Bokelskere.no

Boka er på tur. Ventes i postkassen 31. januar.
I mellomtiden leser jeg videre i biografien om Amalie Skram og hennes tid.
Og følger med diskusjonen her på tråden.

Leseperiode:
Mandag 28. januar - søndag 17. februar

Velkommen til felleslesing av
Tor Åge Bringsværds roman Når du minst venter det

Lenke til lesesirkelens hovedtråd

Håper mange blir med, og forteller hva de synes om boka.

Jeg liker hverken snø, kulde eller forkjølelse, men det har klart sine fordeler i form av selvpålagt inneliv, og med kindlen full av uleste bøker ser helga fin ut. Da jeg leste din omtale av «More», ble jeg såpass interessert i boka at også den ble lastet ned på kindlen. Takk til deg, Karen. :)
Boka jeg leser i dag er «Killing Commendatore» av Haruki Murakami, vet ikke helt hva jeg synes om boka enda, men den er i kjent Murakamistil med en salig blanding av «realisme og fantasi».
I tillegg har jeg en krimbok av Tana French på vent, men den får bare vente, den ble nettopp forbigått av «More».

Dikt leses hver dag - dagens dikt er skrevet av Rolf Jacobsen - og med Jacobsens «Tankeløs» ønsker jeg alle en god helg.

—Tankeløs

Inne i alle dager er det et lite hjerte
og en åpen hånd.
Kanskje hver dag er et liv for seg.
Morgenen har sin lov og aftenen har sin
og om natten er det en krone av ild over vårt hus
ingen kan nå.

Sommerbekkens lille hvite panne
er full av tanker den ikke kan holde fast på
og hører til i en annen verden, krystallren
men flyktigere, alltid musikk.

Grankonglen faller ned som et gonggongslag
og noen netter er fulle av et bronsjeaktig lys.
Ørreten vandrer i sin elv som et spor
av fruktbarhet dypt i hjertet, den har
en munn som gaper og svelger uten å drikke.

Til denne verden hører også de aldrendes små lykker:
en katt i fanget, lave ord til barn
og alt som vokser, trådene i en vev,
tre fingerspor på vinduene om aftenen,
det er for smått til å nevne men det er
kanskje det lave gresset i vårt liv,

den grønne bølgen som skyller om strandens sten
og bekken med den hvite pannen,
tankeløs, full av musikk.

• Rolf Jacobsen

Nærmer seg 20 centimeter snø ute, og mer er i vente. Så det er gode forhold for å kose seg med bøker inne. I likhet med forrige helg kommer jeg til å plukke ut en av de mange uleste jeg har i hyllene hjemme. Mest sannsynlig blir det en historisk roman, f-eks "Våpen, pest og stål" av Jared Diamond. Innimellom lesing og tv- sport, blir det nok også noen treningsturer ut, spesielt dersom sola dukker frem. God helg til alle :)

Today when I awoke from a nap the faceless man was there before me. He was seated on the chair across from the sofa I’d been sleeping on, staring straight at me with a pair of imaginary eyes in a face that wasn’t.

«Killing Commendatore» by Haruki Murakami

Jeg og Michelle Obama har en ting til felles: Vi begge er januarbarn.

Ung og lovende
Michelle LaVaughn Robinson Obama hadde bursdag i forrige uke den 17. januar og fylte 55 år. På denne korte tiden har hun rukket å gjøre og være veldig mye. Det er en kvinne mange føler en ærefrykt for og ser opp til, og det med god grunn. Hun er en dyktig kvinne innenfor mange områder.

For det første elsket hun å lære og gjøre nye ting, og var veldig skoleflink. Før hun møte ektemannen Barack Obama, har hun utført mange studier. Hun vokste opp under trange kår, men foreldrene hennes og broren hennes klarte seg bra. Hun vokste opp i Chicago hvor hun delte hus med grandtanten som eide huset. Michelle og familien hennes og grandtanten bodde i hver deres etasje. Hun tok pianotimer hos grandtanten som også var pianolærer, og de to gikk ikke spesielt godt overnes. Michelle viste seg å være veldig lærenem, og tanten hennes hadde visse krav. Det oppsto en slags kamp mellom dem. Gjerne kall det for en slags stille maktkamp. Fra Michelle Obama var liten har hun vist at hun er både sta og handlekraftig, eller "obsternasig" som hun selv kaller det i boka.

Støttende familie
Det er ikke bare barndommen hun snakker om, men også foreldrene sine, broren sin og studiene sine. Familien som alltid var bekymret for faren hennes som hadde MS. De prøver å få ham til lege, men han nekter. Til tross for bekymringer, prøver Michelle å bygge sitt eget liv med venner, skole og gå fra et vanlig tenåringsliv til å bli en voksen kvinne. Selv om hun kommer fra trange kår, har hun en veldig støttende familie og gjør det veldig bra, broren hennes også, som hun er nær venn med.

Det mest spesielle med Min historie er å lese om møtet mellom henne og Barack Obama, og å få vite hvor forskjellige de to egentlig er. Hun er som nevnt en handlekraftig dame som liker å ha mennesker rundt seg, og stresser for å komme seg hit og dit. Barack Obama kan bestille seg en hytte et sted for å være alene i noen månender for å skrive bok, gå slentrende fra sted til sted og ta det som det kommer, selv om han jobber hardt. Han kan å holde seg rolig i alvorlige situasjoner.

Strenge regler
Det er også en kjent sak at selv om man bor i Det hvite hus, kan man ikke gjøre akkurat som man vil. Fra før av vet jeg at man kan ikke åpne et vindu selv av sikkerhetsmessige årsaker. Litt morsomt at hun nevner at hun og Barack Obama nesten ikke fikk lov til å gå opp og ned trappene, og heller ta heisen for Secret Service ville ikke at de skulle skade seg ved å falle ned trappa eller noe. Hun nevner også at hun og Barack Obama ville at barna deres skulle leve et normalt liv, til tross for Secret Service har sine strenge regler.

Michelle Obama deler mye av seg selv som person, bakgrunn, fortid og nåtid i boka, men likevel føler jeg fremdeles at man ikke får ta del av den personlige plan. Man får et godt inntrykk av henne og lærer noe nytt underveis, men likevel føler jeg ikke at man blir godt kjent med henne som person. Man kommer ikke nær henne på en måte man skal gjøre gjennom biografier og memoarer. Så savnet mer dybde og åpenhet sånn sett.

Det er ingen tvil om at Michelle Obama er en imponerende kvinne. Jeg er større fan av mannen hennes, Barack Obama, men Michelle er ikke så verst hun heller. Liker det de tror på sammen. Å støtte de svake i samfunnet og mangfold, og sammen forandret de Det hvite hus til et mer åpent sted.

Det er litt av en reise hun har hatt hittil.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hele denne boka, og mitt liv og ditt liv slik vi betrakter dem i våre mørkeste øyeblikk, oppsummeres på side 363 og 364. Marsteins bok følger hovedpersonen fra barndommen til slutten av 50-årene, gjennom forhold etter forhold hun har til forskjellige menn. Denne trangen til å være i et parforhold står i kontrast til hovedpersonens vansker med å knytte seg til mennesker. Denne boka egner seg godt for lesesirkler.

Tre og en halv stjerne. Den drar seg til mot slutten, men i lange perioder før det var den lite engasjerende.

Boken handler om oppvekst - valg, konsekvenser, å finne seg selv og å akseptere den du er. Det siste kapittelet oppsummerer dette. Boken bør nok leses i sammenheng for å få frem dette poenget. Lengden på boken kan i så måte være utfordrende, da det ikke alltid er like lett å holde motivasjonen og fremdriften oppe. Det er mulig boken kunne blitt enda bedre hvis den hadde vært kortere - mer destillert.

On a cold blowy February day a woman is boarding the ten A.M. flight to London, followed by an invisible dog.

Foreign Affairs by Alison Lurie

Hei,
Boklista blir tatt bort ved fristens utløp for at det ikke skal være mulig å avgi flere stemmer eller forandre på stemmegivningen. Ellers blir det for vanskelig å ha en viss kontroll.

Av og til har jeg laget en resultatliste. Får kanskje fortsette med det.