Bokelskere.no

Så er Barnas Juleroser her i år også - en flott tradisjon - et vakkert innholdsrikt hefte som vil glede både barn og voksne. Dette kan jo "gjenbrukes" og tas frem til jul i kommende år. Håper tradisjonen fortsetter. Mer om dette i Reading Randi

Jeg har ikke lest denne boken av forfatteren, Marit, så jeg vet ikke. Siden forfatteren er utdannet psykolog tenkte jeg at det kunne ha med forskjellige fluktmetoder/mekanismer å gjøre., Et sted leste jeg at den polske tittelen kunne oversettes med "runaways". Jeg har lest litt i tråden og noen anmeldelser, men forstår ikke helt hva forfatteren mener og vil.

Dette avsnittet klippet jeg ut i fra anmeldelsen av romanen i bostonreview.net:

Tokarczuk’s narrator spends most of her time on airplanes, from which (and from the global escapism they connote) derives the English title. The characters whose stories she tells—or which simply interrupt her voice without warning—take many other modes of transport as well, some contemporary, some antiquated: trains, buses, carriages, carts, river barges. The Polish title of the novel, Bieguni, refers to the oldest kind of travel, the one done on foot. It is the name of a radical mystical sect from eighteenth-century Russia whose proponents believed that sin had to be escaped not only mentally, but also physically through constant itinerancy, literally walking or running from one place to another. In Polish, the word bieguni evokes the verb biegać, to run, but also biegun, the geographical pole. The term thus captures both the near-abstract vastness of Flights and its paradoxical materialism, the way in which—despite and within its globetrotting—it remains tied to very particular objects and places, as committed to traveling in search of novelty as it is to digging into one’s imperfectly known origins.

Det var ikke lett å omtale denne omfangsrike biografien av Hans Olav Lahlum, jeg har gjort et lite forsøk. Her er det mye interessant stoff å reflektere over. Anbefales.
Et grundig verk som også blir en god historiebok fra noen ti-år med norsk politikk. Reiulf Steen var en mann med oppturer og nedturer, både i sitt politiske liv og sitt private liv. Mer om denne i Reading Randi

Jeg tror jeg har hørt om den boken - men aldri sett den! En kollega på slutten av 1990-tallet fortalte begeistret om en bok hun leste for sitt lille barn, og hennes beskrivelse passer veldig godt til din. Jeg lurer på om tittelen var noe sånt som «Alle vi», kanskje med noen ord til ... Med nitti prosents sikkerhet var tittelen i første person flertall!

Jeg husker det som at begeistringen gjaldt tegningene, og at hvert barn i klassen hadde sitt unike særtrekk som barnet som ble lest for syntes var ordentlig gøyalt og litt sprøtt.

Du kommer vel ikke så veldig mye lenger med dette - men kanskje litt???

Ordet "beskøyt" er ikkje meir nynorsk enn det er bokmål.

Jeg leser sakte, slår opp mye og har kommet til s. 27 «Kunicki. Vann 1».

Har som deg, Randi og Marit merket meg Tokarczuks hyppige bruk av referanser. Spørsmålet er hva hun vil med dem, om det er en rød tråd i bruken av dem. En samfunnskritikk, religionskritikk?

Hun spør spissfindig hva en reisende skal med følgende bibelsitat: «Alle redskaper som skal brukes til tjenesten i helligdommen, og alle pluggene, både til teltet og forgården, skal være av bronse (2. Mos 27.19)» (s. 26). Hun lar en av sine personer foreslå den for meg ukjente Emil Cioran 1911-95) istedenfor Bibelen. Hva sier det, som du spør, Randi.

Fra Wikipedia:
«Ciorans filosofi markeres av en sterk pessimisme og en filosofisk interesse i selvmord og radikal skeptisisme. Cioran stiller spørsmål med all mening og hans verk utgjør en sterk skepsis til objektiv sannhet. Verkene hans er poetiske beskrivelser av smerten av livet, lidelsen og umuligheten.
(…)
Cioran var opptatt av død og lidelse og var sterk tiltrukket ideen om selvmord; han så selvmord som et konsept som hjalp mennesket å fortsette å leve, å fortsette å holde ut fordi han/hun vet at han/hun når som helst kan avslutte livet.»

Så kan man lure på hvordan Ciorans skrifter skal hjelpe en reisende som trenger et oppbyggelig ord for dagen på et hotellrom i en fremmed by. Men sant nok, forfatteren åpner for at en hvilken som helst bok kan gjøre nytten. Jeg oppfatter både humor, ironi og et kritisk blikk i dette lille kapitlet.

I Raritetskabinettet og Å se er å vite (s. 21-2) skriver forfatteren om utstillinger av patologiske preparater: «Noen har visst tenkt at disse vanskapningene har rett til å bli udødeliggjort, at det bare er det som er annerledes som kommer til å bestå. Det er nettopp dette jeg beveger meg tålmodig mot i alle mine reiser, mens jeg jakter på skaperverkets feiltrinn og uhell.»

Besnærende å gi disse groteske preparatene en egenverdi (ikke bare en verdi i forskningsøyemed), og hun beskriver dem utrolig vakkert. Jeg så selv en slik utstilling i Wien tidligere i høst, i Narrenturm (Narrenes tårn, et tidligere sinnssykeasyl). Bakerst i boken har Tokarczuk en oversikt over steder hun har besøk, og der står sannelig Narrentum Patologisch-anatomiches Bundesmuseum oppført. Wien lå i front i utviklingen av den moderne medisinen.

Er polske Olga Tokarczuk inspirert av norske Kjell Askildsen?

Jeg leste følgende avsnitt i Løperne:
«Da tok han frem en tynn, sliten bok fra ryggsekken og åpnet den tilfeldig, og så lyste ansiktet hans opp.
«I stedet for å se på ansiktene til de forbipasserende, tittet jeg på føttene, og jeg reduserte alle disse travle menneskene til skrittene deres, hastig på vei til et sted – men hvor? Og det ble tydelig for meg at oppgaven vår er å la støvet virvle bort, på leting etter en ubetydelig hemmelighet», leste han med fornøyelse.» (s. 27)

Og jeg kom straks i tanker om Kjell Askildsens novelle En plutselig frigjørende tanke fra 1987.
«Jeg bor i en kjeller; det er i enhver forstand et resultat av at det har gått nedover med meg.
Rommet har bare ett vindu, og bare øverste del av det ligger på fortauet; det gjør at jeg ser verden utenfra nedenfra.
Det er ikke store verdenen, men den føles ofte stor nok..
Jeg ser bare bena og underkroppen på de som går forbi på fortauet på min side av gata, men etter å ha bodd der i fire år, vet jeg i de fleste tilfeller hvem de tilhører. Det skyldes at det er lite trafikk; jeg bor nesten innerst i en blindgate.»

Ord for ord er ikke sitatene like. Men det er noe med meningsinnholdet, rytmen og melankolien som binder dem sammen.

Jeg vet jo ikke om denne renselsesteorien er riktig. Dette er antakelser fra min side. Det hadde vært interessant om noen fant diagnosen "Syndrom for perseverativ detoksifisering" eller om boken ga et svar på hva som egentlig ligger i dette begrepet.

Jeg har sjekket litt mer og finner ikke at «syndromet for persereverativ detoksifisering» er en reell diagnose. Er det noen som har en engelsk (helst polsk!) utgave og kan sjekke hva det engelske uttrykket er. Eller noen som vet noe mer om dette?

Er dette et syndrom forfatteren har funnet på, og hva innebærer det ev. å lide av det? Som tidligere skrevet, antar jeg at det har med en tvangspreget form for renselse – fysisk og mentalt.

Forfatteren skriver videre at syndromet er en variant av The Mean World Syndrom, et syndrom der en oppfatter verden som farligere og ondere enn den er. Syndromet kan oppstå etter langvarig, voldelige påvirkning fra ulike medier.
Da kan jo renselse føles tvingende nødvendig.

Dette er bare løse tanker fra min side. Jeg vet ikke om de er riktige og hører gjerne andre synspunkter.

Jeg oppfatter videre at forfatteren mellom linjene harselerer over / stiller seg kritisk til selve syndrombegrepet. Se her:

«Finnes det noen andre (oppslagsverk over kliniske syndromer) i dag som hadde våget å beskrive det hele menneske, på et generelt og objektivt vis? Benytte seg av personlighetsbegrepet med full overbevisning? Tatt sikte på en overbevisende typologi? Jeg tror ikke det." (s. 19)

Endelig, så vidt i gang!

Dette «Syndromet for perseverativ detoksifisering» volder meg hodebry.
Ifølge Store norske leksikon henspiller perseverativ på tvangstanker og tvangshandlinger. Å detoksifisere betyr å fjerne giftstoffer fra kroppen.
Innebærer syndromet en form for tvangsmessig renselse?

Jeg opplever teksten som suggererende, det er et eget driv over den - selv om den, som flere av dere er inne på, springer i tid og rom.

Jentene er samfunnsengasjerte og modne, skriver du – da vil jeg tro bøkene til Aina Basso er midt i blinken. Selv har jeg bare lest Inn i elden, om hekseprosessene i Finnmark. Boken er basert på reelle hendelser – gripende og engasjerende, velskrevet og tankevekkende.

Ungen har jeg satt på ønskelisten.
Basso skriver for ungdom, men bøkene er like godt egnet for voksne.

Lykke til!

Veldige fine lister, tusen takk til dere begge!

Jeg har tillatt meg å lage en lenke, Quijote, slik at din blir lettere tilgjengelig. Se her: Island liste

Her: https://bokelskere.no/lister/av/Quijote/?let_etter=Island

Siden jeg sto langt nede på ventelisten på biblioteket, gjorde jeg som Ingar og bestilte et eksemplar fra Haugen bok. Det vil fortsatt ta en liten uke før jeg kan komme i gang med lesingen. Derfor venter jeg med å lese, og kommentere, innleggene her (liker å skaffe meg et inntrykk selv før jeg hører andres synspunkter). Skal bli spennende å møte denne forfatteren.