Bokelskere.no

«… men hvordan har "de" regnet ut at konservativ er det motsatte av idealist?»

Godt spørsmål! Motpolen til idealist er vel realist.

Coben er en mann jeg har lest mye av, og han har kommet med mye variert. Mye bra og mye "dårlig", men for det meste bra.

Endelig blitt spissere i kantene igjen?
Selv om han er en av mine favorittforfattere, og har lest mye av ham, betyr det ikke at jeg liker alle bøkene han gir ut. Synes han har vært litt slapp de siste årene, også med Den fremmede, som jeg ikke har skrevet om ennå, men det blir. Men her i Datter savnet, er han mer gjenkjennelig i skrivingen. Tempo, avhengigskapende og sær humor. Den Coben jeg liker. Synes at denne er på nesten på samme nivå som The Woods og Hold Tight, som var virkelig medrivende å lese.

Datter savnet er om en familie med sorg. De har ikke sett datteren deres på lenge. Hennes far vil alltid lete etter henne, mens hennes mor vil at hun skal komme hjem av sin egen fri vilje. Søsknene hennes er også bekymret, og livet går sin gang. Sammen bor de i en leilighet i Manhattan, New York. Datteren deres, Paige skal ha forsvunnet under collegetiden, og de frykter noe har hendt på college, men de er ikke sikre. De vet ikke hvor hun oppholder seg eller hvem hun er sammen med. Faren til Paige, Simon, får vite av en annen som bor i samme bygg, at han har sett datteren deres et sted ikke langt unna som gatemusikant. Simon obeserverer det stedet en stund til han ser henne. Når hun er i ferd med å forlate opptreden sin, prøver Simon å snakke med henne, men hun vil ikke. Han prøver å følge etter henne, men får et ublidt møte med en fyr som muligens er hennes kjæreste. Og Simons datter forsvinner igjen. Boka består av et stort persongalleri og det dukker hele tiden opp noen nye, og jeg vil ikke ødelegge moroa for andre av å fortelle for mye.

Heldigvis kommer han med noen vri
Var usikker på om jeg ville like denne boka da baksideteksten virket typisk amerikansk og kanskje en smule oppbrukt, men istedet kommer Coben med et friskt pust, og noen vri og karakterer som ikke blir nevnt på baksiden, dukker opp. Coben er i det lekne hjørne, og det er da jeg liker ham best. Derfor likte jeg boka bedre enn jeg "fryktet" på forhånd. Det jeg liker minst med Coben og noe som gjentas i nesten alle hans bøker, er foreldre som alltid og til stadighet er like forelsket som da de møtte hverandre, og de må alltid understreke det. De kjenner hverandre på en måte ingen andre kan forstå. Det blir noe kjedsommelig over det, men heldigvis var det ikke så masete eller tatt opp så mange ganger i denne boka, som i de mange andre bøkene hans. Skjønner at familie er viktig for Coben og mange andre, og meg også. Det er det som er en av kjennetegnene med bøkene hans og mørke hemmeligheter, men å lese om voksne mennsker som er forelsket i hverandre, er bare ikke interessant. Da hadde jeg heller lest romantikk. Når jeg leser en thriller vil jeg ha en thriller uten mye følelser. Da foretrekker jeg noe hardbarket, og det var denne. Noe bløt, men mest hardbarket.

Selv om det tok noe tid å lese denne, var den spennende, humoristisk, litt ondskapsfull, og hadde en god del spenst. Det er herlig når noen skriver på en engasjerende måte. Noe forutisgbart, også slutten, men syntes ikke det gjorde noe, da det passet inn i historien og var godt gjennomtenkt. Noen kjedelige partier her og der, noe som ofte skjer i bøker generelt, men følte gnisten til Coben var tilbake, for synes det var noe fraværende med ham de siste årene, og som gjorde at jeg tok en pause fra bøkene hans. Jeg er glad for at den gode fortellerstemmen hans er tilbake igjen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er jo litt morsomt, men det er ikke første gang (så vidt jeg husker) Marit og jeg har foreslått samme forfatter! Mitt opprinnelige forslag var Kjell Westös Den svovelgule himmelen, en bok som har fått svært gode omtaler. Westö skriver godt; har god innsikt i sitt stoff og fører en fin penn. En forfatter vel verdt å lese og diskutere. Jeg har med stor begeistring lest hans «Svik» og «Der vi engang gikk». Jeg leser mer enn gjerne mer av ham.

Men siden denne finnen allerede var foreslått, lurte jeg på om vi skulle satse på et ungt, norsk-dansk «litterært stjerneskudd» (som hun omtales), nemlig Maren Uthaug og hennes Der det finst fuglar utgitt i år, også en bok som har fått særdeles gode omtaler.

Litt tilfeldig siterer jeg Steinar Jøsok:
«Maren Uthaug: som etternavnet avslører, fører blodlinja hennar til Ørlandet på Trøndelagskysten. Slekta har tydelige fortellertradisjonar - og takk Herren for det.
Vil du kome deg litt bort fra pandemier og anna, hopp inn i denne boka og ta et opphald på Kjeungkjær fyr. (…) Som i dei fleste romanar fra rurale strøk, er prestefamilien, den største garden, og fattige folk, viktige bærebjelkar for romanens bindingsverk. Kjønnsdrift; som maktfaktor, underkastelse, fristelse, overgrep, incest og spreidning av gener også. Her stemmer nok ikkje alt i kirkeboka - for å seie det sånn. Her er også kjærligheit og hat, lengsel, gevinster og tap, fyll og fiolin. Dette er spenning på høygir. (…) Ei fantastisk bok. Det er lenge sida eg har lest meg natta gjennom.»

Ja, så var det mitt forslag da 😊
Jeg skal bestemme meg før fristen utløper!

Felleslesing og debatt! I september 2020 hadde vi en interessant felleslesing av og diskusjon om Walden - Livet i skogene. Se alle innleggene her.

Kvinnelitteratur er nok ikke det meste jeg har lest, eller noe jeg higer etter, men og grugledet meg til å lese denne, for tenkte at den ble noe tørr. Det var den heldigvis ikke.

Lite forhold til kvinnelitteratur generelt
Jeg er ikke negativ til kvinnelitteratur og synes heller ikke det er en sjanger det er noe "galt" med. Det er bare ikke en sjanger som frister mest når jeg skal lese. Jeg leser mye horror, thrillere og krim, men samtidig ønsker jeg å lese litt variert underveis, og gi meg selv noen utfordringer. Tenkte at Kvinnene jeg tenker på om natten var en utfordring, men en overkommelig utfordring. De fleste kvinnene som ble presentert i denne boka, var ganske interessante å lese om, også.

Denne boka er delvis biografisk og delvis reiselitteratur. Den er om finske Mia Kankimäki, som føler seg utenfor alt sammen. Grunnen er at hun er i førtiårene, er barnløs, og hun har nettopp solgt leiligheten. I boka kaller hun seg M istedet for Mia, og om natta strever hun med å sove. Muligens på grunn av at hun ikke har noe fast i livet å forholde seg til og mens hun er våken, tenker hun på historiske kvinner hun beundrer. Noen av dem er kjente, mens andre forsvinner i tidens glemsel. M føler det som sin jobb å bringe dem til lyset og på en måte bli oppdaget igjen på ny. Hun har valgt kvinner med forskjellige oppnådde mål, bakgrunn, kultur og fra forskjellige tidsepoker. Kvinnene hun skriver om er blant annet forfattere, reiseoppdagende og kunstnere.

Den meste kjente kvinnen i denne samlingen er nok Karen Blixen, som har fått noe drahjelp takket være filmen Mitt Afrika med Meryl Streep og Robert Redford. Jeg kommer ikke til å si så mye om hver enkelt av disse kvinnene i boka, for at anmeldelsen ikke skal bli altfor lang, for boka nevner ti kvinner som har gjort sitt på sin måte, og gjort det bra, også. Det de fleste har til felles er at de har hatt lite hell med kjærligheten, men likevel prøvd å finne sin egen vei i livet uten å tenke på så mye om hva andre synes om det.

Selv om Mia får en mindre del av boka enn de andre kvinnene hun skriver om, var det også spennende å lese om henne, for det var mye å kjenne seg igjen i. Ikke alle har mann og barn. For noen er det å være barnløs selvvalgt, og for andre er det ikke det. Man er forskjellig og ingen har det samme livet. Man bør bare følge sitt eget liv. Kankimäki fant trøst hos disse kvinnene og deres eventyr. Et fint prosjekt som ble forandret til en lærerik bok om kjente og ukjente kvinner som har fulgt sin egen stemme.

Mange sterke kvinner å finne i denne boka:
Barne nevner hvilke kvinner hun nevner i boka: Karen Blixen, Isabella Bird, Ida Pfieffer, Mary Kingley, Alexandria David-Néel, Nellie Bly, Yayoi Kusama, Sofonisba Anguissola, Lavinia Fontana, Artemisia Gentileschi. De som var mest interessante å lese om var Karen Blixen og Sofonisba Anguissola, spesielt sistnevnte. Hun var en av de første kvinnelige profesjonelle malere, og hun fikk også litt opplæring av Michelangelo. Ellers synes jeg mange ble litt like å lese om, og den jeg likte minst å lese om var Isabella Bird, for hun var noe rasistisk. Så det er mange sterke og kanskje litt uvanlige kvinner å bli kjent med her.

Har jeg blitt kvitt skrekken for kvinnelitteratur? Nei, men tror det blir lettere å lese mer av det, hvis jeg kommer over det fremover.

Fra min blogg: I Bokhylla

Takk for et godt spørsmål, tankevekkende og relevant, og et godt, utdypende svar. Interessant å gå "gullkorn" etter i sømmene.

He, he, godt forslag. Nå er det ikke sånn at jeg er ute etter å lese filosofer. Men her føler jeg meg snytt; manglende samsvar mellom presentasjonen av forfatteren og hans verk, og det vi får.

https://bokelskere.no/bruker/nytt_passord/

Keiserens nye klær

Jeg opplever boken nesten som eventyret om keiseren som gikk naken, forledet til å tro at han bar de vakreste og mest florlette gevanter. En liten gutt avslørte sannheten: Keiseren har jo ingen klær på seg!

Forfatteren Henry D. Thoreau (1817-62) presenteres som en filosof som «reflekter rundt natur og kultur, livets veivalg og verdier» og hans verk Walden, Livet i skogene som «en klassiker for livsfilosofer, sivilisasjonskritikere og naturelskere» (begge sitater fra baksideteksten, Pax 2007). Boken er skrevet som en samling essays og kom ut første gang i 1854. Thoreau skildrer sitt opphold i et lite hus han selv har bygd i skogen ved Walden Pond, Massachusetts, New England, på den amerikanske østkysten. Noen egentlig ødemark er dette ikke, huset ligger få kilometer fra byen Concord.

Thoreaus grunnide synes å være en hyllest til det enkle og selvbergete livet. Og i hans kritikk av det moderne samfunnet er det mye vi kan kjenne oss igjen i, nesten to hundre år senere. Men mannen er vanskelig å bli klok på. Han sparker i øst og vest og er full av selvmotsigelser. Han stiller ingen eller få spørsmål, men inntar gjerne en nedlatende jeg-vet-best-holdning.

Thoreaus prediker at det å eie ting, ødelegger for vårt indre liv. «… for jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, jo rikere blir det.» (side 84). Men han aksepterer glatt at hans venn Ralph Waldo Emerson eier jord, der Thoreau vederlagsfritt får sette opp huset sitt. Og det er fint at naboen eier en øks han kan låne, slik at han får bygd huset. Når oppholdet i skogen er over, flytter han inn hos Emerson som en slags vaktmester med vide fullmakter og friheter. Langt mellom liv og lære?

Thoreau har en slags teori (som jeg ikke får taket på) som går ut på at jo mer du arbeider, jo mer penger trenger du. Ergo må du arbeide enda mer osv. i en endeløs spiral. Dette belærer han den fattige og hardtarbeidende landarbeideren John Field om: «Jeg forklarte ham at siden han strevde så hardt ute på myra, trengte han kraftige støvler og solide klær, som likevel snart ble sølete og fillete, mens jeg gikk med lette sko og tynne klær som kostet halvparten så mye, ...» og litt senere: «Hvis han og familien hans ville leve enkelt, kunne alle sammen dra ut om somrene og plukke blåbær bare for fornøyelsens skyld.» (side 189) Og dette etter at John Field har tatt godt imot Thoreau da han kom ut for et plutselig uvær. Livsfjernt og arrogant.

En forakt for såkalt vanlige mennesker kommer til syne i passasjer som denne: «De store dikternes verker er ennå ikke blitt virkelig lest av menneskeheten, for bare store diktere er i stand til å lese og forstå dem. De har bare blitt lest på samme måte som folk leser stjernene, i høyden astrologisk, og ikke astronomisk. De fleste mennesker har lært seg å lese av simple makelighetshensyn, akkurat som de har lært seg å regne for å kunne føre regnskap og ikke bli snytt i handel. Men om lesning som en edel intellektuell øvelse, vet de lite eller ingenting, …» (side 103)

Bokens styrke ligger i naturskildringene, de presise observasjonene og enkelte muntre betraktninger. Et par eksempler:

«En innsjø som denne er aldri så speilblank som i en slik stund, for når det klare luftlaget over den er lavt og formørket av skyer, blir selve vannet, som er fylt av lys og reflekser, lik en slags nærværende himmel av desto større verdi.» (side 87-88). Fulgt opp av en poetisk konklusjon (om sin egen utsikt): «Det var beitemarker nok for fantasien.» (side 88).

«Andre ganger kunne jeg skue et par hønsehauker som kretser omkring høyt oppe. De vekselsvis steg og dalte, nærmet seg og fløy fra hverandre, som om de skulle være inkarnasjonen av mine egne tanker.» (side 130)

«En eneste regndusj gjør gresset flere nyanser grønnere – slik oppkvikkende tanker gjør våre egne utsikter lysere. Tenk å kunne vie seg til å leve mer her og nå, å dra fordel av hver ting som falt i vår vei, slik gresset drar fordel av hver minste duggdråpe.» (side 280)
Vakkert og til ettertanke.

Jeg likte også historiene om skogens dyr og fugler, selv om jeg ikke skjønner hvorfor nøtteskrikene har gjort seg fortjent til benevnelsen «rene tyvepakk», men de røde ekornene bare tok «det som rettmessig tilkom dem.» (av maten Thoreau hadde lagt ut)(side 247)

Tilbake til Keiserens nye klær. Thoreaus verk har fått status som «et evangelium for naturelskere og alle som vil tilbake til et enklere liv”. Av en filosof hadde jeg forventet en mer analytisk, reflekterende og systematisk tilnærming til de temaene han tar opp. Men dessverre, Thoreaus tekst skaper lite undring og ettertanke hos meg. Ved å gå Thoreaus mange innfall og påstander nøyere etter i sømmene, kle av han mytestatusen, er det, etter min mening, ikke mye igjen av det omtalte evangeliet.

Å trille trening over dette klarer jeg ikke.

Jeg gjentar mitt ønske fra forrige runde. Dette går for fort for meg. Lesefristen for nåværende bok er i morgen 4.10., og så skal vi allerede i gang med forslag til ny bok.
Jeg ønsker meg en uke mellom lesefristen for en bok og til vi går i gang med nye forslag.
Hva synes dere andre?

Jeg liker oppsummeringen din, Ingunn! To the point, som det heter, og humoristisk. Kan ikke annet enn si – heldige deg som er ferdig. (Jeg har lest t.o.m. kapitlet Sent på høsten).

Hvorfor får jeg ikke taket på denne boken? Det er noe som heter «å skrive med autoritet». Det ligger vel i uttrykket hva det betyr, å skrive slik at leseren overbevises om at forfatteren vet hva han/hun skriver om.

Thoreau er, som du sier, full av selvmotsigelser og spark i øst og vest. Og plutselig kjente jeg at jeg ikke har tillit til Thoreau som forfatter. Det handler ikke om å være enig eller uenig med han, men en respekt for hans synspunkter. Thoreaus mange utfall vekker liten eller ingen undring og ettertanke hos meg. Isteden blir jeg stadig sittende med en litt uggen følelse; kan dette stemme. Satt på spissen, han irriterer meg mer enn jeg respekterer han.

Likevel, det finnes mange gode og overbevisende passasjer og skildringer, men dessverre, for meg overskygges de av det negative. Så langt.

Dette er bok nummer fire i Bukkene Bruse serien, som er basert på en kjent og kjær eventyrfortelling, som de fleste kjenner til. Jeg har ikke lest alle bøkene i Bukkene Bruse serien, og de kan fint leses som enkeltstående.

Ut på tur, aldri sur
Selv har jeg lest bare en bok tidligere fra denne serien, og det er Bukkene Bruse på Badeland, og må si at denne, Bukkene Bruse drar til Syden er mye morsommere. Ikke bare på grunn av at de bruker begrepet Syden, men også sitausjonene de havner i og enkelte kommentarer, er også artige. Jeg leste denne en dag jeg trengte noe lett og overkommelig, og det var ikke et dårlig valg.

I denne serien har Bukkene Bruse fått et nytt liv med nye eventyr. Denne gangen drar de til "Syden". De har tydeligvis bodd under en stein i det siste, siden de ikke har fått vite noe om coronaviruset. Nei da. Spøk til side ... Storebroren deres tar med de yngste på tur for å komme seg vekk og for å nyte late dager på stranden. Men ett problem oppstår da de blir hentet av noen på stranden, og fraktet til et annet enn hotell enn det første de fikk. Har det oppstått en misforståelse?

Kort lesestund
Dette er en veldig kort bok på under femti sider, så da blir det heller ikke så mye å anmelde, siden man ikke vil ødelegge moroa for andre. Syntes at Bukkene Bruse på Badeland var noe lunken og tørr, mens denne var mer sprudlende på mange måter. Både bukkene og handlingen føltes et hakk mer levende, humoren også. Likte heller ikke illustrasjonene så voldsom godt i Bukkene Bruse på Badeland med det første, men av en eller annen grunn liker jeg de bedre denne gang. De er ikke spesielt sjarmerende, fine eller vakre, men lekne og ekte. Det bare beviser at en barnebok trenger ikke bare å bestå av vakre illustrasjoner. Moursund sin stil er som sagt mer leken og ekte. Det er som det er og det passer til handlingen. Alle illustrasjoner trenger ikke å være vakre hele tiden, så lenge de samhandler med handlingen i en bok, og det gjør det her.

Det som er litt synd med barnebøker man synes er morsomme og underholdende, er at det går over så fort. Det føles nesten ut som det er over før man har startet. Så brukte tid på å se ekstra nøye på illustrasjonene, for at boka skulle vare litt lenger, og som sagt, kjenner man til det originale eventyret, og hvis man ikke tilhører målgruppen boka er rettet mot, blir det jo forutsigbart, men likevel hadde denne boka mye sjarm.

Les den gjerne hvis du trenger noe lett og underholdende. Selv er jeg ikke så nøye med målgrupper når jeg leser. Fremdeles foretrekker jeg originaleventyret, men er nok litt gammeldags av meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er Gomorra er godt mulig en ukjent bok. Det Uthevet tekstvar det i hvert fall for meg. Den sammenlignes med Jeg er Pilegrim. Den har jeg i det minste hørt om, men ikke lest. Så vet ikke om de er så like.

Plutselig ikke så alene lenger
Azi får seg litt av en overraskelse. Han får nemlig besøk! I flere år har han tilbrakt mye tid i et skjul som han delvis har laget selv. Der har han lært seg det meste om PC'er, Internett og hacking, med bare kaffe som selskap. For noen år siden hadde han en kamerat som delte denne teknologiske interessen, men han dro til Amerika for å oppfylle drømmene sine, og Azi ble alene igjen i London. Han mistet også sin mor da han selv var ganske ung mens han studerte, og han har vært vant til eget selskap i over lengre tid. Plutselig dukker det opp en dame i hans skjul som hevder han er blitt overvåket. De vil ha ham med på oppdrag, og for å fullføre oppdraget, kommer han til å bli fotfulgt og få instruksjoner underveis. Han vil også ende opp på mange forskjellige steder. Samtidig er det en hacker som ber ham om hjelp gjennom en pc. Hun tror at noen er ute etter henne på grunn av informasjon hun sitter på. Men Azi føler seg noe håpløs når det kommer til det sosiale, siden han ikke er vant til det, og kan de stole på hverandre, med tanke på at de er hackere, begge to?

Er ikke vant til å lese teknothrillere eller bøker i lignende sjanger tidligere, men dette var noe tynt. For har sett filmer fra samme området, som er mer detaljert og medrivende. Jeg likte Azi, som er noe usikker blant mennesker, men er erfaren når det kommer til PC'er, og det tekniske generelt. Han blir plutselig tvunget til å bli mer sosial, for å utføre diverse oppdrag av de som holder øye med ham, og han havner på forskjellige steder i verden på grunn av det. Han er ikke så veldig verdensvant, men blir på en måte tvunget til å bli det, både med og uten de som gir ham diverse instruksjoner han er nødt til å utføre, hvis ikke går det galt. Spørsmålet er. Stoler han på dem, og stoler de på ham? Stoler han nok på sine egne avgjørelser? Spennende temaer, og også delen om mørkenettet, eller dark web som det egentlig heter. Men er noe skuffet over at det er lite tekniske beskrivelser og oppskrifter, siden dette er en teknothriller. Noe av det blir diskutert og forklart, men alt i alt syntes jeg det var for lite, og ville vite mer. Ikke for å lære det selv, men synes det er interessant å lese og se dokumentarer om slike ting. Så det var veldig lite om hacking, mørkenettet, hvor ulovlige ting foregår og hvordan hackere kommuniserer sammen, synes jeg. Kunne gjerne ha tenkt meg å lese mer om det.

Godt utgangspunkt, men det blir noe langdrygt
Til tross for at jeg likte Azi hovedpersonen og Odi (ja,det er Odi, ikke Odin), en mann som møter ham av og til for å fortelle ham hva han skal gjøre, og som av og til dukker opp uanmeldt, så var resten av persongalleriet noe stereotypiske for denne sjangeren. Dette er en god bok, i hvert fall delvis. Den har en spennende begynnelse, sprøe oppgaver og noen sære karakterer, men synes ikke at boka fører til noe nytt i sjangeren. Synes også at, selv om boka er veldig kort, opplevdes den i noen punkter noe tung, spesielt på grunn av lite utvikling og fortgang. Den blir noe seig.

En god bok i utgangspunktet, men savnet mer teknologisnakk, og hadde kanskje likt boka bedre hvis det ble skrevet av noen andre, for det blir noe stivt over det hele.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lilli Bendriss er noen de fleste har sett på Tv. Hun har vært med i Fornemmelse for mord, hun er en av de faste i Åndenes Makt, og hun har også hatt sitt eget Tv-program.

Kommer ikke alltid av seg selv
Ofte tror man at overnaturlige evner er noe medfødt, eller noe som starter i ung alder, men Lilli Bendriss fikk ikke sin evne før hun var 42 år, og oppdaget det ved en tilfeldighet. Jeg ville ikke lese boka for å bli klarsynt eller trene meg opp til å ha et åpent sinn, for tror ikke på alt av det overanutrlige. Grunnen til at jeg ville lese boka, var fordi jeg synes mye innen det overnatrulige er fascinerende å lese og se dokumentarer om. Hvordan fungerer det, hva skjer i kroppen og hvordan opplever de det de som har evner vi andre ikke har. Hva er det de ser som vi ikke ser? Jeg ville også lese boka for jeg har sett Åndenes Makt siden begynnelsen. Synes det er et interessant og koselig Tv-program.

Ukjent medforfatter
Camillo Løken hadde jeg ikke hørt om tidligere. Han har skrevet bøker med Bendriss tidligere, og de har jobbet sammen i mange år, og vært forskjellige turneringer sammen. Begge to forteller hvordan de tok denne retningen av livet sitt, og at de har opplevd hets fra andre, og av og til støtte for livsstilen de har valgt å leve. De har et ønske om å hjelpe andre på den måten de kan, og lære folk å bli mer åpne til ting.

Bendriss og Løken bytter på å skrive i boka og det blir markert tydelig hvem som skriver hva. Det blir noe ujevnt i lengden, for hadde nok foretrukket at Bendriss hadde skrevet boka selv. Ikke bare på grunn av at hun er mer kjent, men synes at hun som person, og hennes liv var mer spennende å lese om generelt.

Som bokas undertittel sier, går hun og Løken gjennom syv trinn for å åpne sansene våre sakte, men sikkert, og hvordan prosessen fungerer i disse trinnene. Trinnene er delt opp i forskjellige kategorier. Underveis gir de tips til øvelser man kan bruke. Selv gjorde jeg ikke noen av øvelsene, så hvor effektiv boka er eller hvor lærerik den er, kan jeg ikke uttale meg om. Som sagt ville jeg lese boka på grunn av at det er fascinerende tema, og jeg ville bli bedre kjent med Bendriss. Få et lite innblikk i livet hennes Jeg hadde lest noen bøker av Lena Ranehag, som også har vært en av de faste i Åndenes Makt, og syntes det ville være spennende å lese en av Bendriss bøker også. Jeg er ikke åndelig av meg eller noe, så det var i alle fall ikke derfor jeg ville lese boka. Derfor prøvde jeg heller ikke noen av øvelsene. Jeg ville lese den på en nøktern måte. Bakerst i boka er det også med linker hvor man kan lese og lære mer om temaene som blir tatt opp i boka.

Hvor nyttig boka er, kan jeg som nevnt ikke på en måte si. Dette er en bok man bør erfare selv. Hva som virker, og om noen av disse øvelsene og temaene virker i det hele tatt, er heller ikke så viktig, da dette var interessant lesing. Av og til er det nok.

Fra min blogg: I Bokhylla