Takk for podcasttips! =)

Jeg er godt over halvveis i denne uka lydbok, som ble valgt rent tilfeldig og som viste seg å være en god overraskelse! "Reconstructing Amelia", av Cimberly McCreight. Ei jente på 15 tar tilsynelatende selvmord ved å hoppe fra skolen tak. Men så er det nye som ikke helt stemmer og det stille spørsmål til hvor vidt dette virkelig var selvmord historien fortelles delvis av moren i tiden etter dødsfallet (og med enkelte tilbakeblikk) og av datteren i tiden rett før. I tillegg fortelles en siste del gjennom diverse sosiale medier som Facebook, Twitter, sms, osv. Mye mer fengende enn hva jeg forventet

I papirbokformatet er jeg nylig ferdig med Historie om et ekteskap, av Geir Gulliksen. Og er nå ca 75% gjennom For øvrig syntes jeg Karthago bør nedlegges av Kyrre Andreassen.

Av bøker jeg aldri glemmer finnes det mange og når jeg tar det sånn på sparket er det utvilsomt mange om glemme... Men sånn med en gang kommer jeg iallfall på:

• vingebelastning av Helga Flatland
• dustefjerten - bøkene av Rune Belsvik
• kvinnen som kledde seg naken for sin elskede
• du er så lys, tore Renberg
• Buzz Aldrin hvor ble det av deg i alt mylderet, av Johan Harstad
• sikre tegn på din død, Torkild Damhaug
• over det kinesiske hav,
• Krystallslottet, Jeanette Wells
• The name of the wind, Patrick Rothfuss
• fugletribunalet, agens ravatn
• stille natt, ragnar Hovland
• elskede Poona, Karin Fossum
• dans, dans, dans... Haruki Murakami
• neverwhere, Neil Gaiman
• where the heart is
• siderhusreglene,
• Anna Karenina
• det angår også deg

Denne helgen leser jeg på bøker til bokbingoen, først Historien om kjærligheten - fra istiden til i dag som jeg startet på igår for punktet En bok som handlar om kärlek; og hvis jeg blir ferdig med den fortsetter jeg med Hello Darlin' - Tall (and Absolutely True) Tales About My Life av Larry Hagman (JR fra Dallas) for punktet En bok skriven av en känd person.

Hei krira!
(... og alle dere andre ...)

Jeg glemmer ikke den varme, fine sommeren 2013 med mye jobbing og alle - absolutt ALLE - ledige stunder i dagslys lesende ute på en eller annen terrasse. Da leste jeg blant annet den fantastiske dobbeltboka Papillon av Henri Charrière. I sommer er den beste opplevelsen hittil Slangeringen av Liv Margareth Alver, en trilogi som foregår i den romerske delen av jernalderen, men utenfor det romerske riket. Spennende og bra serie, men nå har det vært såpass mye å gjøre at jeg ikke har lest ferdig siste halve boka. Det har gått i ett i annet hjemmearbeide som hyllesnekring, gresstrimming og oppussing av bord. Ekstra renhold blir det også når man løper ut og inn med verktøy og gress og støv på klærne ... humlene er forbanna over at hvitkløveren i plenen nå er borte, men de får trøste seg med geitramsen i åkerkanten og bak låven i stedet.

Leseplanene denne helga er å avslutte tredje bok Strupesang før jeg begynner på Sapiens.

Så må jeg rake sammen gress og brennesle jeg tok med slynga rundt det enorme gamle ripstreet mitt (det må jeg hvert år om jeg vil bruke bæra) for nå begynner den å modnes. Ja, jeg kaller henne tre, madamripsa er to og en halv meter høy og tre meter i diameter og er direkte etterkommer av rips som ble plantet akkurat der på 30-tallet da låven ble satt opp. Jeg er glad i henne, hu lager mellom 15 og 20 kilo søte bær i året, jeg bruker mesteparten til saft som vi koser oss med gjennom vinteren. Å stå (sitte) og plukke er som å gjemme seg i foldene på ei diger krinoline. Det kryr av gjøremål ute som inne. Men å plukke rips om en uke eller to, det blir et høydepunkt. Det blir mye bær i år, aroniahekken er tjukk med kart ... det er siste bæra som skal inn.

Jeg merker jeg er likegyldig til at radioen forsvinner, jeg har slutta å høre på noe som helst etter Astrid Gunnestad døde (P4-megga). Hun minnet meg om oldemor ... De såkalte komikerne ellers er stort sett mer irriterende enn morsomme, så slike podcaster passer nok ikke for meg. Politikk vil jeg ikke vite av om dagen, for det er jo valgår og skittkastinga har begynt. Resten blir jeg bare opprørt over, for det ser ut til at mesteparten av Europa har mistet gangsynet på ene eller andre måten. Uansett hva andre måtte ta opp, blir jeg bare så ... full av følelser jeg ikke vil ha! Ikke liker jeg lydbok heller, det skal ingenting til for å glemme å høre etter. De nedturene gidder jeg bare ikke å gjenta. Det eneste jeg kanskje putter i øra etter leggetid er litt Spotify-spillelister. Så radioen kan bare DABbe av alt den vil for meg. Har testet en DAB hjemme og mangler signaler (her er hvitt på kartet, pga en liten koll i terrenget rett ved) ... ^₩^ ... ler så jeg griner av hele opplegget. Men jeg har hørt minimalt med radio de siste 2 1/2 årene, savner det ikke.

Sommertoget var visst her i går (strekningen Elverum - Kongsvinger), jeg var innom såvidt i programmet på tv og så ordføreren vår i kyllingdrakt. Hun er jo kyllingbonde, så det var vel ikke så rart. Har prøvd å se litt før, men helikopterkameraet er for gjerrig med å vise omgivelser og langs toget er det jo gjengrodd ... jeg syns ikke det er god reklame, jeg. Kjedelig program. Men jeg måtte nesten ta en titt i går.

Haha, reneste blogginnlegget, jo! Det er i hvert fall ikke kjedelig å ha "feriejobb". Sikkert lurt å spare ferien til senere, krira. Jeg har ferie nå, mens guttungen er hos far sin.

Fortsatt god sommer og god helg!

Denne overrasket meg virkelig stort i positiv retning!! Perfekt sommerlesning. Vipper mot en 6'er :D

Bør man gjenoppta kontakten med spøkelser fra fortiden?

Nora er forfatter og har sine rutiner. Det er det som holder henne i gang. Ellers lever hun et meget ensomt liv og sysler med sitt. Hun blir dermed overrasket da hun en dag får en uventet mail av en kvinne som skal arrangere et udrikninslag for Clare. Clare som en gang var bestevenninen til Nora. Nora er usikker på om hvorfor hun får denne invitasjonenn da hun ikke har sett Clare de siste ti årene, og burde hun takke ja til invitasjonen? Hun bestemmer seg for å dra da det er lenge siden hun har sett Clare. Kanksje de kan ta opp tråden igjen og bli gode venner som før. Utdrikningslaget skal foregå en hel helg og den tilbringes i et hus i skogen der det er dårlig dekning.

Ja til en sjanse til
I fjor leste jeg The Woman in Cabin 10 av samme forfatter og den likte jeg ikke noe særlig. Stort sett alt med den boka irriterte meg. Jeg liker å gi forfattere flere sjanser. Jeg leser som regel to eller tre bøker før jeg avgjør om den og den forfatteren er noe for meg eller ikke. Noen ganger lønner deg seg, andre ganger ikke. Denne gangen lønnet det seg da jeg likte denne noen hakk bedre. In a Dark, Dark Wood har en mye bedre historie, og fascinerende persongalleri. Historien tar stadig nye vendinger og den har en fin flyt slik at man vil hele tiden lese mer. Det er noe i undertonen som pirrer nysgjerrigheten. Man bare venter på hva det er som ulmer.

Dette er selvsagt ingen stor litteratur og det er heller ikke meningen. In a Dark, Dark Wood er heller en thriller med mye underholdning og spenning. Den er også stereotypisk, men i denne sammenhengen fungerer det. Hvor typisk er det ikke i en horrorsjanger at man befinner seg i et hus langt ute i skogen med dårlig dekning? Historien hadde ikke vært det samme om utdrikninslaget hadde funnet sted på et luksuriøst hotell eller i Ibiza. Det ville ikke ha hatt samme effekt, og det ville ha vært på en måte feil setting. Av og til er det lov å være litt stereotypisk. Dette er riktignok ikke horror, men du skjønner hva jeg mener. Thrillere kan av og til bevege seg litt i grenseland med horrorsjangeren, bruke noen av de samme elementene.

Mystisk og fascinerende hovedperson
Det mest interessante var å lese om hovedpersoen Nora. Hun var i et forhold for ti år siden, men har ennå ikke kommet over det. Han er fremdeles i tankene hennes og hun lever ikke et fritt liv av den grunn. Bruddet har hele tiden holdt henne tilbake og "hemmet" henne på et vis. Hun klarer ikke å komme over ham, og man blir veldig nysgjerrig på dette forholdet, og hvorfor hun tar det så tungt etter så mange år. En annen figur som også var svært spennende å lese om er Flo, hun som arrangerer Clares utdrikningslag. Hun virker noe frynsete, ser veldig opp til Clare og prøver å gjøre alt perfekt. Persongalleriet består av så mange forskjellige personligheter at det er nesten vanskelig å forestille seg dem under samme tak. Vi har hun skeptiske, den paranoide, moroklumpen, den sarkastiske, den saklige, så her er litt av en sammenblanding av forskjellige personligheter som er stuet sammen.

Ruth Ware imponerte meg ikke med The Woman in Cabin 10, og imponerte meg heller ikke med In a Dark, Dark Wood. Men det var befriende å lese en thriller som tar for seg nåtiden istedet for å skrape opp en cold case som skjedde for tyve eller tretti år siden. Jeg liker den type thrillere også, men det har vært vel mye av det for tiden, så det var en liten lettelse å lese en thriller som tar for seg en bestemt periode, istedet for å hoppe frem og tilbake i tid. En fiffig og underholdende thriller å få med seg. Det eneste som skuffet meg var avslutningen som var vel forutsigbar. Det er jo godt å ha rett også, det er ikke det, men savner å bli overrasket. For all del; konseptet er fiffig og svært underholdende, så det er langt i fra bortkastet. Likte den mye bedre enn The Woman in Cabin 10.

Fra min blogg: I Bokhylla

Du kan like så godt bare kjøpe nummer 3 også...! Jeg likte alle disse tre bøkene veldig god =) er nok en av de få som likte "Bror din på prærien" bedre enn nr 1-sikkert fordi jeg innen da allerede kjente karakterene godt og hadde et annet utgangspunkt..? =) takk for denne anmeldelsen. Fikk lyst p lese serien på nytt nå-er så lenge siden at mye er gått i glemmeboka

Jeg leste denne og bestemte eg for at jeg ikke gadd å lese resten av serien. Har egentlig opplevd alle hennes bøker på mer eller mindre samme måte. Unntaket er "jenta på klippen", den likte jeg faktisk. Men utenom den har jeg aldri helt fått smaken. Syntes det blir nye unødvendigheter, langdrygt, forutsigbart og ofte litt for klissete og sukkersøtt

En spennende retning.

Noen barn får for mye ansvar
Lille Anders forsvinner på morgenkvisten i Øystese. Handlingen foregår i 2015 og storesøsteren hans, Ina får skylda, spesielt av faren. Når faren er hjemme fra jobb, bryr han seg mer om flaska enn sine egne barn. Moren deres er ute av bilde og har vært det lenge. Tolvårige Ina er den som sitter hjemme med ansvaret, både for faren og lillebroren, Anders. Hun prøver så godt hun kan å holde familien samlet uansett hvor mye kjeft hun får. Hun og Anders har alltid hatt et godt forhold til Bengt som bor i strøket. Han er lensmann og da det blir for mye for Ina, selv om hun prøver å være den sterkeste, kontakter hun Bengt. Hun vil ha ham på saken angående lillebroren sin, selv om Bengt egentlig har sommerferie. Lensmann Bengt Alvsaker har sine egne problemer da det er planlagt et besøk av hans sønn som han aldri før har møtt. Han må prøve så godt han kan å skape et bånd til sin egen sønn, og samtidig prøve å finne seks år gammel gutt som er sporløst forsvunnet.

Dette er tredje bok av Agnes Lovise Matre. Før har hun skrevet romaner og nå tar hun en kriminell vending, noe som fungerer veldig bra. Dette er en frittstående oppfølger til Kledd naken. Skinnet bedrar kan fint leses som enkeltstående, men hvis du har planer om å lese Kledd naken, råder jeg deg heller å lese Kledd naken først, da Skinnet bedrar inneholder en spoiler.

Idyllisk bygd rammes av en dyster sak
Skinnet bedrar er en svært stødig kriminalroman som består av et troverdig persongalleri, som også er lett å se for seg. Skinnet bedrar inneholder også en spennende historie og gode miljøbeskrivelser. Det er lett å tro at vakre steder, spesielt små tettsteder er trygge steder der det ikke skjer noe forferdelig, men det kan også ramme idylliske steder. Man må ikke la seg lure. Det kan skje noe når som helst og hvor som helst. Man har bare lett for å glemme det, spesielt når man befinner seg i vakre omgivelser.

Selve historien er ikke særlig original. Det er en type krimhistorie man har lest "mange ganger før" og dermed bringer ikke boka noe nytt i sjangeren, og det skal jo godt gjøres. Det boka vinnner på er korte og effektive kapitler som gir leseren en fin og jevn flyt, man vil gjerne lese noen kapitler til før man tar seg en pause fra lesingen, og man får også sympati for mange i persongalleriet. De er veldig menneskeliggjorte, og man blir kjent med deres gode og mindre gode sider. Alle mennesker har sine svakheter, og likevel gjør man så godt man kan.

Skinnet bedrar er ingen minnerik leseopplevelse som hjemsøker en lenge etterpå, men Matre gir et godt førsteinntrykk som fersking innen krimsjangeren. Til tross for at boka ikke fører noe nytt, er det spennende lesing og lesingen går nesten av seg selv. Man vil stadig vite hva som skjer for å se om man har rett eller ikke. Man er nysgherrig fra start til slutt og det får hun et pluss for.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har fremdeles til gode å lese noe av denne forfatteren.. Kan boka leses alene eller er den del av en serie? :-)

Stillferdig og sterkt om en oppvekst

Richard Ford (f. 1944) er en prisbelønt amerikansk forfatter, som i årene fra debuten i 1976 har utgitt 13 bøker, stort sett fordelt på romaner og novellesamlinger. "Mellom dem" er en memoarbok, og her skriver han om hvordan det var å vokse opp som enebarn i en familie med to foreldre som elsket hverandre svært høyt.

Det er ikke hvert år det kommer ut bøker fra Richard Fords hånd. Sist gang han ga ut en roman var i 2012. Da utkom "Canada". Den boka har jeg fremdeles stående ulest i mine bokhyller, så det er på høy tid å få lest den. Etter å ha lest den nydelige memoarboken om foreldrene hans og hans egen oppvekst, frister dette veldig! Han utga dessuten novellesamlingen "Let Me Be Frank With You" i 2014 ("Det kunne vært verre" på norsk), og for denne boka fikk han Pulitzer-prisen i 2015. Bøkene hans utkommer i 24 land.

"Mellom dem" består egentlig av to memoarer; en om faren og en om moren. De er skrevet med tredve års mellomrom. Faren var relativt ung da han døde - i femtiårene - mens moren levde til hun var over 70 år. Memoarene om moren ble skrevet umiddelbart etter hennes bortgang, mens memoarene etter faren ble skrevet mer enn 50 år etter hans død. Likevel har den delen som omhandler faren fått plass først i boka - av hensyn til kronologien. Det forhold at minnene etter faren er så vidt vage, har påvirket skrivingen til Ford sterkt. På en positiv måte, vil jeg hevde. For han er varsom i sin tilnærming til hvem faren hans egentlig var, og han konkluderer egentlig aldri, men stiller mer åpne spørsmål rundt hans beveggrunner. Dermed blir faren stående som et selvstendig individ, som behandles med all mulig respekt. Kanskje var dette også en konsekvens av at faren var selger og var på farten hele uka, hvilket gjorde at Richard aldri ble ordentlig kjent med ham. I helgene skulle han skånes for ukas negative hendelser, for da handlet det først og fremst om å la ham få hvile ut og oppleve familielivets gleder. Før han igjen satte seg i bilen og reiste på sine salgsrunder ...

"Under skrivingen av disse to memoarene - med tredve års mellomrom - har jeg tillatt meg å holde fast ved enkelte inkonsekvenser mellom de to, og jeg har tatt meg den frihet å beskrive noen hendelser om igjen. Begge disse valgene, håper jeg, vil la leseren forstå at jeg var én person oppdratt av to svært forskjellige personer. De forsøkte å innprente meg hvert sitt syn på verden, begge bestrebet seg på å handle i overensstemmelse med den andre, og jeg prøvde å se verden gjennom deres øyne, den enes og den andres. For foreldre må det å lose en sønn levende frem til voksen alder fortone seg som en langtrukken øvelse i gjentagelse, og et ofte fåfengt, men kjærlig strev for å opptre konsekvent. Men det å trenge ned i fortiden er uansett en risikabel affære, ettersom fortiden søker å gjøre oss til den vi er, men alltid halvveis feiler." (fra forfatterens forord, side 7)

Da foreldrene hans møttes var moren Edna bare 17 år. Parker var seks år eldre. I begynnelsen fartet de rundt på veiene sammen. Parker var en omreisende selger, og dette fortsatte han med resten av livet. I årene som fulgte kom det ingen barn, og lenge trodde de at de skulle forbli barnløse. Inntil Edna var i begynnelsen av 30-årene og oppdaget at hun var gravid. Da deres eneste barn - Richard - ble født, tvang dette dem til å slå rot et sted. Valget falt på Jackson i Mississippi, fordi dette stedet lå sånn ca. midt i reiseruten til Parker. Dessuten ble ikke Edna særlig godt tatt i mot i ektemannens familie, så det gjaldt å holde familien på en passelig avstand.

"Hva tenkte faren min om sin egen situasjon, i den grad han tenkte på den? Han tenkte utvilsomt, og løselig, at noe mer ville skje senere. Hvis han spurte seg selv om han var flink som far, ville han sannsynligvis ha svart at han var det. Han må ha ment at han var et godt og behagelig atmosfærisk trykk i rommene han og vi oppholdt oss i, en kontinuerlig kjærkommen inntreden i mors liv og mitt. Det kan tenkes at han faktisk mente at han ikke var fraværende i det hele tatt, men til stede - bare ikke i kjøtt og blod, bare ikke der: barnehagen hos Mrs. Nelson, søndagsskolen; senere lærersamtaler, Ulvungene, svømmehallen, biblioteket, skoleforestillingene; enda senere uttaket til baseball-laget og avgangsfesten på high school. Dette ikke-helt-der var det som måtte til for at han skulle beholde den gode jobben sin. ... Han kalte meg "gutten min". Jeg kalte ham "pappa". Folk sa at jeg lignet ham. Lite visste han at jeg nå, sytti år senere, ikke kan huske hvordan stemmen hans lød, men så gjerne vil." (side 33)

Vi aner et sterkt savn fra en sønn som gjerne skulle ha kjent faren sin bedre, som gjerne skulle ha ønsket at han hadde satt et sterkere avtrykk i livet hans.

Siden faren var så mye på farten, oppsto det sterke bånd mellom Richard og moren. Hun som beskrev seg selv som en hønemor da han var liten. Et begrep hun oppfattet som å gi trygghet til sitt barn - et begrep han først og fremst oppfattet som fare. For når hønemorfaktene var som sterkest, var det nettopp forbundet med faretruende situasjoner. Så forskjellig opplevde de en og samme tilstand ...

I ettertid er det først og fremst dette som sitter igjen hos ham:

"Mor og jeg ligner på hverandre. Bred, høy panne. Samme hake, samme nese. Det finnes fotografier som bekreftet det. I meg selv ser jeg henne, jeg hører latteren hennes i min. I livet hennes fantes ingen stråleglans, ingen berømmelse. Ingen heroisme. Ikke en eneste betydelig prestasjon som fikk brystet til å svulme. Det var nok av dårlige opplevelser. En barndom som ikke var stort å samle på; en ektemann som var hennes livslange kjærlighet og som hun mistet; et liv deretter som ikke er videre nevneverdig. Men på et eller annet vis gjorde hun mine sanneste følelser mulige for meg, slik stor litteratur gjør for en hengiven leser. Og jeg har opplevd det øyeblikket med henne som vi alle gjerne vil oppleve, øyeblikket som bekrefter livets endegyldighet og dypeste verdi. Jeg har opplevd det. Jeg har opplevd mange slike øyeblikk sammen med henne, opplevd dem i det sekundet de oppsto, også her og nå. Jeg vil, tror jeg, alltid bære dem med meg." (side 117-118)

Det mest slående med Richard Fords beskrivelse av foreldrene og sin egen oppvekst, er hvordan den lille familien som kun besto av tre medlemmer, fremstår som tre selvstendige individer. Moren er aldri bare "mor", faren er aldri bare "far". Dette gjør ham i stand til å se foreldrene slik de var også før han selv ble født. Deres sterke kjærlighet gjorde dem til en svært sterk enhet, noe som ble brutt først den dagen faren døde. Selv opplevde han dette som en overgang til noe bedre. Kanskje - uten å nevne dette eksplisitt - førte det til at han og moren levde mer her og nå, uten å vente med det beste inntil faren, som på mange måter forble nokså fremmed for ham, kom hjem i helgene ... ? Det han erfarte nokså raskt og som han også var bevisst på, var en annen type frihet - en frihet som kom som en direkte følge av at moren måtte begynne å jobbe. Dermed var hun mindre hjemme og fikk kanskje for første gang i sitt liv noe som bare var hennes eget? Underveis kjente jeg på en tristhet over at hun ga opp å finne en ny kjærlighet i livet sitt. For ikke å snakke om da ektemannens familie bokstavelig talt røvet liket av faren og tok det med hjem til deres hjemtrakter for å begrave ham der ...

Richard Ford skriver fantastisk godt, og måten han beskriver forholdet til foreldrene sine og forholdet dem i mellom, berørte meg sterkt. En liten familie i det store Amerika i en tid der velstanden bredte om seg, litt tidligere her sammenlignet med resten av verden. Det er en historie om å komme seg videre fra røttene sine, skritt for skritt, og om å se seg selv i en større sammenheng. Han skriver tankevekkende og vakkert om å vokse opp i en familie der alle gjør sitt beste, og hvor hver og en har sin viktige rolle i forhold til de andre familiemedlemmene. Er man bra nok? Hvordan kan man vite det, når man ikke helt vet hvordan alle andre levde livene sine på samme tid? Hvilken målestokk er det relevant å bruke? Hva er en lykkelig barndom? Er det fravær av ulykksalige hendelser eller handler det aller mest om hvordan motgang takles? Farens ivaretakelse av moren mot hans slekt, som aldri anerkjente hva hun betydde for ham, er rørende. Likeså forfatterens ivaretakelse av moren da det gikk mot slutten for henne, og hennes ønske om ikke å være en byrde for ham. Så respektfullt, så nydelig, så inderlig ...

Dette er en bok jeg håper at riktig mange får øynene opp for! Jeg anbefaler den sterkt!

Obligatorisk lesning!

Jeg har en stund lurt på hva slags bok dette egentlig er, og har ikke helt få ganger tatt i den og lest bakpå boka, uten å kjøpe den. Men - en dag var jeg bare kjempeklar for akkurat denne boka, og da har jeg det sånn at jeg begynner å lese med en eneste gang. Det var i og for seg fort gjort, for boka er en tynn liten flis. Men tematikken er sannelig krevende nok, så jeg kan ikke hevde at innholdet er like lett fordøyelig som antall sider kanskje skulle tilsi. For meg som har vokst opp med at kvinners rettigheter nærmest er en selvfølge, og som også har vært nødt til å forholde meg til at "rødstrømpe"-begrepet er utrolig negativt ladet, ble dette sommerens wow!-bok. En sånn bok som garantert kommer til å bli årets store slager som "blomster" i forbindelse med middagsinvitasjoner for mitt vedkommende i tiden fremover!

Rebecca Solnit (f. 1961) er en amerikansk forfatter, som skriver om et bredt spekter av temaer innenfor miljø, kunst, politikk m.m. Så vidt jeg har klart å finne ut er det bare "Menn forklarer meg ting" som er utgitt på norsk. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor, men når jeg blar gjennom bibliografien hennes på Wikipedia (en opplisting som ikke er komplett), er det mulig at en del av tematikken blir for typisk amerikansk til at den anses salgbar i et lite land som Norge? Feminismen som blir presentert i "Menn forklarer meg ting" er også skarpere enn det som er vanlig i Norge i dag. Samtidig er noe av problematikken så universell at det er viktig å tilegne seg innsikt i denne.

En hendelse som går igjen som en rød tråd mer eller mindre i samtlige av de ni essayene i samlingen, er den franske toppolitikeren Strauss-Kahns overgrep på en svart stuepike på et hotellrom i New York. På tidspunktet da overgrepet fant sted, i mai 2011, var han leder av Det internasjonale pengefondet. Til tross for at flere lignende saker dukket opp i kjølvannet av denne saken, ble Strauss-Kahn ikke dømt. Årsaken var at stuepiken ble tatt i en løgn, og dermed gikk hele hennes troverdighet ad dundas. Underveis i etterforskningen måtte hun tåle å bli fremstilt som prostituert i media, hvilket er et faktum som faller på sin egen urimelighet. Okke som - saken veltet Strauss-Kahns internasjonale karriere ...

I tittelessayet "Menn forklarer meg ting" er forfatteren i et selskap. Verten røper at han vet at hun har skrevet "et par bøker". "I samme tonefall som man bruker når man vil oppmuntre en venns sjuåring til å fortelle om blokkfløyteøvingen sin, spurte han: "Og hva handler så de om?" (side 9)

Forfatteren, som på det tidspunktet hadde gitt ut 6-7 bøker, valgte å snakke om den siste boka si - "River of Shadows: Eadward Muybridge and the Technological Wild West", som handler om tiden og stedets splittelse og industrialiseringen av hverdagslivet. Hun hadde knapt nevnt Muybridge, før verten ivrig avbrøt henne og spurte om hun hadde hørt om den svært viktige boka om Muybridge som kom ut tidligere i år ...

"Jeg var så fanget i den tildelte rollen som uvitende ungpike at jeg var mer enn villig til å vurdere muligheten av at det var kommet ut en annen bok om samme tema mer eller mindre samtidig med min, som jeg på en eller annen måte hadde unngått å få med meg. Han satte straks i gang med å fortelle meg om denne svært viktige boka med den selvbegeistrede minen jeg kjenner så godt til fra belærende menn; blikket stivt rettet mot hans egen autoritets fjernt skimrende horisont." (side 10).

Venninnen hennes gjentok intet mindre enn fire ganger at det faktisk var hun - Rebecca Solnit - som var forfatteren bak aktuelle bok om Muybridge, før verten fikk dette med seg og ble askegrå i ansiktet. Det viste seg at han ikke en gang hadde lest boka ... som hun hadde skrevet ... Ikke en eneste gang hadde det slått ham at hun i det minste kunne vite mer om tematikken enn ham, eller hva hennes bok om Muybridge faktisk handlet om. Før han igjen - helt uanfektet - gjøv løs på temaet igjen og foreleste videre ... Etterpå kunne de le av det, men det var først da de hadde ham utenfor sin hørevidde. Offentliggjøringen av dette essayet har ført til at begrepet mansplaining ble født.

Hvem har ikke opplevd det samme? tenker jeg. Mens mange menn nødig vil bli belært av kvinner og er snar til å påpeke at de blir nettopp dét dersom vi kvinner skulle prøve oss på noe som ligner ... Som om det skulle være noe nedverdigende i det hele - fordi det er en kvinne som snakker, mener jeg.

Tematikken i de øvrige essayene er kvinners stilling, vold i og utenfor ekteskapet, kvinners angst for å bli voldtatt og hvilke tiltak som gjerne blir igangsatt for å gi kvinnene økt sikkerhet. I stedet for å ta fatt i mennene som skaper denne utryggheten, blir kvinnene anmodet om å holde seg hjemme etter mørkets frembrudd, ikke kle seg for utfordrende osv. - som om det sto i deres makt å forhindre det hele. Solnit nevner også at den hyppigste dødsårsak for gravide kvinner i USA er vold utøvd av den vordende far.

I essayet "Woolfs mørke" (side 65 flg.) kommer hun inn på Virginia Woolf-sitatet "Fremtiden er mørk, og det er vel stort sett det beste en fremtid kan være, tror jeg." Folk flest er redd for mørket, selv om det er om natten "at elskoven finner sted, ting smelter sammen, endrer seg, blir fortryllet, vekket til liv, befruktet, besatt, frigitt, fornyet". (side 66)

"Woolf frigjør teksten, fantasien og romanfiguren for siden å kreve samme frihet for oss, og da særlig for kvinner. Her er vi ved kjernen av det hos Woolf som har vært mest inspirerende for meg: Hun feirer alltid en frigjøring som ikke er offisiell, institusjonell eller rasjonell, men som handler om å gå utover det kjente, det trygge og vante, og ut i en større verden. Hennes krav om frigjøring for kvinner var ikke først og fremst at de skulle kunne holde på med de samme institusjonelle tingene som menn gjorde (og som kvinner nå også gjør), men ha full frihet til å streife omkring, både i geografien og i fantasien." (side 78)

Når man snakker om Woolf og frihet, kommer man selvsagt ikke utenom essayet "Et eget rom". (Linken fører til min bloggomtale av dette essayet.)

I essayet "Kassandra-syndromet" (side 83 flg.) kommer Solnit inn på det generelle problemet som kvinner har med å bli trodd. Altfor ofte settes merkelappen "hysterisk" og "subjektiv" på kvinners uttalelser. Begrepet Kassandra-syndromet er hentet fra mytologien. Kassandra var Helena av Trojas vakre søster. Hun ble rammet av en forbannelse som ga henne evnen til å komme med presise forvarsler som ingen lyttet til. Hun ble ansett som gal og løgnaktig ...

"Jeg har tenkt en del på Kassandra under denne seilasen på kjønnskrigenes krappe sjø fordi troverdighet er en så avgjørende faktor i slike kriger og fordi kvinner så ofte beskyldes for å mangle noe grunnleggende på det feltet." (side 83)

Selv om Norge er et land hvor det kjennes relativt trygt å være kvinne, viser det seg at det knapt finnes en kvinne som ikke har opplevd seksuell trakassering fra menn i en eller annen variant. Når dette skjer i yrkesmessig sammenheng, tenker vi at det kanskje er lettere å håndtere, mens sannheten er at det antakelig er omvendt. Ofte er makt en vesentlig faktor, og når det ikke en gang nytter å ta opp en slik problematikk med en mannlig sjef som selv er engstelig for vedkommendes makt, så er det som regel lite man kan gjøre. Sviket blir på et vis dobbelt.

Solnits essaysamling er full av eksempler på kvinners tilkortkommenhet på dette området. Hun "angriper" eller forsøker å ansvarliggjøre menn som har besvart kampanjen #YesAllWomen med det passive #NotAllMen til å komme mer aktivt på banen. Det holder ganske enkelt ikke at menn repliserer "men jeg er ikke sånn". De må ta mer aktiv del i den holdningsendringen som må til for å få bukt med volden som truer kvinner, og som i all hovedsak kommer fra menn. Det første man bør gjøre er å slutte å latterliggjøre kampanjen, der Solnit har sett litt for mange eksempler på at menn blir mer rasende på emneknaggen #YesAllWomen enn det som blir gjort mot kvinner. Solnit vil også til livs at vold mot kvinner fremstilles som hverdagsovergrep gjort av avvikere. Til det er volden for utbredt og for hyppig. Det dreier seg om generelle holdninger mot kvinner, og det er her vi må begynne å jobbe.

"En politimann i Toronto fortalte under et foredrag for kvinnelige studenter om sikkerhet på et universitet at de ikke måtte kle seg som ludder (sluts). Kort tid etter ble Slutwalks et internasjonalt fenomen, blant hovedsakelig unge, ofte lettkledde damer som tok tilbake det offentlige rommet (ganske likt Ta natta tilbake-vandringene på 1980-tallet, bare med langt mer leppestift og mye mindre klær). Unge feminister er en spennende gruppe: smarte, modige og humoristiske når de forsvarer sine rettigheter og krever å få ta plass - og med det endrer samtalen.

Politimannens "ludder"-kommentar var et ledd i universitetets strategi for å fortelle de kvinnelige studentene hvordan de skal forbli trygt i eskene sine - ikke gå der, ikke gjør sånn - fremfor å fortelle de mannlige studentene at de ikke skal voldta. Dette er en av voldtektskulturens bestanddeler. Men det oppsto en landsomspennende bevegelse, som hovedsakelig var organisert av kvinnelige collegestudenter, mange av dem selv offer for campusvoldtekter, som presser frem justeringer i universitetenes prosedyrer for å håndtere slike overgrep. Det samme gjelder en bevegelse rettet inn mot økningen av seksuelle overgrep i militæret, som også har lykkes i å tvinge frem reelle praktiske endringer og rettsforfølgelse." (side 121-122)

Jeg håper at jeg gjennom ovennevnte eksempler og sitater har fått frem at dette er en må-lese-bok - rett og slett obligatorisk, både for kvinner og menn! Solnit skriver presist og saklig, og det er spennende og lærerikt å følge hennes tankerekker i denne essaysamlingen. Boka er høyst aktuell og relevant - også for norske kvinner og menn!

Anbefales!

Jo, men som sagt bare noen kapitler i 'First encounters' og boka til Larry Hagman. 'Norske spioner' er en barnebok på 75 sider og mange bilder, og jeg er nå ferdig med 'Svik og gråsoner'.

Knallbra! Godt de kom på at det der gikk an ... ^^)

Også mitt bibliotek har meråpent- ordning ( alle dager frem til kl 22) , og jeg benytter ofte. Fri tilgang til å låne, levere, bruke PC, kopimaskin og lesesal. Ordningen har vært en betydelig suksess, mange er innom.

Dessverre har jeg lite oppklarende å komme med. Satt for så vidt igjen med mange av de samme spørsmålene som deg. Ikke alle av hans romaner er like "ekstreme" når det gjelder slike særheter, men mange av dem er det! Og - jeg tror kanskje at det er nettopp det jeg liker med bøkene hans. Og det er nok nettopp dette som gjør at jeg har lyst til å lese denne boka én gang til. Jeg liker bøker som gjør at jeg tenker på den i ettertid fremfor å bli ferdig og "glemme" den. :-)

De som ikke er fan av Murakami oppgir ofte dette med "løse tråder uten mening/sammenheng" som mye av grunnen. Murakami selv har aldri egentlig gitt noe svar på om det overhodet finnes noe sammenheng. Noen teorier er at disse tingene - som regnende igler - skal symbolisere noe. Andre teorier er at de faktisk bare er med fordi det er slik Murakami så for seg den verdenen. Verdenen handlingen skjer i skal være slik - absurd.

Om du leser flere av romanene hans vil du nok legge merke til at flere av elementene går igjen - mensturerende kvinner, ukjente objekter, løping og svømming, hermetiske fersken, sau, tog, brønner, hotell osv... jeg syntes det er fascinerende..! :-)

Av bøkene hans med mindre "særheter" kan jeg nevne:
"Colourless Tsukuru and his years of pilgrimage"
"After Dark"
"Sputnik Sweetheart"
"South of the Border, West of the Sun"
"Norwegian Wood" (men ganske sær, lell...!)

Av de virkelig sære:
"Kafka on the shore"
"Windup bird Chronicle" (ELSKET DENNE!!!!)
"Hardboiled wonderland and The End of The World" <<-- min desiderte favoritt
"A wild sheep chase" & "Dans dans dans" (de to hører sammen)

Den filmen må jeg se :-)

En av mine desiderte favorittbøker noensinne! I høst kommer den som film.....!!!

Kva syntes du om Kafka?? =)

Bruktbua høres spennende ut, lykke til!

Her går det i "For øvrig syntes jeg Karthago bør nedlegges", av Kyrre Andreassen. Går dog litt tregere enn tenkt da jeg kun har fått tid å lese på senga og vært då trøtt st jeg har sovna veldig tidleg

På lydbokfronten er eg ferdig med "When I was invisible" - som var overraskende bra - og er no i gang med Woman in Canbin 10. Ca 4 timer inn i boka no og er sånn passe begeistra. Fungerer fint som lett underhaldning når eg går tur, men ikkje stort meir enn det altså.. Syntes det er litt for mange navn å forholde seg til... Men det kan like gjerne berre vere eg som er usedvanlig dårleg på å huske navn..

God helg! =)
Her skal helga fyllast med skriving, forfattarkurs, lesing og forhåpentligvis også litt trening

Shantaram glemmer jeg aldri ! Skal leses igjen.