Jeg ble faktisk fylt med glede mens jeg leste din kommentar til dette med lesing! Nylig leste jeg en bok jeg kom over på Mammut-salget i år - "Hvordan snakke om bøker du ikke har lest?" Egentlig handler denne boka dypest sett om det samme som du skriver - at man ikke under noen omstendighet kan rekke over alt, og at det er helt greit. Dessuten tar han litt tak i snobberiet rundt dette med lesing. Er det noe som provoserer meg noe voldsomt så er det at andre skal belære meg med hva som er god og dårlig litteratur. Men det er en helt annen diskusjon. ;-)
Dette med terningkast går ganske bra dersom du løsriver deg fra å sammenligne bøker på tvers av ulike genre. Det kan bli urettferdig i alle retninger. ;-)
Ja, det var den! Jeg storkoste meg med denne boka, selv om det som sagt ikke er den mest dyptpløyende boka jeg har lest. Men det må jo ikke alle bøker være!
Få er utstyrt med en skarpere penn enn Niels Chr. Geelmuyden, og boka ”Mer enn hjerne” er slett ikke den første av hans bøker som har funnet veien til min boksamling. Med vidd, fandenivoldskhet og av og til ikke rent lite godmodig ondskap (om noe slikt finnes) går han løs på landets elite – ja, de som har turt å stille opp for å la seg portrettintervjue av selveste Geelmuyden. Etter hvert som hans ry som landets desidert beste portrettintervjuer har økt, er det vel knapt noen som tør å si nei lenger.
Det er ingen tvil om at det ligger hardt arbeid i forkant av hvert intervju. Uten meget inngående kunnskaper om dem han intervjuer, ville han heller ikke maktet å ta intervjuobjektene så til de grader på kornet som han gjør. Dessuten er han uredd når han går i gang med å beskrive de ulike personlighetene. Har intervjuobjektet en kroppslig skavank, unngår dette ikke Geelmuydens skarpe penn. Likevel blir det ikke plattheter ut av den grunn. Dette kombinert med hans sans for ordspill og bitende ironi, gjør at jeg knegger av latter gjennom bøkene hans.
Når Geelmuyden går løs på virkelig store personligheter og mindre, men mer kjente personligheter, er det fest! Geelmuyden detroniserer de fleste uansett. Boka rommer 30 portrettintervjuer med jussprofessor Carl August Fleischer, tidligere arbeids- og administrasjonsminister Victor Normann, AKP-ML´eren Sigurd Allern, pianisten Leiv Ove Andsnes, korrupsjonsjeger Eva Joly, filosofen Arne Næss og idéhistorikeren Trond Berg Eriksen, bare for å nevne noen. Hvert av intervjuene har allerede stått på trykk i tidsskrifter (tidligere i Kapital, men nå er jeg ikke sikker på hvor man finner dem lenger).
Dersom du tidligere ikke har vært borti Geelmuydens bøker, håper jeg du ble litt fristet neste gang du skulle komme over en av hans bøker. Hans bøker fortjener absolutt en større leserskare enn hva han har i dag.
Jeg mener at jeg så denne boka på norsk i en bokhandel her om dagen. Jeg kommer nok til å avvente og lese noen kritikker før jeg evt. kaster meg over denne ... I det siste har jeg nemlig kjøpt flere flunkende nye bøker (dvs. nyutgivelser) av forfattere jeg har lest bøker av tidligere, og lenge før jeg har rukket å lese dem, har de negative kritikkene kommet. Og da blir det litt tungt å starte - med mindre man bare hever seg over kritikkene. Ikke sjelden har jeg også mislikt bøker som har blitt hausset noe voldsomt opp, så det går i grunnen begge veier mht boklige skuffelser og gleder ... ;-)
Intervju med idéhistorikeren Trond Berg Eriksen:
Universitetet trenger en grundig modernisering, men det er vanskelig å få universitetsfolk til å forandre seg. Det er nesten som å reformere en kirkegård. Man kan ikke regne med noe særlig bistand fra dem som allerede er der.
Intervju med idéhistorikeren Trond Berg Eriksen:
Det er i alle fall ikke så mange annerledes tenkende mennesker igjen her i landet. Altfor mange tenker de riktige tankene. Jeg synes det råder en grell meningsterror. Alt i Norge er enten selvsagt eller utenkelig. Resten bryr man seg ikke om. Selv i Morgenbladet virker kontroversene bestilt og moteriktige. Det som er inn og det som er ut blir tydelig markert. Henrik Ibsen anslo i sin tid at det til sammen fantes færre enn femogtyve selvstendig tenkende individer her i landet. Jeg tror han var altfor generøs i anslaget. Uansett kan det råde liten tvil om at antallet er gått betraktelig ned siden den gang."
Den boka du nevner av Jonas Jonasson skal jeg virkelig merke meg! Takk for tipset!
Alle lesere - selv de som leser formidabelt mange bøker - innser nok at det er en umulig oppgave å komme gjennom alle bøker man synes man "bør" ha lest. Det er i og for seg en helt grei erkjennelse. Alle bøker gir dessuten ikke alle mennesker det samme, så det er heller ingen vits i å forsøke en gang. Men SOM enkelte av oss prøver! Og hvilken dårlig samvittighet det skaper at man ikke har lest alle bøker som et virkelig dannet menneske ”bør” ha et forhold til!
Litteraturprofessoren Pierre Bayard viser oss i boka ”Hvordan snakke om bøker du ikke har lest” at det er fullt mulig å være dannet uten å ha lest ”alt”. Ikke bare dét, men det er fullt mulig også å diskutere bøker man ikke har lest med andre som heller ikke har lest disse bøkene. Ja, faktisk er det morsommere å snakke med andre som ikke har lest en bok, enn med dem som HAR lest den …
Bayard berører imidlertid et meget tabubelagt emne når han side opp og side ned gjennomgår ulike former for ikke-lesing, som består i alt fra at man rent faktisk ikke har lest aktuelle bok til at man en gang har gjort det, men fullstendig har glemt innholdet i boka. Kan man for eksempel si at man har lest en bok når man ikke husker noe av innholdet? Hvilken verdi har det i det hele tatt å si at man HAR lest boka, når man ikke er i stand til å fortelle hva den handler om? Og hvilken verdi har det at en annen som ikke har lest den, like fullt er i stand til å fortelle hva den handler om? Hvem av dem har lest eller ikke-lest boka? En absurd problemstilling for noen kanskje, mens den for andre fremstår som fornøyelig.
Det er ikke stuerent i alle miljøer å innrømme at man ikke selv har lest den litteratur som er definert som et ”must” å få med seg. Kanskje særlig ikke dersom man som forfatteren er litteraturprofessor, eller for den saks skyld er litteraturkritiker. Likevel er det en kjennsgjerning at selv en som lever av og med bøker, er ute av stand til å rekke over alt.
Jeg opplevde å få mye ut av denne lille boka , hvor forfatteren i løpet av 217 sider tar for seg ulike sider ved ikke å ha lest en bok og hvordan man like fullt kan ha meningsfylte diskusjoner om denne. Og dersom noen tror at man ved å lese denne boka skal bli flinkere til å dekke over alle bøkene man ikke har lest, så er det ikke helt riktig. Skjønt det i enkelte miljøer, hvor de færreste av oss har noen tilhørighet, kanskje ikke er like smart å innrømme at man ikke har lest en spesiell bok … F.eks. dersom man er en britisk litteraturviter og ikke har lest Hamlet ... da kan det få katastrofale følger å innrømme at man ikke har lest dette skriftstykket. Mest av alt oppfatter jeg imidlertid at Bayards dypere budskap er at dannede mennesker må slippe taket i skyldfølelsen over at man ikke rekker å lese ”alt” i løpet av et kort liv.
Skjønner! ;-) Har du forresten lest "Brick Lane" av samme forfatter? Det var noe HELT annet, synes jeg. Fantastisk bok på veldig mange plan!
Å vise dem (studentene - min kommentar) at en bok finnes opp hver gang den leses, er det samme som å gi dem muligheten til å komme uskadd, og til og med beriket, ut av en rekke vanskelige situasjoner. For har man lært seg å snakke poengtert om det man ikke vet noe om, er det en ferdighet man kan ta med seg langt utenfor bøkenes verden. Hele kulturen åpner seg for dem som har evnen, som vi har møtt hos en rekke forfattere, til å bryte forbindelseslinjen mellom diskursen og dens gjenstand, og heller snakke om seg selv.
Det hadde absolutt vært spennende å høre hva andre synes om denne boka, ja! Jeg tror ikke jeg sitter med noen fasit på hvordan denne boka er. ;-) I noen perioder av livet er man mye mer mottakelig for vare beskrivelser, mens samme bok/beskrivelser i andre perioder kan bli vel svulstig. Jeg likte boka godt, men kanskje særlig på slutten irriterte språkbruken meg. Kanskje skyldes det at forfatteren ikke har skrevet boka på sitt eget morsmål? (Uten at jeg er det minste sikker på dette ...) Og at han i for liten grad varierte adjektivene?
For å kunne snakke uten skam om bøker vi ikke har lest, må vi med andre ord befri oss fra det knugende bildet av en fullkommen dannelse, formidlet og overlevert av familie og utdanningsinstitusjoner, et bilde vi forgjeves forsøker å tilpasse oss livet gjennom. Sannheten myntet på andre er nemlig mindre viktig enn sannheten overfor oss selv, for den er bare tilgjengelig for dem som frigjør seg fra det tvingende kravet om å fremstå som dannet, som tyranniserer vårt indre og hindrer oss i å være oss selv.
På ethvert tidspunkt i våre samtaler vil de indre bibliotekene, som vi ofte har bygget opp i oss selv i årenes løp og der våre hemmelige bøker er plassert, komme i kontakt med de andres indre bibliotek, og risikerer iblant å fremprovosere friksjoner eller konflikter.
For vi nøyer oss ikke med å oppbevare disse bibliotekene, vi er også selv totaliteten av oppsamlede bøker, det er dem som litt etter litt har skapt oss, og de kan ikke uten smerte skilles fra oss. Og på samme måte som Martins (min kommentar: i Graham Greens roman "Den tredje mann") ikke tåler at noen kritiserer romaner skrevet av hans forbilder, så vil ord som skraper borti bøkene i våre indre bibliotek angripe noe som er blitt del av vår identitet, og iblant kunne rive opp vårt aller dypeste indre.
"Pike med perleøredobb" henger i nabobyen Haag, på museet Mauritsius Huis. Det er ikke langt å dra dit. ;-)
"Kvinne går til lege - mann går på by´n" av Kluun foregår i Amsterdam. Dessuten "Amsterdam" av Ian McEWan.
Jeg har aldri lest James Joyces Ulysses og det er lite sannsynlig at jeg noen gang kommer til å gjøre det. Jeg er derfor temmelig ukjent med denne romanens "innhold". Men en boks innhold er for en stor del dens plassering. Jeg mener at jeg er fullt ut i stand til å føre en samtale om Ulysses fordi jeg med ganske stor grad av nøyaktighet kan situere den i forhold til andre bøker. Jeg vet at den henspiller på Odysseen, at den er skrevet som en "stream og consciousness", at handlingen foregår i Dublin i løpet av én dag osv. Derfor hender det ikke sjelden at jeg uten blussel henviser til Joyce i forelesningene mine.
De som har dannelse vet det, mens de som ikke har dessverre er uvitende om det: Dannelse er først og fremst et spørsmål om orienteringsevne. Å være dannet betyr ikke at man har lest den eller den boken, men at man kan orientere seg om helheten av bøker og at man kan situere de ulike elementene i forhold til hverandre. Det indre teller her mindre enn det ytre; det viktige med enhver bok er bøkene som står ved siden av.
Som universitetslærer i litteratur er jeg rett og slett forpliktet til å kommentere bøker som jeg for det meste ikke en gang har åpnet. Dette er riktignok tilfellet også for de fleste av studentene som følger undervisningen, men det skal ikke mer til enn at en eneste av dem har hatt anledning til å lese teksten jeg snakker om, for at timen skal bli ødelagt og for at jeg når som helst risikerer å komme i forlegenhet.
Kjedelig!
Jeg tror i likhet med flere her at man skal være varsom med å dømme ikke-lesende mennesker. Visst kan man være reflektert selv om man ikke leser skjønnlitterære bøker. På den annen side tror jeg at folk som leser mye, er mer tolerante enn ikke-lesende mennesker. Det har jeg nemlig sett mange eksempler på i min hverdag. Men selvsagt er det ingen regel uten unntak.