Bokelskere.no

Bestemt ikke den Saramago jeg har vært trollbundet av etter at jeg leste Klosterkrønike for alle de år siden. Men den unge Saramago falt også i smak, om enn av andre årsaker enn skrivestilen, lekenheten og fabuleringene. Det jeg framfor alt bet meg merke i, var tidsånden, - og dermed også skildringen av kvinners situasjon, fullstendig prisgitt en mannsverden.

Lidia og moren hennes, som begge er avhengige av en mann for å leve det livet de ønsker, Carmen som er avhengig av penger fra mannen sin for å reise hjem til Spania, Justina som hater den likegyldige og brutale mannen sin, Rosália som er splittet mellom mannens pengesorger og datterens rett til å disponere over sin egen lønn - og sist, men ikke minst, to yngre damer med mor og tante som prøver å få tilværelsen til å gå opp uten en mann i huset, og med kveldskonserten på radioen som eneste felles fornøyelse. De eneste som ser ut til å leve et harmonisk liv sammen, er de eldste i huset, Mariana og Silvestre - men hos dem flytter altså Abel inn og forstyrrer idyllen, skjønt på en slags positiv måte ved at han inspirerer Silvestre til å formulere tanker om de store spørsmålene i livet.

Akkurat som du følte jeg sympati for en del av disse menneskene, men også irritasjon: Hvorfor blir de sittende fast i forhold de hater, sammen med partnere de forakter eller frykter? Det gjelder både kvinnene og mennene. Abel er i egne øyne frihetssøkende, men for han betyr frihet bare at man slipper å velge, så i realiteten sitter han like fast som de andre, synes jeg.

Fascinerende roman, tross alt. Den minnet meg litt om Livet bruksanvisning av George Perec, som også handler om en leiegård med høyst forskjellige beboere, som stort sett ikke har annet til felles enn å bo under samme tak. Men hos Perec er beboerne i en litt annen klasse enn hos Saramago.

"Du skal vera på Bufast all din dag ..."

En aldeles nydelig bok om den første kjærligheten. Om hvordan det er da man som jente plutselig skjønner at det er ei jente man er forelsket i.

Jeg må visst lese omatt, skjønner jeg. Den har stått urørt i hylla fra tidenes morgen. Mens jeg leste omtalen din, demret det etter hvert for meg at det IKKE handlet om Herman Wildenveys barndomsminner. Det finnes visse likhetstrekk! Deretter kom jeg i tanker om Vesaas og Det store spelet, som handler om en som ikke vil, men SKAL bli bonde.

Jeg er også av dem som elsker oppvekstromaner, trolig fordi det er i oppveksten man blir formet til det mennesket man blir seinere, på godt og vondt.

No har eg endelig fått tak i boka Den Grønne Mil av Stephen King. Filmen er fantastisk, så håper eg at boka er enda litt betre når eg no skal begynne på den.

Åhh, som jeg misunner dere som skriver om utelesing i 20 grader og vel så det. Selv om vi har hatt sol i Hammerfest i dag har ikke gradestokken vist mer enn 10-12 grader, så all lesing blir gjennomført innendørs. Denne helgen leser jeg Skyggejakten av Jørgen Jæger. Jeg leste Monster av samme forfatter for et par år tilbake og har i ettertid tenkt at jeg kunne tenke meg å lese mer om lensmann Ole Vik, har derfor startet på den første boken om lensmannen i Fjellberghavn.

Forrige helg og hittil denne uken har det blitt mindre lesing enn tenkt. Derfor har jeg fortsatt en god del igjen å lese av Anne K Elstads "Hjem", som det var tanken å fullføre da. Regner med å bli ferdig med den innen søndag kveld. Og, siden jeg er på biblioteket nå, er det godt mulig jeg plukker med meg en bok herfra. De ansatte på lokalbiblioteket er flinke til å stille ut lesverdige bøker på lett synlige steder i lokalet.
Sommeren varer fortsatt her på Vestlandet, ute er det nå 24 grader. God lesehelg :)

Nå er det helg igjen, og denne helgen er det friidrett igjen, Kontinentalcuppen i Ostrava. Ikkeno' idag, men fra ca 14.30-18.00 Lørdag og Søndag på NRK1/NRK2.

Denne helgen leser jeg De små folkens historia - Minoriteter i Europa, lånt på Strömstad bibliotek og "Through the Looking Glass" i Alice's Adventures in Wonderland.

Jeg har 14 dager igjen på meg til å få en bingorad på Halden Biblioteks Sommer Bokbingo, og 2 av bøkene i 'leser nå' gjør det, Oktoberfolket og Mannen med de blå sirkler, så en av de blir neste roman etter Alice.

Å miste noen man er glad i er alltid vanskelig, både når det gjelder dyr og mennesker.

For Long Litt Woon var det en helt vanlig dag, inntil hun fikk en telefon fra mannens jobb. Han kommer ikke hjem igjen fordi han døde brått og uventet. Det kommer som et sjokk for alle for han var ung, og hadde heller ikke noen form for sykdom. Eiolf og Long Litt Wonn hadde vært sammen lenge. Hvordan går man videre med et så stort tomrom?

Ikke en selvhjelpsbok
Trodde først ikke dette var noen bok for meg. Tittelen høres nesten litt selvhjelpsaktig ut, og hva er egentlig interessant med sopp? Selv liker jeg sopp, spesielt kantarell og sjampinjong, men er ingen sopplukker. Derfor lærte jeg mye gjennom denne boka som jeg ikke har tenkt på tidligere, og da tenker jeg ikke på hva som er giftg eller ikke, men selve soppmiljøet. At det er interne konkurranser mellom sopplukkerne og hemmelighetsskremmerier angående de beste soppstedene. Jeg som trodde at sopplukkere var fredelige. Stort sett er de det. Men de beste soppstedene vil de visst gjerne holde for seg selv. Det er også morsomt å lese om historiene angående soppforgiftning. Hvordan mennesker reagerer så forskjellig på det, og hva som er forskjellen på meget gift og giftig. Trodde heller ikke det var noen forskjell på det. Det var mye nytt å lære.

Gjennom boka veksler hun på privatlivet og hennes nye hobby og glede. Privatlivet hennes skriver hun med brunoransje skrift og soppgleden med svart skrift og kapitlene er delt opp med grønne sider. En skikkelig gjennomført høstbok, noe som også sikkert er meningen. En sakprosa som er gjort på en litt annerledes og kreativ måte, som både passer til årstiden og soppsesongen.

Hva uventet glede kan gi
Long Litt Woon er et eksempel på at man kan komme styrket gjennom sorg og tøff periode ved å finne en helt uventet hobby som gir mye glede. Hennes fortellerstemme er både ekte og engasjerende, speseielt soppdelen. Den er veldig engasjerende å lese om. Når det gjelder uventet hobby lurer man selv på hvilken hobby man selv ville ha blitt så positivt overrasket over. Det ville ha vært en utrolig opplevelse å finne ut av. Husker jeg så forfatteren for en god stund siden på God Morgen, Norge. hvor hun ble intervjuet av Vår Staude. Det var det som ga meg lyst til å lese boka.

Stien tilbake til livet (Om sopp og sorg) er en godvond bok om når livet tar brutal og uventet vending. Hva gjør man for å overkomme ensomhet, og gå videre etter å ha mistet noen kjær? En åpen og ærlig bok om personlig sorg, og finne en glede og fascinasjon over noe fra uventet hold.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jøss... Etter disse lovordene vet jeg hvilken bok jeg skal lytte til på Storytel hvor jeg nylig kom over denne =)

Ein rå, mørk, hardtslåande og hjerteskjerande realistisk kriminalroman. Det vert veksla mellom nøktern informasjon, svart humor, detaljerte observasjonar, actionfylte scener og skildringar av grov vald. Det er ei bok som kallar på mange ulike kjensler.

Clinch er rett og slett ei av dei beste bøkene eg har lest i år - og enno betre; dette er fyrste del av ein trilogi. Eg ser fram til neste møte med Harry Kvist.

Les meir på bloggen

De fleste kjenner til den originale historien om de tre bukkene bruse som skulle til seters for å gjøre seg fete.

Denne versjonen er noe annerledes. Denne gang drar de på badeland av alle steder. Hvordan vil det gå? Hvem kan forestille seg bukker på badeland?

Kreativ nyversjon
Det hele starter med at en av bukkene spør den største bukken, som har ansvaret for de minste, om de kan dra på badeland istedet for Setra til en forandring. Den største bukken Bruse nøler, men går til slutt med på det. Det er tydelig at det er et sted de ikke er vant til å være, for de vet blant annet ikke at de må dusje før de går i bassenget, og at de ikke kan bade nakne. Men det kommer seg, og de lærer seg reglene etter hvert. Til deres store forskrekkelse får de se et kjent vesen; trollet de er vant til å se under brua, ankommer også badeland. Er han kun ute etter bråk, eller er han der for å slappe av?

Har hørt mye om denne boka de siste årene. Første utgave kom ut i 2009, nå er det bekreftet at boka også blir film. En animasjonsfilm som vil bli produsert i Sør-Korea. Ganske kult egentlig, og sier mye om hvor mye makt bøker kan ha. Noen blir til teaterstykker og film, og andre bøker blir til og med begge deler. Bukkene Bruse på Badeland ble også omgjort til et teaterstykke for noen år siden. Så Bukkene Bruse på Badeland har truffet et stort publikum.

Passer også som høytlesing
Bukkene Bruse på Badeland er en fin bok for hele familien, og passer også som høytlesning for de som ønsker det. Barn blir nok heftig og begeistret over denne og le godt av den. For min del som er langt over målgruppen, synes også den var litt morsom, men mest forutsigbar. Kjenner man til eventyrbegrepet, vet man sånn omtrent hva man får. Likevel har boka full av sjarm, og jeg liker måten Rørvik får frem brekingen i teksten på. Det gjør historien mer levende, og illustrasjonene er nok det beste med hele boka. Jeg liker de barnslige illustrasjonene veldig godt, fordi det er veldig levende og fargerikt og løfter historien betraktelig opp.

En morsom idé og utførelse, men selv foretrekker jeg personlig originalen, som alltid. Originaler innen litteratur, film og musikk er ofte det beste. Men for all del en fin og artig bok å få med seg, spesielt for den rette målgruppen. De vil nok fryde seg over denne. En femmer for illustrasjonene og en treer for historien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det virker litt merkelig, ja. Men jeg må nok gjøre som deg, lese litt om igjen for å finne ut tidspunktet for forsvinningen og sammenlikne med alderen på den vesle jenta i denne romanen, og kanskje leite etter andre likhetspunkter. Noen ganger viser det seg at man ikke er riktig ferdig med bøker, selv om man har lest dem fra perm til perm.

Enig med deg: Den dunkle dottera var spennende - og tidvis ganske ubehagelig å lese, synes jeg.

Har du lest de andre bøkene om Mino? Hvis ikke kan det kanskje være derfor du evt ikke har fått like stor sammenheng/helhetsopplevelse? Har ikke lest denne selv, enda, men har planer om å lese mengele zoo og denne dersom førstnemnte faller i smak. Hva var det som var så fryktelig elendig med denne boka? Språket? handlingen? :-)
Bare lurer, siden det skal en den til å kalle en bok for makkverk og gi den en ener. Ikke at det er noe galt med det, er veldig for å kalle en spade for en spade, men lurer veldig på hva som gjør den så elendig

Å være pasient er ikke bare, bare. I hvert fall ikke når man sliter med usynlig sykdom.

Det er noe jeg kjenner godt til, for har selv slitt med kronisk utmattelse sykdommer i de siste seks årene. Det høres kanskje ikke så lenge ut, men det føles veldig lenge, spesielt når man helst vil ha et liv med en jobb å gå til, men så har man ikke en kropp man kan kontrollere bestandig. Vi med kroniske sykdommer kan også lett misforstås. Andre tror vi bare er ute etter offerrollen, men sånn er det ikke. I hvert fall ikke for alle. Det handler bare om å være ærlig og prøve å forklare hvordan det er. Det er en forskjell på det og den såkalte offerrollen. Offerolle er det verste uttrykket jeg hører, for føler det er et veldig misforstått uttrykk. Det er en stor forskjell på å forklare hvordan ting er, og det å fiske etter sympati. Er heller ikke fan av at andre skal diagnotisere meg eller eventuelt andre, bare fordi man kjenner seg igjen i det ene og det andre. Jeg lar bare leger og spesialister få gi meg diagnoser, for det mange ikke er klar over, er at at det finnes mange navn og sykdommer som ligner på hverandre. Det finnes mange typer og nivåer innenfor forskjellige sykdommer også, som man kanskje ikke en gang har hørt om. Så det å slenge symptomer ogen diagnose på hverandre gjennom Internett eller det virkelige liv er ufint. Noen har kanskje gode hensikter med det, men det lønner seg ikke. Det har visst blitt en greie i dagens samfunn, noe som er synd. Jeg lar de som har myndighet til å gjøre det, få styre med diagnoser. Jeg stoler ikke alltid på dem heller, men de har i hvert fall papir på det de driver med.

Misbrukt uttrykk
Det er nettopp det denne boka dreier seg om. Hvordan det er å være syk med usynlig/kronisk sykdom. Man kan se pigg og fresh ut, men føle seg helt ødelagt, noe mange sliter med å forstå når sykdommen ikke vises utenpå. Det er til og med vanskelig for oss selv som er rammet å forstå også. Energi og andre symptomer eller ikke, så prøver vi å få gjort det vi skal av plikter og andre ting, selv om vi trenger lenger tid enn andre å utføre det på grunn av mangel på energi, og nei, vi er ikke bare late. Å være hjemme uten å ha skole eller jobb å gå til er ingen ønskelig situasjon, og sykdom er heller ikke noe man bestiller. Hvem som helst kan bli rammet av en eller annen sykdom og bli satt ut av det. Det er en del av livet og noen blir fortere frisk enn andre og andre må leve med det. Det er bare vanskeligere med usynlige sykdommer fordi mange udnersøkelser blir gjort for å bekrefte at det ikker andre ting som står på. Det er veldig mye frem og tilbake.

Jeg leser heller ikke såkalte selvhjelpsbøker i håp om at det skal forandre på alt eller noe i det hele tatt. Av og til leser jeg dem for å lære mer om et emne og finne ut mer om emner jeg interesserer meg for. Andre ganger leser jeg slike bøker for det angår meg, og kanskje det vil bidra til at man føler seg mindre alene.

Alvorlige temaer med lystig tone
Forfatter Ilana Jaqueline sliter også med kronisk utmattelse og hun har også bloggen som heter Let's Feel Better. Kanskje ikke en troverdig tittel, men hun driver den bloggen for at andre skal føle seg mindre alene når man sliter med usynlig sykdom, akkurat som med boka. I boka beskriver hun hvordan hun mestrer dagene på godt og vondt, og hvordan man kan komme seg gjennom diverse situasjoner. Noen dager har man mer energi enn andre. Selv om man er syk, bør man også prøve å holde kontakten med andre, og møte andre selv om man ikke føler for det når man gjør avtaler. Det beste er bare å hive seg ut i det. Hun skriver også tips til hvordan håndtere skolegang og jobb med sykdom, men vet ikke hvor stor forskjell det er på det i USA og her til lands. Om det fungerer like godt i begge landene, for i Norge er det for eksempel ikke så veldig mange organisasjoner som blant annet i USA? Hun gir også tips til datinglivet. Om man bør fortelle om sykdom til andre med en gang eller vente, og andre tips. Hun skriver både med nøktern og humoristisk tone. Selv om hun bruker seg selv mye som eksempel i boka, så overdriver hun ikke eller overtar hele historien helt slik som fleste forfattere i sykdomsbøker har en tendens til å gjøre. Det hun skriver om er mye å kjenne seg igjen i, spesielt at det kan oppstå en ensomhetsfølelse av å være syk. Man blir isolert av det. Men vil understreke at det som fungerer for henne, ikke nødvendigvis fungerer for alle, da folk med utmattelses sykdommer reagerer forskjellig og har forskjellige funskjonsnivå. Synes det står litt lite om nettopp det.

Selv om ikke alle tipsene angår meg, er dette likevel en fin bok å få med seg og bruke som et slags oppslagsverk når man kanskje føler at man har en liten nedtur. Det er lett å tro at andre ikke har de samme symtomene og sykdommene som man selv har, og å lese en slik bok er en vekker på at mange sliter med det samme, og at man har forskjellige måter å takle ting på. Forfatteren får også et pluss for å bruke humor.

Fra min blogg: I Bokhylla