Bokelskere.no

Denne skulle jeg gjerne ha lest -hvor får man tak i den?

Opprinnelig var dette ment å skulle bli en film, skriver forfatteren i et etterord. Da filmprosjektet ble skrinlagt, kom ideen om å gi ut historien i romanform. Resultatet er bare delvis vellykka, etter min bedømmelse. Livet i konsentrasjonsleirene er beskrevet mye bedre i skjønnlitteraturen gjennom flere tiår. Her har forfatteren valgt å gjøre to personers dramatiske opplevelser til en "kioskroman". Hvorfor ikke gi ut Lales erindringer som sakprosa? Alt arbeidet forfatteren har lagt ned i dette prosjektet, hadde fortjent noe mindre "lettbeint" enn dette.

Jeg liker å lese bøker som tar for seg saker fra virkeligheten, nonfiction, men har ikke lest så mye av det med hendelser fra Norge, for det blir litt for nære. Men tenkte at det var på høy tid å gjøre noe med det, med tanke på at det er ti år siden terrortragedien i Norge skjedde. Har ikke lest noen bøker av Utøya ofre tidligere med vilje, men tenkte å lese minst en bok i år.

En sårbar historie fortalt av en tøff jente
Cathrine Trønnes Lie forteller sin historie til Mariangela Di Fiore. Trønnes Lie skriver kun etterordet selv. Skjønner jo at ikke alle som har opplevd en tragedie ikke vil skrive selv, fordi det blir en for stor påkjenning, men det er viktig at hennes og de andre som opplvede denne mørke dagen blir fortalt.

Hun opplevde ikke bare det utenkelige den dagen, men hun mistet også sin søster, Elisabeth. I boka beskriver hun tiden med søsteren før reisen, deres dager på Utøya og tiden etterpå. Hun forteller om hvordan hun overtalte søsteren sin til å bli med. Cathrine har vært på Utøya før og hun ville gjerne ha med seg søsteren sin for å vise hvor gøy de har det, og mye overtalelse skal til før hun endelig ble med. Utøya er et sted for AUF ungdommene for å ha det gøy og også drøfte en god del alvor sammen. Bli kjent med hverandre og folk fra hele landet samles. Men idyllen blir noe dempet da de først hører om hva som har hendt i Oslo og undersøker så om det er sant. Ting blir enda mer surrealistisk da de hører skyting. Er det bare en spøk? Er det bare en person som skyter eller er det flere? Trønnes Lie forklarer godt skillet mellom kaos og vantro som herjer i henne mens de prøver å skjønne hva som egentlig skjer. Utøya skal jo være et trygt sted.

Ikke så glad i fortellerstemmen
Kommer ikke til å skrive en lang anmeldelse om boka siden den er på 150 sider. Jeg synes at Trønnes Lie beskriver godt både tiden før og etter hendelsen, spesielt tiden etterpå, for oss utenfor skjønner jo ikke helheten av det disse ungdommene har gjennomgått, og hvordan det har påvirket dem lenge etterpå. Synes hun forklarer det på en god og ekte måte. Det eneste jeg ikke likte spesielt godt i boka var selve fortellerstemmen. De fleste sidene består av en halv side med tekst og noen sider med lengre tekst, men det blir veldig ujevnt og opphakket. Skjønner jo at det er kanskje for å illustrere kaos, sorg og tankegang, men foretrekker en jevnere og mer flytende tekst.

Likevel er jeg glad for å ha lest boka, for Cathrine Trønnes Lie beskriver tanker og følelser på en god måte, og det er lett å få medfølelse for henne og de andre overlevende. Hun har opplevd noe sterkt og mistet sin søster i det hele, men likevel prøver hun å finne en egen sti videre etter tragedien. Det er beundringsverdig, og det er også sterkt av henne å ha en slags galgenhumor i alt det triste sammen med faren sin. Liker også at hun skriver noe selv, altså etterordet. Det beviser også at hun er en god skribent.

En fin og sårbar liten bok med sterk handling. Synes den fint kan leses av både ungdom og voksne. For vi har fortsatt mye å lære av den dagen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg skjønner at det er nødvendig å ha inntekter, men hva med utgiftene? Er det ingen mulighet for at de kan reduseres?

The Queen of The Cicadas, også kjent som La Reina de Las Chicharras terroriserer dem som fortjener det, for å ta igjen for noe de har gjort galt.

Det høres kanskje ut som en historie å himle med øynene til, men det er det ikke. Dette er en av de bedre bøkene om vandrehistorier jeg har lest i det siste, og er veldig fascinerende. Det er også sjeldent at jeg liker begge tidslinjene, de gangen det er med forskjellige tidslinjer. Ofte liker jeg bare den ene eller ingen av dem. Men syntes det var svært interessant å bli kjent med både Milagros og Belinda.

Utrygg arbeidsplass
Den ene tidslinjen er fra 1952 og er om Milagros fra Mexico. Hun drar til Alice, Texas for å jobbe på en farm. Pengene hun tjener inn sender hun til sine nærmeste hjemme. Hun har lyst til å dra fra dette stedet til California, fordi hun mistrives av flere grunner. Det er folk der som er glad i henne og hun trives med, men det er noen menn som er direkte ekle, og en del kvinner fryser henne ut, mobber henne. Vil få henne til å tro at hun er ute etter mennene deres. Hun planlegger å reise sammen med noen andre, og ikke lenge før hun skal forlate stedet hvor hun mistrives, blir hun myrdet på en svært brutal måte som blir husket lenge etterpå. Det er da legenden om The Queen of the Cicadas oppstår.

I 2019 blir Belinda invitert på samme sted som Milagros ble drept. Hun er der for at en av hennes nærmeste venninner skal gifte seg. Hun er ikke i humør for hun har gjort mange dårlige valg i livet, blant annet tatt mange dårlig valg av menn, hater å være alene, og møter likevl opp alene. Hun har en sønn, men opplever en slags avstand mellom dem. Hun møter likevel opp for å være der for venninnen. Hun har også en fantastisk form for selvironi. Hun møter Hector, som er farmens nye eier og som leier ut lokalet til bryllupet. Hun tilbringer mer tid med ham enn å være gjest i bryllupet, fordi hun blir så fascinert av å høre ham fortelle om Milagros - The Queen of the Cicadas. Hun synes synd på kvinnen. Det urettferdige hun ble utsatt for på grunn av klasseskille og rase. Siden det som skjedde henne ble stort sett hysjet ned, vil Belinda gjøre sine egne undersøkelser om henne. Det blir mer spennende enn det hun først har tenkt.

En uhyggelig skikkelse
Tenkte først at dette ble en standardaktig horrorbok om en vandrehistorie, men det ble det heldigvis ikke. Den er heller ikke nyskapende, og heller ikke skremmende, men bød på en god historie med mye atmosfære og mørke vendinger. Karakterene var også karakterer som man likte, i hvert fall de fleste og som man fikk medfølelse for. Det er ikke ofte det skjer i horrorsjangeren. Må også skryte av Castros fortellerstemme som er både tøff, rett på sak og nesten poetisk. Noen scener er både grufulle og uhyggelige. Milagros død er kanskje et av de fæleste drapene jeg har lest på en stund. At hun blir drep, er ingen avsløring fra min side for det står på baksiden. Likte også at en horrorbok tar for seg viktige saker som rase, klasseskille og mobbing. Castro beskriver dette på en troverdig måte.

Vil også gi Castro skryt for at hun skriver på en svært levende måte. Det var nesten som å bli sugd inn i boka, men bare nesten. Når jeg leser, føler jeg ofte at jeg leser istedet for å føle at man er inne i boka mens man leser. Så det var ikke langt unna fra å føle at man nesten var med i handlingen selv.

The Queen of the Cicadas var ikke skremmende og det er heller ikke derfor jeg leser horror. Når jeg ser en horrorfilm eller leser horror, har jeg gitt opp håpet om å bli skremt. Sånn er det når man er oppvokst med sjangeren fra man er liten. Nå er jeg mer ute etter en god historie og kanskje glimt av uhyggelige hendelser, og det fikk jeg i denne. Det eneste jeg ikke likte med denne var at skriften var svært liten, og ble ikke helt begeistret over slutten. Men avslutninger er ofte vanskelige.

Det er fremdeles håp for horrorsjangeren, heldigvis og denne boka endte opp som min anbefaling i juli.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noe sånt har jeg aldri forestilt meg når det gjelder dette nettstedet. Hvis det viser seg at Bokelskere bevisst lar seg og medlemmene bruke på dette viset av kommersielle aktører, kommer jeg til å melde meg ut. Hvis ikke, har admin en seriøs oppryddingsjobb foran seg.

Prøver å balansere mellom langvarig lesetørke og resultatet av den - å drukne i uleste bøker. Leser Lois Lowrys Gathering Blue og Frode Granhus' siste krimroman Forsvinningen samtidig som jeg har begynt på første bok av det enorme fantasyverket Wheel of Time. Jeg leste New Spring (en prequel) tidligere i år, så jeg klarer ikke å la være. Forsvinningen er bibliotekets bok, så det blir den først. Blir merkelig irritert på gammeldagse ordvalg som fx "forstod", som etter min mening ikke hører hjemme i bokmål anno 2017 (riksmål hadde vært en annen sak, sånt påvirker fortellerstemmen), så jeg har egentlig mest lyst til å lese engelsk akkurat nå...

Har fortsatt igjen endel utearbeid, men maling i regnvær nytter ikke og vinterveden er foreløpig ikke levert, så det blir vel å rulle seg i hop på sofaen, pus og jeg.

Når det gjelder diskusjonene her må jeg si det har blitt litt dødt i årenes løp. Hovedårsaken til at jeg slettet Goodreads (joda, jeg sIo såvisst av varslene!) var at jeg syntes systematiseringen var tungvinn og uoversiktelig, noe av det var nok grafikken og (dengang) litt lite tilpasset de som ikke bruker pc, bare smarttelefon. Jeg har i hvert fall hauger av bøker som ikke fantes i databasen deres, så jeg ble lei. Det var også en masse "mas" sosialt som jeg ikke syntes var interessant.

Så da endte jeg opp med å la være å slette profilen min her ;)

Cara Hunter er et navn jeg har lagt merke til, men ikke brydd meg noe særlig om, inntil nå.

Bedre sent enn aldri
Grunnen vet jeg ikke. Jeg har to andre bøker av henne ulest i hylla og de virker som realistiske og spennende krimbøker, men andre bøker har kommet i veien. Det var noe med denne boka, som gjorde at jeg ikke ventet lenge med å lese den. Syntes både tittelen og baksideteksten virket dystert, og det var akkurat det jeg ville ha. En dyster krimbok. Jeg leser ofte krimbøker og jeg tar ofte en pause fra dem også, når de begynner å bli monotone og like. Det er ikke noe spesielt med denne heller, men snarere fascinerende.

Spesielt temaet er fascinerende som man ikke kan si noe om siden det avslører en del av saken Adam Fawley og hans team skal etterforske. Det er om blant annet hat og hvorfor kan hat føre til drap. Dette er den fjerde boka om Adam Fawley og jeg er sløv på å lese bøker i kronologisk rekkefølge. Det spørs litt hvem som har skrevet bøkene og hvilken sjanger en bokserie tilhører, men når det gjelder krimbøker, synes jeg ikke det blir rotete hvis man ikke har lest fra starten av. Særlig ikke hvis forfatter gir hovedkarakterene god bakgrunnstoff. Da henger man i hvert fall med og det gjorde man i denne, og i hver bok er det som regel en ny sak. Denne gang er det om en drosjesåfør som finner en jente gående alene og virker veldig medtatt. Hun gråter, sjangler og det ser ut til at hun er utsatt for noe. Han vil kjøre henne til politi eller sykhus, men jenta nekter og vil at sjåføren skal kjøre henne hjem hvor hun bor med mor og søster. Når politiet oppsøker henne, nekter hun å snakke. Hvorfor vil hun ikke samarbeide og kommer hun til å samarbeide når en jente i nærheten forsvinner?

En krimsak med mange aspekter
Dette høres kanskje ut som en helt vanlig krimbok, men det er det ikke. Boka er mer enn som så. Selv om det var enkelt å se sammenhengen i det hele før etterforskerne, så gjorde det ikke noe, for boka er såpass realistisk og medrivende. Det er en stor bok på over fire hundre sider, men besto av få dødpunkter, noe som er sjeldent, for ofte kjeder jeg meg i midtpartiet i en krimbok, men det skjedde ikke med denne. Fortellerstemmen til Hunter er svært nøktern og engasjerende. Man må lese litt til og kanskje enda mer for å se om man har rett, og det er litt artig når man har rett. Sånn er det vel når man har lest og sett en del krim. Men syntes ikke det ødela selve spenningen fordi karakterene, både Fawley og teamet hans og diverse mistenkte som oppstår, var interessante å bli kjent med.

Hadde også sansen for ofte skifting av perspektiv som gjør en krimbok mer realistisk, og likte hvordan teksten forandrer seg på når det gjøres opptak av avhør, rettsdokumenter og diverse. Teksten blir da ikke så monoton. Boka består også av et persongalleri som man får medfølelse for og bryr seg om, noe som ikke skjer så ofte i krimbøker.

Det jeg ikke likte så godt å lese om var om Fawleys kone og hennes tid som gravid. Graviditet i bøker har jeg alltid hatt lite interesse for å lese om uansett sjanger, og det dreper på en måte resten av spenningen i boka. Ødelegger litt av flyten. Men heldigvis var det ikke for mye om det, og for min del var det for lett å finne ut sammenheng og diverse i saken Fawley og teamet hans stresser over. Likevel ødela det ikke resten av boka som er godt skrevet og tar opp et tema eller to som det skrives altfor lite om. Håper å få sjansen til å lese de to uleste bøkene jeg har av Hunter før året er omme, for dette ga mersmak! En av de mer realistiske krimbøkene jeg har lest på en stund.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nordahl skriver ganske bra, og det er tidvis spennende. Imidlertid trekker det kraftig ned at forfatterens politiske preferanser blir så tydelige gjennom hele boka.

Slike bøker som skal være skumle for barn og unge, leser jeg ikke fordi jeg håper de skal være skremmende, men synes de er underholdende. Jeg liker å holde meg oppdatert om horror i alle målgrupper, og det er ikke noe galt i å være nostalgisk en gang i blant.

Nostalgiske bøker
For vet at som yngre leser, ville jeg ha elsket denne bokserien, og merkelig nok gjør jeg det i voksen alder også. Ford skriver på en måte at selv om det er rettet mot unge lesere, er heldigvis ikke språket overbarnslig eller barnslig i det hele tatt. Det er rett frem, med en del atmosfære, rare karakterer og en liten blanding av alt. Så synes disse bøkene er herlige på en enkel og humoristisk måte.

Så langt i serien er det fire bøker, også på originalspråket. På engelsk heter serien Frightville og synes det er mer snerten enn Skrekk og Gru. Har sjekket forskjellige amerikanske nettsider for å se om det hadde kommet ut noen flere, men i skrivende stund er det blitt utgitt bare fire bøker. På Goodreads kalles boka Keep the Lights On, men det er feil, for originaltittelen er: Night of the Mask, bare for å understreke det.

I bok nummer fire møter man Tucker som blir invitert til bursdagsfest til en jente. Jenta er kjent for å bo i et hus som de fleste i nærområdet vet om siden det er godt synlig og har et spesielt design. Moren hans synes han er heldig som får se innsiden av huset siden hun er grøsserforfatter, men selv har han aldri lest bøkene. På bursdagsfesten må man ha kostyme eller maske, være utkledd som noe. Derfor drar Tucker innom en butikk som heter Skrekk og Gru, som er en fast greie i hver bok. Butikken som har alt mulig stæsj. Tingene som selges har ofte rare evner. Tucker velger seg en maske til festen, men etter hert merker han noe rart med denne masken. Han ser skygger og av og til innbiller seg for å se noe, som kanskje ikke er der, når han har på seg masken. Og når han ankommer bursdagsfesten, forsvinner gaven han har tatt med seg til bursdagsjenta. Hvorfor skjer det så mange rare ting?

Dette høres på en måte ut som en typisk skrekkhistorie. Det er det også, men samtidig tilføyer Ford andre ting i historien som ikke nevnes i min oppsummering, slik at ikke noe blir avslørt. Så boka består av mer enn det som står forklart i avsnittet ovenfor.

Butikken med rare ting som har magiske evner
Det som er fint med denne serien, er at hvis man går glipp av en bok, gjør det ikke noe da ikke handlingen foregår i kronolgisk rekkefølge. Hver bok består av nye karakterer og nye sprøe ting som skjer. Det er bare butikken Skrekk og Gru, som har fast rolle i bøkene. De tidligere bøkene i serien som er utgitt, er: Pass deg for dukken, Ønskespiserens forbannelse, Heksenøkkelen. Har ikke lest bok to for den fristet ikke like mye som de andre bøkene i serien. Synes temaet virket noe kjedelig i forhold til de andre bøkene som virket mørkere.

Maskekvelden er som de andre bøkene svært kort og lettlest. Passer for de som nettopp har lært seg å lese eller som ønsker å utforske bøker som er litt skumlere. Selv om jeg ikke er i den rette målgruppa, tror jeg ikke denne eller de andre bøkene er for skumle for unge lesere. For bøkene inneholder også en god del humor. Denne boka og eventuelt hele serien passer godt hvis man vil ha noe lett å lese en lat sommerdag, som samtidig gir god underholdning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke ofte jeg leser novellesamlinger for personlig foretrekker jeg "hele" bøker. Jo tykkere bøker, jo bedre. De få gangene jeg leser novellesamlinger, er hvis det er av forfattere jeg leser mye av og liker, eller favorittsjanger. Om å elske tilhører ikke en favorittsjanger, men synes også det er viktig å utvide horisonten som leser. Å lese noe man ikke er vant til eller sjeldent av.

Mange kjente navn
Grunnen til at jeg ville lese denne var ikke sjangeren, men på grunn av enkelte forfattere som var vel kjente. Noen har jeg lest mye av, andre mindre. Forfattere jeg hadde hørt om fra denne samlingen er Unni Lindell, Ingvar Ambjørnsen, Toril Brekke, og Levi Henriksen. Jeg har lest noe av disse forfatterne bortsett fra Henriksen. De andre navnene var ukjente.

Denne samlingen består av både veteraner og nybegynnere. Synes det er en fin måte å kombinere erfarne og nye stemmer på. Boka har lekre farger, og formatet er liten og nett. Hvis man ikke liker lange tekster, er dette en fin bok å få med seg da det er ulike lenger i denne samlingen, men de fleste er korte og veldig lettleste.

En liten og nett bok om et stort tema
Som tittelen sier, er denne boka om å elske og det er forskjellig måter å elske og hedre kjærligheten på. Novellesamlingene består av mange slags kjærlighet. I noen fortellinger fortelles det om avstandforhold, gammel kjærlighet, demens og mye annet. Mange av fortellingene er diffuse og mystiske, på grensen til tankevekkende. Noen er også morsomme.

Grunnen til at jeg ikke ble så begeistret for boka er nok selve sjangeren. Jeg liker romaner og leser av og til romantikk, også, men det er ikke altfor ofte. Romantikk/romanse er nok en sjanger jeg har noe anstrengt forhold til siden det ikke interesserer så mye og synes det er mye av det samme. Sånn er det nok med fleste sjangre, men for min del er det andre sjangre som frister mer. I hvert fall i skrivende stund.

Kanskje ikke for alle
Med dette sier jeg ikke at boka er dårlig. Ikke på noen måte. Men det var nok ikke boka helt for meg. Den ga meg noen fine lesestunder siden det var noen noveller jeg likte, men foretrekker nok litt mørkere lesestoff. Tror nok noen andre vil sette større pris på denne novellesamlingen. For min del ble det litt tørt i lengden, til tross for at det er en kort bok på bare 191 sider.

Men vil understreke gode noveller som jeg likte og som ble favoritter ut i fra denne lille samlingen. Det er:

    Det haster - Ingvar Ambjørnsen
   Nekrologene - Stig Aasvik
   Ruby Red - Baard Enoksen

Ruby Red var nesten en hysterisk morsom novelle fordi forfatteren kom med så mange rare sammenligninger.

Selv om novellesamlingen ikke ble noen favoritt, hadde den noen høydepunkt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen bøker bør oppleves istedet for å lese om dem. Vokterne av Gudbrandsen, er en slik bok ...

Å lese en debutbok er alltid en skrekkblandet fryd. Føler at det er enten eller. Men de to siste årene har jeg lest mange gode, og noen av dem skriver svært engasjerende. Det har Gudbrandsen i hvert fall gjort. Det er også et pluss at deler av handlingen foregår i Trondheim, som er min nærmeste by, fordi det er ikke ofte Trondheim blir nevnt i krimbøker, dessverre. Det var også morsomt å reise tilbake i tid og prøve å forestille seg hvordan det var på den tiden, mens man leste. Hvordan førsteinspektør Frank Larsen blir forklart av hans journalistvenn Amanda om autmobiler, er nesten komisk.

Som å reise i en tidsmaskin
I boka hopper handlingen godt tilbake i tid. Fra 1905, til 1918, og litt i 1919. Det er juletider og førsteinspektør Frank Larsen føler seg noe deppa og ensom siden hans kone er død på grunn av sykdom. Han har en tendens til å drikke litt når han føler seg litt nedfor. Han har jobben jobben sin og kollegaene sine, men likevel kan man føle seg ensom og utenfor. Midt i juletiden blir han oppsøkt av en noe underlig mann som kaller seg inspektør Sahlin som hevder han er fra svensk politi, og forteller ham om døde gutter på svenskegrensa. Døde gutter som alle har lyst hår. Er det noen som leter etter en bestemt gutt eller er det tilfeldig? Vil at Larsen skal dra til Storlien, for Sahlin frykter det samme kan skje over grensa. Men er denne Sahlin den han utgir seg for å være, en kar å stole på? Ting blir ikke bedre da prostituerte jenter blir funnet døde i Nidelva. Hans gode venn, Amanda er som nevnt journalist og mens hun gjør sine undersøkelser, er det noen som følger med på det hun gjør. Hvem er det og hvorfor?

Oppsummeringen er som nevnt, noe vag, og det gjør jeg også med vilje, for boka består av flere aspekter og tar alle slags mulige retninger, og man vil jo ikke ødelegge for andre som vil og har tenkt å lese boka. Dermed passer det denne gang å være litt diffus. Advarer om at starten kan være noe tung og saktegående, men så fort man blir vant til språket, tiden og handling, går lesingen nesten av seg selv. Det blir lettere etter hvert, og når man først er i gang, går sidene kjapt unna da de fleste kapitlene er korte og kjappe. Liker også bøker som denne at det ofte skifter perspektiv, for synes det er med å gjøre en handling mer ekte.

Personlig brydde jeg meg ikke særlig om båndet mellom Frank Larsen og Amanda. Det ble mer som forventet og uinteressant, men jeg likte å lese om dem hver for seg. Personligheten deres, mener jeg, siden begge to har temmelig sterke personligheter. Man blir også kjent med Larsens kollegaer. Det er også noen som irriterer, som den ene politimannen som prøver å gå egne veier, og som prøver å utmerke seg på en negativ måte. Det er et persongalleri bestående av litt av alt. De gode, de onde, og de som man kanskje ikke burde stole helt på.

En handling som tar flere vendinger
Likte at boka besto av flere aspekter, men likte best å lese om Trondheimsdelen. Ikke fordi jeg bor i nærheten og kjenner byen godt, men fordi det var den delen som engasjerte mest og som jeg brydde meg om. Det var også medrivende å lese om Larsens døde kone. Han får vite ting om henne som gjør til at han får sine tvil i om han noen gang kjente henne. Det ble bare mer engasjerende da både Frank og Amanda føler at ting blir personlig jo mer de undersøker og graver i ting.

Gudbrandsen er ikke bare god på å få frem de historiske elementene, men også litt om likestilling og bakgrunnstemningen. Hvordan været er med små detaljer som kulde, månen og diverse. Det løfter stemningen noen hakk og får en til å savne mørketiden.

En godkjent debutbok med atmosfære, karakterer med dybde og effektiv fortellerstemme. Ikke gi opp selv om den første biten i boka kan være en smule småtung. En mulig romanse som oppstår som føltes noe påtvungen, dro ned litt for min del, men det ødela ikke resten av boka. Av og til lønner det seg å være tålmodig. Til gjengjeld ble jeg sittende igjen med en god krimbok som jeg er glad for at jeg tok sjansen på å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er den tredje boka med Ida Vinterdal i hovedrollen. Boka kan fint leses frittstående. Dei to forrige bøkene i denne serien er «Hvit armada» (2019) og «Blå storm» (2020).

«Rød stjerne» er ein actionfylt spenningsbok/thriller, der forfattar også tar med verkelege hendingar inn i historia, og dermed skaper ei realistisk ramme rundt romanen.

Språket og dialogene er fantastiske. Spenningsnivået er meir eller mindre på topp heile vegen, og slutten er eit fyrverkeri.

Det foregår eit politisk spel, hemmeligstemplet rapporter, militære aksjoner, etterretningsvirksomhet og samarbeid på tvers av landegrenser. Linja mellom kven ein kan stole på og ikkje er syltynn. Med dette i bakhånd, så ligg absolutt alt til rette for ei meget god bok. Og Ørjan N. Karlsson skuffer ikkje! Dette er den beste spenningsboka eg har lest på år og dag!

Kan absolutt anbefales på det varmeste!

Du kan lese min bokanmeldelse her.

Dette er bok nummer fire om politioverbetjent Håkon Haakonsen og hans team. Den kan fint leses frittstående.

Etter Kodal-trilogien så har mange fått opp augene for forfatter Myriam H. Bjerkli. Nå er ho ute med ny bok, og ho skuffer ikkje denne gangen heller.

Enkelte forfattere treffer virkelig med språket sitt, som gjer at ein berre synker inn i universet deres. Som Horst, Nesbø, Lindell og også Bjerkli her, for å nevne nokre.

Dette er krim med psykologiske element. Ei kvinne føler seg forfulgt og iakttatt. Men kva er realiteten, og kva er menneskesinnets oppspinn? Det ligg ein nerve gjennom heile historien. Og dette er berre ein av fleire virkelig gode og spennende bi-historier.

Språket er fantastisk, miljøskildringene rundt Sandefjord og Larvik er strålende, og med korte kapitler, sitrende spenning og eit psykologisk spill, er denne boka ein page-turner av rang.

Ei bok og ein forfatter eg virkelig varmt kan anbefale videre.

Her kan du lese min bokanmeldelse.

Dette er fyrste bok i ein krimserie om Tom Grayston. «Slakt» er ein truverdig politikrim som foregår i Sandnes og Stavanger-området.

Boka inneheld nokre røffe skildringer som provoserer. Men likefullt er det viktige temaer, og boka fremstår som realistisk og har eit fjellstøtt plott, med mange og gode overraskende vendinger.

Skjerven har skapt ein sympatisk hovedkarakter i Tom Grayston. Ein mann med ein stor rettferdighetssans, og som gjerne går egne veger for å få resultat. Me kjem under huda på politibetjenten, då forfattar lager stor plass til privatlivet hans. Noko som kanskje kan høyres litt kjedeleg ut i ein krimroman, men det skjer såpass masse i livet hans, at det vert spennende, og ein berre «må» lese videre.

Med andre ord ein veldig god debutroman frå Espen Skjerven.

Du kan lese bokanmeldelsen min her.

Eg aner ikkje. Men har laget eit søk på nb.no som du kan kikke på. Søkte på ordet «tjenestepike» 60 og 70 tallet og barnebøker.
Kanskje kjenn du igjen bokomslaget?

https://www.nb.no/search?q=Tjenestepike&mediatype=bøker&targetaudience=Barn%20og%20ungdom&fromDate=19600101&toDate=19770101

Eg bruker CLZ Books. Ein fantastisk app, der ein har full oversikt over egne bøker. Har brukt den eit par år, og er storfornøyd med den. Veldig enkel å bruke når ein først er blitt vant med den.

NB: Den er ikkje gratis, men for min del er den vel verdt pengene.

Dette er den sterkeste boka eg har lest på lange tider. Forfattar klarar å sette ord på følelser og tanker, der andre kan slite med det samme, når ein er oppe i ein slik hjerteskjærende situasjon.

Språket er fantastisk, og skiljet mellom kva som er roman og kva som er virkelighet er visket vekk.
Forfattar skriv ærlig om sorgen, om møte med kjente på gata, om familien som sørger på kvar sin måte, og ho legg ingenting imellom.

Denne boka anbefaler eg på det varmeste. Ei fantastisk bok, med eit hjerteskjærende innhold.

Les heile bokanmeldelsen min her.

Dette er tredje bok i Skrekk og Gru serien av Mike Ford. Selv har jeg bare lest den første som heter Pass deg for dukken. Jeg fikk ikke tak i Ønskespiserens forbannelse, fordi den interesserte meg ikke så mye som de andre bøkene i serien. Skrekk og Gru kan fint leses som frittstående. Det er om en butikk som heter Skrekk og Gru, men det er nye kunder og karakterer i hver bok med nye hendelser.

Hva skjuler kisten?
Denne gang møter man Sofia. Hun og faren hennes har flyttet inn i et hus som skal gjøres om til et pensjonat. I nærområdet finnes det en butikk som kalles Skrekk og Gru. Den har all slags sære ting for mennesker med sære interesser. Sofia og faren hennes stikker innom egentlig for å spørre etter en bokhandel i nærheten. Men istedet blir Sofia interessert i et sett med nøkler, og hun velger en av dem, og den kalles for skjelettnøkkel. Den oppfører seg som en universalnøkkel som låser opp alle slags dører, også gammeldagse dører. En kiste etterlatt på loftet deres har vært umulig å få opp. Kan det løses med denne nøkkel og burde enkelte ting være låst? Etter at hun har kjøpt nøkkelen og fiklet med kisten, opplever hun rare ting i huset, og en kvinne dukker opp i livet deres som hevder hun er interiørdesigner. Men er hun egentlig det? Og hva har huset vært før i tiden?

Er temmelig klar over at jeg er for gammel for en slik bok, men jeg leser horror uansett målgruppe og er ikke nøye med det, og vet at jeg ville ha likt en slik serie som ung, også som voksen. Liker at Ford skriver en serie for unge lesere uten at det virker for barnslig. Han skriver også med stemning, humor og han gjør karakterene svært levende på den korte tiden. Alle bøkene i serien virker å være svært korte. Denne er på bare 112 sider, derfor ble oppsummeringen av boka noe vag, for man vil ikke si for mye. Ting blir begrenset når det gjelder korte bøker.

Fin serie for unge lesere
Men jeg har sansen for Fords fortellerstemme. Den er leken og man blir nostalgisk av å lese bøkene hans. Man husker som ung da man var helt oppslukt av horror, og fremdeles er det i voksen alder. Ikke alt forandrer seg ...Boka/serien passer fint for de som nettopp har lært seg å lese, for familielesing eller unge lesere som er nysgjerrig på en småskummel sjanger.

Likte nok Pass deg for dukken et hakk bedre enn denne, fordi den hadde mer snert og var litt mer underholdende, men Heksenøkkelen er et verdig bidrag i denne underlige serien.

Godt at jeg har den neste boka i serien klar som heter Maskekvelden.

Fra min blogg: I Bokhylla