Kjersti siterer En glad gutt av Bjørnstjerne Bjørnson (side 91)
22:25, 1. mars 2015 Ingen har det som favoritt.
Ja, ja; den kan også tygge som ikke har alle tenner; den kommer også frem som kjører med okser.
Jeg kom over All the Bight Places for en liten stund siden i min lokale Norli-butikk, men der var den bare på norsk (Dager med blå himmel). Jeg hadde ikke så veldig lyst til å lese den på norsk, jeg liker mye bedre å lese bøker på engelsk. Det er hvis de er originalt på engelsk. Så da jeg kom over den engelske utgaven i Oslo, kjøpte jeg den.
Jeg tenkte jeg trengte noe litt lett og hyggelig etter å ha lest The Returned av Seth Patrick, som var veldig creepy. Jeg tenkte at All the Bight Places var den rette boka, men jeg tok feil på akkurat det. Jeg tenkte den kom til å være lett og morsom, og i begynnelsen var den det, men etterhvert ble det hele utrolig trist og alvorlig. Ikke misforstå meg, jeg likte boka supergodt, den var bare ikke slik jeg trodde den kom til å være.
Jeg likte veldig godt karakterene, og spesielt Finch. Han var annerledes fra de fleste andre karakterer i bøker. Fra Violets synsvinkel virket han selvsikker, men du fikk se en helt annen side når han selv fortalte. (Han og Violet byttet på å fortelle). Det var utrolig interessant å se så mange sider av et menneske, og Finch var ikke helt vanlig. På skolen kalte de ham Theodore Freak, og det var kanskje ikke helt uten grunn; han gjorde mye rart. Likevel var han lett å bli glad i, og det var utrolig trist å se hvordan han hadde det med seg selv. Se hvordan livet hans falt i biter.
Det var ganske mye i boka som handlet om død og selvmord. Violets søster døde en stund før historien i boka startet, og Finch er fascinert av døden. Egentlig så var det litt deprimerende, men samtidig var det vakkert slik Jennifer Niven hadde skrevet det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette. Jeg har ikke ord.
Jeg likte veldig godt hvordan boka tar opp mental helse, og da spesielt bipolar lidelse. Jeg ser på en serie nå for tiden, Shameless, hvor min favorittkarakter er bipolar. Bipolar lidelse virker vanskelig og trist å leve med, både for den som er bipolar, og dem rundt. Egentlig var det ganske utrolig at jeg kom over en serie og en bok med en bipolar karakter på en gang; jeg har ikke lest bøker/sett serier hvor de tar opp dette temaet før. Jeg synes det er utrolig viktig at slike temaer snakkes om. Folk sliter med dette, og det er viktig at de får vite at de ikke er alene.
Slutten var utrolig trist. Jeg satt og gråt da jeg leste den. Av en eller annen grunn skjønte jeg at det kom til å skje, men det gjorde det hele bare verre. Til da hadde historien vært så søt (litt trist, men for det meste søt og rørende), men så kom slutten, og det hele ble bare utrolig trist.
Jeg likte All the Bight Places veldig godt, og anbefaler den til alle. Dette er en viktig, vakker bok alle burde lese.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Kjersti siterer The Ask and the Answer (Chaos Walking) av Patrick Ness (side 492)
13:28, 1. mars 2015 Ingen har det som favoritt.
The Mayor's wrong-
He's wrong for ever and ever-
It's not that you should never love something so much it can control you.
It's that you need to love something that much so you can never be controlled.
Kjersti siterer The Ask and the Answer (Chaos Walking) av Patrick Ness (side 18)
13:26, 1. mars 2015 Ingen har det som favoritt.
"We are the choices we make, Todd," the Mayor says. "Nothing more, nothing less."
Kjersti siterer The Ask and the Answer (Chaos Walking) av Patrick Ness (side 18)
13:24, 1. mars 2015 2 har det som favoritt.
Without pain, it feels almost like I don't have a body at all, almost like I'm a ghost, sitting in a chair, blinded and eternal.
Like I'm dead already.
Cuz how do you know yer alive if you don't hurt?
Miranda oppdager politikken og intrigene hos alvene, og drar ut på sitt første oppdrag. Veldig hyggelig å få en ny bok i Mirandaserien. Forrige bok kom ut i 2009, så det er gått 5 år. Boken er tro mot sjager og stil. NB! Bør ikke leses frittstående.
him siterer Den siste Cheyenne av Louis Masterson (side 130)
09:33, 1. mars 2015 Ingen har det som favoritt.
Selvtillit er noe som mures langsomt, og prat er dårlig mørtel.
Bakteppet er Red River krigen i 1874. Det som fasinerer med boken er igjen karakterene, virkelige mennesker i historiske hendelser. Jeg synes beskrivelsen av redselen, volden, voldtektene, at Kane kaster opp gir en virkelighet i skildringen som er spesiell. Jeg synes også Hallbing er god til å beskrive Kane, feks dette: "Det var første gangen Wallance hadde titulert Kane "Mr", og denne rynket brynene og så misteksomt på kapteinen". Synes Kane sin noe paranoide personlighet kommer godt frem i reaskjonen.
Historien mellom "lightning woman" og "Black thunder" er den mindre bra delen synes jeg - her blir historien for stereotyp og fantastisk. Minner meg litt om "Tusen strålende soler", den også var ujevn. Noen deler var fantastiske, gnistrende, mens andre var flate og sjablongaktige.
Tine Sundal om Alle utlendinger har lukka gardiner av Maria Navarro Skaranger:
20:15, 27. februar 2015
Sist sett
