Bokelskere.no

Sender med lenke til tante Wiki: To the Lighthouse. Så nettopp at handlingen er satt til Isle of Skye, der hadde jeg en herlig ferie en gang.

Jeg har en annen klassiker jeg ser enkelte har et anstrengt forhold til. Kanskje fordi den virker dyp? Jeg ser også at endel av omtalene er flere år gamle, så jeg våger meg på Til fyret av Virginia Woolf. Jeg fant nettopp mitt eksemplar - i "gi bort"-hylla på det lokale biblioteket. Se på omtalen, denne ber jo om å leses. Jeg må lese den uansett utfall her...

Jeg har repetert hele leselista vår og fått bekreftet det jeg trodde: USA er fraværende. På tide å rette på det, synes jeg. Nå har Jostein foreslått en av de elleve nobelprisvinnerne derfra, og her kommer jeg med en til: Sinclair Lewis. I 1935 skrev han en roman som plutselig har fått ny aktualitet. It Can't Happen Here skal være oversatt til norsk på 30-tallet, og jeg tror ikke det er kommet noen ny oversettelse siden. Rart, i grunnen. Men på engelsk er den gitt ut på nytt og ser ikke ut til å være vanskelig å få tak i.
Mitt forslag er altså It Can't Happen Here av Sinclair Lewis.

Har endret profilnavn og får ikke sendt deg pm om det. Vil gjerne nominere denne gangen og muligens bli med å lese uansett resultat. Hvis du trykker på lenken Wolfcat kommer du ingen steder... ;)

En leges erkjennelser. Historier om pasienter, legehverdagen, håp, forventninger, og realitet som ikke er som en gjerne så for seg da en ble lege. Det starter bra med en ærlig og naiv beskrivelse av stoltheten man kjenner første gang en får på deg legefrakk og "paiger". Man føler seg viktig og alt er spennende. Så blir en vandt med det. Så innser en hvor lite en betyr som lege. Noen ganger utgjør man en forskjell, men stort sett handler det bare om forkjølelser og snue, og situasjoner en ikke kan gjøre så mye med.

Som sagt starter det bra med humor og morsomme beskrivelser av en nyutdannet leges vei inn i arbeidslivet. Så får vi skildret legehverdagen, typiske pasienter og hendelser. Og så blir det 7 grunn kjedelig... Humoren blir tvungen og mindre og mindre morsom. Det hele fremstår som oppramsing av navn og diagnoser og spydige kommentarer. Til tider blir jeg nesten litt sjokkert over enkelte uttalelser han kommer med, særlig ifbm med fibromyalgi og en pasient med personlighetsforstyrrelse. Hadde jeg slitt med psykisk sykdom ville jeg vært livredd for denne legen...

Helt ok underholdning.. Men jeg er skuffa. Boka og ideen den bygger på har potensiale. Et potensiale som på ingen måte utnyttes til sitt fulle her.

Avbrøt denne ca 1/4 på vei. Klarte rett og slett ikke å henge med i handlingen, datt ut støtt og stadig og måtte spole tilbake flere ganger. Det kan skyldes at jeg ikke helt klarte å "falle for" oppleserens fortellermåte og stemme for selve boka virker lovende og spennende, det er bare vanskelig å holde fokus med den måten det leses på. Til tider leses det veldig fort slik at en må konsentrere seg ganske mye.. Jeg legger den vekk og vurderer å gi den en sjanse til senere, og da gjerne i form av en fysisk bok

Dette er bok nr to i serien om De syv søstre. Denne gangen handler det om Ally, som det viser seg at har koblinger til Norge. Vi får innblikk i Norge på en riktig god måte, fra 1800-tallet og frem til i dag. Denne har jeg virkelig kost meg med, og jeg skjønner nå, hvorfor vi i løpet av det siste halvåret har hatt veldig mange spørsmål etter bok 3 i serien, på biblioteket!
Anbefales!

Det er vel ikke New age stoffet som er problemet. Det er mere selve krimhandlingen og etterforskningen av den som ikke helt engasjerer. Ganske søkt og stilestående, masse drøvtygging og lite fremdrift og spenning.

Boka ga et lite innblikk i det å være italiensk flyktning i England før og under krigen. Ellers en litt kjedelig skrevet og ujevn roman. Les gjerne mer om det her

Javisst - den hadde gått meg hus forbi!

Enkelt søk forteller her at tredje bok ikke har noen offisiell slippdato, siden ble sist oppdatert for 7 dager siden. Slo det opp fordi jeg ikke har hørt om disse før.

Jensen har ikke koblet Christian II til ett eneste kvinnemenneske, så vidt jeg kan erindre. Han var nok ingen skjørtejeger. Men varulven kan saktens ha vist seg for Dyveke -?

Sitatet er godt, sett i lys av opphavsmannens skjebne, men den generelle sannhetsgehalten går jeg ikke god for. Det gjorde vel ikke Gallilei heller; han bare "tror". Men at NOEN hater viten og fakta, mener jeg vi får bevis på rett som det er.

I kjølvannet av lesesirkelboka Kongens fall av Johs. V. Jensen har jeg lest Hobæk Haffs roman for andre gang. Begge bøkene har kong Christian II som en av de sentrale i persongalleriet, og jeg tok fatt på Sigbrits bålferd for å få kongens historie i en litt annen vinkling.

Begge forfatterne framstiller kongen som en umoden person som gjennom hele sin regjeringstid vegrer seg for å ta beslutninger og er fullstendig avhengig av rådgiverne sine. Begge omtaler dramatiske historiske hendelser. Ett eksempel er blodbadet i Stockholm i 1520, der de ser ut til å være samstemte når det gjelder kongens unnfallenhet, men beskriver den i svært ulike vendinger.

Jensen:

Men den mann som holdt det hele i sin hånd, som hadde bragt de
ustyrlige hodene sammen og som benyttet seg av de hevngjerrige menns
talent, ondskap og list til fordel for sin kongstanke, han satt nå
fullstendig alene, mens tjenerne gjorde det som gjøres skulle.

Haff:

Hvor langt montro var han kommet i sin andakt da de dødsdømte toget
frem over Stortorget i flokk og følge? Lukket han øynene i from
betraktning mens de to bispene knelte ned som de første i den blodige
seremonien? Foldet han hendene i samme stund som sverdet falt, og de
ærverdige hodene rullet nedover den skrånende plassen? Rørte han
leppene i bønn mens de neste i rekken trådte frem og la hodet på
blokken? Hvor mange ganger slo han seg for brystet og mumlet "mea
culpa" mens begivenheten skjøt fart og hopet seg opp til et blodbad?

Dyveke Willums og moren Sigbrit er historiske personer. Dyveke var kong Christians elskerinne og skal ha vært hans eneste store kjærlighet, og han beholdt henne også etter at dronningen var flyttet inn på slottet. De møttes mens han holdt til i Bergen i sine unge år, og da han ble kalt hjem for å skjøtte sine plikter, tok han henne med til København. Mor Sigbrit fulgte med på lasset. Ikke bare som "svigermor", men også som samtalepartner for kongen. Hun var enke, hadde stor kunnskap om både økonomi og politikk, og ble etter hvert kongens fremste rådgiver. Dessuten var hun vel bevandret i legekunsten og tilbrakte mye tid i laboratoriet sitt. Hun beholdt sin posisjon hos kongen i flere år etter Dyvekes mistenkelige dødsfall i 1517.

Det er Sigbrit Willums selv som forteller sin historie i denne boka. Vi møter henne i 1531 i en fengselscelle, der hun tenker tilbake på livet sitt. Da kong Christian ble avsatt i 1523, fikk han smuglet henne med seg på et skip til Nederland, men hadde ikke lenger mulighet til å holde sin hånd over hennes skjebne. Siden har hun vært ettersøkt som heks, men har greid å holde seg i skjul i mange år, helt til hun blir gjenkjent og "tatt vare på". Hun er er temmelig sikker på hvilken vei det bærer:

Tiden iler, og det begynner å haste, hvis jeg skal nå å gjøre rede for
meg innen alt bryter sammen. Når de har tatt meg under behandling og er
ferdige med sitt ødeleggelsesverk, er jeg et tomt skall, et stykke
blødende kjøtt som er villig til å bekjenne hva det skal være.

Jeg konstaterer at Sigbrit har tålt tidens tann - jeg gir henne en sekser, nå som sist. Samtidig må jeg si at lesingen av disse bøkene "parallelt" har gitt meg en innsikt i nordisk og europeisk historie som jeg ikke hadde før.

Jeg tror heller ikke de traff hverandre. Mens Axel var under kirurgisk behandling, seilte vel Mikkel hvileløst att og fram mellom Jylland og Fyn?
Men gjennom hele boka virker det som om nyheter og rykter hadde raske bein å gå på (om ikke så raskt som i våre dager). I hjemtraktene gikk jo Mikkels ugjerning etter hvert på folkemunne - og at han var "kongens mann" var allment kjent både hjemme og ute. Zacharias hadde reist vidt omkring og snappet opp "kunnskap" - og han la nok sammen to og to.

Jeg sliter med å finne ord for å beskrive denne boka. Den er skremmende godt skrevet! Jeg ble kvalm da jeg leste den. Likevel er det ei viktig bok om nok et vanskelig tema. Det er disse to virkelige gode på å formidle!!
De har en helt egen måte å bruke de vanskelige temaene slik at; vil jeg tro, de treffer de det gjelder, men det går litt husforbi for de andre ungene hva det faktisk handler om.

60 damer du skulle ha møtt av Marta Breen og Jenny Jordahl er en bok jeg anbefaler til unge og eldre. Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt. Kul og viktig bok

Vi kan jo håpe og drømme om en oppfølger til denne. Det er neppe planlagt av forfatteren, men om det skulle skje...YES!

Jeg tror det i hele verden ikke finnes noe voldsommere hat enn uvitenhetens hat mot vitenskapen.

Gallileo Gallilei