"Rosa" fortsetter der "Benoni" sluttet. Rosas ekteskap med prokurator Arentsen har havarert, og hun er igjen tilbake i bygda - nå som en enslig kvinne uten økonomiske midler. En student på gjennomreise opptrer som jeg-person i boka, og det er hans besettende kjærlighet til Rosa som på mange måter driver handlingen frem.
Benoni får sin Rosa og de gifter seg, men får han henne egentlig? Rosa er fjern og utilnærmelig og lite i stand til å vise og gi kjærlighet. Parallelt følger vi Macks datter Edvarda, baronessen, som er blitt enke. Hennes savn etter noe mer enn hva bygda kan tilby, blir tidvis nokså tragisk fremstilt. I mens går Benoni rundt og brisker seg med sin rikdom, og han fremstår som en nokså patetisk skikkelse.
Men tross uforløst kjærlighet og tragedie, ligger den lune humoren hele tiden på lur. Som da mennene i bygda med Benoni i spissen bestemmer seg for å begrave Macks badekar og badedyne for å få slutt på hans usømmelige livsførsel. Fornøyelig!
Heldigvis finner hovedpersonene, men unntak av fortelleren, en slags ro i tilværelsen til slutt. Dette er en av de beste bøkene jeg har lest av Hamsun! Og heldigvis var Nils Johnson igjen tilbake som oppleser!
Viser 8 svar.
Hamsun blir bedre og bedre!
Det jeg husker best fra "Rosa" er som du nevner den underliggende lune humoren som alltid er tilstede. Boka er en fornøyelse fra begynnelse til slutt. Åh, hvilken iakttakelsesevne den mannen hadde!
Jeg har nettopp lest Hamsuns "Benoni" og "Rosa", og for en lesefest! Dette er perfekt sommerlektyre: Morsom, underfundig og med en passe porsjon galskap ;-)
Det er så skrekkelig mange år siden jeg las de, nå tror jeg jammen jeg vil lese de to der på nytt i løpet av sommeren.
For meg er det lesefest når jeg har ei Hamsun-bok mellom hendene, og jeg har gjenlest noen av de med glede og liker de bedre enn jeg gjorde i ungdommen.
Da ble de slukt uten at jeg reflektere noe særlig over de, ettersom jeg kan huske.
Min erfaring er også at når jeg gjenleser bøker som jeg leste for første gang som svært ung, så blir det en helt ny opplevelse. I de bøkene som har flere lag, ser jeg og legger vekt på andre ting enn før. Og noen av de bøkene jeg likte godt da, gir meg ingenting lenger. Men Hamsun holder fremdeles!
Også jeg har svært positiv erfaring med gjenlesning av Hamsun, og litteratur generelt. Timing, alder og omgivelser kan kanskje spille en viktig rolle i forståelse og mottakelse av forskjellige tekster. Da jeg i forrige uke gjenleste "Den Siste Glede", etterlot den et dypere og sterkere inntrykk og bidro også til økt beundring og forståelse av det språket Hamsun mestrer så godt.
Ja, er de ikke bare fantastisk herlige! Når folk påstår at "Hamsun er jo så tung!", så burde de faktisk forsøke seg på disse bøkene for å få korrigert inntrykket sitt! ;-)
Ja, disse to og August-trilogien tror jeg kan være en fin introduksjon til Hamsun for dem som frykter at han skal være for tung. (Tror jeg må få med meg en gjenlesning av Augusts historie også i løpet av sommeren.)
Presis oppsummering!
Sist sett
