Bokelskere.no

Barndomsvennen til Danny, Jorma Hedlund, har egentlig avsluttet sitt kriminelle liv, men tipset om ran av en verditransport blir for fristende. Jorma har en uggen følelse gjennom planleggingen, og magefølelsen hans stemmer...
Danny prøver å finne ut hva som egentlig skjedde med en annen venn, narkodealeren Ramón og kjæresten hans. Sporene fører Danny til Stockholms pornobransje, men det er noen som vil hindre ham i å finne sannheten.

Dette er andre bok om Danny Katz. Synes den var hakket tregere enn "Skyggegutten".

Norske Jenni flyttet til Canada som 17-åring. Hun giftet seg med Carl og fikk sønnen Thomas. De drev Carls slektsgård Land sammen, men nå har Carl plutselig forlatt Jenni og gården, og flyttet til Arizona med sønnen.
Jenni har bare noen uker på seg til å flytte, finne seg jobb og et nytt sted å bo.
På veien mot en ny tilværelse møter Jenni både eksentriske mennesker og dyr.

Helt grei tidtrøyte.

Her er min anmeldelse av Fortielsen (ekstern lenke)

Dystopisk roman med et snev av ironi og stor dose alvor.

Hva gjør man ikke for å overleve og er overlevelse nok? ...

Spesiell åpning
Under en teaterforestilling dør en av skuespillerne, den mest kjente av dem; Arthur Leander. Han rammes av hjerteattakk mens de fremfører Kong Lear av William Shakespear. Redningsmannskapet kommer for sent til å redde ham, og samme kveld får hele verden vite at mange er blitt rammet av et slags influensavirus og dør av det på kort tid. Viruset er hissig og smittsomt. Det sprer seg verden over veldig raskt. Menneskene dør som fluer. Åpningen gir litt Six Feet Under vibber (en av mine favoritt TV-serier), hvor omtrent hver eneste episode begynner med at noen dør på uventet og snodig vis til tross for at den TV - serien tilhører en helt annen sjanger.

Det har blitt skrevet en del mørke dystopier oppgjennom årene og det er en sjanger som virkelig har tatt av. Personlig leser jeg fra den sjangeren en gang i blant selv om det ikke er favorittsjanger. Men å lese dystopier nå og da skader jo ikke, og det er en spennende verden å utforske fordi den er noe ulik vår verden.

I motsetning til andre dystopier jeg har likt: Veien av Cormac McCarthy, Fluenes herre av William Golding, Menneskebarnet av M.R. Carey og Metro 2033 av Dmitrij Glukhovskij, er denne ikke fullt så mørk som de nevnte. Til tross for at det er forferdelig det som skjer i Fordi overlevelse ikke er nok, har den en "lystig" tone som løfter stemningen litt. Ved bruk av ironi virker ikke alt så dystert som dystopisjangeren har en tendens til å være. Forfatteren bruker en fin ironi av den tapte teknologien og hva de kunne ha brukt det til nå. Det er vanskelig å forestille seg en verden uten elekstrisitet, transport, vann, mat, og tilgang til hjelpemidler, men slik er det altså i Fordi overlevelse ikke er nok. Man må overleve med det man har og klare seg selv på en eller annen måte.

Små hint blir viktig
Boka bekker mer mot dystopisk roman enn postapokalyptisk fiksjon siden den hopper veldig fra tid til tid, og den er ikke "mørk nok" til å være ren apokalyptisk. Det gjør ikke noe fordi det blir gjort på ryddig og oversiktelig vis. Innholdet blir også fortalt fra forskjellig perspektiv. Forfatteren skal ha ros for å flette fortid, nåtid og fremtid sammen uten at man mister tråden underveis. Vi blir godt kjent med karakterene, deres forbindelse til hverandre og udnerveis legger forfatteren ut små hint som kan få betydning senere.

Til tross for at det er vanskelige tider som rår i Fordi overlevelse ikke er nok, så møter vi tjue år senere etter den tragiske og dødelige influensaepidemien startet, Den omreiseinde symfoni som består av noen få overlevende, som reiser rundt av egen fri vilje for å opptre med William Shakespear stykker og orkestermusikk til andre nålevende. Det er ikke mange igjen og de må holde sammen og underholde hverandre så godt de kan. Det er brukt noen ironiske undertoner i teksten, men det er også en stor dose alvor. Med Den omreisende symfoni gir det håp for de få overlevende. Det gjenspeiler med vår virkelighet om å ta vare på det man har, til og med de små øyeblikkene fordi de kan bety veldig uten at man trenger å være klar over det. Den omreisende symfoni opptrer med teaterstykker og musikk og det vil nok gi mye for overlevende som ikke sitter med noe igjen etter denne hissige influensaepidemien. Boka tar opp kultur som viktig tema og det er svært viktig å ta vare på. Slik som med virkeligheten; hva hadde verden vært uten film, musikk, kunst og bøker? Det er viktig å ta vare på disse tingene for mye av det er med på å underholde oss, også i vanskelige tider, akkurat som i boka. Derfor er det viktig at Den omreisende symfoni er der for å underholde andre og hverandre med tanke på den tunge tiden. De gir hverandre håp.

Fordi overlevelse ikke er nok er en uvanlig dystopisk roman blandet med apokalyptiske elementer som skiller seg ut med håp i motsetning til andre dystopier der alt virker fortapt. Selv om jeg ikke ble like bergtatt av denne boka som mange andre, så er den vel verdt å få med seg og den er også en liten tankevekker. For hva om noe slikt skjedde i virkeligheten? Ville alt gå tapt eller ville man bevare håpet som i boka, hvis man var en av de få overlevende? Eller ville man bare ha gitt opp? Det er spennende å se for seg selv i slike situasjoner som i disse bøkene, og Fordi overlevese ikke er nok er intet unntak.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Annen betegnelse av damelitteratur der mye dramatisering og overdrivelser blir brukt. Det er i hvert fall min betegnelse for chick-lit:) Og det er også som regel kvinne som er hovedperson med en eller form for krise.

Interessant om forholdet svart-hvit i Sør-Afrika, snudd på hodet, men litt tunglest. Mer på bloggen.

Takk :D
God sommer! :)

Hei igjen.
Da var det ny helg igjen.
Denne helgen leser jeg "Kunsten å høre hjerteslag - Jan -Philipp-Sendker. Har hørt så mye positivt om den, og håper ikke jeg blir skuffa☺️Håper dere får en fin pinse og 17. Mai feiring☺️ God helg☺️

Jeg er allergisk mot all slags feiring og styrer unna så godt jeg kan og lar andre ta over feiringen istedet. Husker ikke sist gang jeg feiret 17. mai. Henger opp flagget den dagen og det er alt og da har jeg gjort mitt. Å møte opp, gå i tog osv hopper jeg over. Pinse har jeg ikke feiret siden jeg var lita.

Jeg leser samme bøkene som sist helg: Arkitektens læregutt av Elif Shafak og Paradisbakken av Marit Reiersgård. Det er ikke bøkene det er galt med, men har slitt med dårlig leselyst denne uka så håper det tar seg opp igjen. Håper å bli ferdig med Arkitektens læåregutt og Paradisbakken i helga for jeg har så lyst til å begynne på Into Thin Air (A Personal Account of the Everest Disaster) av Jon Krakauer. Den har jeg veldig lyst til å begynne på for jeg liker historier fra virkeligheten. Så håper leselysten tar seg opp og får lest en del i helga. Det er så mange bøker som venter.

Ja, denne er fin - så nettopp filmen nå den gikk i reprise, vakker den også.

Morsomt. Da har jeg lest gjennom boken. Takk for link. - Koselig tekst og fine bilder. Tror spesielt jeg kjenner igjen drage-tegningen på s.86 - spennende tekst for barn.

Jeg hadde så lyst til å klare å henge med på Brødrene Karamasov, men dessverre har ikke tiden strukket til. Fikk ny lærerstilling midt i leseperioden, og det har dessverre tatt mye av min ledige tid. Håper å delta mer aktivt neste gang!
Og kanskje klarer jeg å karre meg gjennom Brødrene Karamasov ved å lese på diskusjonslenkene deres :D
God sommer! :)

Her er min anmeldelse av Speilets bakside (ekstern lenke)

Ja!! Denne lignet veldig mye faktisk - men jeg trodde den var gitt ut nærmere 1950 - hvis det ikke er denne, må det være en som ligner mye, innholdet var slik at det viste barns oppvekst, kultur osv...... (så flinke dere er til å lete....)

Bare at ingen kan sammenlignes med Stephen King:) Han er særegen.

Den var fin annelingua - noe i den dur ja, men tror ikke det var så mye tekst, og tegningene kjenner jeg ikke helt igjen.

Tåler mer råskap

Troverdig, men trenger mer intensitet ...

Store utfordringer i mørke omgivelser
Man får hint om at det har vært en krig (en kjernefysisk krig) og som før dreier det seg om overlevelse. Noen få tusen mennesker har søkt "tilflukt" i metrosystemet under Moskva. (De på overflaten er fullstendig slettet, i hvert fall tror de det). Hele tiden må de være på vakt fordi de vet ikke hva eller hvem som befinner seg i tunnelene og når som helst kan de ble angrepet. Krigen fikk utbrudd i 2013 og tjue år senere lever de fortsatt i metrosystemet. Likevel er de ikke helt trygge. Hovedpersonen Artjom (det står Artyom på baksiden, men inne i boka skrives hovedpersonens navn Artjom), er villig til å reise langs metroen, men det er bare det at hver stasjon har blitt til egne små stater. Disse "statene" har nå sine egne regler og rettigheter. Så Artjom må finne seg i å møte på mange store og vanskelige utfordringer langs hans ferd. Og av en eller annen grunn blir tunnelene fryktet av de fleste. Er det noen grunn til det?

Dystopi/postapokalyptisk er ikke min favorittsjangere, men det går an en gang i blant og av til kommer man over noen gode, blant annet Veien av Cormac McCarthy, Menneskebarnet av M.R. Carey og Fluenes herre av William Golding. Dystopi/postapokalyptisk er vanskelige sjangere å skrive om av mange grunner for det er alltid mye som skjer, noen dystopier/postapokalyptiske bøker er mer tekniske enn andre, og det er en utfordring å beksrive denne type litteratur på et forståelig vis for det er en helt annen verden enn det vi lever i.

Ikke noe som sjokkerer
Metro 2033 er en av de mørke dystopiene/postapokalyptiske bøkene. Mørkt og dystert, men Metro 2033 er noe forvirrende lesing. Bakgrunnstoffet skulle det gjerne ha vært mer av slik at man vet litt mer om hva som har skjedd og hvordan ting var før. Noen av dialogene virket også noe malplasserte og ødela flyten og troverdigheten litt. Forfatteren kunne godt ha kuttet ut noen av dialogene som ikke hørte til og heller ha konsentrert seg mer om atmosfæren istedet. Gjort den enda mørkere og grøssende. Har lest mye mørk litteratur tidligere så det er ikke mye som sjokkerer lenger, og det er jo synd. Kunne godt tenke meg å lese noe som ga meg skikkelig bakoversveis, men vet ikke hva det kan være siden nesten ingenting sjokkerer meg lenger. Det skal i hvert fall mye til.

Dette konseptet av Dmitrij Glukhovskij (navnet hans skrives faktisk sånn, på boka er navnet hans forenklet) ble så populært at det er også blitt til et videospill/skytespill. Aller først ble boka/historien lagt ut online før den ble bok og skapte da stor interesse.

De første 180 sidene er noe slitsomme å komme gjennom. Det tar tid å bli kjent med metroverdenenen i denne kaotiske tilstanden. Det er mange navn og system å forholde seg til, men det går bedre etter hvert. Det bygger opp til å bli mørkt, men ikke mørkt nok, så konseptet hadde tålt å bli enda mer brutalt og voldsom. Det gikk aldri helt av hengslene som forventet. Men dette er første bok i en serie så kanskje bok to; Metro 2034 vil gi det lille ekstra?

Metro 2033 er en noe oppsiktsvekkende blanding av dystopi og postapokalyptisk litteratur, som går noe trått i starten, men øker nysgjerrigheten etter hvert. Den hadde et lovende utgangspunkt, men burde ha vært strammet opp mer både når det gjelder dialog og atmosfære. Mørkere og enda mer marerittaktige scener hadde heller ikke vært å forakte. Metro 2033 hadde vært enda bedre med mørke undertoner.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Nok et godt forslag. Men det var ikke denne heller. Noe lignende. Vanlig trykt skrift.

Godt forslag gretemor, men den så ikke slik ut. Den var mer "barnslig", minnes det var mye rødt kanskje på cover, mer tegnet og for yngre barn.