Bokelskere.no

Jeg var faktisk i ferd med å skrive et innlegg da jeg så din oppfordring, Randi; tusen takk skal du ha!

Hva mener du når du skriver at Schopenhauer først og fremst er kjent for «viljen til makt»?

Ut fra det lille jeg har lest, oppfatter jeg det nærmest som motsatt. Schopenhauer mener at roten til alt vondt ligger i viljens (eller kanskje heller driftenes) slaveri. Og videre at mennesket har i seg muligheten til å utvikle seg videre, forbi det stadiet da vi lar oss rive med av våre umiddelbare følelser og behov (drifter) for å opprettholde vår eksistens. Én måte å unnslippe viljens slaveri på, er det Schopenhauer kaller estetisk kontemplasjon, kunstens måte. Det vil si å betrakte det vakre uten noen egeninteresse, men bare observere skjønnheten som sådan. Den andre måten er askesens sti. («A history of Philosophy, volum 7»)

Så kan vi spørre oss om hvorfor Söderberg tar med anekdoten om Schopenhauer på bokens første side. Sier den noe om filosofen som menneske (har oppfattet at han var nokså spesiell) eller om hans filosofi? Har i så fall denne filosofien noen relevans for boken? Eller er anekdoten bare en fin innfallsvinkel til doktor Glas’ personlighet og historie?

Tusen takk for interessant informasjon. Jeg leste Söderbergs «Doktor Glas» på grunnlag av forslaget i lesesirkelen (som jeg ikke lenger er med i). Nøyer meg i denne omgang med å si at det er en velskrevet, tankevekkende og god bok, som ga mersmak på Söderberg. Har derfor ført «Den alvorlige leken» til ønskelisten. Jeg har nettopp begynt på kolossen «Balansekunst» av Rohington Mistry. Liker den godt, men vurderer å slippe noen av dine forslag foran, samt se Anja Breiens film basert på För Lydia.

Jeg er ikke medlem i lesesirkelen og velger derfor å komme med en liten ekstraopplysning her og ikke i diskusjonstråden. Men jeg tenkte det kanskje kunne være interessant for noen å vite at Kerstin Ekman i sin siste bok, Mordets praksis, lar handlingen knytte opp til Doktor Glas og også lar hovedpersonen treffe og bli inspirert av Söderberg.

Og i den forbindelse kom jeg på at det faktisk finnes et eksempel til på at en kvinnelig forfatter skriver en bok som går tett på en av bøkene til Söderberg. I 1973 ga Gun-Britt Sundström ut romanen För Lydia, som var en "gjenfortelling" av Den allvarsamma leken, men lagt til vår tid og sett fra den kvinnelige hovedpersonens side. Da Anja Breien i 1977 laget en høyst severdig film av den boken, skal hun ha benyttet seg av Sundströms vinkling.

Han er kanskje en vanlig mann. En vanlig mann med en noe uvanlig jobb ...

Er ikke helt fan av bøker som bruker navn som tittel. Aner ikke hvorfor, men slike bøker frister som regel ikke. Så det hjalp at den var skrevet av Stephen King, for bøkene hans må jeg lese uansett.

Skal, skal ikke?
Billy Summers er ingen gammel mann. Han er i sin beste alder, bare 44 år og han vurderer å gi seg som leiemorder. Men han vurderer et siste oppdrag. Oppdraget får han av en gammel kjenning som han har jobbet med tidligere. Denne gang hevder denne Nick at det ikke er han selv som står bak oppdraget som før, men fungerer som et mellomledd i det hele. Nick har også sine menn som Billy kommuniserer med når det er oppdrag. Denne gang har Nick leid et gult hus til ham i Midwood. Mens han venter på oppdraget, får han beskjed om å leve et helt vanlig liv. Et kontor i Gerard Tower er blitt leid til ham som han skal bruke som skrivested. Han skal leke forfatter, være grei med naboene og være på kontoret hver mandag til fredag. Han skal snakke og være hyggelig med lokalbefolkningen, gli inn i miljøet, og få dem til å se på ham som en helt vanlig mann. Det som overrasker Billy mest er hvor lett det er, og mens han faktisk skriver litt på måfå for å drepe litt tid, finner han en slags glede i det.

Men Billy føler seg ikke helt vel med opplegget. Det er noe som skurrer, noe han bør innse før det er for sent, eller er det instinktet som bare kødder med ham? Er det noe Billy er god på gjennom jobben, er det å være Houdini. Han er en mester til å forsvinne, og han begynner av en eller annen grunn å legge sine egne planer. Kommer han til å gjennomføre oppdraget eller stikke av?

Denne mannen Billy kunne ha vært en god skuespiller. Han har en enkel vane for å leve seg inn i ting, og det er lett å bli fascinert av ham. Han er ingen dårlig person til tross for jobben han har. Han knerter heller ikke hvem som helst. Han knerter bare "bad guys". Han må ha en grunn til å kvitte seg med dem, før han tar på seg et eventuelt oppdrag.

En bok i en bok
Mens han venter på når oppdraget skal gjennomføres og han skriver for å få tiden til å gå, blir man kjent med ham gjennom teksten han skriver. Han skriver om sin fortid som er temmelig mørk og man får en større forståelse hvorfor han har det yrkeslivet han har.

På Twitter de siste åra, er det lett å skjønne at Trump er Kings verste fiende. I sine siste bøker har det vært litt Trump hat for å si det mildt, men nå som den perioden er forbi, håper jeg at det blir mindre av det i bøkene hans. Skjønner at politikk engasjerer King og de fleste, men det kan fort bli noe gjentakende også. Heldigvis var det ikke mye politikk i denne boka, og håper det blir enda mindre om det i hans fremtidige bøker, for det kan bli noe masete, selv om man skjønner hensikten.

Sjarmerende tidsfordriv for noen av karakterene
Det er også morsomt at King holder fast på 80-tallet med brettspill. Vet godt at folk som har noen å spille med, fremdeles bruker brettspill. Det er fremdeles en greie. Noe jeg gjerne støtter. Billy blir kjent med nabobarna i Midwood som er heftig og begeistret for Monopol, og han blir invitert med på noen runder siden han er såpass godt likt i nabolaget. Men skjønner Kings tankegang. Det er hyggeligere og mer sosialt å spille brettspill sammen enn å game sammen som er mer moderne. Gaming er noe man når som helst, også kan gjøre alene.

Fascinerende å lese om Billy, både på jobb og privat, og det er forståelig hvorfor han er så godt likt. Det virker ikke som han anstrenger seg i det hele tatt uansett hvem han mingler med i diverse nabolag. Som vanlig har også King med noen stikk til hans tidligere bøker, og digger det når han gjør det. Det er ikke første gang.

Det eneste som trekker ned litt, er at boka kan føles som en tålmodighetstest før ting skjer, men det er verdt det, for når boka først tar en vending, tar deg seg veldig opp og man er virkelig med.

En annen ting som trekker boka noe ned, er dumb self uttrykket. Hver gang Billy snakker med og møter Nick og hans menn, skriver King inn uttrykket dumb self for Billy gjør seg dummere enn det han er, både i væremåte og ansiktsuttrykk, bare for å være et hestehode foran. Det er greit at King forklarer det en gang, men unødvendig å forklare det flere ganger underveis i handlingen. Man skjønner greia.

Det King skal ha skryt for, er at han klarer å holde mystikken oppe. Ikke bare når det gjelder oppdraget om han kommer til å gjøre det heller ikke, men også diverse karakterer som dukker opp i hans liv helt tilfeldig, og mange andre aspekter i boka.Til tross for sine tungtrødde partier her og der, er man fremdeles interessert i å lese litt til og enda litt til, for å se hvilke retninger alt sammen tar, og hva som vil skje med gode Billy.

Småspennende bok fra King som fint oppleves som en slags svart komedie. Ikke hans beste og kunne trengt mer flyt, og selv om jeg likte Later som ble utgitt i mars i år, et hakk bedre, var dette en god krim.

Krysser fingrene for at han snart kommer med en ny horror bok, for det er en stund siden han har gitt ut bøker fra den sjangeren han er aller mest kjent for.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kjære Eirik,
Først og fremst – gratulerer så mye med bokutgivelsene din! Både med dine egne dikt og med gjendiktingen av T. S. Eliot. Det er litt av en bragd å komme igjennom nåløyet i forlagsverdenen, og du skal ha all ære. Legg gjerne inn en lenke til boken din; den høres spennende.

Jeg har også vært lenge her på bokelskere og husker deg godt.
Jeg vet ikke om det ligger en implisitt kritikk eller et savn i ditt siste avsnitt, der du skriver om hva bokelskere betød for deg, i fortid. Mens du nå bare bruker nettstedet til å registrere og huske bøker. I så fall kjenner jeg på noe av det samme, selv om jeg fortsatt er delvis aktiv. Men når jeg av og til ser tilbake, var det noen fantastiske diskusjoner vi hadde. Jeg savner de lange diskusjonstrådene med interessante og lærerike synspunkter, med uenigheter og utfylling av hverandres argumenter. Så berikende og morsomt!

Nok en gang – lykke til med boklansering og salg!
Og kom gjerne innom oss igjen med dine synspunkter og sitater.

Beste hilsener,
Lillevi

Fascinerende lesing - Jeg har bladd, sett og lest og lært - men dette er en bok man ikke leser fra perm til perm og blir ferdig med - denne blir nok et livslangt bekjentskap. Viktig er den også - vi trenger insektene i vår verden. Mer om denne i Reading Randi

Oktober forbindes nok ikke med romaner, men siden det blir mørk lesestoff ellers, gjør det ikke noe å presse inn noen romaner, for å balansere ulike sjangre.

Kolibri var heller ikke et dumt valg med tanke på at det var en bok jeg visste svært lite om. Selv om Samaratin tilhører en sjanger jeg ikke leser mest av, har jeg alltid hatt lyst til å se hva hun skriver. Se hvordan bøkene hennes er. Synes også det er viktig å utforske ukjente terreng, også sjangre som man kanskje ikke tror faller i smak, for man vet aldri.

En bok full av kontraster
Samartins nyeste roman er ikke spesielt trivelig lesestoff siden boka handler om selvmordsforsøk. Men det er dog et viktig tema. Man blir kjent med Pete og Al som er både venner og kollegaer. De jobber i kystvakten, og en morgen får de en drastisk opplevelse. En kvinne skal ha hoppet fra brua. Det har skjedd før. Det er sjeldent noen overlever. Når de finner vedkommende, er det som regel for sent, eller de har blitt tatt av strømmen. Men denne gang er det litt annerledes. Pete stuper etter denne kvinnen da han har en følelse av at hun fremdeles er i live, noe som stemmer. Hun fraktes til sykehus kort tid etter. Han vet ikke hvem hun er eller hva hun heter, men likevel føler han en merkelig dragning mot henne. Han prøver å finne unnskyldninger til å få oppdateringer om henne, til tross for at han ikke er i familie, og som kanskje ikke er profesjonelt. Al liker ikke det Pete gjør, men klarer Pete å holde seg unna denne kvinnen som har så stor påvirkning på ham?

Romanen kan kanskje ut i fra baksidetekst og forklaring ovenfor, virke noe ensporet, men det er den dog ikke. Det handler ikke bare om Pete og denne kvinnen han blir fengslet av, men det handler også om hans oppvekst, om hennes noe dramatiske og hysteriske familie, og en del mysterier når det gjelder følelser, forviklinger og familiehemmeligheter. Det er lett å bli dratt inn i det.

Spennende å lese om Petes mystiske fortid og nåtid
Deler av romanen kan oppleves som en såpeserie, men det gjorde boka mer avhengighetsskapende og en smule sjarmerende, til tross for dystert tema. At fleste retninger var vel åpenbare, gjorde ikke noe da det var interessant å lese om både fortid og nåtid. Hadde ikke hatt noe i mot om Petes fortid fikk enda mer plass. I den moderne tiden av boka blir han beskrevet som en slags heltens mann, ikke bare på grunn av at han praktisk talt er det gjennom jobben sin, men han blir beskrevet som feilfri og hypnotiserende. En som alle liker. Men i fortiden får man se litt mer menneskelige sider av ham, og da var det lettere å like ham.

Savnet mer overraskelser i Kolibri, og en noe mer gåtefull tone, men skal ikke klage. Jeg var med fra start til slutt, selv om det ikke er min type sjanger. Et godt førsteinntrykk av Samartins forfatterskap.

NB:

Oppdaget et lite navnebytte på side 219 i dette avsnittet:

    *Nancy måtte videre akkurat idet Sandras lege kom inn.
Dr. Jonas så ut til å være omtrent 20 år, noe som bare
gjorde Sandra enda mer opprørt. "Nå hører du på meg,
unge mann. Sandra er ung og frisk. Hun har aldri vært
syk så mye som en dag. Hvis noen kan overleve noe sånt
som dette, er det henne."*

Det er nok Marilyn, Sandras mor som skal være opprørt, ikke Sandra. Men skriveleifer skjer uansett hvor godt man ser gjennom, så det er ingen krise. Det er fort gjort, men ville bare påpeke det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ja, den kunne vært god hvis den var blitt kraftig beskåret!

Den er på 1148 sider ...

Jeg tror ikke jeg leser den likevel.

Terningkast 6 av Guri Hjeltnes i VG og 5 av Inger Bentzrud i Dagbladet!

:-)))

PS: Det var da utrolig mange som hadde noe å si om denne boken. Og jeg har ikke hørt om den en gang, før nå ....

Men alle forståsegpåere har jo likt den så godt! 😉

Hva innebærer det egentlig å gi en stjerne, markere «Godt sagt», til en bokomtale? Jeg vil tro mange tolker det som en støtte innholdet i omtalen. Du gir en stjerne fordi du er enig i at boken er god – eller dårlig, eller fordi omtalen inspirerer deg til å lese boken.

Jeg har ikke lest «Det åttende livet» og kan således ikke ta stilling til den. Ikke er omtalen spesielt inspirerende heller, snarere tvert imot. Men omtalen din, Ellen er en balansert og velbegrunnet motvekt mot alle de rosende ordene denne boken har fått. Den gir dermed et bredere bilde av boken, og det synes jeg er godt sagt!

Ingen grunn til å skamme seg (jf. første linje i omtalen din) :-)

Jeg må med skam melde at jeg ikke ble like revet med av dette bejublete eposet som mange andre har blitt, - skjønt jeg vet faktisk også om folk som har gitt opp underveis.

Det er jo i utgangspunktet et fantastisk flott prosjekt, - å følge en familie gjennom mer enn hundre år og se hvordan livet til enkeltmedlemmer blir preget av både tiden de lever i og av slektens medlemmer og historie. Forfatteren bruker innledningsvis et fascinerende bilde av et vakkert teppe hvor hver person er en tråd, og hvordan disse danner et mønster og blir til et nydelig teppe, sett i sammenheng. Men jeg vet dessverre ikke hvor vakkert dette bildet egentlig ble, til det var renningen, som var laget av tid og sted, for preget av verdens ondskap under revolusjoner og i krig, samt av et paternalistisk samfunn, - som forøvrig også rammet mennene. Det er hovedsakelig kvinnenes skjebner vi leser om her, og de blir faktisk uhyggelig like, - og det går stort sett ikke så bra med dem. Dette skyldes imidlertid ikke bare de ytre omstendighetene, - det skyldes også deres personligheter, psykiske reaksjoner og valg. Vi følger dem tett, litt for tett etter min oppfatning, alle deres tanker og følelser blir utmalt til det kjedsommelige, vil nå jeg si. Så selv om jeg til tider ble revet med av handlingen og syntes det var interessant å følge den historiske utviklingen i Georgia, ble jeg lei av det ordrike tankespinnet til hovedpersonene, som jeg heldigvis ikke kjente meg igjen i, - jeg gledet meg bare til boken endelig ville ta slutt!

Jeg hørte historien om verdens to første kvinnelige skipsredere, Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen for lenge siden og tenkt at dette måtte være godt stoff. Så er det litt av et sammentreff at det kommer to bøker om disse kvinnene omtrent på samme tid.

Ut fra anmeldelsene er jeg ikke i tvil om hvilken jeg vil prioritere. Det må bli Arne Vestøs Brummenæs & Torgersen. Jeg foretrekker dessuten sakprosaen, fremfor en roman som dikter seg inn i følelseslivet til to kvinner som faktisk har levd.

Takk for din omtale Marie, som også underbygger mitt valg.

Feelgood bøker er nok ikke det jeg leser aller mest av. Grunnen er at de ofte føles cheesy, noe fleste sjangre er. Denne er også det, men Ansiktsløft har sin sjarm.

Samfunnspress og ønsketenkninger
Boka handler ikke om plastisk kirurgi, selv om det kan virke sånn, men mest om fasadesnakk og barnemas. Det å opprettholde en fasade er ikke alltid like lett for alle. Boka er ikke oppdelt i kapitler, men oppdelt i forskjellige perspektiv. Vi blir blant annet kjent med Sami. Hans største ønske er å bli far, men hans forhold til kvinner, har ikke vært lett. De forholdene han har vært i, har vært korte og man sklir fra hverandre. Markus, en god kompis, har tre barn, og har ansvaret for dem selv. Barnas mor bor ikke med dem på grunn av depresjon. Vi blir også kjent med Samis søster, hans mor og en livsstilblogger, velværeblogger, influenser, eller hva man foretrekker å kalle dem, om hennes hverdag gjennom blogginnlegg.

Så dette er en liten bok på bare 393 sider, men som består av stort persongalleri. Selv foretrekker jeg stor persongalleri, men i Ansiktsløft, var ikke alle like engasjerende å lese om. Foretrakk å lese om Sami og Markus, for jeg likte humoren og tankegangen deres, bedre. De andre har sine øyeblikk også, men syntes ikke de bidro til handlingen på samme måte. Trivdes bedre med boka de gangene jeg leste om Sami og Markus.

Noen morsomme deler
Likte spesielt godt å lese om Sami og MC-gjengen. Han er redd de kommer til å drepe ham etter et uhell, og han søker ly hos Markus, i håp om at han aldri blir funnet. I mellomtiden lyver han hvorfor han er hos dem i noen dager. Det er også småmorsomt å lese om Samis forhold til kvinner som alltid klusser seg til på en eller annen måte. Det var også spennende å lese om kontrasten mellom Sami og Markus. Gode venner hvor den ene drømmer om å få barn, men synes det hele virker umulig, mens den andre har tre barn og får aldri et øyeblikk av ro.

Med tanke på at boka består av mange karakterer, kan det kanskje virke som om handlingen ikke har noen begynnelse eller noe slutt, men det har det, og det er en rød tråd i alt dette rotet som underveis, ikke bare for Sami, men alle andre også. Så boka føles ikke så spredt som den kan gi inntrykk av.

En fin roman om kaos, luftslottdrømmer, foreldreansvar og vennskap. Ansiktsløft tar seg også for noen tunge temaer som mental helse, og det at man kanskje ikke alltid føler seg bra nok til tross for at man gjør sitt beste.

Ansiktsløft minnet meg litt om Tre menn til Vilma av Gudrun Skretting. Ansiktsløft er riktig nok ingen julebok, men følte at Skretting og Nousiainen hadde samme toneleie.

Ingen dårlig bok, men det var kanskje ikke helt min type humor.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fredrik Fasting Torgersen (1934–2015) har fått sitt navn uløselig knyttet til en av vår tids mest omtalte drapssaker. I 1958 ble Fasting Torgersen dømt til livsvarig fengsel og ti års sikring for drapet på en 16 år gammel jente i Oslo. Han hevdet hele livet sin uskyld og kjempet med sine støttespillere for å få saken gjenopptatt, uten å vinne frem.

At Fasting Torgersen var en følsom og treffsikker poet og fotograf var inntil nylig ukjent for meg. Rent tilfeldig ble jeg oppmerksom på hans «Hvis himmelen, Dikt og fotografier fra Oslos skyggesider på 70-tallet». Det var noe ved disse diktene om umiddelbart grep meg. En dobbelt bunn. En brodd. Noe som gjorde at diktene «satte seg fast», og jeg straks bestilte boken fra forlaget SpreDet. Jeg synes det er vanskelig å finne dekkende ord for akkurat hva som fascinerer meg så sterkt med boken. Er det overraskelsesmomentene flettet inn i alvoret? Ironien?

Fasting Torgersen står på de svakes side. Uten å bli sentimental eller bitter lar han domstolene, fengselsvesenet og presteskapet få gjennomgå med sin skarpe penn. Et eksempel:

Vil du blir riktig gammel
så kom i fengsel
for der er årene
lange som evigheter –
tenk over det

(Jeg skulle ønske dikteren hadde strøket den siste, unødvendige setningen; diktet vekker ettertanke uten at leseren blir bedt om det. Som alle diktene og fotografiene.)

Eller dette, dessverre fortsatt aktuelt:

Gamlehjemmet
er på mange måter
en himmelrakett –
oldingene er på plass
som astronauter –
fra vinduene
speider de etter
det siste gløtt
av menneskelighet.

Fotografiene, i svart-hvitt, slo meg ved første øyekast som dystre. Det er de da også, men i portrettene som i diktene er det noe mer – følsomhet, styrke, medmenneskelighet.

Et tankekors – når jeg nå, i 2021, leser min egen tekst, åpner selv denne bokomtalen med «Torgersen-saken». Det sier sitt om hvor sterkt denne mannen og hans liv er blitt knyttet til en uløst drapssak fra 1957.

The Homecoming er en noe ukjent bok, skrevet av en mindre kjent forfatter. Noe som er synd for dette er en bok som fortjener mer oppmerksomhet, for dette er nesten perfekt Halloweenlesing.

Lekende plot
Baksideteksten kan virke noe typisk og et konsept man har lest minst hundre ganger før. Det er det også, men heldigvis har Pyper en forfriskende fortellerstemme, og litt ny vinkling på ting som fungerer. Det gjorde boka mer fascinerende enn det den utgir seg for å være.

Uansett, er denne snertne lille boka om tre søsken med noen store aldersforskjeller, som har møtt opp på et ukjent sted med sin mor. De er der for å møte farens og ektemannens advokat, siden han nylig døde. De får vite at hytta de møter opp på, det store inngjerdete området, er hans sted. Et sted de andre ikke hadde kjennskap til. Sammen har de møtt opp for å høre advokaten lese opp farens testament. Testamentet er noe original, kan man si. Den avdøde krever at de skal være på hytta i tretti dager. En hel måned uten PC, mobil, Internett. De har bare hverandres selskap og enkle ting i hytta å underholde seg med. De får ikke kommunisere med omverdenen. De som nekter eller trekker seg før tretti dager er gått, får ikke noe. Gjennom en avtale i testamentet, er det gjort klart at mat og nødvendigheter fraktes til gjerdet som de henter selv, så lenge de ikke går utenfor. Etter at advokaten går, blir psyken deres virkelig satt på prøve. Ikke bare på grunn av fraværende teknologi og komminikasjon med omverdenen, men hva de oppdager er sammen med dem innenfor gjerdet. Hva er det deres avdøde familiemedlem prøver å si med alt dette?

Kreativt eller irriterende testeament?
Morsom måte å skrive et testament på ... Gi folk en utfordring istedet for å dele ut. Selve konseptet i boka høres kanskje oppbrukt ut. På en måte er det det, men på en eller annen måte klarer Pyper å kaste inn forskjellige elementer og komme med nye vinklinger, som holder på interessen hele veien. Det meste er jo forutsigbart uansett sjanger, likevel klarer han å holde mystikken og interessen opp fra start til slutt.

Spesielt spennende var det at hverken barna eller moren kjente den avdøde så godt til tross for at de bodde sammen. Han var ofte borte på grunn av jobb og de visste lite hva han egentlig hva han drev med, og hva slags type han egentlig var. Karakterene som blir igjen på hytta er også fascinerende. En mor som nesten virker like fraværende som faren. Den eldste er kirurg og arbeidsnarkoman, den andre er en narkoman, som påstår at hun har sluttet, og den minste er fjorten år og en kreftoverlever. Den største gåten er at moren deres var gift med en mann i 42 år, og vet nesten ikke mer om ham, enn det barna hennes gjør. Det er godt gjort.

En god, underholdende og kryptisk bok for både nye og "erfarne" horror lesere.

Fra min blogg: I Bokhylla