Bokelskere.no

Tidligere i høst leste jeg Død for deg av Bley, og det var litt av en krim, men det er jo noe nabolandet virkelig kan.

Død for deg er en småskrullete krimbok på en god måte. Den er om Caroline og Gustav som ser ut til å ha alt. De har det huset, fine barn og vakkert ekteskap. Men sjeldent at ting er som det ser ut. Gustav tjener gode penger, og Caroline har gitt opp karrieren for å være hjemmeværende husmor, men var det egentlig hennes avgjørelse? Sammen har de to barn og en som er på vei. En dag Gustav er på jobb, blir han oppringt av politiet. Det ser ut til at Caroline er borte, barna også, og det er Carolines venninne som har ringt politiet. Spørsmålet er om det har skjedd dem noe, eller om Caroline har tatt dem med seg, og dratt frivillig.

Karrieresprang
Tidligere fotballstjerne Henrik Hedin, kjent som The Killer fra fotballkarrieren, begynner på en ny arbeidsplass som etterforsker, og han blir straks kastet ut i saken med en uventet makker. Dette er første bok med Henrik Hedin.

Visste ikke noe om boka på forhånd og det er heller ingen bok som ikke har vært så synlig, noe som var forfriskende. Bley har en fortellerstemme med trøkk, og er ikke redd for å skrive om det mørke som kan skje i hverdagen. Dette er på ingen måte en trivelig krimbok, noe hun formidler godt. Hennes fortellerstemme har tempo, virker ekte og usminket. Selv om det ofte skiftes perspektiv, blir det gjort på en ryddig og engasjerende måte, og man blir godt kjent med karakterene man leser om.

Svært engasjerende plot
Plottet egner seg nok ikke for alle da den er svært bedrøvelig uten at jeg skal avsløre mer, og kanskje ikke alle tåler det, men jeg fikk mersmak, og vil svært lese mer om Henrik Hedin. Likte ham ikke helt i begynnelsen, men han ble bedre og noe menneskelig. Så leser gjerne neste bok i serien. Dette ga mersmak for Bleys fortellerstemme og plotoppfinnsomhet er rå. Har heldigvis Jenter uten navn av henne som ikke tilhører denne serien, men serien om Ellen Tamm, og håper å få lest den boka i løpet av året. Håper den har litt av den samme stilen. Er heller ikke så nøye på kronologisk rekkefølge i krimserier, for man får med seg en god del bakgrunnshistorie om de faste karakterene uansett.

Som nevnt, en bedrøvelig krimbok, og det morsomme med denne er at når den er ferdiglest, er man litt usikker på hvem av dem som egentlig er den sprøeste.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

En god sakprosaforfatter er som en god kokk: Hen vet at det gjelder å ikke stille seg i veien for råvarene, men varsomt ta de grepene som trengs for å få dem til å skinne. Sven Egil Omdal gjør det i den nye boka om fangeleiren Sachsenhausen under andre verdenskrig. Dette er en del av Europas historie som må fortelles til hver ny generasjon.

Boka viser hvordan spirer av menneskelighet og samhold vil gro under selv de mest forferdelige forhold. Omdal sparer ikke leseren for beskrivelser av helvetet som var Sachsenhausen, men gjør det med journalistens nøkternhet.

Omdal viser fram og peker på sammenhenger, men prøver ikke å late som han vet hva alle de involverte tenkte til enhver tid. Når forfatterens egne synspunkter noen ganger skinner forsiktig gjennom, blir virkningen desto sterkere.

I Sachsenhausen og andre tyske leirer satt de senere statsministrene Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, og mange andre som fikk sentrale roller i gjenreisingen av landet. Hvordan båndene mellom disse, og avstanden til Ap-politikerne som ikke hadde blitt merket av krigen på samme måte, fortsatte i etterkrigsårene, vil være en interessant oppfølger.

Aktuell politisk satire er den sjangeren med mest nådeløs datostempling. Vitser som var morsomme én uke, er utvitset og gamle den neste. Leit opp et gammelt Nytt på nytt, og tell hvor mange ganger du ler.

George Orwells roman Animal farm (Kamerat Napoleon) er en 77 år gammel aktualitets-satire, og burde derfor vært glemt for lengst. Den er en spissfindig harselas med Sovjetunionens utvikling under Josef Stalin i årene etter den russiske revolusjonen. De som leste den da den kom ut, tok nok flere av referansene enn jeg gjorde.

Boka har overlevd fordi satiren dessverre er tidløs. Når dyrene velter det gamle undertrykkende styret på gården, skal alt bli mye bedre. De har til og med skrevet ned en liste med regler. I stedet går det som The Who sang noen etter Orwells bok: Meet the new boss, same as the old boss. Dyrenes ledere blir minst like grusomme som menneskene dyrene var underlagt før.

Dette er ei livligere bok enn den helsvarte «1984», som Orwell skrev noen år senere. Du leser den på halvannen time, og det skal du selvfølgelig gjøre.

En alkoholisert skuespiller og en innsjø med overnaturlige evner. Hva kan gå galt?

The House Across the Lake er Riley Sagers sjette thriller, og hans egentlige navn er Todd Ritter. Han skrev The House Across the Lake da covid-19 var på sitt verste, og hele verden var nedstengt. Det har ikke noe med selve handlingen å gjøre, bortsett fra at handlingen er noe isolert på grunn av husene de bor i, ligger noe øde til.

Harde taklinger
Casey har nettopp fått fyken som skuespiller fordi hun har møtt opp på jobb etter å ha drukket for mye. Hun vet selv at hun er avhengig, og drikker så lenge øynene er åpne, men hun har nettopp mistet sin ektemann i en ulykke. Hun bærer på en ensomhet.

Hun bor i deres hus ved en innsjø hvor det er få andre hus. Noen bor der i korte perioder og andre nesten hele året. Området ligger til i Vermont. På fritiden drikker hun og spionerer på et bestemt hus. Huset tilhører en eksmodell og hennes mann, og huset har store vinduer, så Casey får følge med på mye med sin kjære kikkert. Hun vet hun ikke burde, men kan ikke noe for det. Så forsvinner eksmodellen Katherine, og bare mannen i huset er igjen i det nærmeste dagene. Etter å ha hørt et skrik, er Casey sikker på at det har skjedd Katherine noe. Casey begynner å gjøre litt detektivarbeid.

Intens nabomiljø
Vet at dette høres ut som en typisk nabothriller, men det er det ikke. Boka står av flere karakterer som dukker opp underveis, handlingen har flust av atmosfære, og Casey har en frisk personlighet. Likte sarkasmen veldig godt, noe som gjorde denne psykologiske thrilleren svært underholdende.

I motsetning til mange psykologiske thrillere jeg har lest i det siste, hadde denne mye stemning, bød på noen overnaturlige elementer, og et sært persongalleri man ble interessert i å lese om.Har fått med meg at mange ikke liker denne, og tror kanskje det er på grunn av at handlingen tar en overnaturlig retning. Leser man boka nøye, er det ikke overraskende da noe overnurlig blir nevnt veldig tidlig i handlingen, så jeg så det komme. For min del trenger heller ikke psykologiske thrillere å være realistisk bestandig, så denne gang fikk jeg det jeg var ute etter: Forfriskende karakterer, stor dose underholdning og mørk handling. Selv om jeg likte denne godt, er Final Girls fremdeles min favoritt av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

I september leste jeg Der krepsene synger, da boka var filmaktuell. Etter å ha sett filmtraileren, fristet boka mer enn filmatiseringen.

Der krepsene synger ble opprinnelig utgitt i 2018, og siden da har den vært en snakkis, både positivt og negativt, men for det meste positivt. Visste ikke helt om det var en bok for meg da det ikke er krim, men den har noen krimelementer i seg. Det er roman med krimelelemter siden en ung mann blir funnet død, og dødsfallet er mistenkelig.

Alvorlig omsorgssvikt
Romanen er om Kya som får en brutal start på livet. Familien drar fra henne en etter en, bortsett fra faren. De andre har dratt fordi han er skremmende og alkoholisert. Men Kya er for liten til å dra noe sted, og ingen tar henne med seg. Ofte er hun alene og må klare seg selv. Skaffe mat, lage mat og overleve dagene siden faren har en tendens til å forsvinne i lange perioder. Hun må holde ting i gang helt alene. Hun blir kjent med en fyr i nærområdet som besøker henne av og til, og når hun blir eldre, blir hun kjent med en annen som holder til i byen. I løpet av den tiden med opplever hun både glede og svik.

Da en av dem blir funnet død, ser sheriffen på dødsfallet som mistenkelig og Kya blir sett på som mistenkt. Ikke bare fordi hun er outsideren og de andre ser på henne som rar som bor alene ut i marsklandet, men flere ting retter mot henne, og en rettssak starter.

Ikke alle skildringene er like realistiske
Boka virker kanskje stor og kanskje skremmende for noen siden den er på over fire hundre sider. Selv er jeg vant til det og foretrekker store bøker, men fortvil ikke. Den føltes ikke arbeidsom. Boka består av en god del alvor, oppvekstskildring med harde kår, har flytende språk og interessante personligheter. Lkte å bli kjent med Kya fra hun var liten til å bli en ung kvinne. Skildringen fra da hun var under ti år, da hun måtte finne mat og lage mat selv, overleve, var ikke spesielt troverdig, på grunn av den svært unge alderen, men tøff lesing.

Var ikke spesielt interessert i den romantiske delen da hun ble kjent med de to guttene, for er ikke spesielt interessert i å lese om følelser og svik, men likte delen da hun delte sin kunnskap om naturen med et forlag, og rettssakdelen. Så opplevde begynnelsen som noe seig, men det gikk over ganske fort.

Fin og småtrist oppvekstroman om harde kår, overlevelse, brutal kjærlighet og sorg.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Bonner forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Boken gir en god beskrivelse på hvordan neoliberalisme og new public management har endret norsk skole, og lærerne sin rolle og stilling. Saers er friksjon i denne omstillingen og betaler en høy pris. Saers integritet og utholdenhet er beundringsverdig!

For hver utgivelse flytter han grensene for hva en historiebok kan være, i prosjekter hvor han får lite gratis. Dette er noe av spenningen som Øystein Morten-leser: Kommer han seg opp denne motbakken også?

Morten har tidligere skrevet bøker om de norske kongene Olav Tryggvason, Olav Haraldsson og Sigurd Jorsalfare. I årets bok handler det om livet til Eirik Raude, en rogalending som flyktet til Island på slutten av 900-tallet, sannsynligvis på grunn av drap. På Island havnet Eirik Raude og hans følge igjen i trøbbel, og ble lyst fredløse. Løsningen ble å reise enda videre vestover, der det skulle ligge et stort land.

Eirik Raude var en av norsk histories beste spinn-doktorer, for navnet han ga dette nye landet i vest bruker vi fortsatt: Grønland. Landet som bugner av grøde, korn som svaier i kveldssola, bli med vestover, folkens! (Å lokke med Grønlands gedigne innlandsis ville neppe fått like mange til å hive seg i skipene og legge ut fra Island.)

Øystein Morten er sannsynligvis Norges mest sanselige historiker. Skriftlige kilder er vel og bra, men Morten vet at han må dra til stedene han har lest om for å forstå dem fullt ut.

Han må kjenne dem på kroppen, og kombinere sanseinntrykkene med sin egen forestillingsevne samtidig som han vurderer alt opp mot de skriftlige kildene og i hvor stor grad han kan stole på dem. Hvis Indiana Jones og Lars Monsen hadde vært brødre og hatt en tredje bror, ville det vært Øystein Morten.

I denne boka slåss han mot snø og vind på Island og i Grønlandsfjordene, og selvsagt slåss han mot koronaen. Når verden stenger ned, går planer i vasken. Heldigvis får forfatteren litt uventede penger inn på konto, og kjøper avansert virtual reality-utstyr som han kobler opp til all verdens databaser, og «flyr» fra Island til Grønland for å prøve å forstå sagaenes beretning om Eirik Raude.

Virtual reality i historieforskning? Ja, hvorfor ikke? Alle slags metoder kommer til nytte i Øystein Mortens hender, for vi er ikke bortskjemt med særlig mange historiske skriftlige kilder fra Norge i middelalderen.

Første del av boka om Eirik Raude er den mest imponerende: Øystein Morten går gjennom setning for setning i den tynne sagateksten om Eirik Raude, og bruker hele verktøykassen sin for å forstå dem.

Øystein Mortens bøker handler både om hovedpersonene han undersøker, og om Mortens strev for å hente sikker kunnskap om en verden som for lengst er borte. Totalsummen blir en medrivende leseopplevelse for alle som har litt interesse for norsk middelalderhistorie.

Det er vanskelig å sjangerbestemme denne boka. Mímir Kristjánsson forteller historien om mora si, og hennes mange kamper etter at hun ble kreftsyk.Samtidig er det en selvbiografi, hvor forfatterens oppvekst med en alvorlig syk mor skildres. Og over der igjen handler det om hvordan vi som storsamfunn forholder oss til folk på trygd.

Grunnstrukturen kan minne om Kristjánssons bok Frihet, likhet, Island, hvor forfatterens eget miserable ung-voksen-liv på den tida tråkles sammen med en større fortelling om et Island i krise.

I Mamma er trygda er han blitt eldre, og nå handler det om egen barndom og det å selv skulle bli far. Koblingen mellom det politiske og det personlige er enda mer vellykket i Mamma er trygda enn i boka om Island.

Kristjánsson har en misunnelsesverdig lett penn. Vittigheter, småhistorier fra eget liv og faktaopplysninger veves sammen til ei bok som aldri synker sammen under vekten av egne ambisjoner, selv om den er rikelig lastet. (Det var en lettelse å lese i etterordet at Kristjánsson skrev manuset tjue ganger før han kom i mål.)

Er det ei politisk bok? Ja, men jeg synes den er det på naturalistisk måte mer enn en realistisk måte, for å si det med litteraturhistoriemerkelapper. Kristjánsson viser fram samfunnets nedlatende holdninger til de som er på bunnen, men Mamma er trygda er ikke en forlengelse av Rødts partiprogram.

Mamma er trygda er en energibar av ei bok; tynn, men effektiv.

Sanatorium av Sarah Pearse er en bok jeg har hørt mye variert om siden den ble utgitt for to år siden. Jeg ville lese den på grunn av den dystre bakgrunnshistorien, og jeg liker bøker hvor karakterene må leve isolert på grunn av været eller andre grunner. Men likte jeg denne?

Sanatorium er krim hvor man møter Elin Warner, ikke Werner som det står på baksiden av boka. Hun er invitert til brorens forlovelsesfest, og hun drar sammen med kjæresten, Will. Elin og Will bor ikke sammen ennå, for Elin er en nøler. Isaac og Laures forlovelsesfest holdes på luksushotell i fjellet, og det er noe vrient å komme seg dit, spesielt i vintersesongen. Det går busser og det er en taubane. Hotellet har en dyster bakgrunnshistorie, da det tidligere var et sanatorium.

Et noe anspent gjensyn
Elin gruer seg en smule til å møte Isaac fordi de har ikke sett hverandre på lenge, og det skjedde noe traumatisk da de var unge, noe Elin kvier seg til å ta opp med ham i løpet av oppholdet. Hun er politietterforsker, men for tiden ikke i jobb etter en hendelse. Hun vurderer om hun skal fortsette eller ikke. Hotelloppholdet blir mer spennende enn forventet, da Isaacs forlovede forsvinner og muligens andre også. Hotellet blir evakuert på grunn av snøværet, men de rekker ikke å få ned alle de ansatte og gjestene, så noen av dem er dessverre nødt til å bli igjen. Elin føler seg noe tvunget til å påta seg rollen som ettterforsker. Hun er fra Storbirtanna og må spørre det sveitsiske politiet om hun kan påta seg ansvaret, siden politiet ikke klarer å komme seg til hotellet. De klarer ikke å komme seg dit på grunn av snøstorm. Klarer hun å stoppe den skyldige før flere forsvinner og eventuelt dør?

En noe lang forklaring, men det er også en lang bok på nesten fire hundre sider. Det er også forfatterens debutbok. Jeg liker bøker hvor handlingen foregår i et bygg som inneholder mørk bakgrunnshistorie, og det hadde denne krimromanen. Jeg likte begynnelsen som var en slags blanding av krim og horror. Morderen som sniker seg i bygget, har på seg en slags gassmaske og dreper ofrene på omtrent samme måte.

Fengslende bakgrunnshistorie
Derfor hadde denne krimromanen et veldig godt utgangspunkt. Fenglsende start og som nevnt liker jeg bygninger med triste og fæl bakgrunnshistorier, og isolasjonselementet var også et pluss. Likte måten Pearse beskrev værendringene på, og at hotellet ikke føles ut som et hotell for alle med tanke på bakgrunnshistorien og det anstrengte forholdet mellom Elin og broren Isaac. Store deler av boka engasjerte og var svært medrivende. Men følte at slutten overdøvet noen av de gode elementene som allerede var der. Det var ingen dum avslutning, men heller litt tynn og lang.

Avslutningen ble som nevnt dessverre noe lang, tynn og veldig mye frem og tilbake. Syntes også at noen av Elins tanker under hele denne prosessen var noe overforklarende. Noe som var synd da jeg likte mange av elementene i boka og spesielt begynnelsen. Men likte ikke helt utviklingen det tok. Det ble noe typisk og jeg savnet mer beskrivelser av hotellet og området utenfor. Ingen dårlig bok, men den spente stemningen forsvant dessverre underveis.

Selv om denne krimboka ikke traff meg helt, leser jeg gjerne mer av Sarah Pearse siden jeg likte konseptet i Sanatorium, og er spent på hva hun disker opp neste gang.

Fra min blogg. I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Eg tilrår sterkt å lese Odysseen saman med Daniel Mendelsohn si glimrande bok «En odysse». Det ligg så mykje i Odysseen av Homer som ein ikkje får tak i utan kommentarar frå dei som har studert teksten nøye.

Det er fem år siden denne boken ble skrevet. Mange steder i verden preges i økende grad av tørke. Dette er i tråd med det klimaforskerne har forventet. Det gjør kanskje boken enda mer skremmende. Boken er lett og lese og handlingen er enkel å følge. Dette gjør budskapet tydelig. Vekslingen mellom de to historiene i boken får frem klima- og naturkrisens årsak og konsekvens.

Tidligere i høst leste jeg Dunkle fortellinger. En liten novellesamling med grøssere for store og små som nylig ble utgitt.

Jeg er nok ikke i målgruppa, men jeg er jo helt syk etter horror eller skrekk som det heter på norsk, og da bryr jeg meg ikke så mye om målgruppe. Dessuten gjør slike bøker meg veldig nostalgisk. Jeg likte horror allerede som liten. Leste både horror for voksne og slike novellesamlinger som denne. Så Dunkle fortellinger gjør meg litt nostalgisk da jeg alltid var på jakt etter slike bøker som liten.

God balanse med tekst og stemningsfulle illustrasjoner
Har hørt om Wexelsen, men har ikke lest noe av henne tidligere og i samarbeid med illustratør Jens Kristensen har de laget en koselig og morbid liten samling med tankefulle grøsserfortellinger. Dunkle fortellinger består av sju fortellinger i forskjellige lengder, og Kristensen bidrar med stemingsfulle og fargeløse illustrasjoner som beskriver disse historiene veldig godt.

Dunkle fortellinger er som nevnt en bok som består av sju fortellinger og jeg leste en for hver dag for å bruke litt tid på den. Noen av de samme karakterene dukker opp i forskjellige historier, fordi historiene foregår på samme sted, nemlig i Dunkel. Historiene er veldig fargerike og varierte. Historiene er blant annet om en forsvunnet katt, mystiske epler, tannlegeskrekk og mye mer. Liker at disse fortellingene er en blanding av hverdagsliglivet og det surrealistiske. Det er ingenting som er helt trygt.

Passer fint som Halloweenlesing
Wexelsen skriver godt og presist, spesielt med tanke på hvor korte disse fortellinge er, og illustrasjonene av Kristensen er med på å bidra det visuelle og det dystre. Som voksen leser er ikke disse fortellingene skumle eller overraskende, men det er snart Halloween og Halloween som er min favoritttid i året, er jo kjent for å være forutsigbar. Det er det som er sjarmen med denne feiringen. Så det gjorde ikke noe at fortellingene var forutsigbare. Som voksen syntes jeg de var underholdende, mørke og nostalgiske. Denne boka passer godt å lese i denne mørke og kalde årstiden enten alene eller som høytlesing før noen skal sove, eller lese den sammen som familie. Likte også godt at illustrasjonene var fargeløse og detaljerte. Det løftet opp historiene et hakk.

Dette er en smal bok med mye steming og morbide historier, som kan hjelpe å få unge lesere til å komme i den rette Halloween stemningen. Det er også en fin bok for de unge som er nysgjerrige på å lese noe og lære mer om denne sjangeren. Terningkast fire for fortellingene og terningkast fem for illustrasjonene.

Mine tre favoritthistorier er: Nereida, Sørgefuglene og En helt vanlig gutt.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Sommeren er over for en god stund siden og godt er det. På sensommeren leste jeg Sommer i Sandøsund av Lene Lauritsen Kjølner som inneholder sommerglade mennesker, mye frisk luft, og godt samvær.

Lene Lauritsen Kjølner er feelgood forfatter. Det er en sjanger jeg ikke leser ofte av. Jeg er ikke helt allergisk, men ofte ser jeg på sjangeren som noe lett, noe som kanskje også er meningen med feelgood? Samtidig liker jeg å gå ut av komfortsonen og utfordre meg selv som leser. Man kan jo ikke bare lese om det mørke og det dystre hele tiden, eller?

En stressende sommer for hovedkarakteren
Sommer i Sandøsund er en veldig travel og hektisk bok der det skjer veldig mye på en gang. Sofie har arvet huset til grandtanten sin Agathe som har flyttet til varmere strøk. Men Sofie er ikke alene. Hun har sin fantastiske franskmann Francois og datteren Fredrikke. Hun er der ikke så ofte da hun studerer et stykke unna. Sofie og Linn driver Sjøsternen Bok og Kafé sammen, og de har for tiden trøbbel med softismaskinen som ofte er i bruk. Det er uvanlig varmt, og mange spennende ting er i ferd med å skje. Blant annet Agathes nitti års feiring, og ved en tilfeldighet finner noen et gammelt kjøretøy. Noen har lyst til å gjøre den om til bokbuss. Vennegjengen til Sofie er begeistret for tanken, mens Sofie er noe lunken til prosjektet. Klarer hun å bli overtalt?

Travel hverdag og sjarm
Da Agathe kommer hjem for å feire sin store nitti års dag, har hun med flamencosko. Sofie og Linn frykter det verste, for de vet at Agathe er i stand til å finne på litt av hvert. Ikke nok med det. En stor auksjon skal arrangeres fordi Sofie har muligens funnet noen berømte malerier som kanskje er ekte. Blir det for mye for Sofie denne sommeren, eller kommer den til å bli vanlig, til tross for de mange planene?

Sommer i Sandøsund er en sommerlig feelgood på over fem hundre sider. Jeg foretrekker store bøker fremfor de tynne, men syntes denne kunne ha vært noe forkortet da en del av samtalene blir noe gjentakende og det var ikke alle aspekter som interesserte. Jeg interesserte meg minst for flamencodansen og kunne tenkt meg at selve auksjonen fikk større plass. Karakterene ler ofte høyt og man har fått med seg at karakteren Rolf, som har en liten rolle, har rødt hår.

Agathe er kanskje gammel, men sprek og er en karakter som tar mye plass. Mange i boka er glade i henne, og man forstår hvorfor, men selv blir jeg sliten av personligheter som tar stor plass, så i lengden ble hun noe slitsom i stedet for varm og fengslende.

Selv om mye i boka var forutsigbart, var det likevel koselig lesing, og man blir kjent med karakterene på godt og vondt. Likte det idylliske stedet og samfunnet, og hvordan de holder sammen når hverdagskriser oppstår. Det var nesten som å henge sammen med dem.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg har kanskje bare lest noe lignende et par ganger før - "Markens grøde" av Hamsun og "Den siste viking" av Bojer. Troverdig skildring av kystkultur og mennesker. Det er lett å se for seg personene og leve seg inn i boken.

Tidligere kunne jeg lese så mange som fem bøker samtidig, men dette har jeg for lengst gått bort fra, siden det rett og slett ble for mye å holde styr på. Og det var ganske vanlig, som du skriver, av noen av dem fikk mer oppmerksomhet enn andre (f-eks pga mer underholdningsverdi, spenning mm). Det var også vanlig at minst en av de 5 bøkene ble lest mer overflatisk.
Derfor har jeg satt en grense på maks to bøker samtidig, gjerne en skjønnlitterær bok og en fagbok. Langt mindre stress nå :)

Denne krimromanen fra Australia ble opprinnelig utgitt i 1999, men ble ikke oversatt på norsk før i år. Fy søren, det var jammen meg på tide!

I en del år har jeg fått mer og mer sansen for Australia. Har sett en del gode australske horror filmer de siste femten årene, jeg har lest Dragemannen av Garry Disher og i oktober skal jeg lese min første australske horror bok som er Bone Harvest av James Brodgen. Har også fått med meg at det er en god del fengende band derfra.

Juletid og en seriemorder som leker med politiet
Garry Disher har hittil vært en ukjent forfatter for min del inntil nå, og er glad for at jeg endelig har lest noe av ham, for denne boka var herlig på en dyster måte. Det er også første bok i en krimserie. Den er om førstebetjent Hal Challis som har en del å gjøre og gruble på. En seriemorder er løs. Han kidnapper kvinner på en øde landevei. Senere dukker de opp døde. Det er snakk om en seriemorder som leker seg med politiet. Attpåtil nærmer julen seg med stormskritt, men er det noe tid for ferie?

Mer vil jeg egentlig ikke si om boka, da den heller bør oppleves. Begynnelsen kan være noe rotete, da boka inneholder et stort persongalleri, og det tar litt tid å huske hvem som er hvem, bortsett fra Challis naturligvis. Boka er ikke akkurat creepy eller skummel på noe vis, men heller mørk, svært dyster og det er lett å leve seg inn i handlingen. Mange av karakterene er spennende å lese om og Disher skriver medrivende. Syntes Challis var spennende å bli kjent med både på jobb og privat. Ofte opplever jeg hjemmetilværelsen som temmelig kjedelig til mange av etterforskere og politibetjenter jeg leser om, med mye familiedrama, men Challis har en mer mystisk tilværelse.

Spennende plot og creepy tema
Kanskje ikke alle synes at seriemordere er spennende å lese om, men det synes jeg. De er fascinerende og creepy på mange måter. Man forventer det verste når man får se dem, men så ser de ut som et helt vanlig menneske. Det er det som er mest skremmende med seriemordere generelt. Dragemannen ga meg et godt førsteinntrykk og håper å få med meg oppfølgeren, for jeg liker fortellerstemmen til Disher svært godt. Dette var stas.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)