Bokelskere.no

Takk for tipset, - da stoler jeg på deg, tittelen til tross😉

Jeg leste boken uten forventninger (er «allergisk» mot bestselgere) og ble gledelig overrasket! Valérie Perrin tegner et varmt og troverdig bilde av jeg-personen Violette, og av flere andre av romanens personer, til med den tilsynelatende drittsekken Philippe Toussaint. Jeg liker at forfatteren har valgt kirkegården som ramme rundt historiene hun forteller. Jeg synes hun utnytter dette grepet godt. Lar det gi originalitet og perspektiv. Språket er poetisk og flyter lett, til tider overraskende og humoristisk. La gå at det skjemmes av enkelte klisjeer.

Men hvorfor et så intetsigende bokomslag? Spesielt med tanke Violettes egen refleksjon: «Hvorfor tiltrekkes vi av bokomslag slik vi tiltrekkes av et blikk, en stemme som virker kjent, en stemme som får oss til å velge en annen vei, som får oss til å heve blikket, som tiltrekker seg oppmerksomheten vår og kanskje endrer livet vårt?» Og hvorfor skjemme ut forsiden med terningkast og reklame?

Jeg fant boken i «Telefonkiosken» og ga den en sjanse. Et glitrende påfunn for enkelt å kunne prøve ut bøker. Og jeg holder fast ved mitt forsett om aldri å lese baksidetekster. De er noe markedsavdelingen har pønsket ut. Og jeg synes det er rart at en dreven anmelder som Dagbladets Cathrine Krøger går i fella og kaller en bok «verdens vakreste».

En rørende, velskrevet og underholdende bok med driv, vel verdt å lese. Det burde holde!

Det er morsomt når norske forlag gir ut horror, fordi det er altfor sjeldent. Jeg vet at det på grunn av at mange ikke ser på sjangeren som noe alvorlig, noe som er synd.

I USA er sjangeren kjempepopulær (og hos meg), men generelt i Norge er det mer lunkent, dessverre. Horror er mer enn bare blod, gørr og sjokkfaktor. Sjangeren kan være både dyp og provoserende, også. Tro det eller ei.

En bråkmaker har fått en ny hobby
Nattreise er stemplet som psykologisk thriller, men den har dog noen horrorelementer i seg. Nattreise ble utgitt tidligere i år og er om Thomas Dahl som driver en YouTube kanal. Thomas Dahl er tidligere rockestjerne, og han er en mann med en eller to skandaler bak seg. Ekteskapet gikk også i stykker. Med sin nye hobby som YouTuber, lager han et lignende Åndenes makt konsept, der han og hans team, undersøker hjemsøkte steder.

Denne gang undersøker de et hus som ligger svært øde til i nord, og skal ha tilhørt en okkult sekt. Mens de er i huset, føler Thomas Aurstad seg noe oversett da de andre i produkjsonen vil ta en annen retning med produksjonen enn den retningen han vil ta. Blir de enige og er det trygt å oppholde seg i det beryktede huset?

De har invitert deltakere som skal bo i huset sammen med dem. I kjent YouTube stil skal de filme deres opplevelser med huset, og hvordan de eventuelt vil reagere. Denne type konsept er jo populært på YouTube for tiden. Folk som oppsøker nedlagte bygg og hjemsøkte steder. Det har blitt en greie.

Denne boka passer godt som påskelektyre eller en bok man vil spare til Halloween, med tanke på handlingen. Aurstad skriver godt, og det var spesielt interessant å lese om teamet. Hvordan produksjonen foregikk og at av og til, ikke alle vil det samme til tross for at de er i samme produksjon. Jeg liker også å lese horror hvor en handling foregår et sted som er svært isolert, og det er ikke ofte jeg leser horror der ting foregår på en øy. Så det var kjekt å lese.

Manglende personlighet
Men alt i alt ble Nattreise veldig tynn. Jeg liker bøker med okkultisme/satanisme/sekt i fokus. Det er alltid mørkt og dystert, og ikke minst fascinerende. Det gode mot det onde. Men desserre syntes jeg at handlingen ble for tam, og jeg likte ikke karakterene, hverken teamet eller deltakerne. Jeg fant ingen connection med noen av dem, og dermed blir også boka noe uinteressant da man ikke bryr seg helt om karakterene. For min del ble dette en smule kjedelig, og syntes konseptet var typisk. Savnet ikke nødvendigvis å bli skremt, fordi det blir jeg aldri av horror, nå er jeg mer ute etter gode historier med flust av atmosfære. Jeg liker horror med creepy undertoner, men det er litt vanskelig å finne.

Nattreise ble for meg en skuffende bok. Den ble noe repeterende, karakterene var litt irriterende, og handlingen engasjerte ikke spesielt mye, til tross for at jeg er glad i spøkelsesjeger konseptet. Syntes ikke at forfatteren utnyttet konseptet godt nok. Her kunne mye ha skjedd, men i stedet ble det for stillestående.

Dette er en bok som kan være skremmende for nybegynnere som vil prøve seg på mørkere og paranormale bøker, men for oss som har lest mange av dem, byr ikke Nattreise på noe nytt.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Stefánsson har en helt spesiell skrivestil som er utrolig fascinerende. Det er ikke så lett å følge ham bestandig, men det gjør ikke så mye, - det er bare å gi seg over til hans skildringer av livet på Island, hans spesielle persongalleri og hans opptatthet av tid og himmelen, - til det siste har han knyttet en rekke fantastiske formuleringer.

På slutten av boken omtaler fortelleren/hovedpersonen denne boken han skriver på som «disse skissene mine av noen øyeblikk på jordens overflate», og skissene spenner over mer enn hundre år, - fire generasjoner. For det er en slags slektshistorie, og jeg mistenker forfatteren for å fortelle mye fra egen slekt, - hvis jeg husker rett, får vi vite mer om mellomgenerasjonen i «Historien om Ásta». Her dreier det seg mest om den hjerteskjærende historien til jeg-personen, en liten gutt som mister moren sin, og om hans spesielle oldeforeldres liv. Akkurat som i Ásta blir historiene fortalt uten noen kronologi, vi hopper frem og tilbake i tid, og det kan være litt forvirrende.

Stefánsson er som sagt opptatt av tid, og gutten blir smertelig klar over tidens gang og det faktum at alt blir borte: «... i et glimt får jeg en anelse av dette som kalles tid. Jeg kjenner den som en svak, men dyp smerte.» Den voksne fortelleren prøver å gripe og holde det forgangne fast med ord, men avslutter så med et sukk at «dette» er alt som er igjen av seks-syv liv og hundre og femti år! Og nettopp denne vinklingen treffer meg, som også er opptatt av historie og slektshistorie.

Det er et under at jeg fullførte denne! Da jeg begynte på den, var jeg veldig i humør til å lese en skikkelig «dameroman» fra England med slott og landsbyer og glemte historier og brev fra fortiden, - men dette ble for langdrygt! Den utpenslet alle detaljer til det kjedsommeligste, var veldig springende og krydret med liksomskumle hendelser, - men selve grunnhistorien var god og slutten fiks, så vis den bare hadde vært skåret ned til 300 sider istedenfor 620, så hadde jeg nok kost meg. Nå ble det i stedet til at jeg ergret meg og begynte å feie gjennom den, bare for å bli ferdig, - og det ble jeg altså. Fordi jeg var nysgjerrig på hva historien egentlig handlet om og fullførte boken - riktignok på skrå - blir det en 3-er!

Da lærte jeg noe i dag, også! Hjertelig takk.

Så artig at det fortsatt er liv i denne listen! Tusen takk, Monica, forslaget ditt er ført opp. Jeg tok også med "Boksen" av Günter Grass, en bok jeg ikke har lest, men som høres interessant. Det er i det hele tatt mange gode bøker her, tror jeg må se nærmere på denne listen selv, jeg :-)

Men noe er veldig rart. Tre bøker av Erich Maria Remarque kommer opp med forfatter Erich Paul Kramer. Hjelp - André vil du være så snill og se på dette.

Entusiastene Jakob Fort og Mikail Adampour (ja, den familien!) har startet et lite "annerledes" forlag. I stedet for at forfatterne får honorar, så går hele overskuddet etter produksjonskost til et veldedig formål. Jeg synes dette er veldig kult. Mikails søster Mina har skrevet en liten nydelig diktsamling der Naturen er fortellerstemmen. Dette er også tittelen på boka, og dette er forlagets første utgivelse. Mina har bestemt at hele overskuddet skal gå til Natur og ungdom sitt prosjekt for Førdefjorden. Gå til speilforlag.no hvis dere vil vite mer. :)

Hjertelig velkommen. Håper du vil trives her. Du har dessverre ikke anledning til å rette sånne feil. Jeg husker det var mulig en gang, men det er mange år siden.

Hva skal man med naboer?

Dårlig naboskap?
Noen naboer er venner, noen fiender og noen naboer har ikke noe med hverandre å gjøre. Naboer er så mangt. Ollie er på husjakt siden han har endelig økonomi til å eie noe selv. Men etter en del visninger, er han nødt til å senke kravene et hakk. Han har kanskje ikke råd til et drømmehus med det første, og starte med noe beskjedent. Ved en tilfeldighet får han tilbudet om å se et gammelt hus. Huset er noe rønneaktig og kanskje ikke så sjarmerende, men et sted må Ollie starte. En jente han dater fraråder ham det, men Ollie legger inn et tilbud og blir husets nye eier. Som huseier varer ikke gleden lenge da naboen Chas lager et helvete for ham. Han er en nabo som spiller høy musikk temmelig ofte, fester ofte og har tvilsomme gjester på disse festene. Da Ollie og av og til møter på Chas gjeng, virker de alt annet enn greie. Det er en gjeng som viser seg å være voldelige og som liker å provosere. De drar det for langt da Ollie og daten blir angrepet på vei hjem til ham en kveld. Er det noen vits i å dra politiet inn i dette, eller må Ollie håndtere naboen og hans venner på egen hånd for å få litt husro?

Hvor mye skal man blande seg inn?
Handlingen foregår i Leeds noe som var forfriskende siden jeg leser mest amerikanske forfattere. Tallerman og denne boka var hittil ukjent for min del, og siden jeg liker filmer om hevnlystne karakterer, ville jeg lese bøker om det også. Karakterer som ordner opp i ting selv uansett hvor drastisk det er. Synes det er underholdende å lese om, og det fikk jeg en del av her.

Karakterene blir man ikke så godt kjent med. Thrilleren er på under tre hundre sider, derfor blir det liten tid å komme under huden på dem. Man blir en smule kjent med Ollie, men likevel ikke helt. Man får bare et inntrykk av karakterene. Chas var interessant å lese om, for han kunne irritere på seg en gråstein. Så det er lett å forestille seg Ollies frustrasjon.

The Bad Neighbour er en kort og rolig thriller om dårlig naboskap og hvordan det kan gå utover livskvaliteten. Selv om thrilleren ikke har et tempo som en thriller egentlig skal ha, var det fascinerende lesing, og man var spent på hvem som ville vinne denne spesielle konflikten til slutt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Her er gjengitt og kommentert kjærlighetsbrev mellom kjente litterære par: Camilla Wergeland og Jonas Collett, Amalie og Erik Skram, Karen Blixen, samt Olav H. Hauge og Bodil Cappelen. Og det er bare å gi seg over, - ingen romaner slår levd liv! Dette er da også en av brevskriverne, Erik Skram, helt enig i, - han skrev: «Vil Du være enig med mig i, Amalie, at bryde Dig snavs om alle Romaner i Verden, når man kan få autentiske Brevsamlinger fra betydelige Mennesker? Jeg foragter Romaner og elsker Breve!»

Dette er jo brev skrevet av «betydelige Mennesker», - diktere og litterater som bruker språket bevisst og med et analytisk syn på deres forhold, man kan til tider oppleve brevene som et forstadie til senere romaner. Og ikke nok med det, her kommer vi helt inn i det innerste indre hos disse menneskene, - ikke bare til deres dype kjærlighet, men også til deres sjalusi og frykt. Samt, ikke minst, til deres tanker om forholdet mellom mann og kvinne, - tanker som viser utviklingen på det området gjennom over hundre år. Tone Selboe viser oss dette gjennom sine presentasjoner av utsnitt av brevene, samt gjennom hennes egne kommentarer som utgjør hoveddelen av boken, - og det er så kloke og velformulerte observasjoner, at det er en fryd! Jeg er dypt berørt og rørt, - en soleklar sekser og favorittbok for meg!

Dean Koontz er 77 år og is still going strong. The House at the End of the World er hans nyeste bok og den ble utgitt i januar.

Ensom og ensformig hverdag
I The House at the End of the World blir man kjent med Katie. Hun har nettopp opplevd en personlig tragedie og flyktet til Jacob's Ladder. En øy hun kan få være helt i fred. Øya har et hus som hun har overtatt etter at forrige eier druknet. Hennes eneste selskap er en rev som besøker henne som hun kaller Michael J. Han er oppkalt etter skuespilleren Michael J. Fox. I Dean Koontz bøker, er det ofte en golden retriever som har telepatiske evner og som ofte kommuniserer med et barn. Men i denne boka er det merkelig nok ingen golden retriever eller et lite barn. Reven har ingen telepatiske evner, men Katie og Michael J. forstår hverandre. Katie bruker dagene til å høre på klassisk musikk, male og lese. Hun vokter sin ensomhet med stor omhu og lar ingen få ødelegge den.

Hva er det som har skjedd som gjør til at hun velger ensomheten, og hvorfor dukker det plutselig opp droner? Er hun ikke lenger trygg på øya?

Denne anmeldelsen er noe vag, det er konseptet også, for dette er en bok man bør vite minst mulig om før man leser den. Selv like jeg kryptiske bøker, usikker på hva jeg får og bare hive meg i det. Bøker av Koontz har det vært litt enten eller med i det siste. Har likt mange av hans gamle bøker og noen av hans nye, og så er det noen man ikke går helt overens med, men likevel er han en forfatter jeg stadig vender tilbake til, siden jeg har lest bøker av ham siden ungdomstiden. Når bøkene hans fenger, er de svært fengende. Det var The House at the End of the World. Likte blandingen av horror og mystikk. Man ble nysgjerrig på denne Katie, og hva som har hendt henne, og hvorfor hun foretrekker ensomheten. Syntes også at Koontzz beskrev ensomheten på en god og troverdig måte.

Er ensomheten verdt det?
Med denne boka beviser det at selv om Koontz noen ganger kan være noe vinglete, er han tilbake i storform.The House at the End of the World var engasjerende, mystisk og det var lett å kjenne seg igjen i Katie. Noen ganger foretrekker man ensomheten og vokter den for alt det er verdt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Den niende kretsen er første bok i en krimtrilogi, og er jeg fristet til å lese resten?

Problematisk datter
Victoria Larm har hittil vært et ukjent navn, og hun har skrevet den snertne krimboka Den niende kretsen som jeg likte overraskende godt. Den er om en riksmannsfamilie med sine problemer. De er en rederfamilie og sytten år gamle Livia Siegel, er blitt en ekspert på å lage problemer. Hennes mor er død og hennes far kontakter en psykolog, i håp om å snakke datteren "til fornuft". Men Livia er en gløgg jente og går sine egne veier.

Livia er med på en fest, som ærer Ivar Kreuger, og festen er ikke hederlig, men heller satarisk siden Ivar Kreuger er en grunn til at mange rike familier, blant annet Livias familie sliter. Han var en slags svindler. På denne festen flykter gjestene og alle i bygget, da det blir lest en bombetrussel. Under denne festen, blir også en spesiell maske forsvunnet. Masken er en pestmaske og skal av en eller grunn prege Livias familie. Samtidig er onkelen hennes forsvunnet. Onkel Henrik som burde redde bedriften, men ingen vet hvor han er. Dette er bare en brøkdel av det som skjer i boka, så det er ingen stillestående kim.

Gammeldags handling
Den niende kretsen av Victoria Larm er som nevnt første bok i en trilogi, og jeg leser gjerne resten. Jeg likte at handlingen var satt til langt tilbake i tid, nøyaktig på 1930-tallet, for liker det gammeldagse, og Livia var en artig og utspekulert karakter å lese om. Det er ikke bare henne man følger gjennom handlingen, fordi det skiftes ofte perspektiv, og man blir godt kjent med de fleste. Boka byr på mye mystikk, brutalitet og en smule mørk humor. Man blir godt kjent med gamle Stockholm og det er lett å se for seg den tiden karakterene lever i, for Larm skriver svært levende.

Tittelen er godt mulig inspirert av Den guddommelige komedie av Dante Alighieri, hvor helvete skal være delt inn i ni sirkler. Det nevnes så vidt om det mellom Livia og psykologen. Så boka inneholder en god del interessante diskusjoner. Ikke bare mellom Livia og hennes psykolog, men blant andre karakterer også. Boka er mer karakterdrevet enn handlingsdrevet plot, vil jeg si.

Den niende kretsen er en god begynnelse på en trilogi og jeg leser mer enn gjerne resten.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Å koke suppe på en spiker?

Jeg er blitt fortalt historien om Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen av en venn fra Førre, ikke langt fra kvinnenes hjemby, Haugesund. Om hvordan disse to manufakturhandlerne og angivelig verdens første kvinnelige skipsredere måtte bruke en møbelhandler som mellommann da de kjøpte sitt første er skip, D/S Goval i 1906. Med innlevelse, humør og samfunnsforståelse. Skuffelsen ble derfor stor da jeg gikk løs på Arne Vestbøs bok om de to kvinnene.

Det er et dilemma knyttet til denne typen bøker. Hvordan skape levende mennesker av reelle personer som man ikke vet så mye om? Cecilie Enger valgte romanformen i sin Det hvite kartet, og sto dermed friere til å dikte. (Den har jeg ikke lest.) Arne Vestbø valgte sakprosa som sin sjanger. Han holder seg til kalde fakta og egne antakelser.

Jeg savner spenning og driv over det dristige arbeidet disse to kvinnene ga seg i kast med. At rederinnene, deres liv og virke, er det bærende i teksten, og at Haugesunds og skipsfartens historie danner en bakgrunn for deres innsats. Slik boken fremstår for meg, er det nærmest omvendt. Her er lange avsnitt om «Sildabyens» fremstående skipsredere, pengebeløp, skip og dødvekttonn. Så kommer Hanna Brummenæs og rederiet hun er en del av, inn innimellom. Bertha Torgersen er så godt som fraværende som en selvsteding person frem til Hannas død i 1942. Satt på spissen fremstår de to kvinnene nærmest som bipersoner i sin egen historie. Dette tar seg riktignok noe opp mot slutten, og vi får et bedre innblikk i deres liv. Hadde boken enda båret tittelen «Haugesunds historie» eller liknende hadde Vestbø hatt sine ord i behold.
.
Brummenæs og Torgersen førte åpenbart et tilbaketrukket og stillferdig privatliv. Men det går fort galt når forfatteren prøver å bøte på manglende innsikt med egne antakelser. Vestbø skriver for eksempel: «Døden lot ikke familien Torgersen slippe unna. Den 27. juni 1867 fødte moren Karen Marie sitt tredje barn. Fødselen var sannsynligvis tøff og dramatisk både for mor og barn, for 2. desember samme år avgikk Karen Marie ved døden, og drøyt et halvår senere, bare fire dager før sin ettårsdag, fulgte Ingeborg sin mor i graven.» At en kvinne dør et halvt år etter en fødsel, og hennes et 1-årgamle barn dør (i en tid med høy barnedødelighet) sier ingenting om fødselens karakter. Et tilsvarende eksempel: «I én kilde oppgis det at Hanna hadde fått åreforkalkning, noe som kan tyde på at hun etter hvert utviklet demens.» Siste del av setningen er spekulasjon; det er flere andre og vanligere årsaker til demens.

Det blir også tynt når Vestbø stadig skriver setninger som: «Antakeligvis var Hanna og Bertha blant de flere hundre av byens kvinner som møtte opp (…) for å høre hva fru Lothe hadde å si (…)», og «Det kan godt tenkes at dette var første gangen de to kompanjongene var i hovedstaden.» Jeg ønsker noe mer håndfast. Et siste eksempel, Vestbø skriver at Hanna allerede som barn drømte om å bli reder. «Kanskje skapte tapet av faren et behov for å få kontroll over havet?» En sjømannsdatter vet at havet ikke lar seg kontrollere. Vet ikke Vestbø det? Har han ikke sitt stoff under huden?

I Kystkvinner i Norge av Åsa Elstad har jeg nylig lest om mange kvinner, som mange år før Brummenæs & Torgersen, arbeidet som skipsredere. Madame Stenersen på Møglestue drev fra 1828 og frem mot 1850 Lillesands største rederi, og i folketellingen for 1900 er det oppført femten «skipsredersker». I kildene finner en flere kvinner som eide skip eller parter i skip, skriver Elstad. De hadde arvet skipene etter sine menn, eller drev virksomheten mens mannen seilte ute. Brummenæs og Torgersen bygget opp sitt rederi fra bunnen av og drev som kapitalister. Sånn sett kan de kalles verdens første. Men deres innsats hadde ikke blitt mindre om Vestbø hadde trukket frem at rederivirksomhet ikke var en ukjent verden for kvinner.

Dette er en bok med mye interessant stoff om Haugesund og sjøfarten, spesielt under de to verdenskrigene. Men som den dobbeltbiografien Arne Vestbø lover leseren i sitt forord, lykkes han etter mitt syn dårlig. Det blir rett og slett for lite kjøtt på beinet til å å gi liv til to ekstraordinære kvinner i et mannsdominert miljø.

Det er ikke ofte jeg leser fransk litteratur, men det har hendt seg noen få ganger, da gjerne krim. Dette er en roman med science fiction elementer.

Underlig hendelse
Dette er kanskje ikke en bok for dem med flyskrekk... Tenk å være flyplassasjer og flyet lander to ganger, med tre måneders mellomrom? Hvordan er det mulig? Er det en glitch som det nevnes i The Matrix (1999)? Det er nettopp det som skjer i Anomalien. Etter en kraftig storm, lander det samme flyet fra Paris til New York for andre gang tre måneder senere med de samme passasjerene. Disse passasjerene må tilbringe ubestemt tid i en hangar mens de blir stilt rare spørsmål.

Dette dilemmaet blir virkelig satt på prøve. Tenk å ha en dobbeltgjenger, og hvordan skal man forklare noe, og løse noe som ikke har skjedd tidligere? Mange interessante spørsmål og diskusjoner oppstår.

Le Tellier har hittil vært for min del en ukjent forfatter og det var ikke den verste boka å begynne med. Det er ikke ofte jeg leser science fiction, har lest noen få YA science fiction bøker, men ikke noe avansert fra den sjangeren. Det har aldri fristet helt, selv om jeg liker science fiction filmer. Dette er ikke ren science fiction heller, men som nevnt tidligere en roman med science fiction elementer.

Romanen minner meg litt om Kjære Edward av Ann Napolitano der man får et lite innblikk i noen av passasjererens liv, og der synes jeg at Napolitano gjorde det på en mer spennende måte. Men det var også interessant å få et innblikk av passasjerene, noen av dem, i Anomalien også. Man blir nysgjerrig på hvem de er, hva de gjør og hvorfor de tok akkurat dette flyet. Mange spørsmål dukker opp mens man leser. Så Le Tellier er god til å trigge nysgjerrighet.

En fin bok til lesesirkel eller til diskusjon
De første 150 sidene kan være noe utfordrende å komme seg gjennom siden fortellerstemmen er noe smule tørr. Den kunne ha vært spritet opp et hakk eller to. Mener ikke at jeg trenger spenning eller action på hver side, men begynnelsen var vel rolig. Syntes spesielt disikusjonene rundt denne hendelsen og spørsmålene var svært spennende å lese om. Er jo også svak for uløste mysterier og fenomener, selv om ikke alt er helt troverdig.

Anomalien er en smule rolig roman som er verdt å få med seg da den tar opp et fascinerende dilemma, og stiller mange interessante spørsmål om ting som må være umulig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Pax, mot en ærlig anmeldelse)

Takk for svaret.

Norli har valgt å forsøke å samle inn egne terningkast til bøkene, så avtalen er avsluttet. Vi har ikke en tilsvarende avtale med andre.

Hei igjen André,
Litt tilfeldig var jeg innom Norlis nettsider, og for meg så det ut som de ikke lenger lenker direkte til Bokelskere.no. Stemmer det? Hva har skjedd, er avtalen mellom Bokelskere og Norli avsluttet? Det ville i så fall glede meg.
Eller har dere inngått en tilsvarende avtale med en annen kommersiell aktør?

Hilsen Lillevi

Hjertelig takk!

Takk for at du sa fra om dette!

Google tilbød seg å "auto-optimalisere" annonsene, dette hadde jo litt irriterende konsekvenser.
Jeg har nå skrudd av denne funksjonen, og fjernet annonsene på topp og bunn.