Begynte på denne nå - er litt skeptisk, men føler det er en grei "gå-bok"
Når man har nådd en viss alder, kan man stort sett gjøre som man selv vil. Det er ingen som setter deg på plass, bortsett fra legen og barna dine.
"Navnet" mitt har på et eller annet tidspunkt falt ut av listen.
At Andreas Viestad er en dyktig kokk og matskribent, har jeg visst lenge. Her i huset har vi hatt glede av hans kokebøker i mange år. At han også er en habil forfatter, er nokså nytt for meg. Jeg har nylig lest En middag i Roma, Verdenshistorien i et måltid, en original og artig bok der Viestad med utgangspunkt i ingrediensene i sitt italienske restaurantmåltid forteller verdenshistorie.
I «Reisen til Cadillac» tar Viestad oss med gjennom Tyskland og Frankrike i sin elskede, amerikanske Cadillac DeVille Sedan fra 1969. Fra Kiel til Cadillac, helt sydvest i Frankrike (at Cadillac også er noe annet enn en bil, var totalt ukjent for meg). En modig reise for en sjåfør uerfaren med store biler, og med minimal teknisk innsikt.
Viestad er en god forteller, kunnskapsrik, belest og bereist, og i besittelse av en god porsjon befriende selvironi. Underveis reflekterer han over Europas kultur og historie. Den røde tråden er forbindelsene mellom Europa og Amerika - forskjeller, likheter og spenninger. Boken er fra 2008 og noen av de politiske betraktningene kan kjennes litt utdaterte, uten at det ødelegger helheten. Vi får morsomme opplysninger som at den erkeamerikanske hamburgeren opprinnelig stammer fra den tyske byen Hamburg, og at tekstilet denim opprinnelig var brukt i arbeidsklær i den sydfranske byen Nîmes ("fra Nîmes"). Derfra ble klær solgt til sjøfartsbyen Genova under navnet bleu de Gênes, senere bare jeans.
Viestad fører en glitrende penn. Cadillacen blir en kjent og kjær venn også for leseren, med alle sine nykker og skavanker, all sin verdighet, skjønnhet og styrke. Ett eksempel, fra ilandkjøringen i Kiel: «Bilen våkner langsom til liv. En dyp, surklende lyd strømmer opp fra et sted langt nede i motoren, ledsaget av en risting som sprer seg gjennom karosseriet. Tannhjul møter tannhjul. Metalldeler jeg ikke kjenner navnet på, får elektriske impulser fra batteriet. Bensin pumpes gjennom sprukne ledninger fram til de åtte stedene der små gnister skal sette i gang små eksplosjoner og få enda flere deler til å våkne fra sin dvale.»
At boken inneholder i overkant mye «bil» for meg, oppveies av alle viderverdighetene underveis, samtalene med svært ulike mennesker, observasjoner og refleksjoner, og ikke minst av språket. Unn deg en fin og interessant reise gjennom Europa!
Et tips er å følge reisen på google maps; det gjør den enda mer levende.
Rorgen, eller Halvard Borge som han egentlig heter, sitter inne for ørtende gang. Han er en helt vanlig fyr, men så roter det seg til. Noen ganger byr livet på problemer, noe Rorgen er mer eller mindre vant til. Han har blitt på en måte likegyldig til alt, i hvert fall nesten alt.
En dyp, indre reise til en innsatt
Han får beskjed av sin advokat, som ser ut til å være trøtt av jobben sin, om å skrive en fri forklaring som muligens skal fremføres senere. Dermed er hele boka skrevet som en slags indre monolog. Han beskriver litt om relasjoner, fortid, yrkesliv, kjærlighetsforhold og sønnen som han har et fjernt forhold til. Denne boka er som en slags veksling mellom indre monolog, fri forklaring og en slags roman til sin egen sønn i håp om at han skal forstå når blir eldre.
Korrektur av et sorgens kapittel er kanskje trist og alvorlig, men den byr også på en hel del morsomheter. Rorgen kan tross alt se humor i det meste fremdeles. Han skriver ting som det er og går ikke rundt grøten. Han har gitt opp forsøket og håpet om at andre skal lytte og forstå ham, og føler at alle sjanser er oppbrukt. Men likevel har han humor og pågangsmot, til tross for alt det vonde han har opplevd.
Tøft og brutalt språk
Riise Hauge skriver godt, mer enn godt. Språket er tøft, brutalt, humoristisk og nakent. Begynnelsen av romanen tar litt tid å sette seg inn i, for er mest vant til å lese bøker med skifting av perspektiv, mens her får man handlingen utført som monolog, men det er lett å finne rytmen i det. Til tider kan teksten bli noe masete, som om den banker inn i skallen på deg, og det er kanskje også meningen? Man blir litt sliten underveis og det er nok det Rorgen vil utrette. At man vil bli sliten, for til tider er han også sliten. Han prøver å smitte over utmattelsen og fortvilelsen han føler på oss som leser? I så fall fungerer det. Fordi stemmen hans er tydelig.
Til tider en slitsom leseopplevelse, men det er også poenget, og en bok som er helt klart verdt å få med seg.
Fra min blogg: I Bokhylla
De ligger vel på kanten av å være "dameromaner", - men så var det det språket da!
Ha, ha, - jeg må jo le av hvor forskjellig syn vi har på dette! Jeg har sett den, og syntes den var helt forferdelig! Jeg ble rent rasende over at det gikk an å endre og forvrenge en bok på den måten, - da var Hitchcocks gamle filmatisering noe heeelt annet! 😊
Jeg varslet omtrent det samme som Marit i januar. Men så lot jeg meg friste av «Allesjele» som jeg allerede hadde på leselisten, og dessverre måtte gi opp – og av bøkene om Herdis, som var en stor opplevelse. Lesesirkelen på sitt beste.
Lesesirkelen har gitt meg mye – inspirasjon og kunnskap, glede og ettertanke. Men nå har jeg altså, etter syv år, nådd et slags metningspunkt. Alt har sin tid, som det heter. Jeg ønsker nå å stå friere til å lese det jeg vil, når jeg vil. Hyllene står fulle av uleste bøker, og bøker jeg ønsker å lese på nytt. Mest eldre litteratur.
Jeg kommer fortsatt til å følge med fra sidelinjen, se hva dere leser og komme med kommentarer.
Tusen takk til alle og masse lykke til videre til dere!
Rart. Der lå sakene, og ble aldri brukt. Aldri sett på, unntatt når hun lette etter noe annet. De bare lå der og var en del av henne selv, av en tilværelse som var hennes egen. En tilværelse som hektet seg fast i en, selv om en var kommet forbi den.
Å dele rom med noen man er forelsket i, er vel ikke bare, bare ...
Det skjer med Benny. Han får Ken på besøk i noen dager i jula. Egentlig skulle Ken feire jul i "Syden" sammen med familien sn, og Bennys familie være med dem, men siden Benny ville ha en norsk jul, og Ken ikke ville på ferie med bare voksne, tilbringer Ken noen dager sammen med Benny og får bo inne på rommet hans. De er ganske forskjellige. Ken er litt eldre og veldig populær, mens Benny ikke er så synlig. Men de går godt overens og snakker om både enkle og dype ting.
Vanskelige følelser
Benny er for tiden lei seg, for hans gode nabo, Magda-Rose er kastet ut av sitt eget hjem og stuet inn på gamlehjem. Årsaken er Greta Greve som var sammen med hennes sønn, Samuel. Men nå som han er død og Magda-Rose begynner å bli gammel, har Greta Greve solgt huset hennes, og nye eier kommer for å overta. Noe Benny synes er dumt for han ser på Magda-Rose som sin egen bestemor. Men han besøker henne jevnlig på gamlehjemmet. Han synes hun er for sprek til å bo der. Sammen med Ken og noen andre, planlegger de hvordan de skal hjemsøke huset og få de nye naboene til å flytte, slik at Magda-Rose kan flytte hjem igjen. Men vil det bli overbevisende?
Dette er bok nummer to om Benny, men denne boka kan godt leses som frittstående. Boka består av både alvor, hunor og skremmerier. En god blanding av alt, og ikke minst, vennskap. Det er også fint å lese om de unge hjelpe de gamle når de selv ikke blir hørt. Tom Erik Fure tar også opp tema som usikkerhet, legning og akseptere seg selv på en fin måte uten å overdrive.
En fin balanse mellom mange forskjellige temaer
Synes boka hadde en fin balanse av spenning, humor og forelskelse. I mange ungdomsbøker tar forelskelse opp mye plass for det er et spennende tema for mange i den alderen å lese om, men det var fint å lese en ungdomsbok som ikke bruker forelskelse som lokkemiddel for å gjøre boka mer spennende. Det jevnes ut med andre ting, slik at handlingen får mer utvikling.
Spøkeri oppfinnelsene deres var mer humoristiske enn skremmende, men kanskje er det mer skremmende for alderen boka er rettet mot? Men likevel underholdende også for oss voksne. Selv om man som voksen leser ser veldig lett hvordan alt ender, ødela det ikke resten av underholdningen, for de fleste karakterene var morsomme og kreative å lese om. Likte måte de kommuniserte på og støttet hverandre på.
Fure har ikke gitt ut denne boka alene, men på laget har han hatt med seg Ingvild Th. Kristiansen som illustratør. Illustrasjonene er fargeløse og fine, men synes også at boka hadde vært like god uten.
Fra min blogg: I Bokhylla
Veldig interessant hvor forskjellig en bok kan oppleves ut i fra ståsted og forventning! Rebecca er en av mine toppfavoritter fra ungdomstiden som jeg leste om igjen for noen år siden, og da var jeg faktisk nesten like begeistret! Men så er jeg vel tålmodig og kunne identifisere meg hundre prosent med denne navnløse hovedpersonen;-) "Last night I dreamed I went to Manderley again" ... Sukk!
Jeg er ikke med i felleslese-gruppen, men må tillate meg å sende en stor takk for at dere nå har minnet meg på denne boken, - og en særlig takk til Marit Håverstad som var den som foreslo den. Jeg leste Bokklubbutgaven da den kom i 1968, og jeg husker at jeg syntes den var fin, men ikke at den var så fin, - det kan ha noe med alderen min å gjøre. Så nå skal jeg gå i gang med "Ved neste nymåne", - den sto ulest i bokhyllen!
Her strekker ikke terningen til for meg, - jeg har visst vært alt for sløsete med sekserne, så nå gir jeg denne syv, - hvis det var mulig!
For det første: Nedreaas går Undset en høy gang når det gjelder naturskildringer, - jeg kan ikke gjøre annet enn å bruke et forslitt uttrykk og si at de er fantastiske! Man blir sugd inn i Herdis' omgivelser, både ute og inne, - alle hennes iakttagelser og sanseinntrykk blir formidlet så man føler at man har opplevd dem selv.
Men det er jo ikke bare omgivelsene man blir sugd inn i, - man blir sugd inn i Herdis selv, kommer under huden på henne og opplever hvordan hun har det, - og det er ikke så greit! Denne fantasifulle, følsomme, introverte og betraktende lille piken og hennes reaksjoner skildres utrolig innsiktsfullt og gjenkjennelig.
Men det er slett ikke bare Herdis boken handler om, - den bakenforliggende handlingen som fortelles gjennom Herdis' opplevelser, er historien om foreldrenes skilsmisse og det sosiale miljøet hun vokste opp i under første verdenskrig i Bergen, - også det interessant og dyktig beskrevet.
Tre "ting" på en gang, - et Kinderegg! Mesterlig!
Er redselen for å gjøre feil så lammende at vi heller gjør ingenting? Å gjøre ingenting er snart den eneste måten å være på den sikre siden.
Det ene opprøret ville følge etter det andre, akkurat slik det også er i politikken, når måteholdet er lagt til side og fornuften er byttet ut med følelser.
Jeg liker stort sett svensk krim, men de få svenske krimbøkene jeg har lest så langt i år, har vært noe skuffende.
Nyeste bok i serien om Sam Berger og Molly Blom. Boka kan fint leses som frittstående. Har selv ikke lest noe av Arne Dahl, som egentlig heter Jan Arnald, tidligere, og syntes ikke at det gjorde noe. Man faller ikke ut av handlingen.
En etterforskers sambrudd
I boka Friheten er Sam Berger gjennom en krise, både i yrkeslivet og privat. Det er nesten som om alt henger i en tynn tråd. Den største påkjenningen er at gravide Molly Blom er sporløst forsvunnet. Han er redd for å aldri se henne og eventuelt deres barn igjen. Han har gjort alt for å finne henne, men hun gir ingen livstegn. En god venn av ham ser at han sliter, og foreslår en god psykiater som hun selv har gått til. Etter en del nøling, oppsøker han terapeuten Rita Ohlén.
Senere får han en uventet sak. Rita ber ham om å søke etter en savnet kvinne, før det er for sent, og tiden er knapp. Hvordan skal han klare å finne noen helt alene på så kort tid, så den savnede kvinnen ikke får en mørk skjebne? Og hva er Friheten?
For mye drama
Ved siden av horror, liker jeg godt krim og psykologiske thrillere, så lenge de er mørke og dystre. Denne er noe mørk og dyster, men samtidig ikke helt. Det er mye prat, mye frem og tilbake, både når det gjelder samtaler og handling, og man blir ikke helt engasjert i saken. Man blir godt kjent med karakterene, men likevel får man ikke så stor interesse for dem. Det blir litt for mye drama, istedet for å gi selve saken større plass. Men jeg hadde sansen for stor persongalleri og skifting av perspektiv. Synes det gjør en handling mer realistisk.
Det er egentlig ikke så mye mer å si om Friheten. For det første er det ingen stor bok, og for det andre er det noen vinklinger og hendelser man ikke kan drøfte, for å ikke avsløre noe for andre som har tenkt å lese boka. Kort oppsummert var dette en noe slapp krim. Må rose fin humor som kan være svart, men det er en bok man må være noe tålmodig med, for selve spenningen tok seg ikke opp før de siste hundre sidene. Lettlest krim, men noe uengasjerende.
Det hevdes at Berger og Molly blir Tv-serie.
Fra min blogg. I Bokhylla
Jeg oppfatter at Kristof utforsker spørsmål som: Hva bor i mennesket? Hvor langt er vi, selv barn, villige til å gå stilt overfor alternativene overlevelse eller undergang? Og hva gjør en slik ulevelig situasjon med oss? På denne måten kan boken minne om William Goldings Fluenes herre. I «Fluenes herre» kjemper en gjeng skolegutter forlatt på en øy, for livet. I «Tvillingenes dagbok» er det krigen (som fenomen) som utgjør trusselen mot barnas eksistens. Kristof rendyrker det tvillingene, og også bokens bipersoner, kan bruke til sin egen overlevelse. Og det blir stygt. Men selv da, de er mennesker og har bevart noe godt og omsorgsfullt i seg.
Nettopp kontrasten mellom det du beskriver som "et klinisk og konkret" språk og de ufattelige grusomhetene skaper en distanse som gjør lesingen ekstra sterk.
Tankevekkende, brutalt og faktisk også vakkert.
Når du står i dritt til halsen, er det smart å ikke henge med huet.
Som tidligere byråkrat visste Gordon Mo, i likhet med Platon før ham, at enhver regjeringsform vil gå under når den overdriver sitt grunnprinsipp. Byråkratiet vil for eksempel sprenge seg selv hvis man ikke begrenser antall byråkrater. Det samme gjelder mennesket. Hvis vi ikke begrenser oss går vi i oppløsning. Ens eget beste er ikke alltid det beste, hvis det ikke formuleres med måtehold.
Det finnes ingen hæppy ending, men det finnes øyeblikk av meningsløs lykke, og hvert av de øyeblikkene kan være det siste, så hvorfor ikke synge av full hals. La verden få vite. Og så la livet - eventuelt døden - slå deg til marken en annen dag.