Bokelskere.no

Liz Ames gir opp alt, bortsett fra jobben sin for å flytte til Key West, Florida for å lete etter søsteren sin som er pastor. Det er ulikt søsteren hennes å forsvinne fra jobb og alt uten å gi beskjed. Selv om de ikke har vært bestevenner i det siste, er Liz fast bestemt på å finne ut hva som har skjedd med søsteren hennes.

Et sted må man begynne
Mens hun setter opp egen praksis som sosionom/familierådgiver, driver hun med egne undersøkelser om hva som kan ha hendt med Rachel. Men hun får mye motgang av politiet som advarer henne mot å snoke for mye, for det liker ikke innbyggerne. Bør hun se det på som en trussel?

Samtidig blir man kjent med Rick Wells som er en folkekjær bartender og tidligere mordetterforsker. Da en ung klient av Liz blir funnet myrdet, klarer han ikke å holde sitt tidligere yrke tilbake. Etter flere advarsler av en politivenn, og etter en del familietragedier, er Rick Wells sterk nok til "bare" å være en bartender som ikke blander seg inn i etterforskningen? Han ser sammenheng med åstedet som en tidligere sak han selv jobbet med.

Endelig en bok som ikke tilhører en serie
Ondskapens forkledning er en enkeltstående bok og det er en befrielse å lese, for i det siste så har det virket som om nesten hver eneste bok tilhører en eller annen serie. Jeg liker serier, men oftest foretrekker jeg enkeltstående bøker, så det var kjekt med en forandring. Det er også vanskelig å finne rene suspense bøker. En sjanger jeg har hatt sansen for lenge og som har mye atmosfære. Men det er vanskelig å finne noen gode og rene suspense bøker som ikke er blandet med andre sjangre.

Det er ikke spesielt troverdig at privatpersoner prøver seg som etterforsker. Det blir noe Mikke Mus aktig over det. Skjønner jo at det er fordi de vil finne ut hva som har hendt med deres nærmeste, men det blir noe kavende og gjentakende.

Selv om det som skjer rundt Liz er grotesk, så syntes jeg ikke at selve saken var spesielt engasjerenede eller spennnende, men likte godt å bli kjent med Key West som er et noe skjermet sted, og at boka fikk frem et lite snev av suspense.

Ingen bemerkelsesverdig sak eller karakterer, men lett underholdning, og noen ganger er det det man trenger, hverken mer eller mindre. Har lest noen tunge bøker i det siste, og da var det kjekt å lese noe av Erica Spindler.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg kom plutselig på A.S. Byatts bok "Besettelse", og den er jeg nødt til å få med, - til tross for at jeg hadde glemt den i første og andre omgang! Med sorg i hjertet bytter jeg ut Folket på Finnskogen, - det skaper jo også litt større bredde i mine litterære preferanser ;-)

Jeg koste meg med denne boken hvor vi fikk møte den unge William Wisting i 1983. Han var en nyutdannet og engasjert politikonstabel og en nybakt pappa, - når han fikk tid til det. I tilleggsboken som handlet nesten tyve år senere, møter vi ham som en fremdeles sympatisk etterforsker, men nå litt mer sliten etter alt for mange overtidstimer og kaffekopper, - litt deprimerende det da.

Den første boken dreier seg blant annet om hendelser som skjedde 1925, men som har tråder frem til «nåtiden», - helt etter min smak! Og skildringene av livet i 1983, med skrivemaskin, fasttelefon og telefaks, er et hyggelig gjensyn for en som har opplevd det og som skjønner hun begynner å bli gammel. Jeg ble også fascinert av hvordan vi kan følge etterforskningen trinn for trinn og se hvordan brikkene etterhvert faller på plass, mens vi hele tiden har hatt muligheten til å være med og pusle litt selv.

Jeg likte nok hovedboken best, - «Nøkkelvitnet» manglet det historiske islettet som var nettopp det jeg ble tiltrukket av i «Når det mørkner», så terningkastet mitt går til den!

Dette var vanskelig! Men jeg ender med:

• Kristin Lavransdatter, av Sigrid Undset
• Napolikvartetten, av Elena Ferrante
• Nattens brød, av Johan Falkberget
• Besettelse, av A.S. Byatt
• Kilden, av Gabriel Scott

og takker for imponerende innsats med å lage listen og sette i gang avstemmingen!

Hvordan kunne Og dagen varer lenger enn et århundre gå under radaren?!

Mine stemmer går til:

• Nattens brød av Johan Falkberget
• Dvergen av Pär Lagerkvist
• Det året Richardo Reiss døde av José Saramago
• Hundre års ensomhet av Gabriel García Márques
• Og dagen varer lenger enn et århundre av Tsjingiz Ajtmatow

Enig med deg - ble litt skuffet over denne. (Terningkast mellom tre og fire fra meg) - Synes ikke den holdt mål når det gjelder "språkdrakt" heller - perioden rundt år 1000 bommet mye på ordvalget synes jeg...

Ane Riel har vært et navn jeg har lagt mer til i de siste årene. Bøkene hennes virker mørke og spesielle. Boka Beist var den som fristet mest av henne. Man må jo starte et sted.

En hjelpende hånd
Beist er om to nabogårder fra en annen tid, som får et anstrengt forhold til hverandre, etter hvert. Etter en tjeneste, blir faren til Mirko og nabokona enige om at Mirko kan hjelpe til på gården deres, så lenge de har bruk for det. Mirko er kanskje ung, men oppvakt og svært oppegående gutt. Han blir straks bergtatt av Danica, nabokonas datter, selv om aldersforskjellen er stor. Han blir skuffet da hun gifter seg med en mann som kommer på gården. Han er en svær arbeidskar som heter Karl. Han virker noe arrogant og egoistisk. Danica gifter seg med ham til tross for at hun ikke er forlesket. Sammen får de sønnen Leon, og Danica merker at han er noe annerldes enn andre barn. Derfor velger hun å holde ham hjemme for å skjerme ham. Han vokser raskt og er svært sterk til hans unge alder. Han blir derfor noe voldsom og brå, siden han ikke klarer å styre musklene sine helt som han skal. Det er bare Mirko som klarer å håndtere ham og de to får et spesielt forhold. Under en storm skjer det en tragisk familiehendelse, og Mirko får et større ansvar enn han noen gang har hatt.

Vet ikke hva jeg forventet av romanen Beist. Har egentlig sluttet med forventninger fordi det har en tendens til å ødelegge så mye. Men syntes det ble en helt annen bok enn det baksideteksten fortalte. Romanen begynte ikke å bli gjenkjennelig etter tre hundre sider og før den tid var det nesten som å lese en helt annen bok, noe som var litt underlig. Det er ikke mye action eller fart i denne romanen, da det er en karakterdrevet historie. Det var fint å lese om en annen tid, og om svært forskjellige karakterer i samme handling.

For mye kiosklitteratur i en roman
Dessverre var denne romanen for pornografisk. Det er jo vanlig i fleste bøker, men når det er pornografiske scener i omtrent hvert kapittel, overdøver det historien og interessen. Det ble for mye såkalt trekantdrama og sjalusi. Noe som er synd for selve hovedkjernen i handlingen var god nok i utgangspunktet, og trengte ikke krydder. Det ødela mye av spenningen. Ville heller lese mer om Mirko og Leon som nesten oppfører seg som brødre og deres utfordringer i livet, men det ble ikke så mye av det. Det ble for det meste overdøvet av mange andre hendelser og lange tilbakeblikk i fortiden. Og får man vite hva de egentlig flykter fra?

Riel ble inspirert til å skrive denne boka på grunn av en gutt som ble født i Berlin i 2004, som også vokste ganske raskt og var svært sterk i ung alder. Boka er ikke om ham på en noe som helst måte, bare en fiktiv variant, fordi hun ble så fascinert av denne gutten. Interessant tema og kjekt å lese om noen som var annereldes, men likte de 150 siste sidene enn resten av boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Gleder meg til avstemningen! Egentlig er jeg ikke så begeistret for lister av typer «bøker du må lese før du dør». Men nominasjonene setter tankene i sving og gir nye impulser. All ære til deg, Harald.

Et forfatterskap jeg har hørt mye om oppgjennom årene og som jeg alltid har hatt lyst til å utforske, er Jeffery Deaver. Har lest bare en bok av ham før, og det var The Bone Collector, som er hans mest kjente.

Nyeste bok om Lincoln Rhyme
The Midnight Lock er bok nummer femten i Lincoln Rhyme serien, atså den nyeste. Den ble utgitt i november i fjor.The Bone Collector var den første boka om Lincoln Rhyme, og det er jo litt av et sprang å hoppe rett til bok nummer femten. Men det gjorde ikke meg noe å ikke lese de andre bøkene først, fordi de kan fint leses som frittstående. Det varierer jo hvor nøye man er på det selv. Jeg leser i kronologisk rekkefølge, hvis det er det som kreves og det spørs litt hvem som har skrevet serien, men i krim og thrillerserier, kan de fint leses litt hulter i bulter. Man blir godt kjent med hovedkarakterene så lenge det er med en god bakgrunnshistorie, og det synes jeg Deaver gjør på en fin måte. Man blir ikke forvirret over hvem som er hvem, og han forklarer litt kryptisk hva som har skjedd tidligere uten å avsløre for meget.

Lincoln Rhyme er kriminolog. Han er fastbundet i en rullestol etter en ulykke og er gift med Amelia Sachs, som er etterforsker for NYPD. Ingen utfordringer er for store, men er de det denne gang? I The Midnight Lock, er det om en mann som liker å gjøre litt som han vil. Han er "Locksmith", og ingen dør kan holde ham unna. Han bryter seg inn hos ofrene mens de sover, og liker å legge igjen spor etter seg. Enten har han stjålet noe, brukt noe, eller flyttet på ting så ofrene legger merke til det. Det gjør dem nervøse og vet ikke om han fortsatt er der hos dem. Hjemmene deres føles ikke det samme lenger etter at han har satt sine spor hjemme hos dem.

Vil han gjøre noe verre senere, og hva er det han prøver å si med handlingene sine? For Locksmith har nemlig et budskap, men vil de andre skjønne det?

En noe treg og tålmodig start, men som tar seg opp med interessant etterforskning diskusjoner og ofte skifting av perspektiv. Man leser også enkelte deler av perspektivet til Locksmith, som gjør det hele mer interessant. Noe av det han gjør og tenker er creepy, og kunne tenkt meg at det fikk større plass.

Ingen tempothriller
Denne thrilleren er nok ikke for alle. Særlig ikke for de som liker thrillere med tempo, for det er det ikke mye av her. Her er det relasjoner, etterforskningsprat og detaljerte åstedsobservasjoner som er i fokus. Noe jeg satte pris på, for det var både lærerikt og engasjerende. Tempo er ikke alt og heller ikke det viktigste. Det var også kjekt å lese om andre ting i boka. Rhyme blir satt på prøve og får noe motstand når det gjelder yrket sitt. Hvorfor sier jeg selvfølgelig ikke for å ikke røpe noe.

Deaver har meg på kroken, og jeg har enten to eller tre bøker av ham ulest i hylla, og de skal prioriteres i år. Har utsatt dem altfor lenge.

En stjerne til trøst :-)

Dette var dystert og deprimerende lesestoff.
Jeg innrømmer at jeg slet meg gjennom alle de 255 sidene. Her var det ikke mange lyspunkter, egentlig ingen, etter min mening ...

I det siste har jeg lagt merke til Outlaster av Nina Borge. Jeg ville svært gjerne lese den, fordi den er om gaming og mye mer enn det.

Dette er en voksnere ungdomsbok enn det jeg har lest i det siste, fordi boka også inneholder mental helse. Det er ikke bare derfor den er mer voksen, men synes at dette er en av de få ungdomsbøkene jeg synes har et modent språk. Ofte føler jeg at ungdomsbøker har en vel enkel fortellerstemme som om ungdommer er yngre enn det de er. Men her blir ikke ting servert med teskje. Dette er om en hovedkarakter som forklarer hvordan det er å leve med angst, som kan oppstå når han minst trenger det, og han forklarer det på en god måte for oss som ikke lever med angstsymptomer.

Er det nok å bare skjerpe seg?
Adrian føler at livet henger i en tynn tråd, da han og moren er innkalt til et møte på skolen med kontaktlæren. Grunnen er at Adrians karakterer har blitt svært dårligere, og han har vært lite flink til å møte opp. Læreren tipser om utredning og moren hans truer ham med å ta fra ham PC'n, for hun har nemlig gjort det før. Adrian lover å skjerpe seg selv om det er dårlig timing. En lagturnering nærmer seg og og han og langet hans er nødt til å øve til det. Klarer Adrian å sjonglere gaming og skole nå som han har lovet å skjerpe seg, eller har han lovet for mye? Han kan jo ikke svikte laget sitt, heller ikke foreldrene sine, for da forsvinner PC'n. Hvordan skal han øve seg med laget sitt uten PC?

Mange viktige temaer i en bok
Liker kombinasjonen av mental helse, prestasjoner og avhengighet av teknologi, for mye av det henger sammen i denne moderne tiden. Selv om man ikke har angst selv, så var det nesten som man befant seg i Adrians hode mens han beskrev symptomene sine i diverse situajsoner. Det skjer ikke bare i ubehagelige situasjoner, men også når han er sammen med venner. Det kan oppstå når som helst. Det er dog lett å kjenne seg igjen i å være avhengig av PC fordi man bruker det ofte i løpet av dagen av forskjellige grunner, og gaming kan ta noe overhånd. Har vært der selv. Man blir jo fristet til å gjøre det man aller mest har lyst til, i stedet for å gjøre unna praktiske ting man skulle ha gjort. Synes også at Borge gir et fint eksempel på at selv om man kanskje ikke er skoleflink, kan man være flink i noe annet.

Hadde klart meg uten forelskelsesbiten i boka. Hvem som forelsker seg i hvem, sier jeg selvfølgelig ikke, og skjønner jo at forelskelse i ungdomsalderen er noe spennende og vanlig, men det er ikke akkurat det jeg er mest interessert i å lese om. Men det som er kult, er at Borge også plotter inn en jente i Counter Strike laget deres, for å bevise at gaming ikke bare er en såkalt guttegreie.

Outlaster er en fin blanding av alt, som har et eller annet å kjenne seg igjen i uten å overdrive.

(Jeg spurte forfatter om eksemplar, mot en ærlig anmeldelse)

Møt en kvinne med en annerledes jobb ...

En beskyttende hovedkarakter
Hun er gravlundsvokter. Hun vokter gravlunden og seg selv av mange grunner. Hun har hatt et vanskelig liv. Kvinnen heter Violette og har vokst opp i forskjellige fosterhjem, og hun giftet seg og fikk barn i ung alder. Gjennom en venn, oppfordrer hun å ta over som gravlundsvokter siden han skal pensjonere seg. Det betyr at hun og mannen må flytte. Mannen forlater henne en dag uten et ord fordi han hater det nye yrket og stedet. Violette blir overlatt til seg selv og sine medarbeider, og dyr som blir forlatt og funnet i gravlunden. Violette tar dem til seg og sørger for at de blir tatt godt vare på.

Etter mange tunge sorger i livet, har hun funnet en rytme og en ro i livet som hun liker. Men veien dit har vært alt annet enn lett. Hvorfor får man vite litt etter litt. Det er lenge siden hun har smilt og følt seg ordentlig lykkelig. Men hun har heldigvis jobben og medarbeiderne som hun trives med, og huset som fulgte med den nye jobben.

I boka hopper man litt frem og tilbake i tid. Det er også en historie til i handlingen. Det er en handling som består av flere lag, men forfatteren gjør det på en fin og oversiktelig måte. Likte best å lese om Violettes fortid og begynnelsen av hennes nye jobb. En dag dukker det opp en politietterforsker i livet, og mens de blir kjent, erkjenner han at han har funnet mannen hennes som stakk av. Han vet hvor han befinner seg og han har adressen. Men vil Violette ha noe med ham og gjøre igjen? Og hva skjer med Violette og politietterforskeren? Hvorfor vender han stadig tilbake?

Mørkere versjon av feelgood
Å vanne blomster om kvelden er stemplet som feelgood, noe jeg vanligvis ikke leser. Ofte blir de vel sukkersøte og fluffy som sukkerspinn, men i denne feelgood boka inneholder det litt krim og har en mørkere variant i seg. Så hadde mer sansen for denne enn noen av de andre feelgood bøkene jeg har lest. Denne virket mer ekte og hadde mer relevante temaer. Likte også mange av karakterene fordi de var mer levende og det var karaktere man brydde seg om. Ofte i andre feelgood bøker får man ikke en gang noen connection med karakterene, og da blir det ikke like stas å lese.

Perrin beskriver både karakterene og alt med stemning. Av og til var det nesten som å være i handlingen selv. Det eneste som ødela litt for min del var hennes bånd til politietterforskeren og avslutningen i boka. Det ble litt enkelt med tanke på alt hun har vært gjennom tidligere. Om det er en positiv eller negativ avlsutning, skal jeg sevlfølgelig ikke avsløre. Syntes bare ikke at de siste tretti sidene av boka var helt troverdig, noe som er synd siden det meste av boka var sterkt levert og ekte.

Likevel er jeg glad for å ha lest Å vanne blomster om kvelden. Den sitter i meg ennå og den er helt klart leseverdig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar av Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

En frydefull leseopplevelse. Jeg forsto mer historie av lese denne enn jeg fikk av den samlede historieundervisningen gjennom grunn- og videregående skole, som i fortvilende stor grad var rettet inn mot å pugge årstall og navn. Jeg fullført videregående i 1979, så jeg regner med at det står bedre til nå enn da.

Uhyre svak litterært sett. Som en sammenhengende studie i hvordan en roman - krim eller ei - ikke skal skrives. Forfatteren bryter konsekvent prinsippet om "show, don't tell". Han konstaterer og slår fast hvordan karakterene er istedenfor å la leseren oppdage deres ulike trekk gjennom hvordan de tenker, føler og handler. Språket er også medium minus - klisjeene florerer og det er noe flatt og sterilt over fortellerstemmen.
Konklusjon: Jeg har høyst sannsynlig lest - eller nesten lest - min siste bok av Nore.

Det er ikke bare deg. Den har generelt fått svakere anmeldelser enn de fire første.

Har ofte sett at avslutningene blir helt annerledes enn det det var i bøkene. Det er sjeldent at tv-serier og filmer gjør det helt likt som boka.