Enda en flott roman fra nigerianske Adichie!

Det er egentlig komplett uforståelig at det har tatt nesten ett år fra jeg fikk denne boka i hus og til den ble lest. Chimamanda Ngozi Adichie er nemlig en av mine yndlingsforfattere, og jeg elsker alt hun har skrevet frem til nå!"Americanah" er Adichies tredje roman, og som de foregående er den helt ypperlig!

Før jeg sier noe mer om romanen, ønsker jeg å presentere forfatteren. Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) er en nigeriansk forfatter, som altså har utgitt tre romaner og i tillegg en novellesamling ("Kvelningsfornemmelser" - 2010). Hun er selv igbo, og skrev om Biafra-krigen som pågikk mellom de kristne (igboene) og muslimene i Sør-Øst-Nigeria (Biafra) på slutten av 1960-tallet i romanen "En halvgul sol" (2007). Adichie debuterte imidlertid med "Dyprød hibiskus" allerede i 2003 (utkom på norsk i 2006), hvor handlingen er hentet fra et strengt kristent miljø i Nigeria. (Den norske Wikipedia-siden om forfatteren er sterkt mangelfull og på noen punkter dessuten direkte feilaktig. Bruk i stedet den engelske Wikipedia-siden, dersom du ønsker å finne ut mer om forfatteren.) Forlaget betegner forfatteren som "en av vår tids viktigste og mest modige stemmer" i sin presentasjon av forfatteren. Ja, måtte flere virkelig få øynene opp for denne fantastiske forfatteren!

Chimamanda Ngozi Adichie er oppvokst i byen Nsukka i Sør-Øst-Nigeria, og Adichie studerte i noen år i USA. Hun er meget velutdannet og har bl.a. Master of Arts fra Yale. I dag bor hun vekselsvis i Nigeria og i USA. Akkurat dette er viktig å vite om forfatteren, fordi hennes mangfoldige bakgrunn gir bøkene en større grad av troverdighet. Hun vet hvordan det er å vokse opp i Nigeria, hun vet hva det innebærer å bo utenlands (i USA) mens man studerer og hun vet hvordan det er å komme tilbake til Nigeria igjen og på en måte være litt fremmedgjort i forhold til sine egne - en americanah! Og nettopp her er vi ved kjernen av handlingen i hennes siste roman "Americanah".

Bokas hovedperson er Ifemelu, som opprinnelig er fra Nsukka i Nigeria. Hun har bodd i USA i noen år for å gå på skole, og har etter en meget trang start i landet ikke bare fått seg en utdannelse, men hun har også blitt en blogger av format. Temaet for bloggen hennes er diverse observasjoner om svarte amerikanere (tidligere kjent som negre), av en svart ikke-amerikaner. I bokas åpningsscene befinner Ifemelu seg hos frisøren, hvor hun skal få flettet sitt uregjerlige afro-hår. Det handler i det hele tatt mye om hår, skjønt dette bare er et slags uttrykk for hvordan det er å befinne seg i et land hvor rasismen lever i "beste velgående", men blir omskrevet til det mer politisk korrekte, fordi ingen virkelig vil vedstå seg sine hverdagsrasistiske holdninger.

Ifemelu har bestemt seg for å reise tilbake til Nsukka, har solgt leiligheten sin og avsluttet bloggen. Mens hun sitter i frisørstolen, går tankene tilbake til det Nigeria hun i sin tid forlot, og som kostet henne forholdet til Obinze. Hva som egentlig skjedde, får vi gradvis vite. Det handler om å komme til et land på stipendiemidler, men hvor det er helt umulig å klare seg på stipendiet. Og det handler om at det egentlig ikke er lov til å ta seg en jobb, og hvor man derfor er henvist til det illegale eller svarte arbeidsmarkedet. Og at det beste man kan håpe på er å "låne" en annens identitet (amerikanerne ser jo uansett ikke forskjell på afrikanerne), slik at man kan komme bakveien inn i det legale arbeidsmarkedet ... Akkurat hvor sårbar denne situasjonen er, skal Ifemelu smertelig få erfare.

Obinze som ble igjen i Nigeria, skjønner ikke hvorfor Ifemelu plutselig slutter å svare på mailene og oppringningene hans. Han er heller ikke i stand til å følge etter til USA, fordi landet nærmest blir hermetisk lukket etter 11/9. Selv frister han etter hvert en tilværelse i England, hvor han sper på med ekstrainntekter fra en jobb som toalett-vasker. Akkurat dette - hvorfor afrikanerne bare får tolaett-vaske-jobber - har han og kameratene fleipet mye om på forhånd, men det viser seg altså å være sant. Den dagen noen har lagt igjen dritten sin oppå toalettlokket, får han imidlertid nok.

I glimt får vi innblikk i ulike artikler Ifemelu har skrevet på bloggen sin.

"Kjære ikke-svarte amerikaner, hvis en svart amerikaner forteller deg om en opplevelse knyttet til å være svart, la være å komme med eksempler fra ditt eget liv. Ikke si: "Det er akkurat som når jeg ..." Du har lidd. Alle i hele verden har lidd. Men du har ikke lidd fordi du er en svart amerikaner. Ikke vær for rask med å finne alternative forklaringer på det som har skjedd. Ikke si: "Å, det handler egentlig ikke om rase, men klasse. Å, det handler ikke om rase, men kjønn. Å, det handler ikke om rase, men faen og hans oldemor." Svarte amerikanere ØNSKER ikke at det skal handle om rase skjønner du. De ville foretrukket at denne rasistiske dritten ikke skjedde. Så når de sier at noe ikke handler om rase, så kan det kanskje være fordi det faktisk handler om rase? Ikke si "Jeg er fargeblind", for hvis du er fargeblind, bør du ta deg en tur til legen, og det betyr at når de viser et bilde på tv av en svart mann som er mistenkt for en forbrytelse, ser du ikke annet enn en utvisket lille-går-kremaktig figur. Ikke si: "Vi er lei av å snakke om rase" eller "Det fins bare én rase: Mennesket". Svarte amerikanere er også lei av å snakke om rase. De skulle ønske de ikke trengte det. Men all denne dritten bare fortsetter å skje. Ikke start svaret ditt med: "En av mine beste venner er svart", for det spiller ingen rolle, og ingen bryr seg om det, og om så bestevennen din er svart, så kan du fortsatt gjøre rasistisk dritt, og dessuten er det sikkert ikke sant uansett, det med "beste", mener jeg, ikke det med "venn". Ikke si at bestefaren din var fra Mexico, derfor kan du ikke være rasist (klikk her for mer informasjon om Det finnes ikke noen Verdens Forente Undertrykte). Ikke begynn å snakke om hvordan de irske besteforeldrene dine led. Det er klart de fikk en masse dritt fra det etablerte Amerika. Det gjorde italienerne også. Og østeuropeerne. Men det fantes et hierarki. For hundre år siden hatet hvite etniske grupper å bli hatet, men det var på en måte mulig å tåle fordi de i hvert fall hadde svarte under seg på rangstigen. Ikke si at bestefaren din var trell i Russland da slaveriet fant sted, for det som betyr noe, er at du er amerikaner nå, og å være amerikaner betyr å ta imot hele sulamitten, fordelene ved Amerika og gjelden til Amerika, og Jim Crow og segregeringslovene er en gedigen gjeldspost. Ikke si at det er det samme antisemittisme. Det er ikke det. I jødehater fins det også en mulig misunnelse - at de er så smarte, disse jødene, de kontrollerer alt, disse jødene - og det må medgis at det følger en viss respekt med misunnelse, om aldri så motvillig. I hatet mot svarte amerikanere fins det ingen mulighet for misunnelse - de er så late, disse svartingene, de er så uintelligente, disse svartingene." (side 377-378)

Og jeg kunne ha fortsatt å sitere fra et flammende innlegg om den høyst reelle hverdagsrasismen i det politisk korrekt landet USA. Som kanskje er litt verre enn Vesten for øvrig, men mindre enn vi egentlig liker å tenke på ...

Da Ifemelu bestemmer seg for å gjenoppta kontakten med Obinze, er han forlengst gift og har fått et barn. Han har riktignok aldri glemt Ifemelu, men kan han tilgi det sviket han opplevde fra hennes side da hun brøt all forbindelse med ham? Har deres kjærlighet overlevd, eller er alt håp ute for de to?

Underveis får vi rikelig innblikk i hva det vil si å være en ung kvinne fra Nigeria som kommer til USA med et håp om et bedre liv. Om hvordan hun føler at hun aldri helt passer inn, noe som også gjør at hun ønsker seg tilbake til hjemlandet - på tross av all den usikkerheten som følger med å gi opp en relativt trygg tilværelse og begi seg ut i det ukjente. Vil hun få jobb når hun kommer tilbake? Og hva med kjærligheten? Dessuten: passer hun egentlig inn der hjemme etter alle årene i utlandet?

Miljøbeskrivelsene og persongalleriet fremstår som meget autentisk og troverdig, og jeg ble så engasjert i Ifemelu at de siste 400 sidene av boka ble slukt i løpet av en dag. Adichie skriver svært godt og levende, og selv om hun kanskje lar bloggen opptre som sitt eget alter-ego, der all vrede over verdens urett mot de svarte "spys ut", balanserer hun det hele fint, synes jeg. Jeg er veldig enig med forlaget når man beskriver Adichie som en viktig og modig stemme! Tenk om noen også hadde laget filmer av bøkene hennes!

Dette er en roman jeg anbefaler på det aller varmeste! En kvalitetsroman om innvandringens pris - ikke for samfunnet rundt, men for innvandreren selv!

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra et innlegg om boka på NRKs nettsider, der forfatteren er intervjuet:

"– Det er mange amerikanere som ble overrasket da jeg sa at jeg ville flytte tilbake til Nigeria. Det var nesten som om jeg burde skjønne at det var et privilegium å være i USA. Det er mye jeg liker med USA, men det er ikke mitt land. Og det er mye jeg misliker med Nigeria, men det er mitt land og jeg er lykkelig der. At det finnes mennesker i verden som ikke kan forstå det, er veldig fascinerende."

Her ender havet, og jorden begynner. Regnet faller over den bleke byen, og den dystre elven, grå av slam. flyter ut over sine bredder. Et mørkt skip er på vei opp med høyvannet, det er Highland Brigade, som skal legge til ved Alcântara-kaien.

Jeg leser Josè Saramago - Det året Ricardo Reis døde

Det skjønner jeg at du vil. Har sendt melding til André for en kort stund siden men har ikke fått noe svar enda.
Kanskje flere bør sende han en personlig melding hvis det er noe de lurer på teknisk, for det ser ikke ut som Forslagskassa hans under Om bokelskere er oppe å går.

Jeg har lest Tistlene brenner og jeg las den med glede, så du bør absolutt se litt nærmere på den. Har også lest "Legenden om de tusen okser".
Jeg har enda flere uleste bøker av han i bokhylla. Så med tiden blir det nok mere av Yasar Kemal.

John Fante må du lese, da tenker jeg spesielt på Vent til våren Bandini og Spør støvet. To meget gode bøker, som jeg kan sterkt anbefale deg og andre.
Jeg sitter å leser Alter og disk av Agnar Mykle og her nevner han en spennende fransk forfatter, Jean Genet. Jeg har tidligere lest den spesielle halvdokumentariske boka Tyvens dagbok og ble igjen minnet på denne forfatteren som ikke levde noe A4 liv, tvert i mot.

Veldig bra Kjell K at du har tatt deg tid til å hente fram noen av felleslesingene,
Skulle ønske at adm kunne (plassere/ lage et nytt band) av alle sammen under overskriften Bokelskere.no slik at flere kan få glede å lese hva som ble diskutert osv.

Jeg har flere bøker av den franske novellkunstner Guy de Maupassant, tok med meg ei bunke fra et antikvariat for et par - tre år siden. Har lest flere av de, så har du ikke lest noe av ham så kan du glede deg.
Ser jeg har noen få uleste igjen, det er alltid hyggelig å lese hans noveller.

Maurtuemordene av Hans Olav Lahlum har kommet ut. Gleder meg til nok et møte med K2 og Patricia, så derfor blir det bytur og bokhandlerbesøk på mandag.

Ble ferdig med Donau av Magris for noen dager siden, og måtte bare ha en liten pause etter denne slitsomme boka. Har kommet et stykke i Fortryllelsens by av Han Suyin, ei lettlest og til nå sånn middels bok.
Neste bok ut blir Alter og disk av Agnar Mykle før jeg kanskje drar i gang med Stille flyter Don, jeg får se når jeg synes jeg vil starte på første bind, kanskje jeg må vente enda litt til.

Jeg leser den nå, og liker den :)

Etter flere års medlemsskap i bokgrupper på nettet, har jeg erfart at det er betydelige variasjoner m.h.t hvor mange bøker man leser samtidig. Mange leser kun en av gangen, men det er også en god del som leser flere. Det meste jeg har hørt om hittil, er 8 bøker parallellt. Hva foretrekker du ??

Nei, jeg har ikke sett serien og jeg må si det er ikke fristende pr. d.d. siden boka ikke falt i smak for å si det mildt. Betryggende å høre at du ga opp serien når jeg tenker på hva jeg skrev om boka :) Men jeg leser da at noen trykker boka til sitt bryst, slik er de nå en gang, alle slags bøker kan ikke fenge og falle i smak hos alle.

Hva skal en si om en slikt bok, vel, jeg har noen kommentarer og innvendinger av det jeg har lest.
I det store og det hele er jeg nok skuffet, og skal prøve å begrunne min skuffelse.
Min bok er på 511 sider, og jeg tar ikke for hardt i når jeg sier det er minst 2 nye navn på hver side. Ja, da kan dere bare tenke dere selv. Her ble jeg presentert for både kjente og ukjente navn fra historien, kunne nok ha kuttet ned på halvparten og enda hadde jeg synes det vrimlet av folk i mindre betydelige posisjoner, og de fleste hadde ikke noe med elven å gjøre engang.
Her vrimler det også av navn på folkegrupper opp gjennom århundrene, og han tok seg kortere og lengre avstikkere fra elva, sågar langt innover i landet uten at jeg klarte å finne ut hvor jeg var. Det er det mest underlige at det ikke ble presisert bedre hvor en var langs elva, en stor svakhet etter min smak. Det hadde gjort seg med et kart i boka, prøvde meg med atlasen min men det gikk ikke.
Her var det en del tilfeller av hans synsing og påstander som jeg ikke helt er enig i. Mange avsporinger som i grunnen ikke hadde noe med boka å gjøre. Det ble for mye utenomhistorier til å være en bok om Donau – En reise fra Schwarzwald og Svartehavet - som er tittelen på boka.
Etter hvert følte jeg en viss motstand og skepsis underveis i lesingen, og det fulgte meg helt til slutt.
Han navngir for meg mange både kjente og ukjente forfattere og deres verker, og fletter det inn både her og der, med anekdoter, historie og kulturbegivenheter. Interressat, for her fikk jeg bøker/forfattere som jeg vil sette på ønskelista mi.
De siste kapittlene av boka er faktisk de beste, her kom det fram noen fine naturskildringer av Donau som jeg savnet tidligere, for her han tok seg tid til å sitere og navngi andre forfatteres observasjoner og beskrivelser.
Ingen kildehenvisninger eller litteraturliste var det å se i min utgave, (Storpocket 2009)det mener jeg er den største svakheten med boka, merkelig at en slik faktabok slipper unna med det.
Hva mener dere andre om det?
Jeg har ikke gitt boka terningkast, for pr i dag er den så lav at det er flaut. Boka skal få lov å synke litt inn og jeg må la ergelsene sive ut av hodet før jeg triller terningen.