Bokelskere.no

Stor humor - flott språk!

Kanskje ikke den første boka jeg burde begynne med av Margaret Atwood ...

The Blind Assassin er min første bok av Atwood. Jeg ville lese en bok av henne før, som het The Handmaid's Tale. Men det var før den ble til Tv - serie, og da var den ikke spesielt tilgjengelig, så jeg utsatte å lese noe av henne av den grunn. Greit å ikke lese noe som er mest kjent av henne, også.

Hvordan man skal forklare denne boka, er ikke godt å vite siden den er noe komplisert. Det var ikke tykkelsen av boka som skremte meg, men fortellerstemmen, fordi man må ha tunga rett i munnen mens man leser, og det var ikke like enkelt med denne boka. Derfor angret jeg meg litt på at jeg ikke valgte den norske utgaven istedet for å lese den på engelsk. Følte jeg måtte anstrenge meg mer med å lese denne boka enn med andre bøker. Sånn sett ble det litt slitsomt i lengden.

Mange handlinger å holde styr på
Irish Chase har levd et stille og rolig liv i motsetning til søsteren, Laura. Iris er ulykkelig gift, og hun bestemmer seg for å fortelle om sin egen familiehistorie. Boka begynner med Laura, søsteren hennes, som kjører utfor en bro, for å ta selvmord (?). Selv om Iris og Laura levde privilegert i en tung tid da de var små, virket denne familien en smule dysfunksjonell, og har en veldig stor avstand fra hverandre. Iris og Laura blir morsløse i ung alder og deres husholderske, Reenie blir en slags reservemamma for dem. Det var vanlig for velstående familier å ha husholderske på den tiden. Sammen lever de med faren som er noe kjærlig, men samtidig lever med sine egne indre demoner. Så søstrene er ofte alene sammen, selv om en av dem også liker å være for seg selv. Etter Lauras død, blir hennes bok:The Blind Assassin gitt ut. Som er en kjærlighetshistorie om et voksent par, og det er et stor klasseskille mellom de to. De møtes i det skjulte for å være nære hverandre. Underveis forteller han henne en underlig historie om blinde mordere som tar livet av jomfruer, som om det er et slags ritual, og den mannlige elskeren som møter hans elskede i skjul, hevder at han skriver bok om historien han forteller henne. En science fiction bok. Historien er ganske morbid som hun elsker, og vil stadig høre mer. Så dette er en blanding mellom historisk roman og litt science fiction.

Begynnelsen av boka til Atwood er spennende og rett på sak, men utover det gikk jeg ikke spesielt overens med fortellerstemmen. Den er noe masete, forklarende og man føler et lite avstand fra fortellerstemmen, istedet for å komme nær den. Det må noe anstrengelse til for å konsentrere seg om innholdet etter hvert. Ofte føltes det ut som å sitte i et klasserom og høre på en lærer snakke om noe, og etter hvert begynner man ubevisst å tegne i margen i notatblokka eller se ut av vinduet. Jeg fikk litt av den samme følelsen av å lese boka, at man faller litt ut av historien(e) underveis, og man får litt lyst til å gjøre andre ting enn å lese.

Fargerike og sære karakterer
Historien(e) byr på mange spesielle og interessante karakterer å bli kjent med fra en spennende tid med mange forandringer og utfordringer, men så ødelegges det litt av en masete fortellerstemme og lite hendelser. Man forventer ikke at noe skal skje hele tiden, men det blir noe langdrygt og tørt over det hele. Det gjør det vanskelig å leve seg inn i boka. Avstanden mellom meg og fortellerstemmen blir for stor.

Godt utgangspunkt, litt action, men følte jeg ofte underveis måtte anstrenge meg skikkelig for å henge med, for mange partier var veldig langdryge og noe smårotete. Selv om denne ikke falt helt i smak, har jeg ikke fått helt skrekken ennå når det gjelder Margaret Atwood. Siden jeg allerede har Gileads døtre i hylla, skal jeg lese den senere i år.

Mulig en rotete anmeldelse dette, men boka var like rotete å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla

Du har valgt ut mange gode bøker her, men jeg faller for fristelsen og foreslår en til.

På en litterær reise langs østkysten av USA ville jeg stukket innom Annapolis, og besøkt stedet hvor slaveskipet Lord Ligonier la til kai i 1767, - og hvor slaven Kunta Kinte gikk på land.
Han var en av forfedrene til forfatteren Alex Haley. I 1976 ble romanen Roots utgitt, Røtter på norsk -77. Boken er basert på Kunta Kintes liv. Men historien er større en som så, dette er historien som mange amerikanere kan knytte sin bakgrunn til.
I dag er Annapolis en vakker liten by, vel verdt et besøk. På havna finnes historiske minnesmerker om tiden som var - og Kunta Kinte blir ikke glemt.

• ønsker deg en god tur, enten til sommeren eller senere.

Psykologisk thriller blandet med litt horror, er visst litt trendy.

Vanskelig å finne rene horrorbøker
Jeg var på utkikk etter horrorbøker å lese da jeg kom over denne. Den var ikke kjent for meg tidligere. Synes det er vanskelig å komme over rene horrrobøker enn det var for mange år siden. Nå er det mer horrorbøker blandet med andre sjangre. Dette er heller ingen ren horrorbok, men en psykologisk thriller med horrorelementer. Jeg bestilte den for konseptet virket interessant og spennende.

Både boka og forfatter var ukjent for min del, noe som gjør bøker litt spennende av og til. For har en tendens til å lese av kjente favorittforfattere, men har blitt flinkere i årene til å lese mer variert. Synes det er spennende å utfordre seg selv som leser.

Det har vært mange titler oppgjennom årene med woman i tittelen. Det føles noe oppbrukt og vanlig, men det var ikke tittelen som fikk meg til å velge boka, bare for å understreke det. Lurer bare på hva neste bok med woman i tittelen eventuelt blir. The Woman in the Car?The Woman Next to You? Morsomt med gjetteleker ...

Familie på utkikk etter bedre dager
The Woman in the Dark er om Patrick og Sarah som ikke har hatt det lett i det siste. Familielivet med deres to tenåringsbarn har vært noe turbulent og Sarah mistet sin mor for ikke lenge siden, så det har vært noen harde tak. De lengter etter en fresh start og det ser lysende ut da Patrick oppdager at hans barndomshjem er lagt ut for salg, som han har snakket så mye varmt om. Huset ligger ved vannet i en idyllisk småby. Han ønsker å overtale Sarah til å dra på visning og eventuelt flytte dit. Det er bare et lite problem med huset. Nemlig husets bakgrunnshistorie. Patricks tidligere barndomshjem ble til et mareritthjem etter at noen andre etter ham flyttet inn dit og ble myrdet. Fra da av har huset blitt kalt Murder House. Klarer Patrick å få familien til å flyttte dit til tross for husets bakgrunnshistorie, hvis de gjør det hjemmekoselig, og finne deres egen stil?

Konseptet virker interessant til tross for at det er en smule oppbrukt, men det er noe med hus med dystre bakgrunnshistorier som tiltrekker likevel. Det minner litt om gammeldags horror, noe jeg er svak for. Begynnelsen er noe svak. Litt for mye jåleri og følelser om et ektepar som vil feire datoen de møttes. Men heldigvis blir språket sterkere sammen med historien, og beveger seg i en bedre retning. Savage er god på å forklare svingninene i familiens dynamikk. De fremstår litt som dysfunksjonelle og truende, også på en passiv måte. Det virker som de drives fra hverandre uten at de merker det selv. Dette forsterkes i deres nye hus, og hvem er skyggen av en person Sarah ofte ser utenfor huset, som holder øye med det? Er det bare noe hun innbiller seg? Samtidig er hun lei av å bli kvalt av både Patrick og huset, spesielt Patrick siden han er veldig overbeskyttende. Og tenåringsbarna er lei av avstanden de føler til sin egen far. Er dette den nye starten familien hadde håpet på?

Som nevnt er konseptet forutsigbart og man aner tidlig hva slags retning historien tar, men denne gang syntes jeg ikke det gjorde noe, for Savage har en interessant måte å skrive på, og dette er en av de få psykologiske thrillerne jeg har lest, hvor man faktisk bryr seg om karakterene, i hvert fall de fleste. Man blir godt kjent med dem på godt og vondt, og ved hjelp av saktegående handling, finnes det dybde i både historien og karakterene. Så man blir oppslukt på en helt annen måte. Ikke på grunn av spenning, originalitet og alt det der, men på grunn av god fortellerstemme. Jeg leste denne en del kvelder da det regnet kraftig, og det skapte enda mer stemning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Boken skal hjelpe foreldre å forstå og støtte barna i forhold til ulike følelser. Forfatteren mener at en vellykket oppfølging kan ha positive konsekvenser på lang sikt blant annet for barnets selvfølelse. Etter min oppfatning sier kanskje ikke boken mer en det som følger av sunn fornuft; lytt, være interessert, diskuter, vær åpen, finn løsninger sammen, vær støttende... I praksis kan det imidlertid være utfordrende. Boken har noen eksempler på hvordan de praktiske utfordringene kan løses. Min oppfatning blir imidlertid at fokus er på det ideelle.

Litt ironisk at dette er den andre boka jeg leser i år med hastag i tittelen. Et symbol jeg aldri har likt. Skjønner nødvendigheten av det, men synes det er et masete symbol.

Vanskelige valg må tas
Allerede i tenårene får man stort ansvar når det gjelder skolevalg og andre fremtidsvalg. I tidlig tjueårene roer det seg som regel ikke ned med diverse valg, for da kommer det som regel flere valgmuligheter. Skal man studere, jobbe, eller kanskje ta et friår for å reise og gjøre andre ting? Eventuelt skal man finne et sted å bo, for seg selv, med venner eller andre som studerer?

I tidlig tjueårene er det mye å finne ut av når det gjelder fremtidsvalg, og man befinner seg i en usikker tid med tanke på at valgene man tar, skal man leve med i mange år fremover, spesielt når det kommer til ting som studievalg og jobbvalg. Det er slike valg hovedpersonen, Siri, sliter blant annet med. Hun er i tidlig tjueårene. Hun vil aller helst reise, men foreldrene hennes mener hun bør studere. Mot sin vilje, begynner hun å studere og hun velger litteraturvitenskap. Hun bor sammen med to fyrer som ikke står henne spesielt nære, men de går overens. Hun møter Ole som studerer det samme som henne, og med tiden blir de et par, men Siri føler en konstant usikkerhet om han er den rette for henne eller ikke, for hun drømmer om den store kjærligheten. Den spesielle.

Spennende perspektiv
Samtidig er Siri en ivrig bruker av Instagram. Boka ble skrevet i 2016 da Instagram var svært populært. Det er populært nå også, men det var mulig mer "in" da. I boka følger det med bilder som Siri legger ut på "Instragram", som er tatt av C. Glaser og Simon Stranger, som skaper en slags realistisk preg over innholdet i boka. Det gjør Siri mer levende.

Selv om man kanskje ikke kjenner seg igjen i Siri som person, så er det mye gjennom henne å kjenne seg igjen i. Noen av perspektivene hennes. Redsel for å ta feil valg og kanskje mistrives med det. Slike ting. Det er lett å tro at man blir klokere med alderen, eller at ting vil ordne seg av seg selv. Men er det alltid slik? Man møter på utfordringer, store og små, hele tiden. Og undre på om man finner noen å leve sammen med eller ikke.

Mange spørsmål stilles underveis i romanen, og selv om man ikke er i målgruppa, var det likevel mye å kjenne seg igjen i. Tvilen på seg selv og sine egne valg av og til. Om man kan stole på noen eller ikke. Å tvile på seg selv og andre fra tid til annen er bare normalt og menneskelig. Morsomme og alvorlige tankespinn fra Siri, og tøft språk gjorde denne romanen sprek, tørrvittig og en smule depressiv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Leste litt om ham. Hvilke bøker skrev han for voksne? Han er barnebokforfatter etter hva jeg fått med meg..

Høres ut som vi er i samme tankebane angående boka, selv om du ga et snillere terningkast. =) Skjønner hvorfor noen liker boka, og det er helt i orden å ha forskjellige meninger, men som deg ble den for forutsigbar og noe utroverdig. Skjønner ikke helt det med verdenssensasjonopplegget rundt den, jeg heller. Men det er helt i orden. =)

Boken veksler mellom to fortellinger. Den ene om Kunzelmann den eldre sin karriere som forfalsker av malerier. Den andre om Kunzelmann den yngres forsøk på å få orden på livet. Fortellingen om kunstforfalskning og homofili før og etter krigen er interessant, innsiktsfull og godt fortalt. Fortellingen om sønnen får jeg imidlertid ikke taket på. Den virker mest som et forsøk på forviklingskomedie. Oppsummert har jeg kommet frem til at kanskje begge Kunzelmennene lever på en løgn både ovenfor andre og seg selv.

Jeg forsøkte ikke å lete etter ordet "drible", da jeg så for meg å lete gjennom hele den norske oversettelsen. Her er jeg enig i kritikken, "pass and punt" er oversatt med "drible og takle". Akkurat her er det helt tydelig at det dreier seg om amerikansk fotball. Når det gjelder "sass", synes jeg imidlertid at oversetteren har funnet gode løsninger.

Det å antyde at en oversetter gjetter seg til løsninger og ikke bruker de viktigste verktøyene som finnes innen den yrkesgruppen er drøyt etter min mening.

Interessant om moderniseringen av "Drep ikke en sangfugl". Vedkommende som tydeligvis har hatt ansvaret for dette sier:

I tillegg inneholder Magli Elsters oversettelse enkelte oversettertabber. De hadde ikke så gode ordbøker på den tiden, og oversetterne kunne jo ikke google hvis det var noe de lurte på. Så der jeg har funnet rene feil, har jeg prøvd å rette dem opp -- som for eksempel dette med at hun lar folk drible i forbindelse med fotball (i amerikansk fotball dribler man ikke, man kaster ballen eller løper med den). Eller dette med at "sassy" i Elsters oversettelse er blitt "sippete" -- det er nok et ord som ikke står i så mange gamle ordbøker, så hun har sannsynligvis måttet gjette, og da har hun dessverre gjettet galt.»

Dette gjorde meg nysgjerrig og da jeg har en norsk bokklubbutgave(2012) og en orginalutgave hvor jeg kan søke opp enkeltord søkte jeg først på ordet "football". "Ball" og "football" går igjen mange steder og de både kaster og sparker mange forskjellige typer baller, ikke bare den typiske amerikanske fotballen. At Elster kan ha brukt ordet "drible" i en av disse "spillene/lekene" ser jeg ikke som usannsynlig, men jeg har ikke lett igjennom hele den norske utgaven etter det spesielle ordet drible. Jeg fant ikke noe engelsk ord for drible til søkefeltet, men alle stedene der ball og fotball var nevnt i den engelske teksten, leste jeg, men fant ikke annet enn at ballen ble sparket eller kastet.

Når det gjelder ordet "sassy", så forekommer det ikke i orginalteksten. Derimot finner jeg "sass" ved tre anledninger og ordet "sassiest" en gang.

I kapittel 9, på side 103 i min utgave står det: "Jeg mener ikke å være frekk, jeg prøver bare å si deg åssen det var."

I orginalutgaven står det: "I don't mean to sass you ..."

I kapittel 11, på side 119 i min utgave står det: "Foruten at vi var de mest sippete, mest rampete filleunger som noensinne kom forbi hennes hus,"

I dette tilfelle er jeg enig i at "sippete" gjerne kunne vært byttet ut med "frekke".

I orginalutgaven står det :"Besides being the most sassiest, most disrespectful mutts who ever passed her way, ..."

I kapittel 18, på side 214 i min utgave står det: "Mayella kikket på Atticus under senkede øyenlokk, men hun sa til dommeren: - Så lenge han driver og kaller meg frøken og sier frøken Mayella. Jeg er'ke nødt til å la'n få erte meg, jeg trenger ikke finne meg i det."

I orginalutgaven står det : "Mayella looked from under lowered eyelids at Atticus but she said to the judge: Long's he keeps callin' me ma'am an' sayin' Miss Mayella. I don't hafta take his sass. I ain't called upon to take it."

I det siste tilfellet tenker jeg at det kanskje ville vært frekt å oversette med at advokaten er frekk mot Mayella. I en annen sammenheng kunne frekkhet eller respektløshet vært brukt.

I kapittel 18, på side 214 i min utgave står det: "Dommeren lente seg tilbake. - Atticus, vi får fortsette forhandlingene, og la referatet vise at vitnet ikke har blitt ertet, selv om hun mener det motsatte."

I orginalutgaven står det: "The judge leaned back. *Atticus, let's get on with this proceedings and let the record show that the witness has not been sassed, her views to the contrary."

Det å si at man ikke kunne google eller ikke hadde så gode oversetterbøker på begynnelsen av 1960-tallet når boken ble oversatt, at det er grunnen til oversettertabbene, synes meg merkelig. Det fantes gode "dictionaries".

Takk til Lillevi som la ut svaret fra Aschehougs forlag.

Definisjonen av umulig er Sandmos andre ungdomsroman. I 2017 ga hun ut Kan vi bare late som. Hennes nyeste roman er om frykt, tradisjon og vanskelige følelser.

Viktig med tradisjoner
Hanna er i tidlig tenårene, og hun følger sin faste tradisjon, nemlig å tilbringe sommeren på Vårøya. Bestemoren hennes døde for noen år siden, men likevel vil hun være der sammen med bestefaren, og samtidig se hennes gode venn, Olivia, som hun er sammen med hver sommer. Men sommertradisjonen hennes står i fare da bestefaren trues med å bli kastet ut av huset, siden det skal bygges leilighetkompleks i området. Klarer hun å stoppe det, eller er hun for ung til å få noen til å høre på henne? I tillegg støter hun stadig på denne Trym hvor hun enn er. Hvem er han, og skjuler han noe for henne? Før Hanna dro til Vårøya, fikk hun en dårlig nyhet. Kommer hun til å avsløre til oss hva det er?

Denne ungdomsromanen høres kanskje kompleks ut med tanke på at historien går i mange retninger, men den er veldig lettlest. Den er en smule underholdende, men samtidig veldig forutsigbar for oss voksne. Det er noe anstrengt over det hele, som om teksten prøver å overraske oss på flere områder, men overraskelsesmomentene fungerer dessverre ikke. Man skjønner det lenge før karakterene selv skjønner det, og de ler mye, nesten i hver setning, så det er en del gjentagelser underveis.

Ungdomstid og forelskelse
Ungdommer som er forelsket eller synes bare at forelskelse er spennende i det hele tatt, vil nok like denne boka, og muligens de som drømmer om sommeren, men for oss som er eldre blir nok dette noe urealistisk, eller man savner den tiden man selv var ung. Det jeg likte best med boka er å ta vare på tradisjoner, som er viktig og at Vårøya skulle være gammeldags, litt som fra en annen tid. Ikke alt trenger å være moderne og ikke alle steder trenger å være overfylt av mennesker. Det er viktig med et eget fristed og ha et sted hvor ingenting er forandret. Men samtidig lever man i et samfunn som stadig er i endring.

Dette er en fin og nostalgisk roman om å være sårbar og sterk på samme tid. Den er som sagt lettlest og noe underholdende, men det som ødelegger er at den er svært forutsigbar, og deler av historien har noe anstrengt over seg som dreper litt av flyten. Det er for lite driv. Definisjonen av umulig passer nok best som sommerlesing eller hvis man savner å være ungdom selv.

Fra min blogg: I Bokhylla