Jeg sier også takk! Den skal bestilles omgående!

Boka er en perle!!!! Den bør opp og frem fra mørket!

Denne boka burde noen for lengst ha gitt ut om igjen! Jeg håper i alle fall at flere får øynene opp for denne boka!

Jeg er veldig sikker på at du vil komme til å like "Alle dør alene" av Hans Fallada, Gunn Kari! Rett og slett fordi jeg vet at du liker godt språk og en god historie! Jeg oppdaget for øvrig under lesingen at jeg har en annen bok av samme forfatter stående ulest i bokhyllene mine (en fangst fra et eller annet loppemarked jeg må ha vært på) - "Hva nå, lille mann". Den skal selvsagt leses snart! Og "Den glemte soldat" har jeg liggende på vent som lydbok. ;-)

Denne boka skal jeg lese - okke som! Denne diskusjonstråden overbeviste meg! Og at Granada er ett av stedene hvor bokas handling finner sted, er spennende! Har nettopp vært på rundreise i Spania, hvor Alhambra i Granada hørte med. ;-)

Og da er vi ved kjernen av det hele: det er jo dette vi diskuterer på disse sidene! ;-)

Ja, er de ikke bare fantastisk herlige! Når folk påstår at "Hamsun er jo så tung!", så burde de faktisk forsøke seg på disse bøkene for å få korrigert inntrykket sitt! ;-)

Jeg er jevnt over nokså interessert i hvem forfatteren er. Noen ganger utgjør kunnskaper om forfatteren viktige tolkningsmomenter i forhold til bøkene de har skrevet. Et nærliggende eksempel jeg kommer på i farta er Amalie Skram. Uten kjennskap til hennes spesielle liv - på godt og vondt - ville noen av bøkene hennes rett og slett ikke betydd SÅ mye som de faktisk gjør. Det hun skriver opplever i alle fall jeg mye sterkere nettopp fordi mye er basert på ting hun har erfart gjennom sitt eget levde liv.

Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i bøker fra andre kulturer, og jeg synes det er veldig interessant å vite om vedkommende som har skrevet aktuelle bok, fremdeles bor i sitt hjemland, lever i eksil (herunder hvor lenge) osv. Jo lenger tid vedkommende har levd i eksil, jo større er selvsagt faren for at det han/hun skriver om sitt opprinnelige hjemland, kanskje ikke helt samsvarer med virkeligheten i dag (som noen ganger nettopp er nettopp poenget for meg med å lese boka - for å bli opplyst, lære noe osv.). Tidligere var det temmelig eksotisk når f.eks. en asiatisk bok forelå på norsk (bare det ypperste ble oversatt - så det var gjerne kvalitetsbøker også), men i dag spys det ut altfor mange "liksom-ekte" bøker både herfra og derfra. Sånn sett savner jeg flere innvandrere i debattene her på Bokelskere - som kunne bidratt til å nyansere litt om hva som er bra og ikke bra av de bøkene som kommer på markedet!

Akkurat nå er jeg i siste innspurt av en fantastisk bok av Hans Fallada - "Alle dør alene" - og det å vite litt om forfattens bakgrunn og ikke minst når og hvor boka ble skrevet (tysk forfatter som skriver om tysk motstandskamp under andre verdenskrig - boka kom ut rett etter krigen og er nå revitalisert gjennom en nyutgivelse av Dinamo forlag) - er helt essensielt for meg. Dersom jeg f.eks. hadde visst at boka var skrevet av en engelsk forfatter, ville historien ikke ha vært like sterk ... I dette tilfellet er forfatterens egen livshistorie minst like dramatisk som boka.

Så, jo - forfatteren betyr til dels nokså mye for meg!

Det finnes faktisk folk som mener dette, ja! Jeg har selv støtt på folk som f.eks mener at folk som liker opera "bare later som" - for å heve seg over folk flest ... ;-)

Jeg er enig med AnjaE i at du går hardt ut, Cathy. Samtidig hadde jeg veldig sansen for din spissing av problemstillingen, hvor du (slik jeg oppfatter det) elegant har formulert en ironisk vri på det hele. ;-)

Hvis vi aldri kan uttale oss om hva vi mener om bøkene uten at dette blir tatt til inntekt for at "dårlig bok = dårlig leser som liker dårlig bok", så kan disse nettsidene nedlegges prompte.

Hmmmm ... Jeg sto med denne boka i hånda i lunchen i dag, og det var på nære nippet at jeg kjøpte den. Etter å ha lest din omtale, er jeg glad jeg ikke gjorde det. Samtidig har du overbevist meg om at jeg bør lese forfatterens øvrige bøker!

Jeg tilhører absolutt Hamsun-elskerne her. Og til ditt spørsmål om Axel Hennies "Sult" kan anbefales, er svaret et stort og rungende "Ja!" Det tar dessuten bare i overkantav fem timer å høre gjennom hele boka, og det burde være overkommelig for de fleste. ;-)

Jeg kunne ikke vært mer enig! Dette er og blir en viktig bok på tross av at det språklige halter noe.

Jeg ble skuffet, jeg også ... Her er min bokomtale:

Hva gir man egentlig en prost i 50 års presang? Kanskje en levende bjørnunge? Akkurat dette er det prosten Huuskonen får i bursdagsgave!

Den sære prosten ble ikke akkurat hoppende glad for gaven, men det skulle etter hvert likevel oppstå svært tette bånd mellom den foreldreløse bjørnen og prosten. Bjørnen, som etter hvert vokser seg større og større, følger prosten i tykt og tynt. Mens han er liten, blir han kalt Dægern, og Faen da han ble større.

Prostinnen kan ikke fordra bjørnungen, og da mannen hennes begynner å bo sammen med bjørnen og forskeren Sonja i et vinterhi, synes hun det går alldeles for vidt. Dette vil hun ikke være med på, og hun utfordrer mannen sin til å velge mellom henne og bjørnen. I Paasilinnas verden burde det ikke overraske noen at prosten selvsagt velger bjørnen ...

Etter hvert synes også biskopen at det får være nok, og prosten mister sitt embete. Deretter legger prost Huuskonen og bjørnen ut på en omfattende reise, som bl.a. innbefatter Russland og Malta. Og bjørnen antar mer og mer menneskelige egenskaper etter hvert som den vokser til. Prosten blir mindre og mindre troende, mens bjørnen altså blir mer og mer religiøs ...

Denne boka begynte så utrolig bra. Stilen er helt umiskjennelig og jeg tenkte at "dette tegner godt"! Men sånn ca. halvveis flatet det hele ut og det var nesten en lidelse å komme seg gjennom boka. Borte var magien, og mest av alt fikk jeg følelsen av å ha lest dette før. Denne boka ligner litt for mye på "Harens år", med den vesentlige forskjell at her er det en bjørn som har dyrerollen, mens det i den andre var en hare. Konseptet med at mann forlater sitt konvensjonelle liv for å leve sammen med et dyr, er imidlertid nokså lik. Men der "Harens år" var herlig forfriskende og original, synes jeg "Prosten ..." bar preg av vel mye repetisjon. Jeg har enda en bok av Paasilinna liggende (Tordengudens sønn), og tror ikke at den vil få spesielt høy prioritet med det første etter denne nokså nedslående leseopplevelsen. Jeg synes for øvrig at Kyrre Haugen Bakke leste meget godt! Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast tre.

Det er jeg helt enig i!

Her er min bokomtale:

I boka "Skynd deg å elske" med undertittelen "Om å holde sammen når dagene mørkner", forteller Laila Lanes om sitt samliv med Jan Henry T. Olsen, tidligere fiskeriminister i Norge.

Laila møtte Jan Henry i forbindelse med sitt yrke som journalist, og det var tilfeldigheter som førte til at de ble så pass kjent med hverandre at det oppsto følelser dem i mellom. Siden gikk det fort, og før det var gått et halvt år, var de gift. Laila hadde endelig fått oppfylt en drøm om å oppleve den store kjærligheten igjen, og det på et tidspunkt i livet da hun egentlig hadde slått seg til ro med at hun kom til å leve resten av livet sitt alene.

Etter hvert reagerte Laila på at mannen hun hadde vært så heldig å kapre, den feiende flotte tidligere fiskeriministeren, slet med å huske ting. Gang på gang glapp det for ham, og han brukte mye energi på å holde orden på seg selv. I stedet for å stille spørsmål ved hva som var galt, rasjonaliserte Laila dette bort. Inntil det for alvor begynte å gå opp for henne at noe var alvorlig galt fatt med mannen i hennes liv. Særlig da Jan Henrys arbeidsgiver også begynte å reagere, var det all grunn til å stoppe opp. Han fungerte rett og slett ikke lenger i jobben sin.

Deretter begynte en lang prosess i helsevesenet, som endte med at Jan Henry T. Olsen fikk diagnosen Alzheimer, bare 51 år gammel. Ikke minst tok det tid før Jan Henry tok inn over seg at han faktisk var så syk at han aldri kom til å kunne vende tilbake til yrkeslivet. Fordi han var/er en kjent person, lurte paret lenge på hvorvidt de skulle gå ut i offentligheten med at han led av denne sykdommen. Laila, som hele tiden er bokas forteller og jeg-person, understreker at intet ble gjort uten Jan Henrys samtykke. Og det er nettopp dette som er bokas styrke: at mannen som står i fokus, en person de fleste i Norge har et forhold til (i alle fall i min alder), har ønsket at denne historien skulle fortelles! I motsatt fall kunne det hele blitt for intimt - eller for å bruke et moteord: det ville blitt kleint!

"Jeg forsøker noen ganger å få deg til å le av det, for å få deg bort fra de vonde tankene. Husker du i Risør, da vi satt på et utested og du syntes at alle så på deg? Jeg sa til deg at det er to grunner til at de ser på deg. Den ene er naturligvis at du har et kjent ansikt, noen kobler det med Alzheimer. Det andre er at du er en pen og attraktiv mann. - Du er en av Norges peneste Alzheimerpasienter, kanskje den peneste, sa jeg til deg. Du prøvde å benekte det, men vi flirte godt." (side 173)

Å være yrkesaktiv og gift med en ung Alzheimerpasient mens alle tilbud er lagt opp til at slike pasienter er gamle og at de pårørende er pensjonister, har også sine utfordringer. For hva gjør man når man har en Alzheimerpasient hjemme mens man selv må på jobb? En pasient som nekter å ta i mot de tilbud som gis og som ønsker at det er du og bare du som skal være der hele tiden ... ? Ingen enkel situasjon, akkurat ...

Jeg ble svært rørt av historien Laila forteller! Hun hadde endelig truffet den flotte mannen, og så fikk han Alzheimer nesten før de rakk å begynne et samliv sammen. Men på tross av sykdommen, klarte de like fullt å leve et slags liv. Om ikke slik det ville ha vært om Jan Henry aldri hadde blitt syk, så i alle fall et relativt godt liv. Skjønt etter hvert skulle det bli vanskeligere fordi sinne og temperament ofte følger i kjølevannet av denne svært alvorlige sykdommen ... Den kjærligheten hun føler til mannen hun er gift med er så rørende og varmt beskrevet - uten at hun noen gang tipper over i det klisjefylte eller at vi kommer for tett på. Det er med en dyp respekt hun skriver om sin mann, som skulle møte den ublide skjebnen det er å bli rammet av Alzheimer i såvidt ung alder. Boka er for øvrig tankevekkende i forhold til at vi aldri kan vite hva som møter oss rundt neste sving ... Boka ble nydelig lest av Marit A. Andreassen! Jeg synes boka fortjener terningkast fire.

Det var dumt av meg å røpe slutten uansett! Nå kan i alle fall folk velge selv om de vil lese omtalen før eller etter egen lesing. ;-)

Morsomt å høre at du likte boka! Jeg har lagt inn en spoiler på min omtale. ;-)

Verden vil bedras

Da den anerkjente kunsteksperten Viktor Kunzelmann blir funnet død i sitt atelier etter et 83 årig, eventyrlig liv, skjønner ingen noe som helst. Er det selvmord eller har noen ønsket livet av den gamle mannen? Og hvorfor i all verden er en rekke svært verdifulle malerier skåret i stykker?

Sønnen Joakim og datteren er Viktors arvinger. Joakim lever et liv som egentlig ikke tåler dagens lys. Beruset av det gode liv, som innbefatter fest og moro, pervertert sex og et forbruk som absolutt ikke står i forhold til hans inntekter, er han så forgjeldet at det egentlig ikke finnes løsninger i sikte ... Med mindre han altså kan reddes av arven etter til sin far! Men riktig så enkelt skal det vise seg at det ikke blir ...

Det viser seg nemlig at Viktor har levd et dobbeltliv uten sidestykke. Gjennom sin unike kunnskap til de gamle mestrene innenfor malekunsten, visste han alt om forfalskninger. Det var ikke den ting som unngikk hans oppmerksomhet på den fronten. Men at han skulle ha utnyttet sine kunnskaper for å bli den største bedrageren av de alle, hadde altså ikke falt noen inn. Viktors hemmeligheter spores tilbake til andre verdenskrig, hvor han før nazismens komme levde et nokså ubekymret liv i Berlin - som homofil. Etter nazismens inntreden i Tyskland ble det farlig å være homofil, og avsløringer om dette førte vedkommende rett inn i konsentrasjonsleirene. Slike avskum hadde nemlig nazistene ikke plass til i sitt perfekte tredje rike! Viktors eminente evner til å leve et dobbeltliv startet i kjølevannet av nazismens forfølgelse av bl.a. homofile, og om ikke dette var årsaken så var det i alle fall medvirkende til at hans liv skulle bestå av å forfalske alt han kom over, uten at noen fattet den minste mistanke. At han også giftet seg og fikk barn for å dekke over sin egentlige legning, hørte med til hans livs bedrageri.

Underveis følger vi Viktors sønn - Joakim - sine desperate handlinger for å skjule farens bedragerier, samtidig som han forsøker å melke så mye som mulig ut av farens dødsbo ... Dette blir en reise gjennom det moderne samfunns umettelige jag etter nytelse og kortvarig gevinst, og om hvordan verden aller helst vil bedras. Intet er ekte - ikke en gang skjønnheten til de kvinnene Joakim omgir seg med, oppblåst som de er av silikon, botox og hva det måtte være. Men det viktigste av alt er menneskenes tro på at det falske er ekte, uansett hvor overfladisk det hele måtte være.

Denne boka tok meg bokstavelig talt med storm fra første side! Fra før av hadde jeg lest mye negativt om boka, men jeg tenkte at jeg skulle gi den en sjanse - både fordi den handler om kunstbransjen, nazi-Tysklands behandling av de homofile samt at en av mine yndlingsopplesere Kai Remlov leser. I utgangspunktet ble jeg ikke skuffet! Det er en besnærende historie som rulles opp, og jeg vil særlig fremheve at den delen av boka som handler om andre verdenskrig og Viktors rolle i dette, var den beste. Man kan mene mye om Joakim, som fremstår som vanvittig kynisk og lite sympatisk, men han er nok like fullt uttrykk for noe som i aller høyeste grad eksisterer i vårt moderne samfunn og dets fokus på at alt skal være gøy og moro absolutt hele tiden - nær sagt for enhver pris. Helst en pris som fortrinnsvis andre må betale ...

Språklig opplevde jeg denne boka som festlig! Om det var Kai Remlovs fandenivoldske opplesning som bidro til denne opplevelsen, vet jeg ikke helt, men jeg ser ikke bort fra at dette kan ha vært bidragende. Når jeg likevel ender med å gi boka terningkast fire (et sterk sådan, riktignok!), er det fordi boka taper seg mot slutten. Det virker som om forfatteren på et eller annet tidspunkt har gått lei av hele bokprosjektet, og har forsøkt å samle trådene så godt som mulig for å bli ferdig i full fart. Likevel vil jeg si at dette er en spennende og ikke minst interessant bok om en verden innenfor kunsten som det rett og slett er moro å vite litt om. Jeg storkoste meg underveis! Og Kai Remlov fortjener terningkast seks for sin opplesning denne gangen!

;-)