Bokelskere.no

Jeg tror like fullt at Thomas Mann sin bok er mer fantastisk enn disse norske bøkene, jeg da. ;-)

Jeg har forresten en nesten like grusom opplevelse. Da min far skjønte at han ikke fikk noen sønner, ga han bort alle "gutte"-bøkene sine. Robinson Crusoe, Den hemmelighetsfulle øya, En verdensomseiling under havet, Jorden rundt på 80 dager etc. Som om ikke jenter også kunne finne stor glede i slike bøker!!!! Jeg har egentlig ikke kommet over det enda ... ;-)

For en grusom opplevelse! For deg, mener jeg! Å kaste bøker burde vært straffbart! Jeg slår et slag for resirkulasjon. Legg bøker man ikke trenger selv eller har lyst til å ta vare på, ut på QXL (nettauksjons-sted) og la noen andre få dem for en billig penge. Da er sjansen stor for at bøkene får et nytt og godt hjem.

Jeg befinner meg om bord på et skip som er på vei fra India til Europa, og sitter og hører på en leges fortvilte betroelser fra sin legegjerning. Jeg er i tvil om det er i ferd med å klikke for ham, eller om det allerede har gjort det. Hemmelighetene han er i ferd med å avsløre, er gruoppvekkende ..

Jeg leser "Amok" av Stefan Zweig.

Det er jeg faktisk helt enig med deg i! Mange av de gamle klassikerne egner seg ikke for rush-lesing, rett og slett. Jeg er f.eks. nettopp ferdig med Thomas Manns "Buddenbrooks", og noe av cluet var å bruke god tid på boka. ;-)

Da skulle du i alle fall komme i den rette tids-stemningen! ;-)

Så bra! ;-)

Ja, Per Qvale nevner i etterordet at det er klare paralleller mellom disse bøkene. De beskriver på mange måter det samme. Nye tider, nye strømninger i samfunnet, omkalfatringer av tidligere vedtatte "sannheter" etc.

Takk for et veldig interessant innlegg om "Prosessen"! Jeg leste den selv mens jeg var i tyveårene, men det er nok på høy tid å gjenlese boka! Det fikk jeg faktisk lyst til etter å ha lest ditt innlegg. ;-)

Ja, ikke sant!!! Er for øvrig imponert over at du leser denne boka på tysk! ;-)

I boka ”Buddenbrooks – en families forfall”, betegnet som Thomas Manns mesterverk, møter vi familien Buddebrooks i 1835. Pater familias, Johan Buddenbrooks, er 70 år og hans livsgjerning består i at han har bygget opp handelshuset som bærer hans navn. I Lübeck anses familien Buddenbrooks nærmest som adelige, og oppkomlinger foraktes som pesten.

Da den gamle dør noen år senere, er det hans sønn Jean, konsulen, som overtar familiebedriften. Familiens suksess sikres gjennom et strategisk ekteskap med Elisabeth Kröger. I motsetning til sin livsbejaende far, er Jean en religiøs svermer. Det er på hengende håret at hans manglende kløkt og dyktighet som forretningsmann ikke ødelegger firmaet for godt. Kanskje er det det faktum at han dør så altfor tidlig – i en alder av 53 år – som faktisk redder huset Buddenbrooks. For dermed kan sønnen Thomas, som er atskillig dyktigere, overta roret.

Familiens medlemmer fører seg nærmest som om de sto de kongelige nær. Skandaler må med omhu unngås. Desto pinligere er det at Jeans datter Tony mislykkes i sine ekteskapelige forhold. Ikke bare blir hun skilt en gang, men dette gjentar seg også mht. hennes andre ekteskap. Slikt gikk ikke upåaktet hen på midten av 1800-tallet. Og at Thomas´og Tonys bror Christian er en døgenikt og en levemann, gjør ikke saken noe bedre.

Thomas gifter seg med den skjønne, men også nokså livsfjerne Gerda. Hennes interesser er musikk og dette alene. Sånn sett forblir hun alltid en fremmed fugl i den Bruddenbrookske familie. Og da sønnen Johan, kalt Hanno, også viser seg å være en sart og følsom gutt helt uten anlegg for forretninger, begynner forfallet i familien. Det en gang så stolte familiefirmaet Buddenbrook vakler i grunnvollene. Og dette er godt hjulpet av nye strømninger i samfunnet, hvor nye pengesterke familier - dvs. oppkomlinger - ikke bare lykkes bedre enn de gamle tradisjonsbundne familiene, men også befester sine posisjoner på bekostning av de gamle ærverdige familiene.

Når jeg faktisk mener at denne boka fortjener terningkast seks (men burde hatt terningkast åtte!), er det fordi den språklig og litterært fremstår som et mesterverk. Jeg tror ikke at jeg noen gang har lest så til de grader gode personbeskrivelser som dem Thomas Mann briljerer med i denne boka. Og gjennom disse skildringene bidrar han også til å levendegjøre persongalleriet på en mesterlig måte. Det er et lass av humor, ironi og elegante formuleringer i denne boka! Ikke sjelden er personskildringene nesten på grensen til ondskapsfulle. Og når jeg kjenner til at Thomas Buddenbrooks visstnok skal være Thomas Manns far, hans kone forfatterens mor og den fordrukne Christian hans onkel, så skjønner jeg at boka vakte stort oppstyr da den ble utgitt i 1901. Thomas Mann var da 25 år. I 1929 fikk han Nobels litteraturpris nettopp pga. denne boka.

Ellers vil jeg fremheve at boka ikke er så tunglest som man kunne frykte. Kanskje skyldes dette at den utgaven jeg leste er en ny og moderne oversettelse utgitt spesielt i anledning 50-årsmarkeringen etter forfatterens død. Flere burde virkelig få øynene opp for denne skatten av en bok!

Jeg blir så glad hver gang noen oppdager denne perlen av en bok! ;-)

Jeg hadde det på samme måten som deg med de bøkene inntil for 2-3 år siden, men så oppdaget jeg at bøkene hadde kommet ut som lydbøker med Nils Ole Oftebro som oppleser. Og FOR en opplesning! Det var fantastisk! Og ikke tungt i det hele tatt!

Jeg må i grunnen smile av hele diskusjonen her! Er ikke nettopp poenget med disse diskusjonstrådene å få frem mangfoldet hos oss lesere? Hvis det skal være så til de grader ensrettet at det bare finnes et eneste svar - nemlig at det er Bourdieu og bare han det er verdt å være stolt av å ha lest - så er det vel ingenting å diskutere da? I likhet med deg Ellen, hadde jeg problemer med å oppfatte humoren. Det er selvsagt godt mulig at det var humoristisk ment, men det var det faktisk ikke enkelt å forstå.

Bevares - vær nå endelig stolt av å ha lest den godeste Bourdieu, men rakk nå ikke samtidig ned på andres smak mht hva DE måtte være stolte av å ha lest. Jeg vil tro at det er de færreste av bokelskerne her inne som har skolering innenfor litteraturvitenskap eller lignende. Men vi kan da vel være meningsberettiget likevel?

Noe jeg oppfatter som snobbete er å strø om seg med høytsvevende begreper man kan være nokså sikker på at svært få kjenner inneholdet av. Selv har jeg en helt annen fagprofesjon enn litteratur, og noe av det JEG har lært - og som noen ganger krever mye - er å snakke slik at folk forstår hva jeg sier. Er man i en engere krets av likesinnede (hva enten dette er blant litteraturvitere eller ingeniører på et snevert område), kan man rett nok "blafre med" sine emminente fagkunnskaper. Men utenfor denne engere kretsen er og blir det en smule patetisk. Det betyr ikke at nivået på diskusjonene her på bokelskersidene er lavt - bare at de fleste av oss bruker et annet begrepsapparat.

Jeg synes ikke du slår et slag for ensretting her, Ellen. Derimot oppfatter jeg herren Rune som noe ensrettet - hvor det er lite rom for å være uenig med ham.

Min også! ;-)

Jeg klarer ikke å velge mellom Paul Austers "Usynlig" og Ian McEwans "Solar", og håper jeg er tilgitt for å før begge opp. ;-)

Jeg har ikke lest Pornopung, men prøvde meg i sin tid på Lesbisk nigger. Etter svært kort tid avsluttet jeg boka fordi jeg fant ut at den måtte være skrevet for helt spesielt interesserte og at jeg ikke var en av dem. Og så forbannet jeg meg på at neste gang skulle jeg lytte bedre til magefølelsen når jeg valgte ut bøker! For magefølelsen advarte meg mot denne boka pga. tittelen ...

Enig med deg! Tittelen er jo rett og slett poetisk!

Jeg MÅ protestere her! Knausgårds bøker handler om kamp, kamp og atter kamp ... Tittelen kunne faktisk ikke vært mer treffende! Litt synd at en annen fyr var ute og tok tittelen før ham riktignok, men .... ;-)