Bokelskere.no

Denne boken er original. Både språk og stil. Jeg oppfatter at det underliggende temaet er kjærlighet og familie. Boken blir til tider litt masete med tar seg opp mot slutten.

Tegneserie bok om mennesker som sliter med å forholde seg til andre menneskers forventninger og normer. Troverdig.

David Foster Wallace (1962-2008) var en av sin generasjons tydelige stemmer i amerikansk litteratur, selv om produksjonen hans ikke er så stor. Jeg har prøvd med på Glemsel, som står og erter meg i bokhylla fortsatt. Det ble en av de mange bøkene jeg har begynt på, uten å komme i mål. Det var noe med den utbroderende, manende stilen som jeg ikke klarte å finne ut av. Wallace nevnes ofte i samme åndedrett som Thomas Pynchon og Don DeLillo, med god grunn. Ingen av dem gir ved dørene.

Wallace´ hovedverk er mursteinen Infinite jest, som ikke er oversatt til norsk. (Hva er det med amerikanerne og behovet for å skrive enormt tjukke bøker?) Hvis den blir oversatt, skal jeg prøve meg på den, jeg lover.

Det første jeg leste av ham var Wallace´ profil av Roger Federer for New York Times i 2006. Wallace var selv en habil tennisspiller i ungdommen i Midtvesten, og Federer-artikkelen og noen til er samlet i samlingen String theory. Sommeren 2019 sitter jeg med avrevet korsbånd i sofaen, og unnet meg selv denne korte essaysamlingen mens jeg ventet på bedre dager.

Det svakeste essayet i String theory er det om forfatterens egen tenniskarriere midt på 1970-tallet. Det beste med selvbiografiske tekster er at stoffet er lett tilgjengelig for dem, og det engasjerer dem. Svakheten med selvbiografisk litteratur er ofte svak redigering, fordi det er vanskeligere å vite hva som er interessant for omverden og ikke. Side opp og side ned om juniortennis på halvbra nivå på 1970-tallet blir, selv ikke i David Foster Wallace´hender, mer enn koselig mimring med begrensa nedslagsfelt.

Bakgrunnen hans som tennisspiller kommer bedre til sin rett når den brukes som klangbunn for hovedmelodien. Essayet om Tracy Austin (US Open-vinner 1979 og 1981) sin selvbiografi er en totalslakt, men Wallace bruker boka som utgangspunkt for en diskusjon om forskjellen mellom mikropromillen som blir toppidrettsutøvere og oss andre. Austin-boka er en uendelighet av tilsynelatende plattheter om livet på toppen, men et såpass avklart forhold til elementene er kanskje en forutsetning for å lykkes som toppidrettsutøver? Jeg har tenkt det samme hver gang jeg har lest en sportsbiografi; hovedpersonene er i liten grad i stand til å beskrive sin spisskompetanse. Eller som David Foster Wallace oppsummerer:

It may well be that we spectators, who are not divinely giftes as
athletes, are the only ones truly able to see, articulate and animate
the experience of the gift we are denied.

Det andre høydepunktet i boka er reportasjen fra Canadian Open 1995. Gjennomgangsfiguren er Michael Joyce, den gang en solid, svakt oppadstigende spiller fra USA. Igjen er Wallace´ egen tennisbakgrunn nyttig som kontrast, for bare fordi han har spilt selv, klarer han å fullt ut innse hvor fantastisk gode disse folkene er. Det er som han skriver i essayet: Å se tennis på tv yter dem ikke rettferdighet. (Hvor ble det av Michael Joyce? Han var på sitt beste nummer 64 i verden, og har senere gjort det skarpt som trener for blant annet Maria Sharapova.)

Reportasjen fra Canadian Open viser Wallace´ styrker og svakheter som essayist. Han lykkes i å gjøre mange ting på en gang. Teksten funker som en innføring til tennisturneringers grunnleggende bestanddeler for folk som ikke vet hva en turnering er. Alle Wallace´ beskrivelser av hvordan folk ser ut, blir anmasende etter hvert. Beskrivelsen av hvordan verdens beste spillere slår ballen, er fantastisk, han sammenligner det med «veldig kraftige maskiner på lavt gir». Om Jacob Hlasek på trening:

Watching him practice is like watching a great artist casually sketch something.

Det nest siste essayet i samlingen er fra US Open 1996. Det er handler om kommersialiseringen av turneringen, og er ikke like skarpt som betraktningene fra Canada året før. Igjen er det blikket for spillet som hever det over det jevne. Få har skildret Pete Sampras sin serve bedre enn Wallace gjør i denne teksten. Og i en fotnote, hvordan Sampras beveget seg:

Sampras has a way of making it look like he hits a shot and
dematerializes and then rematerializes someplace else in perfect
position for the next shot. I have no theories about how he does this.

Tidvis interessant, men stort sett slapt skrevet om interessant emne.

Du har rett i at første film ble basert på bok 3 (Brødre i blodet.) Den hadde premiere i 2001 (jeg sjekket på nettet) - altså er det allerede 18 år siden. Tiden flyr...

Det vil være fornuftig av deg å ta Elling - serien kronologisk, så får du enda bedre grunnlag for å lese Ekko av en venn. Spesielt dersom du ikke har sett filmene som ble laget av de første bøkene. Gleder meg til å lese Stefansson for første gang - det aner meg at jeg kommer til å like ham.

Det føles ikke lenge siden årsskiftet, men nå er faktisk nesten halve 2019 over, og sola har snudd. Det har gått fort, synes jeg.
Mht mengde har jeg lest omtrent som normalt, men mht fordeling skjønnlitteratur - faglitteratur, har det blitt mer av det sistnevnte enn det som er vanlig. Ikke uventet, siden mye av den typen litteratur har vært knyttet til ulike kortvarige studier/kurs jeg har deltatt på.
Den beste boka fra dette halvåret blir nok ". "Stjernejeger" av Jon Larsen. En artig historie om hans innsamling av kosmisk støv fra verdensrommet, som har bidratt til å komme nærmere svar på spørsmålene angående solsystemets begynnelse
Denne helga blir det faglitteratur igjen, men fra neste helg av ønsker jeg å vende tilbake til skjønnlitteraturen. Har en rekke spennende bøker på leselista, f-eks "Himmelrike og helvete" og "Ekko av en venn".
God helg til alle :)

Tror du misforstår litt der.Har bare sett på nyhetene av og til at når det blir laget reportasjer om ham, at noen trøndere sier Rinnanbanden på en litt intern måte. Og det er vanskelig å forstå at noen nesten lokalt hadde såpass stor makt på den gale siden.

Jeg sier det ikke for å rippe opp i noe. Håper ikke noe blir misforstått.

Øystein Rottem har skrevet de tre siste bindene i min åttebinds litteraturhistorie. Kanskje de også er utgitt som eget verk?

Takk for svar
Jeg har en litt eldre utgave av P.T. Andersens litteraturhistorie. Litt dumt og kostbart å kjøpe den nye utgaven bare for å få med de siste årene. Hadde vært fint om det kunne utgis supplementsbind med noen års mellomrom.

Du skriver: «Henry Rinnan var på sin tid, spesielt i voksen alder, en fryktet og respektert mann. Nå i moderne tid, har han og Rinnanbanden blitt til en slags vits for oss trøndere.»

Slik jeg kjenner historien var Rinnan en fryktet og hatet mann, og at han i moderne tid er blitt en vits blant oss trøndere er ikke mitt inntrykk - og ikke skjønner jeg heller hvordan en mann med hans syn kan bli oppfattet som en vits.

Hva gjør man når et kjært familiemedlem forandrer seg til det verre?

Bare en overbeskyttende mor?
Etter en komplisert og risikabel operasjon, kommer Jacob sakte, men sikkert tilbake til hektene igjen. Han har nettopp gjennomgått en hjertetransplantasjon. Siden han har gjennomgått en slik operasjon, trenger han mye hvile og være nøye med å ta medisinene. Moren hans er en smule overbeskyttende, og behandler ham som et lite barn. Jacob er tross alt en ung mann, så det er litt småmorsomt hvordan moren hans duller med ham. Riktignok er hun og faren hans kjempebekymret siden han har vært svært syk og gjennomgått en tøff operasjon, men likevel er det mye pludring fra morens side. På grensen til komisk ...

Han far er også bekymret for ham, men han er mer avslappet og synes at hans kone overdriver en smule, spesielt når moren merker forandringer angående Jacob etter operasjonen. Han er ikke lenger den søte, snille og gode Jacob han en gang var. Ofte er han sint og aggressiv. Han får humørskiftninger for den minste ting, og moren hans synes ikke å kjenne ham igjen. Derfor gjør hun undersøkelser på Internett, i håp om å få svar. Er det stress som gjør Jacob så sint? Er det på grunn av hjertetransplantasjonen eller bivirkninger av medisinene han tar? Eller er det Jacobs ekte side som trer frem? Boka stiller mange spørsmål.

Kan en hjertetransplantasjon føre til personlighetforandring?
Forfatteren heter Lisa Stone, men hun har tidligere utgitt mange bøker med navnet Cathy Glass, og hun har skrevet en mørk og solid krim om foreldre som er vitne til hvordan deres elskverdige sønn forandrer seg til noen de ikke kjenner igjen. Da noe kriminelt skjer, og noen gir ham skylden, kan de ikke tro det. Deres gutt er da vel ikke ond? Men tidligere tegn og situasjoner, får dem til å tro det verste og så tvil. De stiller seg selv mange spørsmål. Har de ikke gjort en god nok jobb som foreldre, eller kan en slik operasjon som Jacob har gjennomgått, gi personlighetsforandringer? Det er ikke bare de som opplever personlighetsforandringene til Jacob. Også kjæresten hans gjør det. På et brutalt vis ...

The Darkness Within er ikke en bok for alle, særlig ikke unge lesere da den inneholder noe vold og seksuelle scener. Det er interessant å se hvordan Jacob forandrer seg til å være en søt og omtenksom mann, til en frekk, ufin og selvopptatt fremmed. Vil foreldrene få svar på hva som skjer og få kontroll på ham? Kommer de til å ignorere oppførselen hans, eller kommer de til å finne en løsning sammen?

Dette er en karakterdrevet krim. Det er ikke mye action eller stor fremdrift i handlingen, men følte heller ikke at det gjorde noe da persongalleriet var såpass interessante. Man blir svært godt kjent med hver enkelt, og av og til er det som å ta og føle på frustrasjonen som karaktererne føler. Lisa Stone skriver godt, men underveis kan handlingen føles noe ensporet og repetivt. Handlingen byr ikke på så mange vendinger og overraskelser. Det er ikke en sånn type bok. Dette er en nøktern fortalt bok om en familie i knipe, som er vitne til at et familiemedlem forandrer seg til det verre.

En spennende og tankevekkende krim som inneholder mange utfordrende spørsmål, og scener. Det er ikke en bok man glemmer med det første. Anbefales til de som tåler mørke og dystre bøker. Noen ganger er det godt å lese bøker hvor man ikke krever action hele tiden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Leser om igjen " En by som Alice" av Nevil Shute. Handling fra 2. verdenskrig, og utgangspunktet er en hendelse som virkelig fant sted. Et møte mellom en engelsk kvinne (Jean) og en australsk krigsfange (Joe) står sentralt i historien, og sistnevnte forteller Jean om den spennende byen Alice.....
Været minner mest om høst, men det er visst håp om bedring til sankthansaften. God helg til alle :-)

Summarisk oppsummering av kjente mekanismer. Greit og oversiktlig. Spekket med kjente sitater. Men tilfører lite i forhold til annen litteratur på dette området.

Mandag 17. juni 2019

GOD SOMMER! :-)

Lesesirkelen starter opp om et par måneder, ultimo august.

Katter er herlige dyr. Det er generelt alle dyr. Sånn er det å være dyrevenn.

Har selv vært kattemor i nesten femten år, men i 2017 forlot han meg grunnet alderdom og han ble syk. Det var ingen annen valg enn å avlive ham. Man vil jo ikke at kjæledyr, som fort blir som et familiemedlem, skal plages. Savner å ha en katt rundt meg fordi det er festlig, men er ikke helt klar for å skaffe meg en ny katt ennå. Å miste en god venn sitter godt i. Så det blir ikke en ny katt med det første.

Sjarmerende illustrasjoner
Men sier ikke nei takk til kattebøker, for det er bare koselig. For et katteliv! er skrevet av Brigitte Nicolas Kvarsnes, og er illustrert av Silje Oddli Skinstad. Jeg må innrømme at jeg likte illustrasjonene bedre enn selve historien. Illustrasjonene er noe barnslige, men det er ikke så rart med tanke på målgruppen boka egentlig er rettet mot. Likevel er illustrasjonene mer stemningsfulle og har mer liv i seg, og det er noe søtt med bildene. Man blir en smule nostalgisk av slike bildebøker, fordi man leste mange av dem som liten.

For et katteliv! er om Kattinka, som egentlig er en hannkatt, og av og til kan vi mennesker ta feil av kjønn. Det er ikke alltid like godt å se forskjell på kjønn når det gjelder dyr. En bondekone fra Trøndelag gir ham bort til en annen familie som kommer for å hente ham, siden hun ikke kan beholde ham og alle søsknene hans, siden de er så mange. Han er fremdeles i Trøndelag og trives sammen med sin nye familie. Han lærer seg å leve med andre katter på godt og vondt. En dag møter han på Misty, som er en sjarmerende hunnkatt. De blir straks gode venner. Da de en dag går inn i en garasje, så nysgjerrige som de er, blir de innestengt ved en feiltagelse, og Misty er uheldig som drikker sykkelolje. Kattinka viser en omsorgsfull side av seg selv, og prøver desperat å redde henne. Klarer han å redde kjæresten sin før det er for sent?

Søt, men småtørr historie
Dette er en søt, men småtørr historie, spesielt for oss voksne, og kanskje mer underholdende og spennende for målgruppen boka egentlig er beregnet for. Men er man en kattevenn, eller en dyrevenn, må man jo lese slike bøker av og til. Det er koselig med dyrebøker uansett. Det er også godt med et avbrekk fra de andre bøkene man ellers leser. Noen ganger trenger man noe lett å lese, og gjerne noe med illustrasjoner. Jeg sier ikke nei til det. Selv om man av og til trenger noe lett å lese, ble historien for min del for forutsigbart og oppramsende istedet for fortellende. Derfor klarte jeg ikke helt å leve meg inn i historien.

Jeg ble dessverre ikke begeistret over konseptet, som var noe tynt og hinsides, men samtidig er det en slags trøst å lese boka når man savner å ha et husdyr selv. Terningkast tre til historien og terningkast fire til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla