XXX (bøkene ankommer i løpet av et par dager) og i tillegg legges mange bøker fra alle sjangre ut på salg. Det er viktig å slå et slag for de uavhengige bokhandlerne: det finnes få igjen av dem, men de er de eneste som kan demme opp for kjedenes massedistribusjon av et fåtall utpekte verker..

Denne boka ga jeg opp. Jeg maktet ikke språket rett og slett.

Fantastisk! Jeg skal også lage en artikkel om mine bokhyller på bloggen min!

Jeg har for øvrig stort sett all skjønnlitteratur organisert alfabetisk, men opererer med sær-bokhyller rundt omkring i huset. Har egen hylle for reisehåndbøker, kokebøker, hagebøker, hunde- og kattebøker, kunstbøker, dikt, debatt/samfunn, biografier, politikk etc.

Jeg var ikke like begeistret. Synes den er helt grei, men har likt andre ting av Jung Tjønn mye bedre. Jeg sleit med at han velger å skrive historien som en fiksjon; den er ikke selvbiografisk. Men så er den jo det. Eller? Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.no/2011/08/kinamann/

I løpet av et langt liv tilbringer de fleste av oss en betydelig del av tilværelsen på jobb. Uansett hvilke ambisjoner den enkelte har, om man er leder eller medarbeider, må man kunne anta at alle har det til felles at de ønsker å glede seg over sitt arbeid.

Hva er egentlig arbeidsglede? De fleste forbinder dette med å ha det hyggelig på jobben, å lykkes med noe, å få realisert seg selv, å bety noe, lære noe etc. Arbeidsglede er noe som kommer innenfra, og det finnes knapt noen andre enn en selv som kan skape slik glede. Heller ikke en dyktig leder. En dårlig leder kan imidlertid ødelegge den arbeidsgleden som måtte være der.

I kapittel etter kapittel fører Johan Velten oss gjennom alle fallgruber i arbeidslivet. For det er først og fremst det som kan gå galt som har hans fokus i det meste av boka. I begynnelsen fant jeg dette både trettende, en smule deprimerende og ikke rent lite provoserende. Lenge ble jeg sittende og lure på om han gjennom sine studier av næringslivet i det hele tatt har sett eksempler på godt lederskap, og om det er mulig å tilfredsstille de krav han oppstiller. I en ideell verden hvor ledelsen er trygg, raus og åpen, og hvor alle medarbeidere er stinne av selvtillit, god selvfølelse og selvinnsikt, vil dette kanskje være mulig. Men slik er sjelden virkeligheten. Noe av det som kompliserer et nær sagt hvilket som helst arbeidsliv er at folkene som jobber der er mennesker på godt og vondt. Noen drar dessuten med seg kjipe opplevelser fra fortiden, og med en gang noe butter i mot, kommer dette gjerne veltende inn på arenaen som en ytterligere kompliserende faktor. Dette kombinert med en altfor stor tro på hva ledelsen både kan og bør ordne opp i, skaper ikke sjelden alvorlige konflikter på en arbeidsplass.

Underveis nevner Velten selvfølgelig de faktorer som skaper trivsel og et ønske fra medarbeiderne om å yte sitt aller beste. Det handler bl.a. om at det må være samsvar mellom ord og handling, at medarbeiderne føler seg sett og verdsatt og at de føler seg ivaretatt på best mulig måte av lederen.

Helt på slutten av boka lander Johan Velten heldigvis på at det nok ikke er mulig å skape et ideelt arbeidsliv der alle fungerer 100 % "etter boka". Da jeg leste dette, ble jeg i grunnen lettet. Men kanskje er det heller ikke idealtilstanden som er målet, men prosessen mot stadig å bli bedre - eller yte sitt aller beste ut fra sine egne forutsetninger - som er det viktige. At man har noe å strekke seg etter og ikke hviler på laurbærene, rett og slett. Den perfekte leder som innehar 100 % utfyllende komplimentære egenskaper finnes nemlig ikke, og det gjør mest sannsynlig heller ikke den perfekte medarbeider.

Når jeg skal oppsummere mitt inntrykk av boka, så vil jeg i første rekke påpeke at den er for teoretisk. Veltens fortellerstil bærer tidvis preg av en oppramsing av statements eller meget poengterte utsagn, og hvor eksemplene er litt for få. Han burde dessuten ha overlatt opplesningen av lydboka til noen andre. Hans stakkato måte å lese på var til tider så irriterende at jeg vurderte å avslutte boka. Når jeg likevel valgte å fortsette var det fordi jeg tross alt var spent på fortsettelsen. Antakelig er dette en bok som fungerer best som en bok i papirutgave, hvor man kan sitte med tusjen og "gule ut" viktige poenger. Som lydbok ble den noe kunstig. Velten har utilsomt greie på det han skriver om, selv om han litt for ofte fremsto som en irriterende besserwisser. Til hans forsvar skal sies at det er nesten ti år siden han skrev boka - rett etter harde økonomiske nedgangstider. De lederskikkelsene han beskriver i sin bok, har jeg heldigvis til gode å ha møtt for mange av. Kanskje nettopp derfor føltes mange av hans utlegninger som lite relevante for egen del. Alt i alt en helt grei bok som jeg gir terningkast fire.

Takk for tips :) ser den ligger ute på nett-tv.

Min første innskytelse var å sende mail til André, men så sjekket jeg heldigvis diskusjonstrådene først. ;-) Jeg vet ikke hva som vil skje dersom man svarer på aktuelle mailadresse, men aldri godt å vite. Uansett var mailene (jeg fikk to) såvidt spesielle at jeg aldri var i tvil om at dette var noe pussige greier. Profilen er også slettet.

Jeg har også fått en slik melding fra samme person. Profilen eksisterer ikke (lenger), og jeg akter i alle fall ikke å svare - og dermed utlevere min epostadresse.

I likhet med Ingalill, er jeg grunnleggende uenig med deg i din tilnærming til boka. Samtidig må jeg innrømme at din omtale er så kraftfull og ekte at jeg tar av meg hatten for den! Du fortjener en stjerne!

Hva heter den dokumentaren?

Mesterlig om Donaus historie!

Elven Donau er Europas nest lengste elv (etter Volga) og er 2645 eller 2888 km lang, helt avhengig av hvilken elv som regnes som kildeelv til Donau. Intet mindre enn fire europiske hovedsteder er anlagt langs Donau; Wien, Bratislava, Budapest og Beograd. Elven endrer navn alt etter hvilket land den renner gjennom; i Tyskland og Østerrike heter den selvsagt Donau, men i Slovakia heter den Dunjai, i Ungarn Duna, i Kroatia og Bulgaria Dunav og i Romania Dunărea. For øvrig renner Donau også gjennom Serbia, Moldava og Ukraina.

I Claudio Magris´ bok "Donau" følger vi elven fra det stedet hvor den antatte kilden befinner seg - Schwarzwald i Tyskland - og til deltautløpet ved havnebyen Sulina i Svartehavet. Underveis blir vi underholdt med en rekke historiske fakta og anekdoter relatert til de stedene hvor elven renner forbi. Kjente historiske personer - forfattere, politikere, massemordere etc. - blir omtalt. Likeså kjente historiske hendelser fra fjern og nær fortid. Og neppe er noe vesentlig skrevet om Donau som ikke på et eller annet vis er nevnt i boka.

Aller mest grundig behandles Tyskland og Østerikes historie, og det er selvsagt ikke til å komme forbi at særlig nazismens fremvekst og andre verdenskrig vies en relativt stor plass. Her får vi høre om hvor Eichmann og Mengele kom fra, hvor ulike konsentrasjonsleire ble plassert osv.

Elvens løp gjennom Ungarn fra Györ i nord, Budapest midt i landet og Pecs i sør fant jeg dessuten ekstra interessant siden Ungarn og disse stedene har en spesiell plass i mitt hjerte. Kjente forfattere og viktige historiske hendelser knyttes på en svært spennende måte til elven. Dessuten knyttes elven til kjente vinområder som f.eks. Villany syd i Ungarn (rett før elven fortsetter inn i Serbia).

Det som jeg likevel fant mest interessant, var den - for meg - relativt ukjente historien om folkeforflytningene som har funnet sted i henholdsvis Bulgaria, Romania og andre tilgrensende områder i nærheten av Svartehavet. I disse områdene gjorde osmanerne seg sterkt gjeldende inntil for rundt hundre år siden, og det er et konglomerat av ulike folkegrupper som lever i disse landene i dag. Felles for de fleste er at de i sin tid flyktet fra et eller annet. Eksiltyskernes særskilte skjebne etter andre verdenskrig i land som f.eks. Romania, er bl.a. beskrevet av Nobelprisvinneren Herta Müller i en rekke av hennes bøker. For øvrig var det litt spesielt å lese om forholdene i Romania i og med at diktatoren Ceauşescu fremdeles satt ved makten da denne boka ble skrevet.

Magris´ "Donau", som i form på en måte kan minne litt om Ivo Andrics berømte bok "Broen over Drina", er noe av det mest spennende jeg har lest i genren historie eller reiseskildringer. Fordi boka egentlig består av et utall digresjoner under veis, var den svært krevende å lese, men ikke desto mindre interessant. Den krevde bare så uendelig mye mer av meg som leser enn det meste av det jeg til vanlig pleier å lese. I tillegg er boka nærmest poetisk i formen fra tid til annen, og det er en presisjon i beskrivelsene som røper stor innsikt på flere plan fra forfatterens side. Tidvis er forfatteren også nokså nådeløs i sine betraktninger. Andre ganger kommer han med uttalelser som for meg har høy sitatverdi. Jeg tar med noen sitater for å belyse hva jeg mener.

"Men sann litteratur er ikke den som smigrer leseren og bekrefter hans fordommer og forventninger, men den som forfølger ham og presser ham opp i et hjørne og tvinger ham til å tenke nytt og revidere sine skråsikre meninger." (side 196)

"Det var Nietzsche, Stirner, Ibsen, Strindberg, den tidens store orakler, som fratok virkeligheten den ene masken og forkledningen etter den andre, og gikk livet så tett på klingen at de til slutt oppdaget at det mangler ethvert grunnlag." (side 433)

"... enhver stor forfatter blir forfulgt av de demonene han blottstiller; han kjenner dem fordi han har dem i seg, og han feller en knusende dom over deres maktfullkommenhet nettopp fordi han selv står i fare for å bukke under for den." (side 454)

Jeg er ikke det minste i tvil om at jeg kommer til å lese denne boka flere ganger i løpet av mitt liv og med et enda større utbytte enn kun ved første gangs lesing - kanskje særlig dersom jeg får realisert min drøm om en slags elvesafari langs hele Donau en gang ... Når det på forsiden av boka er sitert at boka er en litterær triumfferd, kan jeg ikke annet enn å slutte meg til dette. Boka er og blir et mesterverk! Og denne forfatteren fortjener Nobelsprisen i litteratur for dette! Dette er nemlig noe av det mest imponerende jeg har lest på aldri så lenge! Her blir det terningkast seks! Intet mindre!

Det fascinerer meg hvor ulike vi bokelskere er! For meg ville det vært helligbrøde å lese slutten av ei bok før jeg faktisk har lest alle sidene forut og “fortjener” å komme til den. Jeg kan ikke si om jeg liker en slutt eller ikke, før jeg har fått med meg alle hendelsene som foranlediger den. Det blir som om jeg skulle avfeie en tese, kun basert på konklusjonen, ikke empirien som ligger til grunn..