Bokelskere.no

Jack Ketchum, som egentlig heter Dallas William Mayr, døde i 2018. Han døde av kreft, men usikker på hvilken krefttype det var. Uansett er det et trist tap, for han var kjent for å skrive provoserende bøker, og Red er en av dem.

En sann dyrevenn
Red ble for første gang utgitt i 1995, og filmatisert i 2008. Dessverre er hverken boka eller filmen så veldig kjent, men som fortjener mer oppmerksomhet. Den tar for seg et viktig tema. Nemlig verdien av et dyreliv. Ketchum var selv en sann dyrevenn, og dedikerte boka til alle kjæledyrene han har hatt. Han fikk også inspirasjon til å skrive boka etter å ha hørt en bartender fortelle om tre gutter som drepte hunden til en mann uten grunn. En historie han hadde sett på nyhetene.

Red er navnet på hunden til Avery Ludlow. Ludlow er 67 år gammel og han har hatt Red siden han var 53, som gave fra kona. Så hunden begynner å dra på åra også. Han er en god, snill og lojal følgesvenn. Ludlow bor alene med hunden etter en familietragedie jeg ikke skal nevne her, for vil ikke røpe noe av boka, men han har kontakt med datteren som bor et stykke unna. En dag er han ved elva og fisker med hunden. Det er en rolig dag inntil de blir oppsøkt av tre gutter. Ikke akkurat gutter, da, men i alderen rundt 17/18 års - alderen. Han får dårlig vibber av dem, spesielt den ene som er bevæpnet og som virker noe slesk. Han er visst lederen av gruppa. Etter noe vanlig "hverdagssnakk", forandrer stemningen seg drastisk. Spesielt når de prøver å robbe ham og han ikke har "nok". For "moro" skyld skyter den ene hunden hans, og de går sin vei som om ingenting har skjedd. Ludlow har mistet alt. Han bor i et lite sted i Maine og har som håp å finne ut hvem disse gutta er og få dem til å innse at det de gjorde var galt. Kanskje få dem til å be om unnskyldning og i det minste føle empati for hunden han har mistet, men vil det være forgjeves når to av guttene kommer fra en rik familie og rettsystemet har sine mange mangler, spesielt når det gjelder dyresaker ...

Hardt mot hardt
Som mange kan skjønne, er dette en bok om en viss form for hevn, så den inneholder noe grafisk vold for å advare om det, siden noen er tander for slike ting, men det er ikke mye av det, og det er en noe utfordrende bok for oss dyrevenner å lese. Men det er vel verdt det, for selv om boka begynner å bli noe gammel, er den like akutell i dag. Rapporterte saker om dyr som mennesker gjør vondt, eller og dreper, blir ofte henlagt, dessverre. De sakene blir ikke like prioritert som andre saker, og det er synd. Det er nesten som om et dyreliv ikke er verdt noe.

Dette er ikke bare en bok om dyrs rettigheter og mangel på sådan, men også om maktkamp og klasseskille. Ludlow er en enkel mann, mens to av guttene som var med på å skyte hunden hans, er fra en rik familie, og for dem er det lett å gjemme seg bak andre, og har også evnen til å lyve uten å blunke. De er den type folk som gjør alt for å slippe unna. Synes at Ketchum er god på å frem alt dette på bare få sider. Han er også fordømt god på å provosere og la leseren leve seg gjennom det hovedpersonen føler. Han er veldig overbevisende i måten han skriver på.

Dette er en bok som er god til å provosere, og den er veldig dyster, men av og til trenger man en slik bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

I fjor leste jeg to bøker av Harlan Coben. Det var Den fremmede og Datter savnet, og må si jeg likte Datter savnet bedre.

Coben beskriver ofte sin egen skriveprosessen som en slags, graviditet for han utgir bøker omtrent hver niende måned. Han sliter sannsynligvis ikke med skrivesperre og godt er det. Det er enten hit eller miss med hans bøker. Enten er de veldig gode, eller meget skuffende. Uansett er det bøker som er veldig lettleste og som man fort lever seg inn i.

Nok en Netflix serie
Den fremmede er en av hans mest kjente bøker siden den er blitt produsert som serie på Netflix. Har ikke sett den selv siden jeg ikke har Netflix. Boka ble første gang utgitt i 2015, og min utgave ble utgitt i fjor, omtrent samme tid som serien var populær, hvis jeg ikke tar feil. Jeg kom over denne i en dagligvarebutikk, og tenkte jeg måtte få den med meg. Ikke bare fordi den er blitt produsert som en serie, men fordi den er av Harlan Coben. Som sagt, ikke alt han har skrevet, har vært like medrivende og godt skrevet, men det meste. Jeg liker spesielt godt sarkasmen hans.

I denne boka er om en helt vanlig amerikansk familie som bor i et pent og trygt strøk, og som lever et vanlig hverdagsliv. Adam Price er gift med kvinnen i sitt liv, Corinne, og sammen har de to sønner. En dag blir han av ukjent og ingen grunn, oppsøkt av en fremmed mann som forteller noe om Adams kone. Han konfronterer så sin kone om det, og senere forsvinner hun. Er hun kidnappet eller har hun forsvunnet av fri vilje? Og hvordan i all verden skal han forklare alt dette til sønnene sine? Samtidig er han bekymret for sin kone som aldri svarer på hans henvendelser, og ikke en gang vet hvor hun er. Han vet heller ikke hvem den fremmede er, eller hva han egentlig er ute etter. Det føles ut som om familien og hans trygge grunnlag går sakte opp i oppløsning. Gjør denne fremmede dette med bare Adam, eller har han andre ofre også? Hvordan skal han bli kvitt ham og finne sin kone?

Er du sikker på hvem det er du bor med?
Dette er en slags hvor godt kjenner du dine nærmeste thriller og bør du egentlig stole på hva fremmde sier? Om mennesker som blir satt på prøve og føle at de på en mister en viktig del av livet sitt. Det verste som kan skje noen, er jo å miste noen av sine nærmeste på grunn av løgner, og føle at alt de har bygget opp sammen, har vært bortkastet. Coben spiller på den frykten veldig godt, og bøkene hans handler ofte om familiebånd.

Forfatteren er vanligvis god på å bygge opp mystikk og undring, men syntes begge deler ble noe fraværende i Den fremmede. Man er engasjert og lurer på om Adam vil få sin vanlige hverdag tilbake igjen, og om man får vite hvem denne fremmede er, eller ikke. Man kjeder seg heller ikke, men savnet noe av Cobens intensitet og kreativitet. En god spenningsbok der og da, men Coben kan være mer utspekulert enn dette.

Fra min blogg: I Bokhylla

Vi nærmer oss slutten på leseperioden, og nå er jeg endelig i gang. Inntrykket er foreløpig ganske positivt, men jeg ser for meg at fortsettelsen kan bli litt utflytende. Hittil har jeg vandra i Berlin sammen med hovedpersonen og fulgt han både geografisk og i tankene. Geografien er grei nok, men tankene er både fragmentariske og digresjonistiske. Om jeg greier å finne noen slags helhet i dette, vil vise seg. Tunglest er det ikke, iallfall så langt.

Takk for info! Nå har jeg nettopp bestilt tre av Haslunds bøker fra bokbua.no. Billig og ryddig antikvariat i Rendalen. Der hadde de også mange flere av hennes bøker.

Har sjekka litt nå, og ser at hun finnes i handelen, men bare som e-bøker. Det blir nok et antikvariat-søk, tenker jeg. Jeg er nokså gammeldags på enkelte områder og vil gjerne ha papir mellom to permer når jeg leser.

Der minnet du meg på bøker jeg har lest og likt og (nesten) glemt. Jeg måtte sjekke bokhylla for å se om jeg fremdeles hadde Ebba Haslund i huset, men det ble bomtur. Bare et lite sammenbrudd husker jeg ennå, men den må ha blitt ofret i en eller annen flytteprosess.
Haslund skrev også gode barnebøker med feministisk tilsnitt, og var en skattet morgenkåsør i NRK den gangen vi hadde anledning til å høre på slikt. Vet du om bøkene hennes fortsatt er å få tak i, eller må jeg begynne å søke i antikvariater?

Prøv en gang til du, Randi. Enda en liten advarsel fra meg: Vekslinga mellom fortid, før-fortid og "nesten-nåtid" var også ett av de trekka jeg fant ut at jeg delvis kunne se bort fra. Alle "hviskingene" var minner, noen veldig gamle, noen nyere og noen midt imellom. Litt historiekunnskap kreves nok, men ikke så mye at det blir problematisk å følge fortellingene.

Begynnelsen av året er en fin tid å ta igjen det man ikke rakk å lese året før, og Alle fugler små, er en av dem.

Alle fugler små, er skrevet av debutant Hanne Gellein, og har lenge vært på min leseliste siden handlingen er lagt til i Trondheim. Det er en kort bok på bare 319 sider, men den føltes tyngre mens man leste den. Grunnen er at den er noe langdryg, og mye som skjer, føltes ikke helt troverdig. Men hva handler denne boka om?

To kvinner som lever seg inn i jobbene sine
Man følger på en måte to historier. Den ene er om Silje. Hun har vært gjennom noe grusomt og flytter til Trondheim i håp om en fresh start. Hun er patolog, og som ny på jobb får hun god oppfølging av sjefen. Hun brenner for jobben, spesielt da hun må obdusere et barnelik. Da flere barn forsvinner og blir funnet døde, aner hun en sammenheng. Særlig når det gjelder et funn i obduseringene, men hva betyr det? Hjertet hennes blør for disse barna og hun vil ha rettferdighet, men vil noen høre på henne som er ny?

Den andre hovedpersonen er Ingeborg, som sliter både på jobb og i privatlivet. For noen år siden omkom hennes unge datter, og hun vil for alltid bære på sorgen. Siden da har ikke forholdet til hennes mann vært særlig bra, heller. Det hjelper heller ikke at hun er forelsket i en annen. Hun er dommer og jobber for tiden med en vanskelig sak som preger henne mye. Hun føler seg ikke trygg når hun føler seg observert hjemme hos seg selv, og spesielt ikke når hun får en spesiell pakke på jobb. Hun vet ikke om hun bør ta det som et varsel.

Det er morsomt at også Byneset blir nevnt. Et sted jeg kjenner godt til, og det var også festlig å se for seg gatene og bygningene i Trondeim som blir nevnt. Det er lettere å se for seg steder hvor man ofte har vært mens man leser enn andre steder.

Sterke personligheter, men dårlig dømmekraft
Begge kvinnene er sterke personligheter som virker å ha for vane å ha dårlig dømmekraft av og til. Begge er spennende å lese om, men likte best å lese om Silje. En outsider som ikke bryr seg om at hun er det, og som prøver å gjøre sitt beste.

Handlingen tar en mørkere vending enn det man kanskje først forventer. Skulle gjerne ha likt å lese mer om den mørke bakgrunnen deres som man ikke nevne hva det er, for at ingenting skal røpes. Synes at de som drar i snorene i denne handligen får for lite plass, og det hadde vært svært spennende å lese mer om dem. Det blir for lite i en så kort bok. Det hadde vært fint å lese mer om deres bakgrunn. Om deres dystre syn på verden, og hva som gir dem rett til å gjøre det de gjør.

Fint å lese en bok om en by man har vandret mye i, men risikoen er at når en bok handler om en by man kjenner godt til, blir det noe hjemmekoselig over det uansett hvordan handlingen er, og det blir lite troverdig. Kriminelle ting skjer jo i enhver by, men likevel er det vanskelig å forestille seg alt dette i en rolig og nesten søvnig by.

Advarer om at boka kan være vanskelig og sårbar å lese for noen med tanke på unge mennesker som blir utsatt for fare.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg syns dette er en av Norges beste krimromaner..!!! Den har alt. Et fantastisk plot som er så aktuelt og skremmende realistisk.. MÅ leses. Jeg har nå lest den to ganger.. Måtte ha den med i rekkefølgen ettersom jeg nå har gått igjennom hele serien om Elli Ratke i Storytel.. 👍🏼

Noen ganger blir man i beit for passende ord når ei bok skal omtales. Dette er ei slik bok. Jeg tror jeg må ha brukt mer tid på denne leseopplevelsen enn på noe annet jeg har lest i mitt liv. Vosganian er en rumensk forfatter med armensk bakgrunn og skriver om folket sitt slik han fikk historiene "hvisket" fra besteforeldegenerasjonen da han var barn. Alt kretser egentlig om det som skjedde i 1915, som de fleste kaller folkemord. (En betegnelse som er svært omdiskutert også blant historikere, etter det jeg har skjønt.) Fakta er i alle fall at armenere ble "utvist" fra det Ottomanske riket med makt og ført i "konvoier" ut på lange ørkenvandringer der de færreste overlevde. De som kom tilbake, fortalte sine historier, som levde videre gjennom de neste generasjonene som armenernes kulturarv.

Vosganians beretning er mangfoldig. Jeg skjønte etter hvert at det var uoverkommelig å huske alle de navngitte personene, og konsentrerte meg om dem som opptrådte hyppigst. Alle bar på minner, både sine egne og forgjengernes. Noen ganger glir minnene over i det jeg vil kalle magisk realisme. Beskrivelsene er detaljerte; her berettes det om fugler, matretter, klesplagg og sko, alt som har med hverdagslivet å gjøre for armenere i diaspora.

Også nyere historie er med: Armenias stilling som sovjetrepublikk og Sovjetunionens innflytelse i Romania, som også fikk ubehagelige følger for det armenske folket der.

Republikken Armenia er jo dagsaktuell på grunn av den pågående konflikten med nabostaten Aserbadsjan. Den gamle storhetstida som mektig kongerike under Ararat kommer neppe tilbake. Varujan Vosganian bidrar i denne boka til en bedre forståelse for et folk som gjennom de siste århundrene aldri har "hørt hjemme" noe sted. (Ett av bestefar Vosganians visdomsord gikk ut på at "hjemme" er den jorda der forfedrene dine ligger begravet ...)

Hviskingenes bok anbefales varmt - men les den sakte og med tålmodighet! (Den er forresten bannlyst i Tyrkia.)

Etter en noe skuffende bok nummer to, er jeg glad for å ha fått meg tredje og siste bok i Hekseknuten trilogien. Det er litt vemodig, for det er en av de bedre trilogiene jeg har lest i det siste, og jeg bryr meg ikke om at jeg ikke er i målgruppa.

Bøkene kan også leses frittstående
Først og fremst vil jeg nevne at selv om bøkene er stemplet som trilogi, er det ikke strengt nødvendig å lese bøkene i kronologisk rekkefølge. Man blir godt kjent med karakterene, og det er nye hendelser i hver bok.

Igjen møter man Sebastian, også kalt Sebbe, og de gode vennene hans, Max og Manda som møtte hverandre i første bok; Gjenferdets stemme, og har vært nære venner siden da. Akkurat som Sebastian, er Max kjendissønn. Faren hans er en typisk skuespiller som har høye tanker om seg selv, og han har tildigere spilt inn film sammen med Sebastians mor. Manda er ingen kjendisdatter, men barneskuespiller, selv om hun hater uttrykket. Hun har også tidligere spilt inn film med Sebastians mor, og nå for tiden er hun med i et teaterstykke som heter Frankensteins monster.

En luring som vil ha leiligheten for seg selv
For tiden er det påskeferie i Svergie, og moren til Sebastian drar bort for å spille inn ny film. Han later som han skal overnatte hos noen andre, men istedet blir han værende i leiligheten helt for seg selv. Det er bare et problem. I det siste har han vært svært redd for mørket og hatt den samme drømmen om igjen. Noe som jager ham. Ting blir ikke bedre da hans gode venn Åke, som er leder av trylleklubben han er medlem i, forsvinner, og Sebastian frykter det verste. Han har oppført seg litt rart i det siste. Kommer han til å få hjelp av Max og Manda og finne ham før det er for sent?

Skyggenes øy er en morsom og av og til en gyselig avslutning på en kreativ og fin skrekktrilogi for unge lesere som kanskje har lyst til å prøve seg på sjangeren, eller som gjerne vil ha mer grøssende lesestoff. Den er ikke spesielt uhyggelig, eller skremmende, men svært underholdende, har noen gyselige partier, god humor, og et godt vennskapsbånd. De stiller opp for hverandre, og de er nære venner til tross for at de egentlig er svært forskjellige.

Dette er en fin og spennende avslutning om redsler, lojalitet og familie. Har virkelig sansen for Rundbergs fortellerstemme, og håper han kommer ut med flere bøker etter denne trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kripos etterforsker Harinder Singh får en utfordrende tid fremover, da hans niese blir kidnappet på vei hjem fra en vennetur.

Man stiller opp for familien
Senere blir hun funnet av noen andre, nesten livløs i en elv. Hun bor og studerer for tiden i Edinburgh, derfor drar Harinder dit for en kort periode, som pårørende, siden han og Amandeep kjenner hverandre godt. Han prøver å love og ikke blande seg i saken siden han ikke har gyldig myndighet der, men likevel spør han litt rundt. Han kommer også i kontakt med det skotske politiet, men klarer han å være i Edinburgh, og la dem få jobbe i fred? Eller kommer etterforskeren i ham ta for stor plass?

I Oslo følger man Rachel Hauge som gjør sine egne undersøkelser. Amandeep har tidligere jobbet på Gemini, en restaurant hvor det skal ha foregått en del snusk, og tvillingbrødre er kjent for å ikke ha rent mel i posen. Amandeep skal også ha hatt en kort affære med noen som jobbet der. Har bortføringen hennes noe med utestedet å gjøre, eller er det noe helt annet?

Skjebnesteinen hadde et veldig godt utgangspunk,t med mange interessante personligheter å bli kjent med. Likte vekslingen mellom Oslo og Edinburgh, men likte å lese delen om Edinburgh best. Det er en gammeldags by med mye historie. Det var også delen i boka som var mest spennende å følge med på.

Må også huske på å nevne at Skjebnesteinen er bok nummer to om Harinder Singh. Bok en er Den stille uke. Selv har jeg ikke lest den, men syntes ikke den gjorde noe. Det føltes ikke noe som manglet eller noe man ikke forsto, så man trenger ikke å lese bok en for å få med seg en bestemt sammenheng. Men det spørs jo hvor nøye man er. Jeg er ikke så nøye på å lese i kronologisk rekkefølge. Det avhenger litt av sjanger og hvem som har skrevet en serien.

En typisk greie oppstår
Ville ha gitt denne en høyere terningkast hvis det ikke var for instalove og varme følelser. Sier i hvert fall ikke mellom hvem. Det er lett å finne ut siden det lyser på lang vei. Sier ikke at jeg hater bøker med varme følelser, men ofte føles det veldig malplassert, og det gjorde det denne gang. Synes konseptet i seg selv, sto mer enn godt nok på egne ben uten den biten. Denne gang føltes det ut som en nødløsning for å sprite opp ting, noe som ikke var nødvendig. For frem til da, var boka spennende, men så gikk det litt downhill. Heldgivis tar det ikke for mye plass. Det var ikke bare det som dro boka noe ned, men også mot løsningen(e), som ble litt for lettvint å gjette seg frem til, og mye avsluttes litt vel raskt.

Godt mulig jeg leser videre om Harinder Singh, for som karakter, er han spennende å lese om, men håper han får en bedre utfordring i neste bok.

Dette ser etter hvert ut til å bli et kraftig avvik fra den opprinnelige tråden. Jeg har fortsatt Allesjele liggende ulest, men tenker at jeg i alle fall skal begynne på den om noen dager, når jeg omsider blir ferdig med den ganske krevende Hviskingenes bok. Men innlegga om tysk litteratur er blitt mange og interessante, så jeg henger meg på med en kommentar.

Så langt jeg kan se, er det foreløpig ingen som har nevnt nobelprisvinneren Gunter Grass. Han vokste opp i Danzig, og flere av bøkene hans gir bra innsikt i Tysklands forhold til en del nabofolk, for eksempel i Blikktrommen, som vel er den best kjente av dem.

I tillegg til de bøkene som er nevnt her, har dessuten Remarque skrevet romaner fra eksil-/flyktningmiljøet i Europa i mellomkrigstida, blant annet Triumfbuen og Natt i Lissabon. Ikke nødvendigvis store mesterverk, men lesverdige og informative tidsbilder fra ei urolig tid i Europas historie.

Siden jeg har skjønt at Allesjele ikke bare handler om Nederland og Tyskland, men beveger seg en del rundt i Europa, vil jeg nevne *Stefan Zweigs Verden av i går*, som også forteller om turbulente tider i forholdet mellom folk og stater.

Jeg kunne nevnt flere, men Vannflaske er vel allerede overveldet av gode forslag. Lykke til!

Vanskelig å bedømme, siden du er helt ny her og vi ikke kan se hva slags bøker du ellers liker eller har lest, men søk på Santa Montefiore i søkefeltet "Finn en bok" øverst til høyre, så får du opp flere bøker av samme forfatter. Sikkert med liknende innhold.

Hartvig Kiran var en makeløs stemningsskaper! Her kaller han fram tårer og klump i halsen uten å bruke store og høytidelige ord!

En av bøkene jeg leste i fjor, men jeg rakk ikke å anmelde alle bøkene jeg leste i 2020, og prøver å ta det igjen i år. Bøkene sitter friskt i minne uansett.

Det er ikke ofte jeg får prestasjonsangst, men får det av å skrive om bøkene til Stephen King, siden det er en mann jeg beundrer. Selv om han er min forfatterhelt, har det hendt seg at han har skuffet meg, han også. Det går jo ikke an å like alle bøkene man leser. Med Dolores Claiborne, gjorde han ikke det. Var godt kjent med historien fra før, for hadde sett filmatiseringen fra 1995, en del ganger, som er en av de bedre filmatiseringene av King bøkene. Og i fjor leste jeg boka for første gang. Det var kanskje på tide.

I mars kommer han ut med en ny bok, og da passer det bra med litt oppvarming. I slutten av fjoråret bestilte jeg noen bøker av ham som jeg skal lese senere i år, og har blitt flinkere til å lese bøker av ham de siste årene, istedet for å ta lengre pauser som før.

Uvant å lese monolog, men fascinerende
Begynnelsen av Dolores Claiborne tok noe tid, i hvert fall for min del å komme gjennom, fordi boka er skrevet som monolog, noe som er litt spesielt, og har ikke lest så mye fra den slags perspektiv tidligere, men etter hvert som man ble vant til det, gjorde det hele mer interessant. Lesingen går nesten av seg selv, når man først finner flyten i det. Boka er også uvanlig kort med tanke på at King har skrevet den. Han har skrevet noen korte bøker, men de fleste bøkene hans er svære beist. Den største boka jeg har lest av King i skrivende stund er It, som var på litt over 1200 sider. Tror det tok meg fire måneder å komme meg gjennom den, men det var vel verdt det. Det er en veldig god oppvekstroman blandet med litt horror.

Denne boka er ikke akkurat horror som han er mest kjent for, men en psykologisk thriller. Den er om hovedtittelen Dolores Claiborne som sitter i et avhør. De andre karakterene blir man kjent med gjennom det hun forteller. Hun har vært ute en vinternatt før, og beskriver ting som de er og var. Hun og familien bor i et lite hus med trange kår. Claiborne har tre barn, og det er ofte amper stemning mellom familiemedlemmene. Ektemannen er voldelig mot Dolores, og hun prøver å late som ingenting, og datteren er redd for faren. I voksen alder drar hun vekk for å studere. Dolores jobber for Vera Donovan, en skrøpelig, gammel dame som trenger hjelp til det meste. Dolores tar seg av henne og huset. Hun er ikke den enkleste å jobbe for, siden Vera ofte kjefter og har bestemt måte hvordan ting skal gjøres, så Dolores må være svært tålmodig, for hun trenger pengene. En tragisk ulykke gjør til at Vera dør, og Dolores blir mistenkt siden hun befant seg i nærheten. Gjennom hennes avhør får vi vite om hennes oppvekst, og hennes tid med egen familie som voksen. Man blir kjent med en sterk kvinne som har vært gjennom det meste og som står på sitt. Er hun uskyldig? Flere ting skjer også i boka, som gjør alt ekstra spennende uten å avsløre noe. Det er mye som blir beskerevet i det hun sier og mellom linjene. King er god på det. Han er fordømt god på karakterbeskrivelser, og han forer ikke leseren med teskje. Han lar ting henge litt i luften, noe jeg liker.

God bok og filmatisering
Filmatiseringen fra 1995 med Kathy Bates og Jennifer Jason Leigh er veldig god. En av de bedre filmatiseringene som er basert på Kings bøker. Jeg liker den, The Shining og Misery når det gjelder filmatiseringene av bøkene hans. Kathy Bates og Jennifer Leigh gir et godt bilde av et vinglete og konfronterende mor og datter forhold. Deres karakterer gjør filmen veldig interessant. Kathy Bates er også med i Misery. Hun er god på å virke noe skremmende.

Advarer om at boka er noe tung i begynnelsen, men det går lettere når man kommer over kneika. Dolores Claiborne viser deg hvor skapet skal stå.

Fra min blogg: I Bokhylla

Man kan være rykende uenig i sak, men likevel avstå fra personangrep. Denne replikken din synes jeg var ugrei.

Pass deg for dukken er første bok i Skrekk og Gru serien for unge lesere.

En eller annen gang i ung alder blir man interessert i grøssere og vil ha noe skummelt å lese, gjerne for å teste seg selv. Ofte vil man lese bøker og se skrekkfilmer som man er for ung til å lese og se. Noen går lei av grøss, andre ikke. Dette er en fin bok i en serie som introduserer grøss for unge lesere på en gøyal måte.

Skrekk og Gru er en frittstående serie med nye karakterer og hendelser i hver bok. Kan minne litt om Grøsserne (Goosebumps) av R.L. Stine, bare litt enklere versjon.

Et godt kjøp?
I Pass deg for dukken møter man Mara som er en bestemt ung dame som har nettopp laget et veldig detaljert dukkehus. Det er bare en ting som mangler, og det er at ingen bor i dukkehuset ennå. Hun må finne en eier. Gjennom fra klassen, får hun vite at en ny butikk er åpnet i byen som heter Skrekk og Gru. Butikken selger originale og nifse ting. Mara tar med seg broren Jesse for å se om hun kan finne en eier til dukkehuset der. Hun finner en liten dukke som hun tror vil være ypperlig eier av huset hun har laget, men var det egentlig et lurt kjøp? Etter at dukken ble med henne hjem, skjer det rare og merkelige ting. Det virker bare som det er Mara som merker disse tingene. Har det noe med dukken å gjøre?

Ikke bry deg om at historien virker kjedelig og uoriginal
Det virker nok som en historie man har sett og hørt mange ganger før, og det er det på en måte også, men det er måten den er skrevet på som spriter opp det hele. Handlingen er både morsom og har noen gyselige scener. Ikke slik at oss voksne får mareritt, men man synes det er mer fryd enn skrekkelig. Liker også at boka inneholder masse atmosfære til tross for at dette er en barnebok, og det er viktig at barn blir tatt seriøst som lesere. Det synes jeg at denne boka klarer ypperlig.

En god grøsser som passer fint å lese nå i vintermørket, eller hvis man vil kose seg med litt grøss i Halloweentiden.

Fra min blogg: I Bokhylla