Trur kanskje at Sommerboken kan bli litt for treig og handlingsfattig for ein åtteåring
Ikkje misforstå - eg elskar den boka! - turnerte ikkje at dei fleste barn vil sette like stor pris på ho ettersom det hender så lite og det Ikkje finst noko klar spenningsutvikling, iallfall ikkje kan stor nok og tydeleg nok grad til å fenge eit så ungt publikum
Handlingen hopper frem og tilbake mellom 1986 og 2016. Hovedpersonen var 12 år da hebdelsene det hele handler om hendte. Saken dukker opp igjen i 2016 da et mystisk brev ankommer hovedpersonen. Og deretter dukker en gammel barndomskamerat opp igjen i hjembyen og tar kontakt med hovedpersonen for å fortelle st han vet hvem som gjorde det sen gangen og at han nå skal skrive en bok om saken.
Skjønner godt at denne har slått an og blitt en bestselger, men er nok ikke like begeistret over boka som "folk flest" - av flere grunner. Blandt annet er jeg enormt lei av krim og thrillere med en hovedperson som "kanskje - kanskje ikke" er helt til stole på (uten å røpe noe er det vanskelig å skrive mer om saken her). Foruten hovedpersonen slet jeg også en del med å bli kjent med karakterene på en slik måte at jeg klarte å se hvem de er som personer-hva slags holdninger de har, hva slags humør personlighetene preges av. Synes også at boka til tider ble treig og langsom, litt lite oppbygning av spenning, der ble liksom bare fortalt uten at jeg KJENTE på spenning eller ekte engasjement. På pluss siden står derimot originalitet mtp plottet ganske sterkt, og liker på sett og vis også at dette er en krimbok UTEN at det handler om en politimann, journalist eller psykolog slik denne sjangeren ofte gjør.
Må også nevne at jeg hørte denne på lydbok og syntes det var litt forstyrrende at fortids-kapitlene fra 1986 og nåtids-kapitlene fra 2016 ble lest av ulike opplesere selv om det er den samme karakteren/hovedperson som forteller. Synes også at 2016-fortellerstemmen ble litt for monoton og søvdyssende... Tror nok ar jeg ville likt akkurat denne boka litt bedre om jeg leste den selv heller enn å lytte til den (ofte blir "dårlige" bøker bedre av å leses av dyktig oppleser. Dessverre kan også spennende bøker bli kjedelige og tape seg dersom en ikke liker oppleserens stil - noe som nok var tilfellet her. Dette er imidlertid ikke tatt med i terningkast - vurderingen, så boka får 3 solide stjerner)
Så herlig, husker selv at min mor leste mye for meg og det er så gode minner!! Noen favoritter for min del som jeg nå som voksen fremdeles får mye glede av å lese er Det suser i sivet, SVK (Roald Dahl), Dustefjerten - bøkene av Ragnar Hovland og mpvselvsagt også nevne Harry Potter. Dette er, i min mening, bøker som er givende og underholdende for både voksne og barn.
Fantastisk bok! Er glad jeg leste den på norsk, det er mye fagterminologi, så jeg tror jeg ville ha ramlet av hvis jeg hadde prøvd med på engelsk.
Det å lese om hvordan medisinen og samfunnet rundt kreft har endret seg er fasinerende - jeg har enda ikke kommet over det han skriver om at malboro-mannen eksisterer i beste velgående, bare at han nå er i India og Kina. Spesielt når man leser om tobakk så slår det meg at "fake news" ikke er noe nytt. Måten tobakksprodusentene kjempet på, med reklame/propaganda som sitt fremste våpen er spesielt å lese om nå som NRA og amerikanske ungdommer har samme informasjonskrigen. Man kan også lure på hva de tidlige legene var gjort av. I et sitat fra boken står det: "at den mann er ikke lege som ikke har tatt livet av mange pasienter, og en kirurg som opererer for magekarsinom, må ofte minne seg selv på det" Boken sier da også at "For å komme frem til en slik logikk - den hippokratiske legeed snudd på hodet må man enten lide av akutt svartsyn eller akutt optimisme". Minner meg om ting jeg ofte har sett, når omgivelsene blir mer ekstreme, så øker ytterpunktene.
I tillegg til å lære en masse om medisin, lærte jeg også mye om statisikk. Det er viet hele tre kapittel i boken til tobakk, og i en tid hvor alle røkte ble røkingen til å begynne med "usynlig" på statistikken. Og som boken sier: "Tidlig på 1949-tallet var det å spørre etter en sammenheng mellom røyking og kreft som å spørre om en sammenheng mellom sitting og kreft". Tenkt 1940! De som selv opererte ut kreftskadete lunger røkte. Det er som om jeg ser gjennom et vindu og rett inn til den gale hattemakeren i Alice. Det er fasinerende å se tallenes tale og jeg likte godt sitatet til Fisher (som forsket på om radikal mastektomi virket): "Vi setter vår lit til Gud. Alle andre må ha data". Det var også kreftforskningen som gjorde en metastudie - noe som i dag er en helg vanlig måte å forske på.
Aller mest spennende synes jeg det er å lese om signalveiene (ras, mek erk), kromosonene - kort sagt cellebiologien. Og aller mest fasinerende synes jeg det er at kreftcellene motstår dødssignalet - at de ikke dør. En slik tanke åpner et voldsomt perspektiv. Det er samme følelsen som når du er i båt og går over fra det grønne, klare grunne vannet til det mørke, blå svimlende dypet. Suget i magen når du ser at nå vet du ikke hvor bunnen er.
Av de fire bøkene jeg har lest i Hogfors-serien er denne den jeg har likt best hittil. Innså mye av "løsningen" før det ble avslør, men langt i fra hele hele saken klarte jeg p se sammenhengen i før mot slutten. Synes denne boka her var perfekt mtp lengde og oppbygning. Som alltid med disse bøkene om Magdalena liker jeg godt hvordan de ulike karakterenes privatliv blir en naturlig del av boka, og ikke "bare" kriminalsaker. Liker altså kombinasjonen av å følge de ulike karakterene samtidig som det hele kretser rundt et "mysterium" med krim og spenning. Og så er det heller aldri "bare" en sak, aldri bare en eneste skyldig, her er det ulike nivåer av skyld, mange ulike former for svik og lovbrudd og ikke minst - flere ofre /"rammede". Dette var kort sagt en lettlest krim med både dramatikk, kjærlighet og spenning, og som det til tross for et ganske stort persongalleri er lett å henge med i.
Kort om handlingen:
En sosialarbeider forsvinner og leteaksjonen settes i gang uten særlige resultater. Det første sporet etter henne er det ektemannen som finner, en blodtilsølt bil. Mistankene rettes mot ektemannen, for det virker veldig tilfeldig at han skulle finne bilen hennes på det øde stedet hvor den står.
En ung mor mishandles av ektemannen. Han slår ikke bare henne, men viser også truende og voldelige tendenser mot barna.
Magdalena Hansson er nettopp tilbake i arbeid etter mammapermisjonen. Nedbemanningen i avisa har gjort at hun har fått redusert arbeidstid, færre ressurser og stort sett må klare seg selv. Hun er til tider desperat etter å finne saker å skrive om for å bevise for ledelsen at hun og den vesle byen hennes fortjener en egen redaksjon. Likevel beviser hun, helt i slutten av boka, at hun er prinsippfast og ikke lar avisa og jaget etter suksess overgå hennes egen moral. Samtidig som vi følger hennes fortvilte jobbsituasjon vikler også ting seg på hjemmebane hvor hun nå i tillegg til sønnen nils og datteren Liv også er reservemamma for Petters to døtre. Og som alltid i denne serien havner Magdalena midt i sentrum for sakene som skjer i området - heldigvis på en troverdig måte, noe som ikke ofte er tilfellet i slike krimserier
Vi følger også de andre karakterene fra de tidligere bøkene - Christer som omsider har flyttet inn med Torunn og som endelig er i et ordentlig forhold etter lang tid som ungkar. Og Petra og mannen hennes, Lasse, følger vi også.
En meget sterk firer!
Marte som svar til Ida :
22:03, 27. mars 2018 Diskusjon: Ida om Kjærlighetsbrevet av Lucinda Riley av Lucinda Riley
Har nøyaktig samme erfaring med hennes bøker. Har forsøkt meg på 4 eller 5 ulike og har kjedet stort sett meg gjennom dem, samt irritert meg over dialoger som virker kunstige og konstruerte, veldig typiske karakterer, vanvittig forutsigbar handling og for mange og lange og unødvendige beskrivelser av menneskers utseende... Litt godt å se det finnes flere skeptikere for når jeg ser hvor nye disse bøkene hennes selger og hvor godt "alle andre" liker dem føler jeg meg nesten litt kald og kynisk
Denne boka har stått ganske lenge på hylla av flerie (dårlege) grunner - eg trudde at dens alder ville gjere den tunglest og vrien, at ho ville vere stappa full av lange setninger og skildringar utan ende, at kjærleiken skulle framstå som killsete og uekte, og ikkje minst skremte dei over 500 sidene meg fordi dei var så kompakte og fylt av tett og lita skrift. Eg hadde med andre ord fått for meg at dette var eit komplisert og langdrygt litterært verk fylt av klisjéar og kliss. Sjeldan har eg tatt meir feil. Om eg skal beskrive denne boka med eit ord må det bli: NYDELEG! Rett og slett!
Kort sagt om handlinga - Unge Jane Eyre veks opp i lag med tanta si og hennar tre barn. Som tiåring sender tanta ho bort på skule, og der blir ho buande i åtte år; seks år som elev og to som lærerinne. Deretter søker ho seg vidare i livet og byrjar å arbeide som guvernante. Og det er her ho treffer Han. Han med stor H som ho faller for. Her skildrast kjærleikens mange nøyansar på ein slik måte at ein berre må kjenne seg igjen i både det gode og vonde.
Språket i boka bærer preg av bokas alder - det merkes på setningenes oppbygning og val av ord. Likevel er den ikkje så veldig tung å lese at det blir slitsomt. Eg likte godt språket i boka så snart eg kom litt inn i det og blei vand med måten fortellinga. Synes verkeleg at forfattaren har lukkast i konseptet med å "vise fremfor å fortelle"(show, don´t tell). Likar også svært godt at boka inneheld ein del mystikk og at handlinga ikkje er forutsigbar. Nei, dette er verkeleg ein skatt av ein bok: Ein klassiker som må oppleves!
Les denne hvis du vil:
- nyte ein vakker beretning
- lese ein klassiker
- ha ein kjærleiksberentning
- ha ein bok kor du verkeleg likar houvedpersonen
- sette deg godt til rette i godstolen og la dagens timar forsvinne av seg sjølv.
Andre bok i denne serien. Likte og koste meg med boka, interessant å lese om bokas personer i denne tidsepoken.
Ah ..." I en og samme person" er en av Irvings bedre bøker synes jeg - kos deg med den!
Her i huset nærmer jeg meg slutten av "Jane Eyre" som jeg spontant valgte å lese etter å ha slukt de to første bøkene i Stieg Larssons Millenium-trilogi. Trengte noe helt annet før jeg går løs på den tredje og siste boka hans. Har virkelig storkost meg med Milleniumbøkene så langt og gruer meg nesten litt til å lese den siste for da er det ikke flere bøker igjen etterpå - for meg er dette forresten et solid kvalitetstegn; at en gruer seg til en bok/serie tar slutt.
Og dette gjelder forresten også for den nåværende boka - Jane Eyre. Jeg er utrolig positivt overrasket over hvor veldig fenget jeg er av denne fortellingen. Den er rett og slett helt nydelig! (Noe veldig annerledes enn krimmen jeg ellers er fordypet i om dagen - og nettopp det passet meg ypperlig nå!).
I lydbokverdenen har jeg "prøvet og feilet" mye i det siste. Har startet på flere bøker og avbrutt etter alt fra 1-3 timer; ikke nødvendigvis pga dårlig historie/plott, men like ofte fordi fortellerstemmen blir for monoton og søvndryssende. Forsøke meg blant annet på "Annihiliation", "The Feed", og en rekke andre bøker med god omtale og som virker spennende... men nei. Til slutt ble det den tredje boka i Unni Schulmans krimserie om Journalisten Magdalenda Hansson som fenget meg. Likte godt de første to bøkene og denne tredje - "Svar hvis du hører meg" er ikke noe dårligere. Anser ikke dette som "veldig god litteratur" på noe som helst måte, men som lett underholdning og krim som er enkel å henge med i passer den meg perfekt.
SÅ... denne palmsøndagen kommer til å bli brukt på: morgenyoga (gjort!), rulleskitur med min kjære (ingen snø her gitt), og deretter sofasløving for å lese ut de siste 100 sidene i Jane Eyre.
God helg. Og god påske! (OG god bok!)
Ja, Det angår også deg - bør virkelig leses av alle. En fantastisk bok!
Her var det mange gode som jeg også har kost meg med! Synes at absolutt alt av Murakami er helt fantastisk, og kvaliteten på lydbøkene er strålende så om du likte Kafka on the Shore anbefaler jeg sterkt å høre påf flere Murakamibøker.
For øvrig er "the one" av John Marrs også en av mine desiderte Storytel-favoritter. Også bøkene The Castle of Water, Ready Player One, og Neverwhere av Niel Gaiman står høyt på favorittlista mi
Tine Sundal som svar til Jostein Røyset :
08:29, 22. mars 2018 Diskusjon: Tine Sundal om Macbeth av Jo Nesbø av Jo Nesbø
Se der ja, du har fulgt mer nøye med enn meg. Jeg tenker at i et dystopisk samfunn som mye nymotens greier har gått tapt, kan gjerne en Glock ha vært en overlevende kuriositet? Du har sikkert rett, og jeg er helt enig med deg at det var en smule omstendig i begynnelsen
Sist sett
