Bokelskere.no

Å være barnevakt høres kanskje enkelt ut, men er det egentlig det?

Uskyldige barn?
Det synes nok ikke Barbara som er offer i boka. Hun er tyve år og får oppgave å sitte barnevakt for en gutt og en jente og holde huset i orde mens foreldrene deres er borte noen dager av ukjent grunn. I begynnelsen er hun barnevakt sammen med foreldrene, men så blir hun overlatt alt ansvaret for seg selv. I begynnelsen er barna greie. Men en dag våkner hun av at hun er fastbundet til senga uten mulighet til å rømme. Ikke nok med det. Barn fra nærområdet som barna hun passer leker fast med, kommer bort en tur de også. Til sammen er de fem, og de kaller seg Freedom Five.

Mens Barbara er fastbundet, bytter de på å gjøre oppgaver. De vasker hus og ordner mat slik at ingen utenfor skal fatte mistanke om at noe ikke er som det skal være når det gjelder huset til familien Adams. De mater henne og tar henne med til badet. Lager en liste over hva som er viktig å huske på i en ellers vanlig hverdag. Det verste med boka er at barna vet at det de gjør er galt, men likevel velger de å holde Barbara fanget. Barna som bor der vet hvilken dag foreldrene deres kommer hjem. De er noe bekymret for hva som skal skje da hvis de blir avslørt for hva de har gjort, men samtidig ikke. Barbara er fastbundet i en seng og av og til i en stol, for at hun skal få blodomløpet i gang, må hun ikke være i bare en stilling som fange. Jo lenger hun er fastbundet, blir noen i gruppa fristet til å dra leken litt lenger, og se hva de kan gjøre med henne. Det trenger ikke å nevnes her, da noen av situasjonene er provoserende, noe som boka er meningen å være. Man vil jo heller ikke avsløre noe.

Boka kan kanskje minne noe om historien til Sylvia Likens som også blir torturert av andre barn, men boka og den historien har ikke noe med hverandre å gjøre. Det er i hvert fall ikke bekreftet. The Girl Next Door av Jack Ketchum er derimot inspirert av Sylvia Likens historien. Boka hans er ikke faktabasert, men heller løselig inspirert av historien.

Creepy barn på mange måter
I bøker er man vant til voksne som gjør kriminelle ting, men sjeldent om barn. Men det finnes mange kriminelle barn fra virkeligheten som har blitt svært kjent, og det er creepy når barn tester grenser i så ung alder. I boka er, noen små og noen større, bevisste på at det de gjør er galt, men likevel fortsetter de denne "leken" og en av dem hevder at "alle" i Freedom Five har vært gjennom denne leken selv, men er det egentlig sant? Og hva skjer når foreldrene kommer tilbake? Vil de løslate Barbara i god tid før de kommer hjem uten at hun sier noe om det, eller kommer alt til å bli avslørt? Boka har mange uhyggelige aspekter som man blir svært nysgjerrig på, derfor blir boka også veldig intens. Det er en kort bok på bare 277, men den har mye innhold og en god del psykologi. Så det er ikke en typisk horror om det overnaturlige denne gang, men om hva noen mennesker er i stand til å gjøre.

Let's Go Play at the Adams' er ingen bok å kose seg med, men en bok som gir en god skildring på både håp og håpløshet. Man prøver å håpe sammen med Barbara om at hun blir satt fri, men samtidig føler man den håpløsheten hun føler. Selv om de er bare barn og hun eldre og større enn de andre, er hun likevel maktesløs. Synes Johnson lager gode perspektiv fra begge sider, fra Barbara og barnas perspektiv.

Hva som skjer med Barbara og ungene skal jeg selvfølgelig ikke si. Men hvis du har tenkt å lese denne, vær forberedt at denne boka er svært mørk, utfordrende og alt annet enn oppløftende. Ikke alle liker å lese denne type bøker, men synes også det er viktig å lese bøker som provoserer.

Jeg fikk mulighet til å lese denne boka takket være Paperbacks from Hell og Grady Hendrix. Sammen med en annen fyr, har Grady Hendrix laget et prosjekt å utgi horrorbøker som ikke lenger er i trykk, få se dagens lys og skaffe disse gamle bøkene flere nye lesere. Synes det er et fint prosjekt, for har ofte likt gammeldags horror bedre enn dagens horrorbøker. Grady Hendrix er selv horrorforfatter. Har ikke lest noe av ham ennå for bøkene hans har ikke fristet så voldsomt, men en dag skal jeg likevel sjekke ut forfatterskapet hans også, for jeg respekterer dette prosjektet han har satt i gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tittelen Satisfaction er inspirert av låta med nesten samme navn av Rolling Stones: (I Can't Get No) Satisfaction, siden låta nevnes en del ganger i ulike sammenheng i romanen.

Satisfaction er nok ikke en bok jeg vanligvis ville ha valgt hvis jeg skulle ha valgt en roman. Men fordelen med å være bokblogger, er at man får mulighet til å lese bøker man ikke alltid ville ha valgt fra øverste hylle. Noen ganger overrasker man seg selv å like bøker man kanskje ikke trodde man ville like på forhånd.

Dette er en sånn type bok. Det er ikke noe av det beste jeg har lest, og det er heller ikke en bok som setter dype spor, men den vekker en slags nysgjerrighet som gjør at man leser videre.

Tre menn med forskjellige problemer
Den er om tre ulike menn. Mennene heter Wilhelm, Lukas og Christian. Vi følger dem fra 1960 - tallet og noen år inn i 2000-tallet. Det skiftes ofte perspektiv, noe jeg foretrekker i en roman for det gjør handlingen mer ekte. De har forskjellige bakgrunn, men bakgrunnen deres er ikke så ulike som man skulle tro, for det de alle tre har til felles er et anstrengt forhold til fedrene deres. På hvilken måte vil jeg ikke nevne her, da det kan være avslørende. Man får et godt innblikk i disse hovedkarakterene som gutter og senere som menn. De møter vanskelige valg og utfordringer i løpet av livet. De har egne måter å takle ting på. Snakker menn om følelser, eller bygger de mur rundt seg selv og svelger nøkkelen? Kommuniserer de i det hele tatt? Er det bare kvinner som snakker sammen om alt og ingenting? Boka er et interessant tema om mennenes perspektiv og deres oppvekst. Hvordan de blir den de er. Er det mulig å beholde vennskap i voksen alder, eller blir det for famlende?

Noe tungtrødd, men stort sett interessant
Det er relativt en kort bok på under 300 sider og virker lettlest, men opplevde i enkelte deler av boka at handlingen sto noe stille og ble litt gjentagende. Man måtte slite seg videre til man kom til enklere lesepunkt. Ikke alt i boka engasjerte. Selv fortrakk jeg å lese om mennene i ung alder istedet som voksne. De hadde noen spennende partier som voksne også, men kjente motivasjonen dalte mer enn da man leste om karakterene som unge. Syntes at problemene deres og familierlasjonene var mer fascinerende.

Satisfaction er kanskje ikke en bok for alle. Det er en fin og realisisk roman om menn i vanskelige stunder som oppstår i livet. Men den vil kanskje engasjere mannlige lesere menn enda mer, og muligens skape en diskusjon sammen om boka. En god bok med gode karakterbeskrivelser og hendelser, men temaet ble kanskje noe ensformig i lengden for min del. Til tross for det, er boka absolutt verdt å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla

Superkondis gir deg treningsglede og den er effektiv - enkel å følge også. Og resultater gir den! Mer om denne i Reading Randi

Det er alltid moro å lese bøker av debutanter. Det er ekstra spennende, for man vet aldri hva man får.

Lang lang rekke er en krimbok som ble publisert i fjor og den er selvpublisert. Noe som er modig. Man må ha stor dose selvtillit og lidenskap for å gjennomføre noe slikt, og det er beundringsverdig. Det ser kanskje lett ut å gi ut en bok, men tviler på at det er det, og derfor er det kjekt med selvpublisering. Hvis det er noe man virkelig brenner for.

Innestengt sinne som må ut
Handlingen i denne krimboka er om hevn og den er noe sadistisk for å advare om det, hvis noen ikke er fan av det. Men absolutt en bok for de som tåler det. Selv har jeg ikke noe i mot det. Utfordrende bøker er bare et pluss. Lang lang rekke er om Carl Fredrik som er tørst etter hevn etter å ha vært en insatt i mange år. Han ønsker å ta hevn over nettverket som har tatt fra ham hans elskede for godt. Han har sin egen måte å finne dem og operere på, og det viser seg at nettverket han ønsker å ta hevn på, er større enn han kanksje først trodde. Han er heller ikke alene om å ta hevn på de samme folka. Hvem og hvorfor, og vil deres vei møtes? Blir det muligens et lite samarbeid?

Begynnelsen for min del var noe treg og utfordrende. Det tok litt tid å komme seg inn i det, og leve seg inn i handlingen, for var usikker på om det var en bok for meg. Men lesingen og handlingen gikk lettere jo mer jeg leste, og etter hvert gikk lesingen av seg selv. Kapitlene er korte, det er ofte skifiting av perspektiv som jeg liker, og handlingen inneholder også en god del reising. Spesielt godt likte jeg delen om Danmark. Da begynte handlingen virkelig å ta seg opp og man får et annet innblikk i karakterene. De blir mer levende.

Fleksible karakterer
Boka tar også opp en del aktuelle temaer som maktkamp, klasseskille og og en hel del annet, men det kan ikke nevnes da noe av handlingen kan bli avslørt. Man blir godt kjent med de fleste karaktererne på godt og vondt, men synes ikke alle relasjonene er like troverdige. Noen blir godt kjent litt vel fort. Men likte godt at karakterene ikke befant seg på samme sted hele tiden. Det gjorde handlingen mer realistisk. Fikk også sansen for aggresjonen til Carl Fredrik han følte de gangene han virkelig fikk velte seg inn i rollen sin.

Ble ikke helt forelsket i Lang lang rekke. Likte voldeligheten og hungeren etter hevn, men som nevnt slet jeg litt i begynnelsen med å holde på interessen og vil påpeke at slutten kanskje var noe svak og hastverkaktig? Men bortsett fra det, er det en stødig og godt levert krimroman på første forsøk!

Fra min blogg: I Bokhylla

Richard Osman var kanskje ikke et kjent navn tidligere hvis man ikke har sett på BBC. Men vi som har sett på BBC og Pointless,vet godt hvem han er. Det er et quizshow hvor han gir ut poeng til deltagerne og litt sarkasme i samme slengen. Han har ikke uhøflig form for sarakasme, men heller smart sarkasme. Han han sin sjarm.

Nybegynnerflaks?
Han har også klart noe kanskje mange drømmer om. Å skrive en debutbok som får mye oppmerksomhet og noen som kjøper filmrettighetene til den, og ikke av hvem som helst, men av Steven Spielberg. Det skjedde med Torsdagsmordklubben, hvis ryktene er sanne, og det hjelper kanskje å være kjent fra før av? Hvem vet? Uansett så fortjener han det siden han virker å være en artig og jordnær fyr.

Torsdagsmordklubben er første bok i en serie. Tror det er planlagt at det skal være fire bøker i serien, men er ikke helt sikker, og dette ga mersmak. Selve saken er ikke så veldig spennende, men karakterene er det, og liker vittigheten. Har alltid likt britisk humor bedre enn norsk humor. Britisk humor er mer rett på sak og norsk humor er noe barnslig?

I denne boka møter man pensjonister med ulike yrkesbakgrunn, som møtes hver torsdag for å drøfte uløste mordmysterier. En fin måte å være sosial på og true crime er jo i vinden for tiden, og har vært det lenge. Det er noe de fleste er interesserte i. Det er jo spennende, så skjønner dem godt, og det er også viktig for å eldre mennesker å være sosiale. Man blir jo ikke sosial på samme måte som før når man er i vanlig arbeidsliv. De befinner seg i landsbyen Kent, England, som er et rolig sted. Men det blir ikke like rolig særlig lenge da et mord skjer i nærmområdet, og man får en følelse av at disse pensjonistene ikke klarer å holde seg unna drapsmysteriet ...

Koselig hverdagskrim
Torsdagsmordklubben er merket som roman, men synes heller det er krim, selv om det ikke er en typisk, ren krim. Hvis man ser etter en hardbarket og rå krimbok, er nok ikke dette den rette boka å velge. Dette er en karakterdrevet krimbok med fokus på det hverdagslige og relasjoner. Stemningen og settingen kan minne noe om Tv-serien Midsomer Murders, som jeg jeg så på helt til de byttet hovedperson, og da ble det ikke helt det samme. Men likte Tv-serien godt inntil det skjedde. Boka har litt av samme stemningen som da Tv-serien var på topp. Noen ganger trenger man hverdagslig krim, og synes Osman beskriver hverdagslig krim på en ypperlig måte. Det trenger ikke å skje noe hele tiden, og noen ganger er karakterer mer interessante å lese om enn selve krimsaken, og han balanserer krimsaken(e) og karakterene på en god måte.

Dette er en bok på 430 sider og det er noen partier som ikke er like interessante å lese om, og ikke alt i boka engasjerer, men det meste. Selv om noen deler i boka er noe tungt å komme seg gjennom, vil man likevel vite hva som skjer videre. Det er en bok man må være noe tålmodig med, og det er verdt det, for likte det meste av boka, bortsett fra slutten som var som forventet og ikke helt det store. Likevel har jeg lyst til å lese resten av serien. Hadde heller ikke hatt noe i mot å være medlem av denne klubben!

Fra min blogg: I Bokhylla

Nå har jeg fullført alle fire bindene, - igjen! Og det har vært en stor opplevelse, - større enn forventet, redd som jeg var for at den skulle ha tapt seg! Og det hadde den slett ikke, med stigende alder setter jeg vel enda større pris på skildringen av et helt livsløp og hvordan familiemedlemmers personligheter og valg får konsekvenser i generasjoner, - Elstad lar alt henge sammen.
Hun hadde også stor kunnskap om livet blant bondebefolkningen på 1800-tallet, og denne kunnskapen er en viktig side ved bøkene, der skikk og bruk, arbeidsoppgaver og gårdsdrift skildres omhyggelig, - det blir nesten en lærebok i etnologi. Veldig viktig er også hennes bevisste fokusering på kvinnenes liv og muligheter i Norge for to hundre år siden, - anbefales sterkt til yngre lesere, - og kjærlighet og masse følelser inneholder den også 😉

Dette var barneboka for våren jeg hadde aller mest lyst til å lese, men det endte opp i skuffelse. Hadde heller ingen forventninger, så det var heller ikke det som ødela for meg. Det manglet bare den store mystikken som coveret byr på.

Er klassekamerater det samme som venner?
Slottet er om klassekamerater som blir holdt utenfor. Tommy har bursdag og det skal virkelig feires. Faren hans er eier av Slottet som er et luksushotell. Det kan leies til bursdag og andre anledninger. Tommy har invitert alle i klassen til grilling og bading, bortsett fra Tor og hans to venner. De får se hva de går glipp av på Internett. Klassen har en nettside hvor de kan dele ting med hverandre. Som hevn sniker de seg inn på området om natta, for å ta en dukkert, filme det og dele det på klassens internettside for å ta igjen. Men det er dumt, for samme natt skal det ha vært kunsttyver på samme eiendom som dem. Mens Tor filmer vennene hans som bader, får han øye på ei jente gjennom et vindu. Hvem er hun? Er hun et spøkelse? Er det en jente som holder til der eller gjemmer seg? Av en eller annen grunn klarer ikke Tor å slutte og tenke på jenta. Han bestemmer seg for å undersøke hvem hun er, og sniker seg ut en natt alene ...

Dette er en kort bok på bare 152 sidrer. Den er lettlest og den beskriver fint om vennskap og det å holde sammen. Forfatteren beskriver også godt hvordan Tor føler seg hjemme med foreldre som plutselig har blitt kranglete i det siste. Hjemmetilværelsen er ikke lenger det samme som før. Han er en ung fyr som har mange tunge bør. Samtidig blir han og hans nærmeste venner holdt utenfor de andre klassekameratene, noe som er ufjortjent. Men det er vel en del av oppveksten for alle. Noen er de populære, noen blir holdt utenfor, og andre har ingen tilhørighet og havner mellom grupperingene. Lirhus beskriver relasjonene veldig realistisk.

Siden boka er så kort, er det begrenset hvor godt man blir kjent med karakterene. Man blir så vidt kjent med hovedpersonene, men ikke karaktere som har en litt mindre rolle. Man kommer ikke helt under huden. Man vet hvem man skal heie på og ikke, men samtidig får man ikke helt connection med alle, bare noen få.

Mysteriet blir dessverre fraværende
Grunnen til at boka ikke falt helt i smak, var ikke på grunn av at målgruppen boka var beregnet for unge lesere. Jeg bryr meg ikke noe om målgrupper når det gjelder bøker. Det ble for mange gjentagelser og overforklaringer, og synes ikke det var nødvendig med alle disse overforklaringene for målgruppa boka er beregnet for, heller. Det dreper mye av mystikken som kunne ha vært der, derfor blir også stemningen noe dalende.

Spesielt en ting var noe småirriterende og det er noe Tor blir øyevitne til, og den scenen blir gjentatt veldig ofte underveis. Hvilken scene det var kan jeg ikke nevne siden det avslører en del av handlingen, og man vil ikke avsløre noe. Så språket kunne ha vært bedre. Selv om jeg ikke ble noen fan av boka, vil helt sikkert andre like den. Det var bare ikke en bok for meg denne gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Du skal ha en stjerne for at du fullfører en 400-siders bok du gir terningkast 1! :-))))

Hvordan vil mennesket bli sett på i en fjern fremtid når vi som rase er forsvunnet? Hvordan vil en annen sivilisasjon vurdere og bedømme vår atferd og vår måte å leve på?

I «Legenden om mennesket» sitter hundene, de som har tatt over jorden, rundt ilden og forteller familiehistorier om disse skapningene som muligens levde på jorden for lenge, lenge siden. Hva er Mennesket? spør valpene. Hva er krig? Men noe sikkert svar kan ingen gi. Til tross for visse antakelser og teorier, menneskene kan ha vært mytologisk vesener og historiene rett og slett eventyr. Hundene vet ikke. Vi får ikke vite når disse historiene blir fortalt, ikke annet enn at de har blitt fortalt gjennom århundrer - eller er det årtusener.

Boken er bygd opp som åtte historier. I forkant av hver får vi en kort innledning, «Bemerkninger om første historie» osv. Disse bemerkningene gir uttrykk for hunde-fortellerens (eller er det robotens?) syn på historien som følger, og er interessante. Vi får ingen tidsangivelse for når historiene skal ha funnet sted. Et hint kan være at i en av dem er vi tilstede ved en gravferd i 2117. Vi er omkring den tiden da hundene mener menneskerasen ble hjemsøk av en katastrofe. Mennesket og hunden, menneskets beste venn, har holdt følge over en lang epoke; på et tidspunkt byttes rollene.

På den tiden historiene finner sted, har tenkende og snakkende roboter overtatt slavenes og tjenernes roller, televiseren gjør at folk kan møtes, ansikt til ansikt, selv om de befinner seg milevidt fra hverandre, utforskingen og befolkningen av verdensrommet er i full gang. I dag har vi roboter og såkalt kunstig intelligens, facetime og teams og liknende. Ukjent da Clifford D. Simak skrev «City» (originaltittelen) i 1952. Noen av fremtidsbekrivelsene har altså slått til, andre virker aparte, men hvem vet ... Litt artig er det at hundene har tradisjonelle hundenavn som Raggen, Lurven, Rusken, Trofast og Passopp. Det bidrar til bokens tidløshet.

Fremtidsbeskrivelsene er fantasifulle og morsomme i seg selv, men de er ikke poenget. Hensikten med dem er å skape et rammeverk for det jeg oppfatter som bokens hovedbudskap; en refleksjon over mennesket. De gir en nødvendig distanse for vurderinger av vår væremåte og vårt levesett. De inspirerer til tanker om tid og rom og ulike livsformer. Om hvordan vi kan være så sikre på at vår rase er den overlegne, vår verden den eneste.

Et par eksempler til ettertanke og inspirasjon:
«Hvor lenge har De tenkt å holde dette gående? spurte Miss Stanley, og hun bet ordene hissig av. (…) Han forsøkte å gjøre stemmen kjølig og rolig. «Så lenge det er nødvendig,» sa han. «Og så lenge det finnes håp.» «De vil altså fortsette å dømme dem til døden», sa hun (…) «Vi kan ikke tillate oss å være sentimentale, Miss Stanley,» sa Fowler og forsøkte å skjule sitt sinne. (…) Hvis vi klarer det til slutt, er prisen lav, selv om noen få mann dør. Mennesket har til alle tider kastet bort livet sitt på tåpelige ting, av tåpelige grunner. Hvorfor skulle vi da nøle med å la noen dø for en så stor sak som dette?» (side 98)

«Mennesket var engasjert i en vill kamp for makt og kunnskap, men intet sted blir det antydet hva han hadde tenkt å bruke det til, hvis han først oppnådde det.» (side 108)

«Vi lever i samme sekund hele tiden. Vi beveger oss fremover inni den sekund-parentesen, den bitte lille tidsenheten som vår spesielle verden har fått tildelt.» (side 186)

Simak skriver godt. Her er vakre og surrealistiske naturskildringer og rørende møter mellom dyr, roboter og mennesker. Simak har selv uttalt at boken er skrevet som en protest mot massemord og krig, og også som en higen etter en bedre verden.

Jeg er overrasket over at boken, som regnes som et hovedverk innenfor science fiction, har under tyve «følgere» her på bokelskere (er det sjangerbetegnelsen som skremmer?). Den norske oversettelsen fra 1968 ligger ikke engang i bokbasen. Dette er en bok som har tålt tidens tann og absolutt er relevant for oss i dag.

Jeg har solgt en del bøker gjennom Bookis den siste måneden og har registrert at leveringstiden har blitt lengre og lengre (som selger får jeg mail om når boken er levert). Et nylig nettkjøp fra zalando.com forteller meg i dag at leveringstiden fra dem blir ekstra lang pga det store presset på "postvesenet". Det kan være en grunn. Vi er mange som handler på nett nå, og "posten" har vel neppe alle de ressursene de trenger.

Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg. Jeg avskyr ikke sjangeren. Det er bare at det tar lang tid før man kommer over de virkelige gode romanene.

Når man blir en mindre i familien
Lyst mørke er ikke en av de gode romanene, men den er stødig og tar for seg et alvorlig og aktuelt tema. Nemlig om barn som mister en foreldrer på grunn av alorlig sykdom. Vi blir kjent med tolvåringen i boka som mister sin pappa. Faren dør bare 34 år gammel. Sammen med søsteren Siri og deres mor, har de alle vært vitne til hvordan han svekkes i sykdomsprosessen. Etter hans død må de venne seg til livet uten ham. De takler sorgen på deres egen måte og tolvåringens mor foreslår å gå til psykolog hvor de kan snakke om sorgen, og eventuelt få tips til hvordan de skal takle det sammen. Men vil hovedkarakteren gå med på det? Hovedhandlingen foregår i 1986, men man hopper litt tilbake i tid når man får vite om farens tidligere jobber, og diverse minner om ham.

Boka er på 300 sider. Den føles større ut enn det den er. Kapitlene er veldig korte og lettleste. Har man vært et 80-talls barn selv, er det mye å kjenne seg igjen i, både når det gjelder musikk, filmer, videosjappe og diverse andre ting. Forfatteren er god på å beskrive ting sett fra en tolvårings perspektiv, både når det gjelder sorg og det å prøve og fungere igjen i vanlig hverdag. Ut i fra bokomslaget kan det virke som om dette er en ungdomsroman, men det er en roman for voksne. Man får lære om familien, deres familiebånd og utfordringen deres gjennom tolvåringens øyne. Man kan nesten føle tungsinnet og håpløsheten. Vil de fungere på egenhånd og sammen noen gang igjen uten at tomrommet føles altfor stort? Blir det virkelig lettere med tiden?

Ikke så veldig glad i fortellerstemmen
Har sett at mange har likt Lyst mørke veldig godt. Noe som er forståelig. Jeg likte den jeg også, men kanskje ikke så godt som en del andre. Fotballdelen i boka interesserte meg ikke. Fotball på film og i bøker har aldri engasjert. Synes også at jeg kanskje likte handlingen bedre enn fortellerstemmen, for underveis i boka blir fortellerstemmen noe tung og monoton. Man faller litt av innimellom.

Men for all del. Selv om ikke alle partiene var treffende eller like engajserende å lese om, var dette en fin og realistisk roman som er verdt å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ferdig med denne nå - enig med deg, gir den terninkast 5 jeg også. En vakker, vemodig historie - fin og logisk slutt.

Posthesten? Ser mange skryter av rask levering fra Bookis. For tolv dager siden bestilte jeg min første bok gjennom denne tjenesten, og fikk samme dag bekreftet at boken var sendt fra selger. Så langt, så vel. Men siden har dagene gått inntil jeg i går kveld fikk beskjed om at boken skulle være i min postkasse 24.4.21 før kl. 07.00 (dvs. med Aftenposten,). Altså for femten - tyve minutter siden. Men i dag er Aftenposten forsinket, og ingen bok er i postkassen ….

Tolv dager (forhåpentligvis) fra Bodø til Ski – dette hadde gått fortere med hest og vogn i middelalderen.

Er det jeg som har vært ekstra uheldig?

En god stund siden jeg leste denne og ser Under samme sol har fått noen høye terningkast, men selv kom jeg meg ikke inn i fanklubben.

Innimellom alt det mørke man leser, trenger man av og til noen romaner. Romaner kan være ganske mørke de også. Denne er slett ikke lystbetont. Den tar for seg alvorlige temaer og et komplisert mor og datter forhold.

Mye under overflaten hos de fleste karakterene
Som nevnt er denne romanen om et anstrengt mor og datter forhold. Sånn har April hele tiden følt det. Hun er datteren til Rebecca, som nærmest bryr seg mer om jobben enn datteren, men stemmer det, egentlig? Hun jobber i FN. Denne gang prøver hun å påvirke en oberst i Kongo til å ta et bedre valg, men vil hun lykkes? April er journalist og er i ferd med å miste jobben. Den verdensberømte forfatteren, Alvaro Aingeru er sky, og selv om han fyller snart seksti år, har han ikke stilt opp til et eneste intervju. Han sliter med skrivesperre og tror kanskje den eneste måten å løse det på, er å møte noen fra fortiden, nemlig Rebecca. Men hvorfor? Aiengeru er Aprils favorittforfatter. Hun bruker ofte hans forfatterskap som hjelp i hverdagen. Hun søker tillatelse av arbeidsgiver og kanskje forfatter, men hvorfor skulle hun klare det hvis ingen andre før henne, har klart det? Mens Aingeru har skrivesperre, sliter han med fortiden. Hans kjære søster, som han var fortrolig med, døde. Hun døde i en ulykke, og han gir seg selv fremdeles skylden for det. Vil han noen gang komme seg videre og skrive igjen, og har disse tre karakterene noe til felles?

Ikke alle aspektene i romanen engasjerer
Jeg syntes ikke hele romanen var dårlig eller uengasjerende, men tror jeg ville ha likt den bedre uten Rebecca og April, men da hadde vel poenget med boka ha vært borte. Jeg likte best å lese om forfatteren. Både om hans nåtid og fortid. Synes alltid det er noe mystisk med forfattere. Det er spennende å se filmer med forfattere i hovedrollen. Det samme i bøker.

Mange av delene i boka som skulle være overraskende, ble for min del for åpenbare. Det er nok bare jeg som har sett for mange såpeserier både for ungdom og voksne, og da blir man god til å gjette hva som kommer til å skje videre. Synes heller ikke det er galt å se såpeserier. Det er noe jeg har gjort ofte.

Det jeg likte minst med Under samme sol var Aprils syn på forholdet til moren og deres forsøk i å prate om det. Det blir noe gjentagende og monotont over det. Man blir lei. Istedet for spenning, ble det noe masete og man føler ikke helt symapti for noen av dem dem, for man blir ikke godt nok kjent med alle karakterene.

Under samme sol kunne ha vært en god roman, og er det for noen, men det var ikke helt min type bok. Den engasjerte ikke helt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Stephen King er 73 år, men ligger ikke på latsiden. Han er omtrent like produktiv som før. I mars kom han ut med Later, og han kommer med enda en bok i august.

Later tilhører serien Hard Case Crime. Det er ingen kronologisk krimserie. Det er krimbøker som består av forskjellige forfattere og hensikten med disse utgivelsene, er at kaperne prøver å gjenskape krimsjangeren som den var rundt 1940 og 50-tallet. Den harde og brutale stilen. King har bidratt med to bøker i denne "serien" tidligere og det er The Colorado Kid og Joyland. Har ikke lest The Colorado Kid, men Joyland. Fikk ikke helt sansen for Joyland. King har skrevet bedre. Det beviser han med Later.

En gave eller en forbannelse?
Tittelen er kanskje noe uvanlig, men den har en viss betydning og King leker seg litt med ordet underveis i boka. Han har ikke mistet humoren med årene. Mange vil nok forbinde denne boka med The Sixth Sense, siden hovedpersonen er om en gutt som kan se og kommunisere med de døde. King nevner til og med filmen i boka, men siden han er kreativ, så er filmen og boka temmelig ulike. Jamie er 22 år da han forteller om hendelser fra da han var yngre, om oppveksten. Han vokste opp sammen med moren sin som er litteraturagent, og i noen år var hun sammen med politikvinnen Liz Dutton.

På grunn av noen dårlige avgjørelser innen den økonomiske verdenen, sliter Jamies mor med penger og for å få verden til å gå rundt, men de klarer seg. Moren til Jamie liker ikke helt tanken på at han kan se og kommunisere med de døde, og han lover henne å ikke fortelle om det til andre. Moren hans forteller det delvis til Liz, som ikke virker å tro 100 % på det. Men en dag tar hun ham med på politioppdrag. En bombemann er død, og det går et rykte om at han har gjemt unna en siste bombe, som kan være hvor som helst. Hun vil berge liv og hun tar ham med i håp at han får kontakt med denne bombemannen. I følge Jamie, blir spøkelsene svakere med tiden og forsvinner helt omtrent en uke etter deres død. Men med bombemannen virker det å være annerledes. Han blir sterkere med tiden og han virker å vite hvor Jamie befinner seg, og forfølger ham. Blir Jamie kvitt dette spøkelset? Ting blir ikke bedre da Liz uventet dukker opp og vil ha ham med et sted, men hvor? Moren hans blir neppe glad hvis hun finner det ut, siden det er slutt med henne og Liz.

En liten bok med mange aspekter
Dette kan virke som hele boka siden det er en tynn flis på 264 sider, men boka har flere aspekter og flere i persongalleriet enn det jeg nevner. Boka kan være noe tørr i begynnelsen. Grunnen for min del er at Jamie snakker/forteller direkte til leseren, og det er en skrivestil jeg ikke har helt sansen for, så derfor tok det litt tid å venne seg til det, men det blir lettere etter hvert. King beviser nok en gang hvor god han erpå å beskrive barn og oppvekst på en troverdig måte uten å overdrive. Likte også forholdet mellom mor og sønn, som er både varmt, tillitsfullt og har en morsom og alvorlig tone seg i mellom.

Det var ikke akkurat bokcoveret jeg gikk etter denne gang. Det er malt av Paul Mann som også malte coveret til The Colorado Kid og Joyland. Det er fint og sprekt, men synes ikke det passer helt til et bokcover. Selv om jeg ikke er noen fan av bokcoveret, er jeg likevel glad for at jeg ga boka en sjanse. Dette er en spennende og morsom krim blandet med litt horrorelementer.

Er spent på hva mer Mr. King har å by på

Fra min blogg: I Bokhylla

C-kjendisene Will og Jules skal gifte seg. Han har et eget Tv-program som heter Surive the Night, og Jules har et livsstilmagasin som heter The Download. De er unge, velstående og meget forelsket. Litt raske med å gifte seg etter å ha kjent hverandre i kort tid, men hva gjør vel det?

Rask tiltrekning
De er pene, unge mennesker og de får ofte slik de vil ha det, med sin sjarm og karisma. Begge vet de er pene og sammen slående. De skal ha bryllupet på en irsk øy. Aoife eier en borg som hun og mannen har gjort om til et slags overnattingssted, og i tillegg har de satt opp et enormt partytelt.

Aoife sin jobb som bryllupsplanlegger er å lage et uforgemmelig bryllup med stil, og ha gjestene i sin hule hånd uten å være synlig. Bruden Jules er svært perfeksjonist av seg, og ingenting kan gå galt.

De viktigste gjestene får overnatte på øya, mens de andre må overnatte på hotell på fastlandet. Det er et stort bryllup med familie, venner og kolleger. Boka skifter ofte perspektiv med forskjellig navn som tittel i neste hvert kapittel. Handlingen skifter også tidsperspektiv når det gjelder før feiringen, under feiringen og ettertid. Det går litt frem og tilbake. Man blir også tatt med lang tilbake i tid da Will og kameratene hans gikk på en privatskole som var ganske streng og tøff, hvor faren til Will var rektor. Med de yngste lekte de ofte Survival, og noe skal ha gått galt. Får vi vite hva det er, og klarer den samme guttegjengen å oppføre seg i bryllupet nå som de er voksne menn? Det er flere som har hemmeligheter. Jules har fått en anonym lapp i postkassen en tid før bryllupet hvor hun blir advart mot å gifte seg med Will av ulike årsaker. Vil det gi henne kalde føtter?

Sterke personligheter på et sted
Gjestelisten består av sterke personligheter, mennesker som aldri blir ferdig med skoletiden, litt bitterhet og drama, og et lite snev av sjalusi. På den irske øya er det en sammenblanding av alt. Det er ikke bare været og strømbrudd som er de største utfordringene. Under feiringen blir de avrutt av et redselsskrik. Noen påstår at de har et sett et lik. Hvem er liket? Er noen blitt myrdet, og hvem er i så fall morderen?

Oftest foretrekker jeg hardbarket krim og thrillere, men en gang i blant er det interessant og koselig med lukket rom og isolert mordgåte. Gjestelisten er hverken avansert eller minnerik. Det er heller en bok hvis man vil ha lett underholdning der og da uten å forvente så mye mer.

Ikke mange karakterer å like
Mange av karakterene likte jeg ikke, noe som kanskje var meningen også. De fleste virket enten snobbete eller nærmest uhøflige, og det ble litt vel mye drama. Dette er en type bok man glemmer tid å sted på grunn av alt det kaoset som skjer, og man blir litt nysgjerrig på hvordan alt ender, til tross for at det er også veldig åpenbart. Det blir en slags guilty pleasure lesestund.

Det som ødela mest for min del var språket. Likte ikke helt tonefallet som ble litt for chick-lit aktig. Litt for mye overdrivelse også der det ikke er helt nødvendig. Men man blir underholdt. Er klar over at dette er et isolert sted mysterie, men likevel ble det for mange tilfeldigheter samlet på et sted. Tilfeldigheter som heller ikke var sjokkerende eller avslørende.

Innenfor forsiden står det smakebit av anemeldelse av New York Times Book Review. Noe som var litt unødvendig siden det inneholder tips til ledetråd, noe som ikke er nødevenidg i en bokanmeldelse. Boka er også en del av Reese Wihterspoons bokblubb, som er mest kjent som skuespiller. Har lest noen av bøkene fra hennes bokblubb som har vært tilfeldig, men tror ikke vi har helt lik lesesmak.

Dette var en underholdende og lettlest psykologisk thriller, hvor jeg likte det store persongalleriet med ofte skifting av perspektiv underveis, og jeg likte også settingen hvor handlingen skjedde. Likte også å lese om hvilke utfordringer et slikt sted kunne by på. Noe Foley gjorde veldig realistisk.

Selv om dette var en noe tynn og likevel en underholdende psykologisk thriller, er jeg fremdeles interessert i å lese Jaktselskapet av Lucy Foley, men da tror jeg at vil lese den på originalspråket, heller.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nå er jeg i gang med Folket på Innhaug, - igjen! Etter akkurat å ha fullført "Til fyret" trengte jeg noe lettere her i vårsolen, og da dukket innledningen på denne boken opp i hodet mitt, som den gjør hver vår:
"Året 1809. Gjertrud, matmor på Innhaug, sitter på burstrappa og lar syn og tanker fare. Maikvelden ligger skimrende og røykblå over fjellbygda. Gardene luter tjærebrune og solsvidde i slake lier ned mot elva som snor seg gjennom dalbotnen. Kveldshimmelen har ennå en svak rødtone over fjellheimen i vest. Det har vært en velsigna god vår."

Så nå er jeg i gang med gjenlesing av denne, - for tredje eller fjerde gang!

Takk for svaret, selv om det ikke gjorde meg så mye klokere.
Ser ut som jeg må lese boken selv for å finne ut om den lever opp til mine forventninger.