Bokelskere.no

Samfunnskritisk bok fra Lars Saabye Christensen,
det handler om ytringsfriheten, som er i ferd med å bli tatt fra oss.
Vi har visst "tankefrihet" (sa statsministeren), men ikke ytringsfrihet. Vi har derimot "ytringsansvar", der friheten til å krenke andres tanker ikke gjelder. Blir noen krenket, må vi lære oss å tie.
- Og lærer vi oss å tie, underkaster vi oss.
Tar du ytringsfriheten fra folk, så finnes det ikke lenger frihet. Det er ytringsfriheten vårt frie, demokratiske samfunn er bygget på.
Apropos "tyranniske herskere" ... - som vi visstnok har valgt selv, og derfor får vi visst bare det vi forjener.
Har vi herskere som lytter til oss, folket?
Eller lytter de bare til seg selv, og raver rundt i maktrus?
- Vi lever i merkelige tider, med trusler på alle kanter, og herskere som kanskje har tatt mer makt enn de - og vi - fortjener.
- Mange er redde, for mye koronafrykt og koronahysteri har spredd seg i samfunnet i det siste året, for et smittsomt virus som ikke er spesielt dødelig for friske mennesker.
Bruker herskerne koronafrykten som maktmiddel for å få folk til å underkaste seg?
Vokser det underkastelse eller opprør ut av frykten?
L.S.C. skriver et sted i boka si:
"Når som helst kan vi trå feil og falle. Det skal bare et skritt til. Når som helst kan vi si noe galt. Det skal bare et ord til. Det er bedre å tie enn å falle."
Har vi valg?
Hva velger vi?
Jeg bare spør ...
Til slutt vil jeg minne om hva Astrid Lindgren en gang har sagt:
“Nej, jag vill försöka att inte vara rädd /... / det är rädslan inför saker och ting som är den verkliga olyckan. Låt därför livet bära med sig vad det vill, och låt mig vara stark nog att ta emot vad det bjuder.”
(Ur Astrid Lindgrens dagbok nyårsafton 1957. Åren efter Sture Lindgrens död kände hon att hon måste vänja sig vid tanken på att leva ensam. Varje nyårsafton skrev hon om den kommande ensamheten som hon måste bli vän med. Citatet är publicerat i "Astrid Lindgren - en levnadsteckning" av Margareta Strömstedt.)

Felleslesing - «Musikk fra en blå brønn» ble lest og diskutert i vår egen lesesirkel i mars 2021. Du finner alle innleggene her. Interessant og opplysende!

Jeg er inne med min Samsung nå, - så det gjelder ikke alle. Tenkte det var kjekt å vite, - lykke til!

Da er "Kjærlighet i nødsfall" lagt til både listen og min ønskeliste. Flott å få inn yngre samtidsforfattere. Tusen takk for et spennende forslag!

Ikke alle, men de fleste bruker sosiale medier, også kalt some. Noen bruker det sjeldent, mens andre bruker det ofte og til det meste.

Alt mulig blir lagt ut, også barnebilder. Noe som det ofte er mye debatt om. Eksponering av barn. Barn som har null privatliv, som Poppy. Fordi hennes mor har en av landets mest leste blogger. Flotte Lotte drives av moren Lotte og hennes ektemann, Jens Wiig. Jens hadde en tenniskarriere en gang i tiden, men nå jobber han for fullt med bloggen sammen med Lotte.

De poster ofte bilde av Poppy på bloggen og Instagram. Som mange andre, glemmer de konsekvensene av det. For ingen vet hvem for sikkert følger en blogg og eventuelt hvorfor.

Foreldres store skrekk
Poppy rekker ikke å være hos farmor og farfar lenge før hun forsvinner, mens foreldrene er på spahotell. Hvem har tatt henne? Er det noen som kjenner dem personlig, eller er det en besatt fan? Eller er det noen som vil gi dem en lærepenge av en eller annen grunn?

Emer Murphy er egentlig sykemeldt, men mens hun er innom jobben en tur, blir hun kastet inn i en ny sak med makkeren Mons Tidemand. Er hun egentlig klar for det, med tanke på det hun har gjennomgått? Hun er også usikker på hva kollegaene hennes tenker om henne etter at hun ble sykmeldt. Samtidig har hun ikke mye tid til å tenke på akkurat det, siden forsvinningen til Poppy er kravstor, og de har liten tid. Folk må intervjues og ting undersøkes. Men hva skjer hvis Emer slutter å ta pillene hun egentlig skal ta?

Boka tar opp et moderne og aktuelt tema
Poppy er en aktuell og moderne krimbok. Den tar opp et skremmende tema. Likte bruken av diverse forumprat som involverer seg i familien Wiig, og også bruken av det mørke nettet. Det gjør det hele mer realistisk. Men fikk ikke helt troen på Emer Murphy og Mons Tidemand. Jeg blir ikke helt overbevist. Man får ikke noe forhold til dem, og man blir på en måte likegyldig.

Denne knæsjfargen med de creepy fingrene, var en bok jeg gjerne ville like, for den virket litt annerledes og spennende. Boka gir et inntrykk av hvordan man forestiller seg hvordan toppbloggere er. Det er lett å forestille seg livene deres som plettfrie, men de fleste av oss vet også at mye blir redigert og luket ut, før ting blir publisert. Glansbilder blir ofte lagt ut istedet for vanlige, hverdagslige dager. Så syntes Getz gjorde en fin jobb med den beskrivelsen. At det skjer mer bak kulissene enn det som er synlig. Men opplevde dessverre boka som noe langdryg og for forutsigbar. Jeg mistet interessen for saken underveis.

Fra min blogg: I Bokhylla

Et mesterverk!

Gleden

Den frostbrente gleden ved livet
søker deg ved vadestedene,
ved leirbålene, ved korsveiene,
alltid –
Selv i sorgens dager,
selv i motgangens bratte døgn
og våkenettenes martrende timer
søker gleden deg, kvidende
lik en trofast hund
som løp med blødende poter
gjennom rimfrosten
og svømte mellom isflakene
i strie elver
for å finne sin husbond.

Hans Børli

Smart. Å sjekke førsteutgaven burde jeg ha tenkt på selv. Sjampis altså, allerede i 1960.
Takk også for oppklaringen av hvordan og hvor denne garpe-genitivsformen oppsto. Dette var nytt for meg. Bra med viten fra flere hold.

Da savner jeg bare at korrekturleseren hadde gjort et grundigere arbeid; for rene korrekturfeil finnes.

Bigfoot, også kalt Sasquatch, blir ikke ofte nevnt i bøker, og det var morsomt å lese en slik bok, men var den uhyggelig?

Basert på en ganske kjent myte
Det er heller ingen avsløring at handlingen dreier seg om Bigfoot, siden det blir nevnt i baksideteksten. De fleste vet hva en Bigfoot er. Det er en amerikansk myte om en gorillalignende skapning som er større enn en vanlig gorilla, og som beveger seg som et menneske. Selvfølgelig er det ikke noe jeg tror på, men jeg synes at myter fra forskjellige land, alltid er et fascienrende tema. Det er underholdende.

The Spirit av Thomas page ble for første gang utgitt i 1977, og gitt ut på nytt i 2019, takket være Grady Hendrix. Jeg har ikke lest noe av Grady Hendrix før, men har merket meg at han er et populært navn i horrorsjangeren. Så ser ikke bort i fra at jeg kommer til å utforske forfatterskapet hans om ikke lenge. Sammen med en annen, gir han ut en serie som heter Paperbacks from Hell. Bøkene har ikke noe med hverandre å gjøre og er skrevet av forskjellige forfattere. Det er horrorbøker som ikke lenger er i trykk, men som Hendrix synes fortjener å se dagens lys igjen, og gir dem ut på nytt. Jeg visste ikke atThe Spirit var en del av Paperbacks from Hell før jeg fikk det i hus. Det var en tilfeldig bok jeg valgte til Halloween i fjor, men som jeg ikke skriver om før nå, for rakk ikke å skrive om alle bøkene jeg leste i fjor.

To menn på jakt etter Bigfoot
Forfatteren av The Spirit, Thomas Page var for meg et ukjent navn og har nok ikke vært så synlig i horrorsjangeren, for han har ikke gitt ut mange bøker. Denne er om to karer som er på jakt etter en ting, nemlig Bigfoot. De er ikke på jakt sammen og kjenner heller ikke til hverandre. De er også på jakt etter Bigfoott av ulike årsaker. Raymond Jason, er ute etter den på grunn av hevn, og John Moon, på grunn av en spirituell grunn. Kommer de til å møte hverandre underveis, og er utfordringen deres større enn først antatt? På veien etter denne berømte myten, møter de på folk som skal ha observert den og mange utfordringer.

Denne handlingen var både snodig og underlig, men ikke spesielt uhyggelig. Det var mest underholdende og komisk. Likte godt hvordan Page beskrev naturen og de kalde omgivelsene. Hvordan naturen skiftet med de forskjellige årstidene, men synes ikke at karakterene kom så godt frem. Man blir ikke så godt kjent med dem og det er noe vanskelig å se dem for seg. Fortellerstemmen ble også noe knusktørr underveis og lite fremdrift i handlingen. Kunne ha tenkt meg mer mystikk og uhygge med tanke på at denne boka er om en ganske kjent myte. Dette ble dessevverrre litt for slapt til horror å være ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Ja, jeg er enig, denne boken er mesterlig skrevet. Jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse Marit, en fortelling som drar deg inn i seg og lar deg leve med i Herdis’ og hennes omgivelsers verden. Jeg synes som deg det er vanskelig å sette ord på opplevelsene og støtter opp om dine. En god beskrivelse gir du. Merket meg uttrykket «realismens poesi», som svært dekkende.
Et godt valg og takk til alle for fine innlegg!

Mitt eneste lille skår i gleden er at min utgave (Bokklubben 1968) er skjemmet av korrekturfeil. Jeg lurer også på om Nedreaas brukte såkalt garpe-genitiv, Herdis sin mor (bergensk?), ikke Herdis’ mor, og skrev champagne med sj, (trodde sjampanje var en nyere fornorskning). Har det vært en språkvasker på ferde her? Har noen av dere gjort liknende observasjoner? Det virker kanskje smålig å henge seg opp i dette, men jeg klarer ikke la være. En klassiker som denne skulle være fri for skrivefeil.

Nå har jeg begynt på «Ved neste nymåne», som har stått i hyllene i «alle» år. Har tidligere kun lest «Av måneskinn gror det ingenting», som gjorde et rystende inntrykk.

Under lesingen kom jeg i tanker om Tove Ditlefsens Barndommens gate, en bok som absolutt også bør løftes frem. Medrivende og rørende av Nedreaas’ danske samtidige.

Her skriver Lars Saabye Christensen ganske finurlig om vårt samfunnsklima, og mange vil nok mene at han slett ikke er helt politisk korrekt;
det er sterk samfunnskritikk og politikk i denne teksten som handler om den tilfeldige nordmannen Gordon Mo,
og det handler om det vi har vært igjennom, ikke bare i det siste året, med koronapandemien, men mye av det som har skjedd i de siste årene, om det betente debattklimaet og ytringsfriheten,
både i Norge og i verden ellers.
Noen vil kanskje synes at boka er drepende kjedelig,
men her er det faktisk mange gullkorn mellom permene.
Mange samfunnstopper får seg noen sleivspark,
særlig i notene bakerst i boka, som f.eks. i denne om å hente hjem IS-kvinnen med to barn fra flyktningleiren Al-Hol i Syria,
note 13 om statsministeren:
"Statsministeren uttalte nemlig at hun fulgte sin moralske overbevisning, noe som måtte bety at de som var uenige med henne var umoralske. Hun snakket altså ikke om god eller dårlig politikk, men gode eller dårlige mennesker. Hvem kan leve med en slik etikett? Hvem kan samarbeide med noen som synes du er ond? Vi har altså forlatt den politiske samtalen, og taler i stedet i tunger. Dette er forøvrig helt i tråd med den amerikanske språkbruken. Vi snakker ikke lenger med hverandre, knapt nok til hverandre. Vi snakker derimot mye om hverandre, som regel stygt."

Og det gikk jo bra!!! Takk, takk, - gleder meg til å se det!

Flott! Og den er altså tilgjengelig?