Bokelskere.no

En morgen da Agga våknet, kikket hun rett inn i Freyjas øyne, som så ut som et par islagte vannpytter en vinterdag. Agga var ofte forbauset over at Gud hadde glemt å gi Freyjas øyne farge.

Det finnes mennesker som går gjennom livet med sin mislykkethet skrevet i ansiktet og i kroppens bevegelser. De utstråler frykt, de får færre sjanser enn de fortjener, og på et eller annet tidspunkt begynner nederlagene å fortære dem innenfra. Jeg antar at han jeg kaller Ariel var et slikt menneske allerede fra begynnelsen.

Hadde det best dypt inne i de store kåpene, bak kravene, skjerfene i mørket. Mørket er tid. Mørket er langsomt. Stillheten hjemme, å dykke ned i den stillheten var som å dykke i havet. Det hendte jeg hørte en fjern larm fra verden.

Få meg eit kyss sa mamma lågt, og då eg bøygde meg ned og kyssa henna, hørte vi et langt æææsj frå deg oppe på trappa. Eg hører det for meg, David, eg hører og ser det for meg, og det får meg til å tenke på at kjærteikn forplantar seg gjennom generasjonane. Når du ein gong kyssar kona di og er god mot henna, så liker eg å sjå det som eit ekko frå da eg kyssa mamma og var god mot henne, og når du ein gong brer dyna over det som er barna dine og kyssar de forsiktig på kinnet, så liker eg å sjå det som ekko frå dei kjærteikna eg og mamma gav deg den gongen du var liten og skulle legge deg. Det er slik eg håper å leve vidare på denne jorda, gjennom kjærteikna eg gav deg og andre, alt anna som måtte vere igjen av meg, bryr eg meg ikkje om.

Føttene våre ble dyppet i skåldhete bøtter med urtemedisiner og deretter hamret og knadd til rosa puré. Ifølge kinesisk tradisjon er foten et mikrokosmos av kroppen, med sine egne lunger og nyrer, sitt eget hjerte. Og mens min pike hakket løs på fotsålene mine med fingre som stålstenger, begynte jeg å tro på det. Føttene mine fikk migrene og hjerteinfarkt.

Dette gikk ikke bra. Hun snakket til ham som om hun var moren hans - hvis han hadde vært født i Yorkshire eller Lancashire i 1950-årene, altså, hos foreldre som drev pensjonat. Hun kunne praktisk talt høre den nakne linoleumen og den kokte leveren i sin egen stemme.

De hadde barn disse folka. Det var derfor de holdt det ut. Erkjennelsen steg langsomt opp gjennom ginen hun hadde drukket, og så litt raskere gjennom pilsen som lå over ginen, og bitteren som lå over pilsen igjen - den økte hastigheten skyldtes vel alle boblene, kanskje. Det var jo derfor hun selv ville ha barn. Klisjeen var at barna var fremtiden, men det var ikke poenget: Barna var den ureflekterte, aktive nåtiden. De var ikke nostalgiske, for det var ikke mulig for dem, og de forsinket nostalgiens fremvekst hos foreldrene. Selv om de ble syke eller ble mobbet eller heroinavhengige eller gravide, eksisterte de i øyeblikket, og hun ville være der sammen med dem. Hun ville bekymre seg halvt i hjel om skole og mobbing og narkotika.

KNIVER OG KOFFERTLOKK

(...) Jeg har lært meg at stillhet ikke alltid er det man skal søke. Faren og moren min, jeg kan aldri huske de hevet stemmen, aldri huske han spant av gårde over tunet hjemme, men så var han jo så forsiktig med bilene sine. Han sto heller aldri og bet tenner med lommene fulle av knyttnever. (...)

Man spør ikke elektrikere hvordan kreftgåten best kan løses. Det er heller ikke revisorer som blir bedt om å uttale seg om avl på svin. Frisører reiser ikke rundt og holder foredrag om optimalisering av trafikken i våre storbyer. Årsaken er klar: Det finnes forskningmiljøer innenfor disse feltene, og man vil - med all mulig rett - forvente å finne mer relevant kompetanse der. Da Fremskrittspartiet i 2008 skulle holde en klimakonferanse, valgte man imidlertid å ikke invitere en eneste klimaforsker. I stedet skulle den bygges opp rundt en svensk sveiseforsker som beleilig nok delte partiets forhåndsinntatte standpunkter.

"Er du full, Ailo?" Hun håpet han var full. Han gjorde mye rart når han drakk. Høsten to år tidligere endte han opp med brudd på hodeskallen etter å ha trillet ned fra låvetaket og landet på en gjødselspreder, et forsøk på å drepe en kråke. Hun hadde lest en artikkel i Norsk Ukeblad om hyppigheten av sinnslidelser blant folk i grisgrendte strøk. En sauebonde på Vestlandet hadde blitt funnet naken på en fjellhylle med en badeball i hendene. Hun hadde lite lyst til å tilbringe sine gylne år i skauen, på leting etter Ailo.