Et stort leseeventyr. Snøbarnet er en bok med flere temaer. Det handler om å miste et barn, og om barnløshet. Det er en bok om mennesket mot sterke og ukjente makter, som naturen og det vi ikke kan forklare. Snøbarnet er også en sterk skildring av et ekteskap hvor begge er blitt som fremmede for hverandre, og deres vei til å finne tilbake til det som en gang var godt og fint. Skildringen av Mabel og Jack, og deres forhold til hverandre var noe av det jeg opplevde som følelsesmessig sterkest når jeg leste boken.

Jeg leser ganske mye “mørk” (og melankolsk) litteratur, blant annet befinner Fortæring av Tor Ulven, Opptegnelser fra et kjellerdyp av Dostojevskij, Carl Frode Tillers Skråninga, Richard III av Shakespeare, Naustet av Jon Fosse, Det svundne er en drøm av Aksel Sandemose, The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde og U – Historier om djevelskap av Carl Johan Jensen seg blant mine favoritter.

Likevel er det ikke ofte jeg sitter igjen med følelsen av at det jeg har lest er “sykt”. Ett unntak er selvsagt tidligere nevnte American Psycho, men boka jeg ønsker å fremheve er Suggesjoner av Marie Darrieussecq. Dette var hennes debutroman og boka handler om en kvinne som sakte forvandles til en gris. Det er omgivelsenes behandling av henne som fører til transformasjonen: hun blir fornedret og behandles som noe laverestående – en gris – og dermed blir hun en. Boka blir bare eklere og eklere etter hvert som forfallet blir tydeligere. Boka er en tydelig samfunnskritikk, samtidig som den er både ekkel og syk…

Edit: i tillegg er Den Guddommelege Komedie ganske så syk, spesielt når det gjelder delen som omhandler helvete. Her lar Dante sin egen bekjentskapskrets pines på unevnelige måter. Frastøtende og interessant på samme tid!

Utvilsomt Äldreomsorgen i Övre Kågedalen av Nikanor Teratologen. Leste den da den kom ut i 1992. Den eneste boken jeg har trengt pause fra lesningen. Etter hver ble hele historien så absurd at den ble komisk. Den norske versjonen er ikke like vass.

Her er det så mange gode kommentarer at jeg lurer på om jeg kan ta de med som kommentarer til min blogg.

Jeg har flere ganger tenkt på dans da storspillere som Maradona og Marco van Basten løp og behandlet ballen som om det var en kostbar gjenstand. Deres fotarbeid var en ren nytelse på slutten av 1980-tallet. Ren kunst.

Hjelp!!! - kan du være så snill å tilføye en mellomstasjon med teksten/advarselen "Vil du virkelig slette denne"?

Tar poenget her. Jeg har flyttet knappen og gjort teksten rød.

Slettede meldinger havner forøvrig i papirkurven, så de er ikke borte før du sletter dem derfra.

LEVE - Landsforeningen for etterlatte ved selvmord arrangerer et seminar på Litteraturhuset om litteratur og selvmord. Les mer om dette på huvenes

Utgangspunktet for dette spørsmålet er et par setninger i Min Kamp 2 av Karl Ove Knausgård. Les mer på huvenes

min tabbe. rettet opp nå. Snømannen var tam. Godt opplest. Frelseren er hakket bedre.

Lister kan man slette ved på klikke "rediger" og så "slett". :-)

FOR en fantastisk bok! Her er min omtale!

Forfatteren Bjørn Westlie vokste opp med en far som sto på feil side under andre verdenskrig. Ikke bare var faren nazist, men han vervet seg at på til i Hitlers krig mot kommunistene. Farens fortid hadde ligget der som en skamplett det ikke ble snakket om, og som førte til at det aldri oppsto et nært far-sønn-forhold mellom dem. I ungdommen førte dette til at han engasjerte seg i politikken så langt fra faren som det overhode var mulig - dvs. i Akp-ml-bevegelsen. I godt voksen alder oppsto det et brudd mellom far og sønn som varte i noen år, inntil faren forsøkte å rekke ut en hånd i håp om å oppnå en slags forsoning. I første omgang sendte han sønnen kassetter, som han hadde snakket inn brev på. Her forsøkte han å forklare så godt det lot seg gjøre hvorfor han hadde tatt ulike valg i løpet av sitt liv.

Etter hvert ble Bjørn Westlie klar for å høre farens historie fra krigen. Uten å dømme faren gjengir han nokså nøkternt det faren forteller at han har vært med på. Om den beinharde elitesoldatskolen, om felttoget mot Ukraina, om Operasjon Barbarossa, om tvilen på Hitler, skuffelsen over manglende støtte hjemmefra, om hva som skjedde med desertørene og dem som nektet å gå videre, skuffelsen over at tyskerne egentlig aldri anerkjente de norske soldatene på lik linje med dem ... Og til slutt om forfrysningene av beina som gjorde at han ønsket å reise hjem til Norge - bare for å ønske seg tilbake til krigen igjen fordi han ble møtt med kalde skuldre over alt. Da Tyskland til slutt kapitulerte og Norge tok et oppgjør med landssvikerne, måtte Petter Westlie sone sin straff.

Under skrivingen av sin fars historie, nages forfatteren av tvil rundt farens beskrivelser. Var faren med på utryddelsen av jødene i Ukraina? Hvilken rolle spilte i det hele tatt de norske soldatene som vervet seg i krigen mot kommunistene? Forfatteren gransker alt han kan komme over av historiske kilder for å kryss-sjekke at farens gjengivelse av det han var med på er korrekt. Men akkurat på dette punktet får han ikke tilfredsstillende svar. Faren er unnvikende, husker ikke, tror ikke at han drepte jøder, mener at det var styrkene som kom bak okkupantene som "ryddet opp" osv. Og kanskje var det slik? Eller kanskje ikke ... En ting er i alle fall sikkert: når det gjelder jødene, sliter han med mye dårlig samvittighet.

Etter å ha sonet sin straff gjenopptok Petter Westlie sitt samliv med kona Agnes, som under krigen var venninne med jødinnen Ruth Maier, som Jan Erik Vold for øvrig har skrevet om i boka "Ruth Maiers dagbok". Ruth Maier ble gasset i hjel i Auschwitz.

Under oppveksten blir Bjørn vitne til en far med sterke rasistiske holdninger og dette er en side ved faren han ganske enkelt ikke kan klare. Underveis i skriveprosessen ender han opp med å erkjenne at han og faren har flere likhetstrekk enn han egentlig liker å tenke på. Bl.a. har de det til felles at de har latt seg tiltrekke av de mest ekstremt ytterliggående politiske partiene som finnes - riktignok på hver sin side, men dog ... Kanskje er han sin fars sønn når det kommer til stykket likevel? Og faren som for lengst har glemt hva det var som egentlig drev ham til å bli nazist - kanskje også for å tekkes sin sønn? - har faktisk mildnet med årene og blitt noe mer smakelig i sine holdninger ...

Jeg tar av meg hatten for Bjørn Westlies prosjekt! Å skrive om noe så følelsesladet som sin egen far og hans nazisme under andre verdenskrig, samtidig som han skriver om far-sønn-forholdet deres, og dette uten verken å bli fordømmende eller for intim, er rett og slett en bragd! Jeg satt som fjetret og hørte meg gjennom hans redegjørelse av sin fars historie, hvor han ikke uten videre tok noe for god fisk uten å sjekke kildene der dette var mulig. Nettopp på grunn av hans kildekritiske tilnærming til sin fars historie, er dette blitt et viktig historisk dokument om en av mange nordmenn som lot seg begeistre av nazismens retorikk. Hva førte til at de lot seg lokke med? Angsten for kommunismen og bare det? Ville de ha blitt med dersom de visste om jødeutrydelsen? Var det dette de tenke, alle de som mislikte jødene og ønsket dem vekk? At de skulle utryddes i industriell stil? La oss ikke håpe det! Helt til slutt må jeg berømme Ivar Nergaard for en strålende innsats som oppleser på lydboka! Denne boka fortjener terningkast fem - en solid sådan!

Jeg er så enig, så enig, Hilde! Her er min omtale av boka:

Den 22. juni 2002 ble Mukhtaran Bibi sendt fra sin kaste - gujjar - for å be mastoi-klanen om unnskyldning for noe hennes 12 år gamle bror angivelig skulle ha gjort. Som fraskilt, men like fullt ansett som ærbar, falt det på henne å gjenopprette balansen mellom hennes laverestående kaste og den høyerestående klanen mastoi. Men i stedet for å få sin unnskyldning akseptert, ble hun utsatt for gruppevoldtekt av fire menn fra mastoi-klanen. Ingen grep inn.

Normalt var det forventet at Mukhtaran skulle ta sitt eget liv pga. skammen hun var påført. Og det ville hun antakelig også ha gjort dersom ikke familien hennes hadde forhindret dette. Hun bestemte seg for å anmelde saken, og ble i og for seg mottatt på en noenlunde ok måte av politiet. Men fordi hun ikke kunne lese eller skrive, ble hun lurt til å sette fingeravtrykket sitt på et blankt ark, og dermed hadde politiet frie hender i forhold til å sette inn en forklaring som frikjente den mektige mastoi-klanen. Mukhtaran bestemte seg imidlertid for å kjempe, og det var to forhold som gjorde at hun aldri ga opp; saken fikk enorm mediedekning både i inn- og utland, og hun fikk dessuten nokså tidlig kontakt med den pakistanske kvinnen Naseem Akhtar, som er jurist. Naseem ble hennes beste venninne. Uten disse støttespillerne er det ikke godt å si hva som hadde skjedd.

"Vi er alltid fanget mellom to forskjellige juridiske systemer, det religiøse og det offisielle. For ikke å snakke om klan-systemet, som gjør det hele enda mer innviklet, med sine egne regler som overhodet ikke tar hensyn til den offisielle loven, noen ganger ikke engang til den religiøse loven." (side 118)

I første omgang ble gjerningsmennene dømt, men i en høyere rettsintans frikjent. Mukhtaran og hennes familie hadde etter dette virkelig grunn til å frykte for sine liv - inntil hun apellerte til president Musharaf og gjerningsmennene igjen ble fengslet eller satt i husarrest. Da siste utgave av boka gikk i trykken i desember 2010 (fem år etter), hadde Pakistans Høyesterett fremdeles ikke avsagt noen dom ...

Historien som kvinnen i boka forteller er meget sterk og den er dessverre ikke unik i pakistansk sammenheng. Angivelig har kvinnene i følge lovverket en god del rettigheter, men all den tid dette ikke følges opp i praksis, blir rettighetene i realiteten svært illusoriske. Mens saken har pågått har Mukhtaran blitt et ikon ikke bare blant Pakistans kvinner men også i hele den vestlige verden. Hennes mot til å stå frem og kjempe for rettferdighet ikke bare for seg selv, men for alle Pakistans kvinner, er sterk. Hun har engasjert seg i dannelsen av en skole, hvor også jenter får undervisning, og hun har lært seg å lese og skrive. Hele tiden har hun vært fast bestemt på at hun vil leve og bo i den landsbyen hun er oppvokst i, selv om hun bor et steinkast unna mastoi-klanens bopel. Som dokumentar synes jeg boka er velskrevet. Den er riktignok enkel i sitt uttrykk, men nettopp det gjorde historien enda sterkere. Selv om dette ikke er et litterært storverk, synes jeg boka fortjener terningkast fem. Jeg kommer neppe til å glemme Mukhtarans historie med det første ...

Om en av Nansenshjelpens skjebner

Den jødiske gutten Edgar var sønn av Max og Rea Brichta, ble født i 1930 og vokste opp i Bratislava i det som i dag er kjent som Slovakia. Etter hvert som Hitler-Tyskland okkuperte land etter land i Mellom-Europa, og dessuten gjorde forholdene mer og mer vanskelig for jødene, valgte Max og Rea å sende sønnen Edgar i sikkerhet til Norge.

Totalt ble 37 jødiske barn plukket ut av Nansenhjelpen for transport til Norge. Forut for dette forelå mye arbeid med å innhente tillatelser i et heller lite velvillig byråkrati i Norge. Som en av disse 37, hvorav også Berthold Grünfeld var blant barna, kom Edgar til Norge høsten 1939. På forhånd hadde Nansenhjelpen klarert med pleiefamilier som sto klare til å ta imot barna. Edgar kom som et av ni barn til Bergen, mens de resterende ble igjen i Østlandsområdet. Pleieforeldrene Arne og Agnes Normann bodde i Laksevåg like utenfor Bergen.

Da tyskerne invaderte Norge om morgen 9. april 1940, forsøkte Vidkun Quisling å erklære kupp av statsmakten, bare for å bli satt til side av de tyske invasjonstroppene, som innsatte Reichskommisar Josef Terboven som øverste makthaver i Norge. Arne og Agnes reiste sammen med fostersønnen til Nordfjordeid for å komme unna tysk nærvær, bare for å oppleve at nettopp denne bygda skulle bli sterkt invadert av tyske soldater. Fra før av bodde rundt 600 nordmenn i denne bygda, og nå kom det til 800 tyske okkupanter. Mens familien holdt til i Nordfjordeid, gjorde tilfeldighetene det slik at Edgars tyskkunnskaper kom til nytte. Ingen tenkte vel på at denne lyshårede gutten i realiteten var jøde. Dette kombinert med at han må ha vært utstyrt med bøtter av sjarme og utadvendthet, gjorde at han klarte seg godt, nesten uansett hva som skjedde. Over alt møtte han velvilje og hjelpende mennesker.

I august 1940 meldte pleiefaren Arne seg inn i NS, og senere ble han ordfører i Bergen. Dette skulle i forbindelse med landssvikoppgjøret koste ham dyrt, uten at Edgar egentlig merket noen vesentlige endringer mens dette pågikk. Da kravet til registrering av alle jøder ble pålagt, gjorde pleiefaren intet for å angi sin fostersønn. Mens de åtte øvrige barna som kom til Bergen ble sendt i sikkerhet til Sverige, ble Edgar - det niende barnet - igjen. Nansenhjelpen var nemlig redd for at det skulle vekke mistanke dersom Edgar plutselig ble borte. Dessuten var de engstelige for å pådra seg fosterfarens harme, noe som i verste fall kunne gå ut over sikkerheten også til de andre barna. Vinteren 1942/1943 ble Edgar likevel flyttet til noen andre, og fra han var 14-15 år måtte han mer eller mindre klare seg selv.

Etter hvert ble alle jøder som ikke hadde klart å rømme, internert og sendt med skipet Donau til Tyskland. Samtlige barn som ble sendt ut av Norge, ble umiddelbart gasset i hjel da de kom frem til Auschwitz. De var uansett for unge til å kunne utnyttes som gratis arbeidskraft.

Etter krigen var Edgar besatt av å finne ut hva som hadde skjedd med hans egen familie, og han reiste noe rotløst rundt i Tsjekkoslovakia et par års tid uten egentlig å få noen svar. Svarene fikk han først mange, mange år senere. Etter hvert utdannet han seg til lege og bosatte seg i USA, hvor han fikk fem barn og etter hvert en rekke barnebarn. Uten Nansenhjelpen og hjelp fra mange andre han møtte underveis, ville hans slektsledd ha dødd ut som en følge av Holcaust.

Denne boka gjorde et sterkt inntrykk på meg! Den er for det første godt skrevet, inneholder for det andre en helt spesiell historie og viser for det tredje hvor mye det hadde å si at noen stilte opp for disse jødiske barna i en tid hvor antisemittismen regjerte i hele Europa, og dessverre også i Norge. Selv om mest sannsynlig ingen tenkte seg en slik løsning som Hitler-Tyskland gjennomførte i all sin gru i løpet av krigen ... Midt oppi alt tok imidlertid likegyldigheten også mange liv, for utryddelsen av bl.a. jødene kunne aldri ha funnet sted i den utstrekning den gjorde dersom flere hadde brydd seg.

Forfatteren Frank Rossavik har i forordet til boka redegjort for sin skepsis til å skrive boka i utgangspunktet. "Trengs virkelig enda flere bøker om rett og galt, samt ofre, helter og skurker i dette triste kapitlet av verdenshistorien?" spurte han seg.

Edgar Brichta hadde det godt i Norge, forholdene tatt i betraktning - så godt at han holdt god kontakt med de fleste av dem han bodde hos og ble kjent med under sitt Norges-opphold, ja, selv med nazisten Arne Normann! Uten hans innsats kunne ikke Edgar ha overlevd, og det er han smertelig klar over.

Jeg synes i alle fall ikke at denne boka er et overflødighetshorn! Og jeg har endelig vært borti noen av den typen, som tror at bare Holocaust er nevnt på baksiden av boka, så skal den selge nærmest uansett. Noe av det jeg kanskje likte aller best med denne boka er at det faktisk er en glad-historie, hvor hjelpen den jødiske unggutten fikk, etter hvert ga støtet til et flott og godt liv i voksen alder!

Ut fra mitt totalinntrykk av boka, som er forsøkt holdt i en så objektiv tone som mulig, og med mange kildehenvisninger som viser at forfatteren har belegg for det meste av det han skriver om og ellers er åpen om når han gjetter og spekulerer, synes jeg den fortjener terningkast fem! At på til er jeg blitt kjent med en forfatter jeg ikke visste noe om fra før av, men kommer til å være obs på i fremtiden.

Teknologisk nyvinning på bokelskere.no:

Man kan nå slette meldinger i postkassa.

Dette er en sjarmerende liten sak på 16 sider jeg plukket med meg da jeg besøkte The Jane Austen Centre. “Bokas” fulle tittel er The History of England by a partial, prejudiced and ignorant Historian (tittelbladet inneholder også advarselen N.B. There will be very few Dates in this History) og er den 16-årige Jane Austens versjon av historien om hjemlandets konger og dronninger, fritt etter hukommelsen. Allerede som 16-åring imponerer hun med intelligens, humor og språklige ferdigheter. Austen har klare meninger om hvilke statsoverhoder hun liker og hvilke hun avskyr. Når Janes eneste søster i tillegg står for de treffende illustrasjonene, måtte rett og slett jeg som anglofil Austen-fan ta med meg The History.. hjem.

Persuasion (Overtalelse) kjøpte jeg da jeg var innom The Jane Austen Centre i Bath i sommer. Siden det er mange år siden jeg leste Pride and Prejudice, Sense and Sensibility og Emma, fant jeg tiden moden for en ny Austen-bok. Vi møter familien Elliot (faren Sir Walter og søstrene Elizabeth, Anne og Mary) i det de to førstnevntes pengeforbruk har ført til at familiens gods Kellynch må leies ut. Familievennen Lady Russell hjelper dem, og det blir bestemt at Sir Walter og Elizabeth skal la seg innlosjere i Bath, mens Anne i første omgang skal dra på et langvarig besøk til den gifte yngre søsteren Mary. Når Anne får høre hvem som skal leie godset, er det tydelig at hun blir opprørt. Admiral Crofts kone er nemlig søsteren til kaptein Frederick Wentworth, mannen Anne ga sitt hjerte til, men likevel avviste, sju år tidligere.

Anne Elliot er på mange måter en typisk Austen-heltinne: hun innehar de fleste av ærbare og gode karaktertrekk, men hun har likevel en fundamental karakterbrist: hun har latt seg overtale av familien og Lady Russell til å si nei til mannen hun elsket. Anne er Lady Russells favoritt og ladyen er ikke villig til å la Anne gifte seg med en så “fattig” og ubetydelig mann som Wentworth på det tidspunktet var. I det vi lesere møter Anne er hun nesten som gammel jomfru å regne: det kan ikke ha vært lett som 27-årig kvinne å være ugift i datidens England.

Så vil skjebnen det slik at de to tidligere elskede skal møtes igjen. Det viser seg at søster Marys svigerforeldre (familien Musgrove) inviterer Frederick Wentworth (nå hjemvendt og rik kaptein) hjem til seg, ut av takknemlighetsgjeld for dennes godhet for den nå avdøde sønnen deres. De to Musgrove-søstrene, Louisa og Henrietta, blir straks betatt av Wentworth og Anne må lide seg gjennom kurtisen som følger. Wentworth selv vier henne lite, om noen, oppmerksomhet.

Til tross for at Anne er knust, blir hun med Wentworth, Musgrove-søstrene og søsteren Mary og hennes mann, Charles, til Lyme. Her møter Anne blant annet slektningen William Elliot og kaptein Benwick, to menn som skal bli sentrale for den videre handlingen, som for det aller meste finner sted i Bath.

Som alltid hos Austen finner leseren mange litterære referanser, intellektuelt vidd og latterliggjørende persontrekk hos de mindre sympatiske karakterene. What’s not to like? Ah, det er som om jeg henstilles til en bestemt sinnstilstand når jeg leser Austens bøker! Til tross for at jeg til daglig liker å omtale meg selv som en kynisk melankoliker, er det ett eller annet med disse bøkene som gjør meg til en fnisete ungjente igjen. En vil så gjerne at alt skal gå bra! Helten og heltinnen er jo bare så riktige for hverandre og hver for seg så utrolig intelligente og gode. Men; begge innehar alltid ett negativt karaktertrekk som forlenger lidelsene deres. I tillegg gjorde vel ikke tidens konvensjoner og etikette kjærlighetserklæringer og åpenhet til noen enkel bedrift..

Under omvisningen på The Jane Austen Centre ble jeg gjort oppmerksom på at Austen stort sett alltid omtalte Bath i negative ordelag. Menneskene der blir ofte beskrevet som overflatiske og egoistiske. Grunnen var visstnok at Austen selv ble nødt til å bo der en periode på noen år. Som en landsens jente syntes hun besøkene til byen var spennende, men at det å bo der nærmest var uutholdelig. Slike negative karakteristikker finnes også definitivt i Persuasion. Samtidig synes jeg det var godt å ha minnebilder fra byen, blant annet Camden Place, som bakteppe under lesingen.

Man truer med å kaste Cafè Abel og Ullevål Bokhandel ut av Tandbergbygget på trikkesløyfa. Les mer om dette på huvenes

NB: spoiling

Boka tar for seg Ashers konflikt: hans slites mellom sine strengt religiøse foreldre, samt det samfunnet han er oppdratt i, og sitt behov for å uttrykke seg. Selv om boka selvsagt tar for seg mange jødiske skikker og tradisjoner, er det vel spennet mellom religionen og dens krav og "selvets" ønske om å få utfolde seg fritt som er det sentrale.

I grunnen er det likegyldende at Asher er jødisk eller at det nettopp er den jødiske religionen som er bakteppet her, jeg er sikker på at bokas setting kunne vært byttet ut med flere andre religiøse retninger eller strenge samfunnssystemer...