Bokelskere.no

Yess, - det var det, - takk skal du ha!

Jeg har merket meg en ny bok hvor jeg hverken husker tittel eller forfatter, og nå håper jeg å få hjelp her! Det er en mannlig, norsk forfatter som har skrevet en roman? som handler om naturopplevelser og fisking o.l., tror jeg, men det er ikke Lars Ellings bok, Fyrstene av Finntjern, jeg tenker på. Er det noen som kan hjelpe meg?

Denne krimromanen fra Australia ble opprinnelig utgitt i 1999, men ble ikke oversatt på norsk før i år. Fy søren, det var jammen meg på tide!

I en del år har jeg fått mer og mer sansen for Australia. Har sett en del gode australske horror filmer de siste femten årene, jeg har lest Dragemannen av Garry Disher og i oktober skal jeg lese min første australske horror bok som er Bone Harvest av James Brodgen. Har også fått med meg at det er en god del fengende band derfra.

Juletid og en seriemorder som leker med politiet
Garry Disher har hittil vært en ukjent forfatter for min del inntil nå, og er glad for at jeg endelig har lest noe av ham, for denne boka var herlig på en dyster måte. Det er også første bok i en krimserie. Den er om førstebetjent Hal Challis som har en del å gjøre og gruble på. En seriemorder er løs. Han kidnapper kvinner på en øde landevei. Senere dukker de opp døde. Det er snakk om en seriemorder som leker seg med politiet. Attpåtil nærmer julen seg med stormskritt, men er det noe tid for ferie?

Mer vil jeg egentlig ikke si om boka, da den heller bør oppleves. Begynnelsen kan være noe rotete, da boka inneholder et stort persongalleri, og det tar litt tid å huske hvem som er hvem, bortsett fra Challis naturligvis. Boka er ikke akkurat creepy eller skummel på noe vis, men heller mørk, svært dyster og det er lett å leve seg inn i handlingen. Mange av karakterene er spennende å lese om og Disher skriver medrivende. Syntes Challis var spennende å bli kjent med både på jobb og privat. Ofte opplever jeg hjemmetilværelsen som temmelig kjedelig til mange av etterforskere og politibetjenter jeg leser om, med mye familiedrama, men Challis har en mer mystisk tilværelse.

Spennende plot og creepy tema
Kanskje ikke alle synes at seriemordere er spennende å lese om, men det synes jeg. De er fascinerende og creepy på mange måter. Man forventer det verste når man får se dem, men så ser de ut som et helt vanlig menneske. Det er det som er mest skremmende med seriemordere generelt. Dragemannen ga meg et godt førsteinntrykk og håper å få med meg oppfølgeren, for jeg liker fortellerstemmen til Disher svært godt. Dette var stas.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

En forklaring på denne vekslingen har heller ikke jeg funnet, men den skaper en snedig effekt. Jeg-personen ser seg selv både innenfra (i første person) og utenfra (i tredje person). Er det å omtale seg selv i tredje person en måte å skape en distanse på?

Har Grass lagt inn denne effekten bare for «moro», som et fabel-element, eller har han en dypere mening med den? Ikke vet jeg. Vekslingen fungerer i hvert fall som et overraskelsesmoment og bidrar til å holde leserens oppmerksomhet fanget.

Andre synspunkter?

Tiden er inne for å lese litt mørk litteratur nå som været endelig er høstlig og gufsete. Herlig er nok ordet jeg leter etter.

Ikke la de døde komme hit er en ungdomsbok som ble utgitt veldig nylig. Det er ikke akkurat grøss, men heller psykologisk thriller med noen få grøsserelementer.

Mørk fortid og gammeldags livsstil
Den er om Cecilia som nettopp har vært gjennom en tøff tid, og har hatt en tung oppvekst. Grunnen er moren hennes som var alkoholisert og som tok med forskjellige menn hjem. Cecilia tar seg en lang kjøretur etter å ha gjennomgått noe tungt nylig, og hun kjører mest på måfå. Hun ender opp ved et gammelt småbruk. Hun blir lagt merke til av de som bor der, og de ber henne inn på kveldsmat. I huset er det to voksne og en sønn. Huset er kanskje gammelt, men ikke nok med det, familien som bor der virker nokså gammeldagse. De lever bare av det de dyrker selv. Huset ligger isolert til og de er svært religiøse. Hvis noen gjør noe de ikke liker, blir det straff. Det virke også som de er redde eller nervøse for noe, men hva? De vil at hun gjerne blir en stund, men er det noe for Ceclia?

Dette var en bok jeg ble øyeblikkelig nysgjerrig på da jeg liker slike bøker uansett målgruppe. Coveret virker kaldt, øde og spennende, og i boka er det også med noen kreative illustrasjoner som samsvarer med handlingen. Steinholm er god på å beskrive tryggheten Cecilia føler i begynnelsen, men som sakte føler tvil etter hvert. Samtidig vil hun ikke forlate sønnen i huset som hun har blitt svært glad i. Hun står overfor et dilemma. Illustrasjonene av Furmark er dystre, kreative og beksrivende. De løfter opp stemningen i boka noen hakk. Da mener jeg ikke feststemning, men følelsen i huset, isolasjonen og alt det dystre.

Ikke begeistret over retningen det tok
Dette er en noe kort anmeldelse enn til vanlig da boka er på bare 141 sider, og man vil jo ikke røpe for mye. Likte begynnelsen veldig godt, og karakterene som har en tendens til å skfifte varm og kald personlighet, spesielt foreldrene i huset. De var en smule ekle å lese om. Men ellers var instalove dessverre noe drepende. Karakterer som får følelser for hverandre nesten med en gang. Har opplevd det ofte i bøker for ungdom og voksne de siste årene, og er en smule lei av å lese om det. Synes det er kjedelig. Men skjønner at det er spennende å lese om forelskelse og følelser for ungdom.

Ville nok ha likt boka bedre hvis jeg var yngre, men som voksen likte jeg som sagt begynnelsen og illustrasjonene, men etter hvert ble det noe tamt og slutten noe typisk. Terningkast tre til handlingen og terningkast fire til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg har laget meg 50-siders regel for når avbryte en bok. Har ikke bokens første 50–60 sider gitt meg noe særlig, er det lite trolig de resterende vil gjøre det. Men barrieren for å avbryte en bok har blitt mindre jo eldre jeg har blitt. Har ikke tid å kaste bort på dårlige bøker!

Ser at jeg har registret 14 avbrutte bøker her. Gjennomgående fordi jeg har opplevd dem kjedelige, lite troverdige eller lite relevante. Morsomt å se hva andre avbryter. Ingunn, for eksempel, avbrøt Ukjent soldat av Väinö Linna, en av de mest gripende bøker jeg har lest.

Her er noen jeg har avbrutt, med min høyst subjektive begrunnelse:
- La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson, fordi den var for «suppete».
- American psycho av Brest Easton Ellis, fordi den var for voldelig. Den kastet jeg, så ingen av mine barnebarn skulle komme over den der den sto på hytta.
- Ørkenen Sur av Thor Gotaas fordi jeg ikke holdt ut det ubehjelpelige språket. Synd for innholdet var svært interessant.
- Hvis en reisende en vinternatt av Italo Calvino fikk jeg ingenting ut av, selv om jeg ser den har fått gode omtaler.
- Latmannshagen av Kerstin Engstrand fordi den lovet mer enn den holdt.

Ser at jeg også har avbrutt Atle Næss’ biografi om Leonardo da Vinci. Husker ikke hvorfor. Tror jeg skal flytte den til «Skal lese». Det samme gjelder Hertha Müllers Reven var allerede dengang en jeger, skjønt den har jeg prøvd meg på flere ganger.
Burde kanskje hatt en slags mellomlagring for bøker avbrutt fordi tiden for å lese dem ikke passet, en «Bøker foreløpig lagt til side»-kategori.

Takk Einonie for innsatsen!

Jeg har lest t.o.m. «Han ligger på Saspe»

og måtte bruke både Store norske og Wikipedia til hjelp med de første kapitlene i Annen bok: Skrap, Det polske posthuset og Korthuset. Her er det en fordel med kjennskap til Europas historie ved utbruddet av andre verdenskrig. Jeg kjente ikke til dagens Gdansks viktige rolle i den forbindelse, der krigens første slag sto. Jeg brukte også kart for å plassere Westerplatte, der byens forsvarsverk lå, og posthuset inne i selve byen. Det er i dag borte, og det reist et minnesmerke på stedet.

Vi må tilbake til første verdenskrig og fredstraktaten i Versailles for å forstå hvorfor Danzig/Gdansk og omegn ble opprettet som fristat. Dette som et kompromiss for å sikre Polen direkte adgang til Østersjøen.

Jeg syntes dette var lærerik og rystende lesing.

Ååå, - Kerstin Ekman er en stor forfatter! Det første kapitlet, som skildrer hovedpersonens møte med ulven, minnet meg på «Hunden», - den fantastiske boken hennes hvor hun beskriver verden fra en hunds synspunkt, en hund som har gått seg vill i skogen. Det grep meg så dypt at jeg bestemte meg for å lese boken i langdrag og nyte den! Og det gjorde jeg, men så må jeg nok innrømme at etter en stund var jeg ikke like henført nytende, det ble mer en skildring av en gammel gretten gubbe som bekymret seg over å bli gammel, enn av naturopplevelser. Men det gjorde hun naturligvis også strålende godt, - jeg ble på mange måter minnet litt om Per Petterson og «Mitt Abruzzo». Og etter en stund binder hun naturopplevelsen og den gamle mannen mesterlig sammen, og gir oss til og med en forklaring på den litt merkelige tittelen, - jeg kunne ikke skjønne hvorfor boken ikke het «Løp ulv», men her er det snakk om noe helt annet! Mot slutten får hun også puttet inn litt skikkelig detektivarbeid, som ved siden av hennes kunnskapsrike kommentarer til skogsdrift og hundehold, også er med på å bidra til at jeg uten tvil gir boken terningkast seks og favorittstempel!

Høres ut som du liker historiske romaner. Jeg har hatt store glede av bøkene til Kristian Kristiansen; Jesper Nattmann, Jomfru Lide og Klokken på Kalvskinnet. Handlingene er i hovedsak lagt til Trondheim. De kan kanskje virke litt gammelmodige, men fine bøker etter min smak! Lenken er til en samleutgave, du kan også få dem hver for seg.

Lykke til!

En bok jeg har vært nysgjerrig på siden tittelen er noe spesiell.

Dette er en psykologisk krim som ble utgitt tidligere i år, og jeg ville vente til høsten med å lese den, for tenkte det ville skape rett atmosfære, for liker høsten bedre enn vinteren. Den er om Bjørk Isdahl som tidligere har jobbet for Kripos, men etter en hendelse har hun nå sin egen praksis og er terapeut. Hun er for tiden en leder for en gruppe menn som trenger sinnemestring.

Mareritt og håpløs situasjon
I det siste har hun vært plaget av mareritt som har en tendens til å gå igjen natt etter natt. Hun blir kontaktet av en tidligere klient som ønsker å møte henne. Bjørk går med på det, bare for å få Azora til å innse at hun ikke kan ringe henne mer. På det avtalte stedet, får Bjørk sjokk da Azora faller av et tak. Bjørk er den eneste som er sikker på at det ikke var selvmord, og politiet viser henne et bilde som tilhørte Azora og viser det til henne, med en beskjed bakpå om at hun vet om marerittene hennes. Hvordan kan Azora vite om det? Siden Bjørk blir sett på som mulig mistenkt senere siden hun befant seg på åstedet, er tiden knapp, og hun gjør sine egne undersøkelser i narkomiljøet, siden Azora selv var avhengig.

Selv bærer Bjørk på en hemmelighet og hun husker nesten ingenting fra sin egen barndom på grunn av traumer. Vil hun få mer svar hvis hun har rett i at Azora ikke tok sitt eget liv, og finne ut mer om henne?

Mot alle odds
Handlingen rammes inn av en tung dystherhet, med mange potensielle mistenkte, eller er det Bjørk som leter etter svar som ikke er der? Ble Azora egentlig drept? Hun får vite noe om seg selv, men er usikker på om hun vil klare den rollen. Det er spennende å lese om Bjørks undersøkelser i saken for å prøve å renvaske seg selv, og samtidig sliter hun en del privat. Det føles ut som livet rakner, men på en eller annen måte klarer hun å holde seg oppe. Forfatteren forklarer dette på en realistisk og spennende måte. Også når Bjørk prøver å komme i kontakt med folka i narkomiljøet som er et sjansespill.

Palladino beskriver godt desperasjonen og fortvilelsen Bjørk føler, og at hun også på en måte er alene i det hele, men samtidig er Bjørk noe slitsom og noen av partiene er noe langdryge, spesielt avslutnignen, som dessverre ble for forutsigbar og en smule tåpelig. Palladino fikk dog frem den kalde og nådeløse vinterstemnigen på en god og realistisk måte.

God begynnelse og spennende skildring om narkomiljøet, hvem kan man stole på og ikke, og om Bjørks fortid. Men det ble noe langdrygt og uengasjerende underveis.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Velskrevet, tror jeg vil like han - men jeg fant bare denne i lyd på BookBites

Lest til og med kapitlet «Smalere ved fotenden»

Fortellerstemmen i Blikktrommen tilhører en gutt som er «voksen» allerede fra fødselen av, og som slutter å vokse i 3-årsalderen. Gutten skifter mellom jeg-formen og å omtale seg selv i tredje person, som Oskar Matzerath. Det er et smart fortellergrep å la oss se verden gjennom en dvergs øyne. En som lett blir oppfattet som et barn, undervurdert og ikke lagt merke til som den meget observante og intelligente personen han er. Jeg lar hans to spesielle egenskaper ligge i denne omgang; bruken av stemmen og trommen.

Grass skriver i en ordrik, original og nærmest eventyraktig stil. Hva vil han frem til? Han gir seg god tid. Hva er det han egentlig vil fortelle oss med denne surrealistiske historien? Det er neppe bare dvergens historie.

Boken rommer tolkningsmuligheter i rikt mon. Harald har allerede nevnt mengden av stedsnavn. Og hva med bestemor Anna Bronskis fire stakker som den kommende bestefaren gjemmer seg for gendarmene under. Bestefaren med de to personlighetene, brannstifter og brannkonstabel, opprører og en from, ukjent og ufarlig mann. Det døde hestehodet som brukes som agn i det motbydelige ålefisket. Moren som spiser seg i hjel på fisk. Hva er meningen med alle disse forunderlige og til dels bisarre hendelsene? Har de symbolske betydninger det er verdt i finne ut av?

Starter med den i lyd nå jeg - har ikke lest han før, er på tide - ser det er et fremtidsperspektiv og det er jeg litt skeptisk til.

Jeg opplever «Blikktrommen» som en krevende bok, en bok det tar tid å lese og som reiser mange spørsmål. Nettopp «en bok det tar tid å komme inn i», og godt egent for lesesirkelen.

I første omgang lurer jeg på et par ting i forbindelse med selve opplegget.
- Hva legger du i setningen «Gi gjerne deltakerne tid til å komme inn i boka». Vi leser jo alle i forskjellig tempo, og begynner ikke heller til samme tid. Når tenker du/dere tiden er inne for innlegg? Kanskje vi kunne hjelpe hverandre med å komme inn i boken.
- Holder det med tre ukers lesetid? Etter at en tredjedel av tiden er gått, ser jeg at i hvert fall ikke jeg rekker denne fristen.

Jeg ønsker alle lykke til med lesingen og diskusjonene her etter hvert.

PS.: For øvrig synes jeg Rolf Ingemundsens omtale gir en god bakgrunn for å forstå boken, uten at han røper for mye av innholdet. Den var til god hjelp for meg.

Hvis du ser under «Om bokelskere.no» (tast først Diskusjoner, så Oversikt) vil du se at Einonie tok opp samme problem som deg for to måneder siden, om «rare profiler». Fulgt opp av Bjørg. Det er altså mange av oss som reagerer på dette.

Det stemmer også at Bokelskere.no har en avtale med Norli. Hvis du går inn i Norlis nettbutikk og for eksempel ser på «Reisen til Cadillac» av Andreas Viestad (som jeg har skrevet om), finner du terningkast gitt av oss og en lenke direkte til Bokelskere.no, i dette tilfellet, mitt innlegg. Jeg reagerer sterkt på at vi bokelskere brukes i kommersielt øyemed og har sagt fra om det. Men la nå det ligge i denne omgang. Denne avtalen med Norli innebærer imidlertid at de terningkastene og omtalene vi gir her, kan påvirke Norlis salg (det er vel hele hensikten med avtalen).

«Uærlige brukere» kan altså bidra til reklame for/mot en bok og trekke salget opp eller ned.

Et velkjent problem, dessverre. Du kan sende en epost til Andre Nesse som er ansvarlig for dette nettstedet: admin@bokelskere.no

Takk for at du tar dette opp.