Helt enig, veldig bra og underholdene bøker dette. Jeg vet at disse tre bøkene kalles en triologi, men strengt tatt er vel alle bøkene til Persson en serie, som til en viss grad henger sammen både når det gjelder story, og persongalleri. Selve storyen starter jo egentlig i den første boka Grisefesten. Synes forøvrig de tre første bøkene hans er relativt middelmådige, mens det tar seg kraftig opp i bok fire, som kommer etter en pause på hele 20 år.
Meget bra denne Guillou boka. lover bra for resen av serien. Spennende og fengslende, samtidig lærerik og interessant uten å gå i Wikipedia fella, slik som Jon Michelet gjorde med sin sjøfartsserie.
Det hastar litt for den nederste boka er FANTASTISK!!
Hvem kunne vite hva som kunne ha skjedd, hvilke tanker og assosiasjoner som hadde oppstått i meg, dersom jeg i stedet for å velge Hegdehaugsveien, hadde latt meg føre opp Kirkeveien, i retning Marienlyst ? Bare ved hjelp av et vått sjokoladepapir på fortauet, eller et blikk fra forbipasserende, ville livet mitt kunne slynges inn i nye og ukjente baner.
Jeg kunne ikke se noen forandring, simpelthen fordi jeg ikke hadde sett meg selv i speilet på det jeg kunne huske. På et eller annet tidspunkt hadde jeg rett og slett gått lei. Jeg mener, når man nærmer seg førti, vet man omtrent hvordan det står til med ens egne ansiktstrekk.
...Riktignok har jeg møtt veggen noen ganger, men hvem har ikke det ?. Det er slikt som hører menneskelivet til. Det er min hellige overbevisning. Vi er ikke her for å spille bingo og spise bløtkake hele tiden.
Hva dette har med Jørgen-Frantz Jacobsens "velsignelser" å gjøre, går meg dessverre hus forbi.
Ragde har eit lett, sprudlande og skravlete språk. Ho vekslar ganske så elegant mellom Erlend og Krumme sitt småbarnsfar- og luksusliv, Torunn og Margido sine gravferdsoppgåver og Tormod sine gammalmannsproblem og tilbakeblikk. Men altså - for meg vert det for mykje skravling. Såpass mykje at eg må ta lange pausar for å orka å lesa vidare. For mange ord, for mykje mas og for mange ting. For mange handlerundar og for mange oppramsingar. For mykje matprat og for mange uinteressante detaljar.
Liebhaberne vart ei høgst varierande leseoppleving. Enkelte hendingar er skildra på ein veldig fin og varm måte, medan andre deler av boka er irriterande og unødvendige. Det låg lenge an til eit terningkast 3 - men avslutninga gjer at eg puttar på enno ein prikk.
Slutten gjev oss ei påminning om at sjølv om døden kan ramma brått og brutalt, må livet gå vidare. Gjennom tårene kan ein skimta både håp og framtidstru.
Øystein Wiik har sin eigen stil, han leikar seg med krimsjangeren, skriv forbløffande lett og ledig - og med tonnevis av snert og sjarm. Enkelte scener er hysteriske og kallar på humring og gapskratt - eller på kvalme og ubehag. Andre deler av boka er så spekka med teknologiske og tekniske detaljar at ein mistar litt fokus.
Dødsrytteren har kjappe sceneskift og perspektivskift, cliffhangers og korte kapittel, noko som gjer boka tempofylt og drivande. Wiik pøser på med krimverkemiddel og krydrar det heile med usannsynlege krumspring og blod og gørr.
Hartmann og Wiik har sjarmert meg nok ein gong, men "heilt overbevist" er eg ikkje. Til det er boka for omfattande - og ho inneheld fleire handlingstrådar som er unødvendige og/eller uavklarte.
Jeg har ofte merket meg det: De som sitter i baksetet blir liksom ikke helt regnet med. Den virkelige samtalen utspiller seg alltid i forsetet. Som baksetepassasjer blir man liksom bare fraktet rundt, og avspist med korte sammendrag av debatten om vei og føre, hastighet og oljetrykk. Som baksetepassasjer er man annenrangs reisende.
Jeg er så enig i alt du skriver her! Det eneste jeg hadde å utsette på boka var en større sammenheng mellom de ulike karakterene og historiene deres. Og at jeg savnet "oppfølging" av dem, følte det ble litt for uavklart ofte.. Ville ha bare LITT mer. Dette er forresten det første jeg leser av Heidi Linde, og det blir definitivt ikke det siste
Eksempel:
For en Guds mann som Dem skulle det ikke være så vanskelig å fatte. Liksom De sikkert har lagt merke til at veien til saliggjørelsen går gjennom synden, således går veien til visdommen gjennom dåraktigheten.
Enig med deg, Eli: Det eneste jeg kan se at denne boka har til felles med Profetene, er at en prest kommer til en dansk koloni på 1700-tallet. Den ene kommer til en avkrok med en tallrik urbefolkning, den andre til et jordbruks- og fiskerisamfunn der innbyggerne lever sammen i et religiøst og kulturelt fellesskap. Jeg ser poenget ditt når det gjelder Himmelrike og helvete, men der finner jeg også bare "utvendige" likheter.
Økonomisk var de fleste kvinnene naturligvis helt prisgitt menn - det være seg ektemenn eller embetsmenn. Men jeg ble sant å si litt overrasket over hvor mye "frihet" kvinnene har i dette samfunnet! Under det franske flåtebesøket virket det i alle fall ikke som de var underlagt andre viljer enn sine egne. At noen av dem seinere fikk smake "den sure svie", ser heller ikke ut til å skape allverdens fordømmelse. Slik dette kommer til uttrykk, kan det selvsagt bunne i forfatterens eget sinnelag - Jacobsen er jo velsignet fri for moralisme!
Når det gjelder personlighet, tenker vi alle helt naturlig i absolutter; at en person enten er eller ikke er på den ene eller andre måten. Men det Zimbardo og Hartstone og May hevder, er at dette er feil, og at når vi bare tenker ut fra medfødte trekk og glemmer situasjonens rolle, lurer vi oss selv med hensyn til de virkelige årsakene til menneskelig atferd.
En thriller om noen jenter som ikke passer helt inn i A4 formatet.
Spesiell handling med svært spesielle karakterer
Quincy, Lisa og Samantha har en ting til felles. De har overlevd en massakre. Ikke den samme massakren, men hver deres, og de var de eneste overlevende, derfor kalles de Final Girls. Quincy er hovedrollen i boka. Hun overlevde en massakre da hun skulle feire bestevenninnens fødselsdag på Pine Cottage. Noe forferdelig skjedde og Quincy var den eneste overlevende. Hun lider av hukommelsestap og husker kun små bruddstykker, men har likevel klart seg bra i livet. Hun driver en bakeblogg og deler en fin leilighet med samboeren, Jeff. Selv om hun opplevde noe helt forferdelig for ti år siden, velger hun å fortsette livet som om ingenting er skjedd, og prøve å leve et normalt liv som mulig. Den eneste svakheten hennes er at hun er avhengig av Xanax. Quincy Carpenter har fremdeles kontakt med politimannen Coop som reddet livet hennes, og en dag får hun forferdelig nyhet om at Lisa er død, antageligvis grunnet selvmord. Mens hun prøver å bearbeide dette, dukker en uventet person i livet hennes, nemlig Sam. Sam har vært under dekning i mange år, og levd skjult etter at hun overlevde sin massakre. Sam er en spesiell jente, tøff og hard. Hun liker å sette mennesker på prøve, og være litt hovmodig. Quincy blir ikke helt klok på denne jenta, men velger likevel å la henne bo hos henne og Jeff en stund, og bli bedre kjent. Men kan to kontraster skape et evigvarende vennskap?
Dette er en svært morsom thriller som grenser mot horrorsjangeren. Morsom er kanskje et feil ord å bruke, men boka er utrolig underholdende og levende på en helt merkelig måte. Det er noe fresht over denne thrilleren. Nødvendigvis ikke nyskapende, men den har et friskt pust over seg og gir økt leselyst. Man vil bare lese mer og mer, og enda litt til. Persongalleriet er svært innholdsrike, fargerike og spennende på hver deres måte. Det er lett å se dem for seg og få et innblikk i hva slags type mennesker de er. Det dukker også alltid opp spenningsmomenter underveis. Man blir nysgjerrg på hvem denne Sam er, og man undres på hvorfor hun tar kontakt med Quincy først nå. Mange spørsmål dukker opp underveis.
Kanskje ikke en bok for alle
Mange vil nok ikke like denne boka siden den inneholder en god del banning, seksuelle spenninger, sexscener og en del vold. Men siden denne thrilleren er litt i grenseland mot horrorsjangeren, må man bare forvente en del sex og vold. Det er tross alt to ting som ofte gjentas i horrorsjangeren. Syntes ikke at det gjorde noe, og følte heller ikke at det ødela noe.
En ting jeg er mektig lei av er at thrillere fremdeles sammenlignes med Gone Girl av Gillian Flynn. Gone Girl ble utgitt i 2012 og flere thrillere er kommet etter den tid, som også er mye bedre enn Gone Girl. Hva som er så spesielt og unikt med Gone Girl og blant annet Piken på toget av Paula Hawkins, er uforståelig. Det var to bøker jeg ikke likte noe særlig og som jeg på en måte ikke skjøntner hvorfor de ble så populære. Det er og blir en gåte. Så håper å se en thriller som ikke blir sammenlignet med Gone Girl snart, og jeg vil gjerne understerke at Final Girls har heldigvis ingen likhetstrekk med Gone Girl, så ikke vær redd for det. Denne er mye annerledes.
Final Girls er en svært underholdende, gøyal og spennende thriller som er lett å leve seg inn i. Man kjeder seg ikke i et eneste øyeblikk for dette er en thriller med tempo og byr på mange spennende karakterer som man gjerne vil bli bedre kjent med. Det eneste jeg vil trekke ned på er at slutten var noe forutsigbar og forhastet. Det var ikke nødvendig å forhaste avslutningen da boka hadde så fint tempo hele veien tidligere. At det ble noe forutsigbart gjorde heller ikke noe siden boka hadde så stor underholdningsverdi og ga økt leselyst. Herlig lesing!
Riley Sager er forresten ikke forfatterens egentlig navn. Forfatterens egentlige navn er Todd Ritter.
Fra min blogg: I Bokhylla
" Ja, her er det sannelig lenge siden sist det var damebesøk", sa Alfons Jørgensen. "Jeg ser det" , sa Reidun, og dro en pekefinger bortover kanten på en av bokhyllene.
Det nyttet nemlig ikke å nekte: Jeg hadde vært en egoistisk person. Man blir det av å vokse opp venneløs, og med en familie som innskrenker seg til en heller tiltaksløs mor. Jeg mener, hvordan skal man lære seg å tenke på andre, når de andre bare eksisterer i en slags dis utenfor stuevinduene ?. Halvt uvirkelige. Nei. Under slike forhold blir det å føre lange monologer i speilet.
Begge to hadde hendene fulle av små kutt som blødde ganske kraftig, og etter at Kjell Bjarne hadde dratt meg opp på bena, forsto vi at vi hadde kommet til å blande blod helt uten å tenke på det. Vi var blitt blodsbrødre, rett og slett.
Jeg hadde løyet ham huden full om egne kvinnfolkhistorier. Malt et bilde av meg selv som en blanding av overviril sjømann og desperat motorsykkel- banditt. I virkeligheten hadde jeg ikke engang sittet bakpå en scooter.