Bokelskere.no

Ah... Eg har innsirkling - trilogien på lista mi for denne månaden, gleder meg! Har lese Skråninga og Begynnelser frå før og elska dei. Ser fram til meir Tiller

Som forslagsstiller er det vel på tide jeg gir lyd fra meg. Jeg har lest boka før, men det må ha vært på sekstitallet, og jeg tror jeg likte den bedre den gangen enn jeg gjør nå. Det kan skyldes framgang i alder og visdom. Framfor alt er jeg nok blitt mer forbeholden når det gjelder begeistring for tittelpersonen. Visst er Zorbas en likandes fyr, men går man dypere inn i livsfilosofien hans, finner man mye grums. Det virker som han har laget seg sin egen private kardemommelov der han går inn for å "være grei og snill, og for øvrig gjøre som han vil". Det er mulig han tror at han ikke plager andre, men fortellingene hans fra fortida avslører både hensynsløshet og uredelighet. (Hvis det nå er sant, alt det han beretter.)

Kvinnesynet hans er vel tidsriktig, men jeg tror ikke flertallet av menn betraktet seg sjøl som guds gave til enhver kvinne, slik Zorbas øyensynlig gjør.

Fortelleren framstår fortsatt som litt gåtefull for meg. På en måte ønsker han å være like "fri" som Zorbas, men så langt jeg er kommet i boka (bortimot halvvegs), klarer han ikke å avslutte skrivevirksomheten, - langt mindre det å lese, enda Zorbas foraktelig kaller han bokorm og blekksmører uten peiling på det virkelige livet.

Det lurer også et mørke mellom linjene. Dette blir spennende.

I morgen skal eg på forfattartreff på biblioteket med sjølvaste Tore Renberg!
Helgas bok startar er på i morgon - "Det er du som er Bobby Fischer"
I lydbokverda har eg blitt hekta på Lacey Flint - serien av SJ Bolton. Har lytta til dei første to bøkene denne veka og starta i dag så. Vidt på bok nr tre. Herleg med slike bøker ein blir hekta på :-)

Blir neppe mykje lesetid denne helga. I morgen er det forfattarmøte, kafé og spasertur på planen. Sundag gjeng med til ei klatreøkt og forsinka bursdagsfeiring med familien... Eg har nemlig gått hen å blitt heile TREDVE år gamal denne veka!!!!! Er eg heldig kjem. Eg. Heim. Frå selskap med ei ny bok i handa og kake i magen

Her i Hammerfest har vi det jeg kaller ruskevær, 5-6 pluss grader og lett regn. I tillegg er gangveiene dekket av is. Jeg er alene med ettåringen i helgen, og vi håper å kunne være litt ute, men jeg tror vi må ta litt værforbehold på de planene.

Helgens bok er I tykt og tynt av Emily Giffin. Har bestemt meg for å lese noen av bøkene som har stått lengst på listen over bøker som skal leses, og da falt valget denne helgen på en chicklitt bok. Lettlest og underholdende bok som får kropp og hode til å slappe av.

Jeg har en mistanke om at dette egentlig er den eneste oversettelsen som finnes på norsk, og som er blitt gitt ut gang på gang. Oversatt fra engelsk av Aksel Akselson. Man kan jo undres på hvem som har oversatt den til engelsk, og hvorfor vedkommende er anonym. Jo flere ledd, desto flere muligheter for misforståelser og feil. Omtrent som hviskeleken.

Her på Vestlandet var det egentlig ventet både orkan og ganske mye regn, men nå har værgudene ombestemt seg, så det blir langt mer normalt heldigvis. Håper å få lest mer enn det jeg har gjort i de siste par ukene. En av bøkene jeg holder på med er "Klassen" av Marte Spurkland, den omhandler en avgangsklasse på videregående i 2017 og de muligheter og ikke minst utfordringer det medfører å være elev på videregående skole i vår tid. Boka gir også et ganske godt inntrykk av kravene som stilles til det å være lærer. God helg til alle :)

Denne helgen leser jeg Hekser - fra forfølgelse til fortryllelse av Rune Blix Hagen, og hvis jeg rekker det, starte på The House on Cold Hill av Peter James.

Her i Sarpsborg, og det meste av Østfold for øvrig er det skikkelig møkkavær, regn og overskyet. Var innom Fredrikstad og Råde på onsdag for å få meg nytt pass siden post-i-butikk nevnte at det bare var en uke igjen på det jeg har, og siden jeg hadde penger til det nå var det best å få gjort det. Og skulle skje på onsdag (Halloween). Men da jeg kom fram til Vandsjø lensmannskontor hadde de datatrøbbell og siden jeg ikke slo på mobilene mine (har 2) før jeg satt på bussen, fikk de ikke gitt meg beskjed. Så når jeg kom hjem at de hadde sent en mail også, men sjekket ikke den før jeg dro. Hadde først bestilt tid til dagen etter men hadde surret med innstilling av vekkerklokka så jeg trodde jeg hadde forsovet meg til kl 12, men når jeg slo på telefonene så jeg at klokka bare var 7.30. Siden jeg var uvell og fikk ikke sove igjen flyttet jeg timen til mandag isteden.

Denne boka vert skildra somhysterisk morosam, og jo, ho er morosam – og det er ikkje på grunn av tematikken, snarare på tross av. Det er forfattarinna si evne til å formulere karakteranes tankar og kjensler som gjer at denne boka kan oppfattast som humoristisk. Eg smilte fleire gonger mens eg las, men eg sat likevel ikkje igjen med tankar om at dette var hysterisk morosamt. (Kanskje har det heller aldri vore forfattarinna sin plan, men snarare kritikarar og andre lesarar som har opplevd ho slik?)
Det sagt – så betyr ikkje det at boka ikkje er god, for det er ho –knakande god! Det betyr berre at – slik eg opplevde det – dette ikkje først og fremst er ein ”humor-bok”; men heller ei bok kor det humoristiske språket gjer at fortellinga blir underhaldnade og utholdbar. Utan det vittige språket ville boka fort blitt sytande, negativ og tung. Slik ho er no formidlar boka ei gjenkjenneleg fortelling om eit familieliv på godt og vondt; kjensler, truskap, usikkerheit, søken på noko nytt, meininga med livet, val av partnar, nye forhold, gamle forhold, finne seg sjølv, kven er eg aleine vs kven er eg saman med andre?

• Lettlest
• herleg språk
• realistisk
• ei sluke-bok som ein leser ut i løpet av ei lita helg
• ei bok det er enkelt å plukke opp; ein mister ikkje tråden, ein trenger ikkje sette livet på vent for å kome seg gjennom.

Ein MEGET sterk firar. Skrivemåta og handlinga gjer meg litt assosiasjonar til mellom anna Marit Eikemo, og det er kanskje nettopp derfor eg ikkje trillar ein femmar – for eg syntes Eikemo leverer hakket betre. Ikkje at det eigentleg skal sammenliknast, bøkene er heilt ulike, men det setter liksom ein slags standard likvel.

Gjennlesing – har tidligare lytta til lydbokversjonen (den ligger på Storytel og er utruleg flott utført), men eg var ein smule u-oppmerksam den gong, pluss at eg i seinare tid har skaffa meg alle Murakami sine bøker. Etter mykje Harry Hole vart eg freista av å lese noko heilt anna … og nettopp dét; ”noko HEILT ANNA” – summerer i grunn opp heile denne boka.

Dette er Murakami på sitt mest absurde. Dette er ein slags thriller-scifi-fantasy-drama. Sær sær sær sær sær. Eg visste kva eg gjekk til, og elska boka. Hadde nok ikkje vore like postiv dersom eg gjekk laus på denne og forventa å finne noko i form av hans mindre absurde bøker som Norwegian Wood (OMTALE HER).

Boka tek føre seg to univers, som på sett og vis er lenka saman:
Ein ingeniør får eit oppdrag som viser seg å vere langt meir omfattande enn han trudde, eit oppdrag som skal få store konsekvensar for hans liv og eksistens; eit jobboppdrag han på sett og vis ikkje kan kome unna, som om skjebnen har bestemt at det er han som må gjere dette.
Ein ung man arbeider som drøyme-lese på ein liten plass som heiter ”The End of the World.” Han er relativt ny i byen og hugser ikkje heilt korleis han kom eller kvifor. Men no er han der. Og hans jobb er å lese drøymene som ligg lagra i dyre-skaller i akrivet på biblioteket.
Kapitlene i boka er inndelt slik at annakvart kapittel fortel om det eine universet – altså vekslar handlinga fram og tilbake. Og akkurat det syntes eg at gjer boka ekstra les-bar!

PLUSSAR:
+ Originalt og morosamt
+ spenning
+ herlege og originale karakterar
+ Ein kan velgje å kose-lese boka, eller ein kan gå grundigare til verks – begge deler funerer godt”
+ Det finnst eit haug av lause tråder og samanhangar mellom dei to universa.
+ ei bok man kan lese igjen og igjen og stadig oppdage noko nytt i.

MINUS:
– tidvis litt langdrygt (særleg avsnitta om einhjørningane blei litt tørt)

NB! Når ein les slike bøker, absurde og sprøe, er det ein klar fordel å “berre” lese – godta det absurde og ikkje leit for mykje etter noko djupare samaneheng. Verkeleg berre les og drøym deg bort og lett bort det som heiter fornuft og logikk. Det vil gjere opplevinga av akkurat denne boka til ein heilt annan enn om du opnar ho med kritisk og analyserande hensiktar.

Screen Shot 2018-03-08 at 09.27.34
Firaren gjenspegler dei andre bøkene av Murakami – som eg stort sett har gitt femmare og seksare. Denne er knallgod, men når ikkje opp til dei beste av han.

Politidrap: ikkje berre eit, men fleire. Eit mønster viser seg – politifolka som blir drepne blir gjort det på ein måte som har klare fellestrekk med mordsakar dei har mislykkast i å løyse. Politimester Bellman kjem ingen vei med saka på eigahand og må til sist svelgje ein kamel (eller fem) og gå til Hole for å få assistanse.

Dette er ein berg og dalbane av ei bok. Spenning, spenning, spenning! Ein av dei betre i serien. Ein verkeleg ”side-vender” på godt norsk, ei av dei beste i Hole -serien

Handlinga bygger vidare på bok nr ti i serien om Harry Hole, så for akkurat denne boka er det heilt klarte ein fordel å ha lese ”Politi” først.

Tinder, dating, romanse … slik opnar boka. Via tinder-appen blir dater arrangert. Ein av dei mange herrene som brukar appen har imidlertid andre hensikter enn romanse. Damer i tjue og trettiårsalderen blir funnen drepte på usedvanleg vis – med bitemerker, som av ein vampyr. Felles for offera er at dei nyleg har vore på date og at daten blei arrangert via Tinder

Harry, som har slutta i politiet, slått seg til ro med eit A4-liv – som foreleser ved polithøgskulen og gift med Rakel – blir trukket inn i saken; noko han først seier nei til, men så er det jo dette med han som slapp unna i forrige bok då … Sakte men sikkert gjer han etter og let seg trekke inn i saken – sjølv om han helst ville vore foruten for å varne om dette nye livet som han gjerne vil ”ha i fred” og uforstyrre. Men så … altså… vampyrisme, drap, brutalitet, ein etterforsking som tryglar han om hjelp, og eit personleg motiv i form av hevnlyst gjer at han altså går med på å bistå politiet – noko som: 1) setter fart i etterforskinga og jakta på gjerningsmann, og 2) rokker ved Harrys ”nye” livsstil og harmoni.

Dette er den (foreløpige) siste boka om Harry Hole. Meiner å ha lese at det kjem ein ny bok no i starten av 2019 – noko som var mykje av grunnen til at eg i år las heile Hole-serien på ny.
Nesbø leverer – både mtp plott (som aldri er ”oppbrukt”), karakterar (som er truverdige og likandes!) og språk (artige formuleringar, ”ekte” dialogar, billedlige scener, god flyt!).

Mange av oss frykter å bli gamle, men er det virkelig så ille?

Er det så ille å bli gammel?
Det mange frykter angående alderdom, er sykdom hjelpeløshet og bli værende, kanskje liggende på sykehjem, uten å være i stand til å gjøre stort. Det er nok en felles frykt, og for de fleste av oss er det ingen vei utenom. Ingen vet hva livet bringer, hvor lenge vi kommer til å leve, og om vi klarer å holde oss spreke eller ikke. Av og til er det best å leve i uvitenhet. I hvert fall når det gjelder vår egen alderdom, og heller ta ting som det kommer.

Det er nettopp det denne boka dreier seg om også. Man vet aldri hva livet bringer, og man må bare dagene som de kommer, og ikke tenke på hvordan man kommer til å være som gammel, eller tenke altfor langt fremover i det hele tatt. Det viktigste er her og nå.

Heim handler mye av dette, hvordan livet utarter seg i tid. I Heim blir vi kjent med Jørgen Heim som blir observert på sykehjem, og gjennom hans øyne og tanker, blir vi brakt frem og tilbake i nåtid, og fortid. Må gi ros til Johan B. Mjønes siden han gjør det på en nydelig og elegant måte. Man blir nesten rørt av måten han gjør det på. Men tilbake til hovedkarakteren Jørgen Heim som ligger på sykehjem og blir obeservert. Vi får et innblikk i sykejournalen hans underveis, noe gir boka et mer ekte preg. Vi får vite om familietragedien for flere år siden da broren hans døde i en ulykke, som var odelsgutt og Jørgen blir da en erstatter, men hverken han eller familien føler det er det samme, selv om de ikke sier det høyt. Ting blir heller ikke bedre da Jørgen bestemmer seg for å ta en utdannelse, for han mener han trenger det hvis han skal kunne bidra til enda mer på gården, men faren vil ikke at han skal reise for å ta utdanning, og ignorerer ham idet han reiser. Klarer han å la være å sammenligne seg selv med sin bror til slutt? Vil de rundt ham også slutte å sammenligne Jørgen med broren? Boka vandrer veldig mye frem og tilbake fra Jørgen og broren hans er i live, hvor mye han ser opp til broren, Jørgen som voksen og familiv, og sin tid i sykesengen.

Glimrende veksling på fortid og nåtid
Det var ikke historien i seg selv som imponerer noe voldsomt, selv om den gir inntrykk, men her var det fortellerstemmen og vinklingene som leverer. Det er veldig flytende og det er nesten som å være i boka selv blant familien Heim for det er nesten som å ta og føle på stemningen, og de tingene de går gjennom. Vi blir godt kjent med både hovedpersonen og de andre familiemedlemmene, selv om ikke alle får like stor rolle. Man merker godt hvordan familebåndet er over tid, også når modernismen inntreffer, og reaksjonene på det.

Andre bøker jeg har lest av Johan B. Mjønes er; Blodspor i Klondike, som er en ungdomsroman. Disse to bøkene kan ikke sammenlignes, da de er i forskjellige målgrupper, men etter å ha lest disse bøkene, har jeg lyst til å lese mer av Johan B. Mjønes, fordi jeg har sansen for måten han bruker språket på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Den siste tida har eg kome over ein masse middelmåtig krimbøker og har lenge sakna den type krim som gjer meg hekta. Der kor både krimsaka og karakteranes personlege drama engasjerer. Det skjedde endeleg her. Likar karakterane og likte plottet. Kanskje litt for utruleg til å vere truverdig vil nokon seie men samstundes er det jo faktisk slik at mykje av det som faktisk foregår ER villare enn kva den mest kreative kriminalforfattar kan klare å dikte opp.

Etter å ha avhøyrt eit vitne og på veg mot bilen sin får Lacey Flinn auge på ei knivstukken dame, som blir det første av mange brutale drap. Drapa har litt for mange ting til felles med Jack the Ripper - saka frå 1888-1891-isj tida til at det kan oversjåast. Lacey blir involvert i saka, både som etterforskar, vitne og også reint personleg. Det var nemleg ikkje tilfeldig at det var nettop ho som traff på det første offeret. Vi følgjer etterforskinga på jakt etter gjerningsmann og motiv. Og vi får etterkvart også vite meir om Lacey flint som person

Boka bygger seg fint opp, er aldri for langdryg, har eit flott karaktergalleri og ja, syntes dette var eit friskt pust inn i den elles litt innestengde krim-atmosfæren. Gjekk rett laus på bok nr to i serien... Og så langt fenger den faktisk endå meir

Endelig ei krimbok utan utallige, meiningslause "twister *, og ei bok kor ting ikkje vert overforklara og gjentatt i det uendelege. Tomme opp!

Og som lydbok var denne fantastisk fint lesen av Kristine Rui Slettemarken

Jeg har også merket ditt fravær, Rolf, du er en god representant for seniorklassen her på dette nettstedet ;-)

Denne helgen leser jeg Harry Potter og Ildbegeret av J.K. Rowling. Harry Potter er klar for sitt fjerde år på Galtvort, men før skolestart skal Harry og venne til verdensmesterskapet i Rumpeldunk. Jeg var ikke en like stor Harry Potter fan som mange andre den gangen disse bøkene ble utgitt. Jeg skal faktisk innrømme at jeg koser meg mer med bøkene i dag enn det jeg gjorde den gang.

Denne veka las eg ferdig serien om Jarle Klepp (Tore Renberg), og så starta eg på ei bok eg lenge har venta og gleda meg til - Killing Commandatore av Haruki Murakami. Eg var så gira på denne boka at då eg bestilte på adlibris, fekk eg ikkje med meg at det var den danske versjonen eg klikka på...så eg blei mildt sagt skuffa då "bog 1" viste seg ikkje å vere norsk. Og då den norske oversettinga framleis ikkje er tilgjengeleg for sal, bestilte eg den engelske. Som eg no endeleg er i gang med. Var litt ambivalent mtp å lese ho - for eg er stor fan av Murakami og såg fram til ein god fortelling, men kritikerne har vore relativt lunkne med sine vurderinger. Heldigvis er ikkje eg ein slik bokkritikar, for eg elsker boka og storkoser meg med ho!

Så denne helga er det Murakami sine ord som opptek meg. Det blir dog mindre tid enn normalt til å lese fordi det skjer ein del andre ting denne helga - barnevakt, strikke-festival og krus, klatring og kjæraste-tid. Og med eit nydeleg haustver blir det og ein god tur, tenker er. Men eit par ti-tju-tredve sider her og der blir det heldigvis rom for. :-)

I lydbok-verda har eg omsider funne meg ein krimserie eg trur eg kan like - S. J. Bolton si serie om Lacey Flint. Er i gang med bok nr 1 no; "Now You See Me". Lytter til den norske versjonen heller enn denengelske, rett og slett fordi eg likar stemma og stilen til den norske opplesaren betre.

(Har forresten elles forbanna meg over ein rekke krimbøker som overhodet ikkje fenger! Blir meir og meir kresen merker eg. Nesbø, Fossum,Torkil Damhaug, Stieg Larsson, Håkan Nesser, Michael Connelly - dei leverer alltid og vil alltid vere favoritter. Blandt det nye som kjem syntes eg dessverre det meste er "brukt opp" frå før av - både kva gjelder karakterar og plott. Etterforskere eller journalister som ofte enten er "underdogs" eller sliter med pille/alkohol-misbruk, eit drap eller forsvinning som viser seg å vere meir innvikla enn ein hadde trudd, overordna etterforskarar som er kritiske til hovudpersonen sine teoriar - som til slut viser seg å vere riktige... Syntes også at språkeleg kvalitet ofte er heilt forj**** dårleg... Altså sliter eg med å finne gode krimbøker som fenger.
huff... eg er ikkje gretten altså...eg er ikkje i ferd med å bli ei gamal grinebiter av ei kjerring... eg er berre meir selektiv no enn før... likar eg å tru.)

Kinderwhore er en roman som har fått mye oppmerksomhet i det siste, og det med god grunn.

Fordi det er en sterk bok med sterke karakterer, som serverer veldig mørk og sarkastisk humor, på grensen til spydig. En type humor jeg liker, spesielt sarkasme, så hvorfor likte jeg ikke Kinderwhore?

Å distansere seg selv fra problemer
Men først litt om bokas handling, som er om Charlotte. Hun er veldig uheldig med oppveksten. Hun bor i en leilighet sammen med en fraværende mor. En mor som tar piller, som tilbringer mesteparten av tiden i sengen, og som ofte tar med seg forskjellige menn hjem. Ingen barn burde ha det sånn, men det skjer dessverre altfor ofte. Charlotte er en lesehest, og gjemmer seg i bøkenes verden. Livet hennes blir kaotisk da en av kjærestene til moren hennes kommer inn på rommet hennes, og barndommen hennes blir frarøvet. Siden da distanserer Charlotte seg fra sitt eget hode og kropp. Gjør alt for å unnslippe smerte og komme andre i forkjøpet. Ingenting er det samme, og hun havner i en malstrøm som er omtrent umulig å komme seg ut av. Hun bruker sin mørke humor som en av forsvarsmekanismene. Vil hun noen gang åpne seg for noen, og fortelle hvordan hun egentlig har det, og om traumene hennes? Vil hun noen gang våge å la noen kjenne den virkelige Charlotte og gi livet en ny sjanse? Er hun tøff nok til å ta igjen de indre demonene og satse på rettferdighet, istedet for å komme andre i forkjøpet ved å skade seg selv og være sarkastisk?

Dette virker kanskje som en spesiell roman, og det er det også. Trodde jeg ville like den da jeg liker både mørk, sarkastisk og spydig humor selv. Likevel var ikke denne boka for meg, selv om budskapet er god, og viktig tema tas opp; at man bør aldri være redd for å be om hjelp og åpne seg opp for noen, uansett hvor vanskelig teamet er. Det største problemet jeg hadde her var selve skrivemåten jeg ikke hadde helt sansen for, til tross for humoren. Fleste sider består av korte avsnitt. Og noen sider er det hele sider. Det største problemet mitt angående denne boka var at det blir veldig ensformig i lengden, uansett hvor synd man synes i hovedpersonen, selv om hun ikke vil ha noen sympati. Det blir litt "masete", selv om ingen fortjener å gå gjennom det hun opplvede.

Forskjell på dårlig/ikke like en bok
Så, misforstå meg ikke. Med tanke på den svake karakteren jeg gir, betyr det ikke denne gang at det er en dårlig bok, ikke denne gang, det er det ikke, og jeg er heller ikke helt følelseskald, men det var ingen bok for meg. Vet hvor godt den er likt av mange andre, og vil bare ikke at noen skal bli opprørte på grunn av at jeg ikke likte den. Man er forskjellig, og ingen fasit er riktig når det gjelder hva den ene og den andre liker av bøker. Det er viktig å huske på. Sterk lesing, men ikke min type bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hei, Rolf! Hyggelig å se deg igjen her - du har hatt en lang pause!

Jeg tror Zorbas hadde en langt mer jordnær tilnærming til begrepet "frihet" enn Kazantzakis. Etter det jeg kan forstå, er Kazantzakis' utsagn et uttrykk for hans ateisme: Han trengte verken å frykte eller å håpe på et (bedre) liv etter det jordiske, og kunne derfor føle seg fri.

Det er litt merkelig å lese en hel roman om et fenomen man har hørt om hele livet og tror man vet noe om. Dette var noe helt annet enn det jeg hadde ventet meg. Jeg trodde det meste av handlingen utspilte seg i skumle omgivelser i Transylvania, men der tok jeg altså feil.

Svært spennende fortelling, men altfor lang etter min smak. Alle samtaler og skildringer blir tværet ut i så små detaljer at det blir irriterende - jeg nøyer meg med en treer her.