Bokelskere.no

Dette fremkaller gode minner om broren min som døde så altfor tidlig. Av og til fikk vi lov til å kjøpe et Donaldblad og lage slike bilder. Det var fascinerende. Takk for påminnelsen både fra deg og Levi Henriksen.

OK

Jeg er spesielt irritert og frustrert i dag, og det har selvfølgelig ingenting med deg å gjøre. Men det har slått meg før og det slår meg igjen. Du har bedt om mye hjelp her inne opp igjennom tidene, men du gir sjelden eller aldri noe tilbake i form av et enkelt takk for at noen gir deg av tiden sin. Følte for å si det.

Da kan jeg følge opp med min manns yndlings-skjærehistorie 😊

To skjæreunger rotet rundt, som skjæreunger gjør, på plenen utenfor kjøkkenvinduet vårt. Lette etter mark og mat og lekte seg. En trost begynte å plage dem, stupte ned mot dem og prøvde å jage dem. Til å begynne med lot ikke ungene seg affisere, men etter flere angrep ble de lei av plageånden. De to lettet, fløy og hentet «mamma»! Da de kom tilbake sammen med en voksen skjære, trakk trosten seg klokelig tilbake og lot skjæreungene være fred.

Kanskje ikke mange kjenner til navnet Thomas Harris, men han skapte et moderne horrorikon som fleste av oss har hørt om.

Har sett Silence of the Lambs mange ganger, og er en av de bedre krimfilmene jeg har sett, men har aldri lest bokserien om Hannibal Lecter. Red Dragon er den første boka i serien.

Første bok i Hannibal Lecter serien
Red Dragon og Hannibal Lecter så dagens lys i 1981. Red Dragon er om en uvanlig mann som har fått kallenavnet Tooth Fairy av media, men han selv kaller seg for The Red Dragon. Han har slaktet to familier, og derfor blir FBI profiler Will Graham kontaktet. Han er kanskje ung, men er allerede pensjonert etter en alvorlig hendelse, derfor nøler han veldig med å ta denne saken. De vil nok ha ham på banen siden han er den som legger merke til den minste detalj. For å prøve å forstå denne seriemorderen, er han nødt til å hilse på en gammel "venn", nemlig Hannibal Lecter. Han kan kanskje få ham til å skjønne hva denne seriemorden han skal finne, tenker. Mens han jobber med denne saken, har han også mye annet å tenke på, som blant annet familien. Han er nødt til å holde dem trygge mens han jobber med denne saken ...

Red Dragon er ikke direkte horror, men krim med noen horrorelementer som dukker opp underveis, og den ble filmatisert med Anthony Hopkins og Edward Norton. Boka ble filmatisert i 2002. Selv om boka er to år eldre enn meg, holder den seg sabla godt. Den er ikke skummel, men temmelig dyster og en smule syk, vil jeg påstå. Det er ikke ofte man leser like mørke krimbøker den dag i dag. Det er en av de få krimbøkene man ikke glemmer med det første, og som er fascinerende å tenke på i ettertid. Med tanke på at boka var på over fire hundre sider, kom man ikke over mange dødpunkter, og denne Tooth Fairy, eller The Red Dragon som han kaller seg, var også en spennende karakter å lesee om. Likte også hvordan Harris vekslet mellom Will Grahams perspektiv og The Red Dragons perspektiv, og hvordan Will Graham prøver å være et hestehode foran. En blanding av maktkamp og tidskamp før flere familier blir slaket. Det er lett å lese noen ekstra sider, for man blir fort dratt inn i denne mørke verdenen som Harris har skapt.

Det eneste jeg ikke likte med boka er at et ord blir brukt som heldigvis ikke kan brukes den dag i dag, selv om enkelte dessverre fremdeles bruker det. Selv om jeg ikke støtter det eller rettferdiggjør det, må man prøve å huske på at boka ble skrevet i en helt annen tid. Heldigvis blir ikke ordet brukt noe ofte, og ville bare gjøre dere oppmerksom på det, hvis dere har tenkt å lese boka. Hvilket ord det er snakk om, vil jeg ikke nevne.

Dystrere bøker før i tiden
Bortsett fra det, er Red Dragon en dyster, mørk og smådeprimenerende krim, som setter sine spor, og savner slike krimbøker i moderne tid. Synes at krimbøkene før i tiden var mye mørkere enn dagens krimbøker. Jeg er også interessert i å lese resten av serien av Thomas Harris. Thomas Harris lever fremdeles, og er 83 år.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tusen takk for den perfekte bursdagsgaven til min mann, Nicolai Alexander!

Etter å ha hatt boken liggende siden du skrev om den, opprant endelig dagen! Gubben, som er svært fasinert av skjærer, og stupte fluksens inn i den, humret og koste seg. Selv har jeg bare hørt partier han ivrig har lest opp, og tittet på de eventyrlige bildene. Den skal bli lest.

Men Skjæreboka var ikke enkel å få tak i. Omsider fant jeg at «Natur og fritid» på Sørvest-landet hadde kjøpt opp restopplaget. Takk igjen for at du gjorde meg oppmerksom på denne boken.

Kunnskap i en historisk tid

Jeg leste denne boken i oktober-november 2023, under Israels angrepskrig mot Gaza. Opinionen var i ferd med å vende seg mot Israel, men utfallet var det for tidlig å si noe om. Boken setter dagens grufulle overgrep i perspektiv og gir en forståelse for hvordan dette kunne skje.

Boken gir viktig og solid kunnskap på et område der så mye historieløshet florerer. Den omhandler i hovedsak tiden fra 1948, da staten Israel ble opprettet og 750 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem, og frem til i dag (august 2023). Men den trekker også tråder tilbake til slutten av 1800-tallet da ideen om en egen jødisk stat tok form, og sionistbevegelsen vokste frem under dens grunnlegger østerrikeren Theodor Herzl (1860–1904).

«I denne boken dokumenterer jeg hvordan sionismens ledere brukte politisk press og vold for å skape en jødisk stat i det historiske Palestina. Europeiske og amerikanske ledere var publikum til hendelsene uten å gripe inn. Jeg legger frem ny kunnskap om Israels overfall og massakre i 1948 og om koloniseringen som fant sted.» (side 11)

Tveit går grundig gjennom hvordan den israelske staten målbevisst og suksessivt har tilranet seg stadig mer palestinsk land. Om okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967 og den systematiske og ulovlige koloniseringen der. Han forteller om daglig vold, trakassering og undertrykkelse av det palestinske folket. Hjerteskjærende historier om enkeltmennesker og familier. Hendelser som bare sporadisk har nådd norske og vestlige medier. Og om et Israel som har fått ture frem, med full støtte fra USA og det øvrige Vesten. Et Israel som har fått utvikle seg til en okkupasjonsmakt og en apartheidstat uten å møte sanksjoner av noe slag. Tveit diskuterer apartheidbegrepet. Det er aldri tvil om hans syn, men han bygger på omfattende dokumentasjon.

Et tankekors:
«I 1960- og 70-årene fikk vestlige turister se det jødiske fellesskapet i kibbutzer. I 2019 viste israelerne stolt fram sine nyeste metoder for kollektiv straff og overvåkning. Israelere med forfedre som mindre enn hundre år tidligere var ofre for Europas verste overgrep, gjorde ulike former for overgrep til en vitenskap som de ikke skjulte, men tvert imot delte med verden for øvrig.» (side 382)

Også Norge får sitt pass påskrevet. Arbeiderpartiet og andre norske politikere mener vi har spilt og fortsatt spiller en viktig rolle for å skape fred i Midtøsten. Tveit går gjennom arbeidet med Oslo-avtalene i 1993 og 1995, ubalanserte fredsavtaler som hverken ga palestinerne politiske rettigheter eller eget land. Forholdene for dem ble derimot bare verre, og deres rettmessige ønske om en selvstendig palestinsk stat stadig fjernere.

«Oslo-avtalen er den nest største seieren i sionismens historie. Bare etableringen av Israel i 1948 var større.» Den israelske forfatteren Amos Oz. (side 168).

Tveit er nøye med å skille mellom sionister og israelere og jøder. Det er verdt å merke seg at mye av den nye dokumentasjonen han legger frem, er skaffet til veie av yngre, israelske historikere etter at de offisielle arkivene ble åpnet. Tveit trekker frem israelske fredsaktivister og propalestinske journaliser, samt «Bryt stillheten», en organisasjon av tidligere israelske soldater som ikke vil tie om hærens fremferd i de okkuperte områdene.

Odd Karsten Tveit (f. 1945) dokumenterer bokens innhold grundig. Han har hatt Midtøsten som sitt spesialfelt siden 1978 og var i flere perioder NRKs korrespondent i området. Han kan sitt stoff. Han bruker sine egne observasjoner og studier, og samtaler og intervjuer med et bredt utvalg av kilder. Boken har 660 referanser.

Boken skildrer en runddans med forhandlinger, FN-resolusjoner, brudd på folkeretten og kriger. Mot slutten skriver Tveit:
«På vei ut av Gaza i 2014 [den forrige krigen] tenkte jeg på dem som var fanget på kyststripen, og hva som ville være igjen av byene når israelerne hadde gjort seg ferdig.» (side 302)

Et spørsmål som er like, om ikke mer, relevant i dag, 15. november 2023.

Uten tvil en viktig bok. Sjokkerende. Interessant. Trodde jeg visste det meste rundt historikken, men her var det en del jeg ikke var klar over. Veldig aktuell bok, spesielt nå. Men hard kost. Noen vil vel peke på noe slagslide - men det som er fakta, bør så absolutt frem i lyset - uansett hvilken "side" det kommer fra.

Ja, uff - der var det sannelig mye rart - en god del "ikke-normale" bokelskere det der....

Det er ofte enten eller med serier. Etter en sterk førstebok, kan det lett gå nedover, men ikke i dette tilfellet.

Mørk etterforskning for Fjell
Denne gang er det familievold som er i fokus. En tynnkledd gutt blir funnet utendørs, og det er vanskelig for overbetjent Gabriel Fjell og resten av teamet å holde seg samlet under en slik etterforskning, med barn i bilde. De finner etter hvert ut at gutten og hans mor levde under beskyttelse og har skiftet navn, og det er mistanke om at det er faren hans som har funnet dem.

Samtidig får man innblikk i en journalists liv. Han er frilanser og er ikke den som gir seg med det første, og han blir oppmerksom på denne Ågot. Hun bor for seg selv og er dement, og hun påstår at hun har sett noen på eiendommen? Er det bare oppspinn?

Selv om Hundedager og Vargtimen fikk samme karakter, likte jeg temaet bedre i denne, enn i hans forrige bok. Ofte får man høre om familievold i media, noe som er ufattelig, men dessverre er det noe som skjer. Synes også at språket er blitt bedre i Hundedager. Renere og mer fengende. Det var også interessant å lese om kode 6: Ofre som må bytte navn og holde adressen hemmelig. Hele tiden lever de i frykt for å bli funnet av personen(e) de flykter fra. Det var også spesielt i begynnelsen i boka at det tok tid for politiet å finne ut hvem gutten var, siden ingen hadde meldt ham savnet. Det er lett å glemme at noen lever som denne gutten gjorde, under falsk identitet og hemmelig adresse.

Drahjelp fra Oslo
For å få litt drahjelp i saken, kommer Kripos inn i bildet, og Aida Ibrahim fra Oslo blir sendt til Haugesund. Hun blir gjort noe narr av siden hun har vært med på reality, men hun prøver å heve seg over andres meninger. Skjønner hvorfor Aida er der, men likevel følte jeg hun var litt i bakgrunnen.

Hele tiden veksler man å følge teamet på jobb, og hjemmelivet til Gabriel Fjell som er like kaotisk. Det er en del utfordringer med faren, og det er vanskelig for Fjell å strekke til siden han bor med faren og Makena. Så det er en del baller i luften for Fjell i denne oppfølgeren.

Temaet i forrige bok var trist, og det er også temaet i denne, men samtidig realistisk. Temaene i denne serien har så langt vært både aktuelle og såre. Selv om krim ikke er alvorlig sjanger i følge noen, er det en sjanger som tør å ta opp alvorlig tema, og sette fokus på det uten nødvendigvis å overdrive. Noe som er gjort her.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

Jeg skulle gjerne ha gitt deg to "Godt sagt" for innlegget ditt Randi!. Jeg kuttet ut lesesirkelen for en tid siden fordi jeg etter mange år var kommet til et slags metningspunkt. Jeg vil likevel si at lesesirkelen, slik du skisserer den her, ga meg svært mye. Jeg leste bøker jeg ellers ikke ville ha lest, og diskusjonene/samtalene underveis utdypet innholdet. Du oppsummerer godt mine egne tanker om lesesirkelen.

T. Kingfisher heter egentlig Ursula Vernon og hun skriver både fantasy og horror. The Twisted Ones byr på litt av begge deler.

Mouse, som er Melissas kallenavn, blir enig med sin far om å dra til North Carolina for å rydde opp i bestemorens dødsbo. De siste årene har bestemoren bodd i et hjem, men siden hun var en hamstrer, må Mouse forvente mye skrot som må bort. Derfor tar hun med seg hunden Bongo og blir der i noen dager. Huset bestemoren bodde i, ligger litt øde til i en skogsområde med noen få hus i nærheten. De fleste har forlatt husene sine for å bo i byen, men det er noen fastboende naboer igjen. Mouse hadde ingen nært bånd til bestemoren sin, siden hun var en slem person, noe hun også får høre av andre, men hun blir ikke fornærmet av det.

Mystisk dagbok
Midt i oppryddingen finner hun en dagbok som ikke tilhørte Mouse bestefar, men den andre mannen som bestemoren hennes ble sammen med. Han skriver om ting han har observert i skogen, og hvorfor han oppholdt seg mye der. Mens Mouse er i huset, opplever hun uhyggelige ting selv, blant annet ser hun diverse ting i vinduet og hører hakking. Hun blir venn med noen av naboene, og en av naboene advarer henne mot skogen. Men under en av lufteturene med hunden, kommer hun over noen rare steiner og stedet de har havnet i gir henne følelsen av ubehag. Var det dette mannen skrev i dagboken om? Hvor lenge holder hun ut å være i bestemorens hus?

The Twisted Ones er en bok man ikke riktig vet hva man skal tenke om, men som forfatteren skriver i anerkjennelsen bak i boka, er The Twisted Ones noe inspirert av The White People av Arthur Machen. Enkelte deler av boka kan oppleves som oppdiktet folklore og skrivestilen er en smule rar. Karakteren prøver å være vittig, men synes ikke at humoren alltid treffer, og gjennom hele boka virker hun en smule useriøs, til tross for det som skjer. Midt i mange partier, skyter forfatteren inn humor, som en tankeavledning eller en forsvarsmekanisme som karakteren bruker. Vanskelig å forklare. Ville ha likt boka bedre hvis denne effekten ikke ble gjentatt så mange ganger, pluss at en setning gjentas gjennom hele handlingen helt tilfeldigvis. Altså denne setningen: And I twisted myself around like the twisted ones ....

Horror sklir over til fantasy
Til tross for at jeg ikke gikk helt overens med den uvanlige fortellerstemmen, var handlingen svært engasjenerende og hadde flust av stemning. Den bare mistet meg litt underveis da jeg kom til de siste nitti sidene. Ikke at jeg ikke forsto hva som foregikk, men heller noe skuffet over at handlingen tok den retningen. Det ble litt for mye fantasy. Har lest bøker hvor horror og fantasy har blandet seg i hverandre, og likt noen av dem. Men her ble det vel mye fantasy på slutten. Kanskje 60 % fantasy, og syntes det ødela noe av spenningen og stemningen som var der hele veien, frem til da.

Ingen dårlig bok, men kunne ha tenkt meg en annen hovedkarakter og en annen sluttdel, for mye annet stemte, men så ble det litt mye fantasy og en smule tull.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har sett det før, da har det gjerne vært en link som sendte deg til ett eller annet sted du ikke ville være, f.eks porno-websider. Det er det ikke nå, i hvert fall ikke foreløpig.

Det er veldiig mange, merkelige registrerte i løpet av kort tid, og det hadde ikke gjort noe om admin tok en liten titt inn her av og til.

Tenkte igjen på denne (På vei til en venn) nå når jeg lytter Niels Fredrik Dahl sin siste roman - Fars rygg. I atmosfære minner de litt om hverandre - i begge skildres den ensome, fintfølende gutten som er "alene i verden". På vei til en venn husker jeg som en av de vakreste, gripende barneskildringene jeg har lest. (Gir gjerne terningkast 6 til den) - I Fars rygg finner vi også en vakker skildring av oppvekst - språklig er N. F. Dahl helt perfekt.

Jeg må nok dessverre innrømme at jeg ble litt skuffet over denne, - jeg hadde jo ventet meg så mye! Etter at de to forløperne skåret topp hos meg, så ble det nok bare en femmer på denne. Etter min mening ble handlingen fra krigen for lang, og jeg kom dessverre heller ikke helt under huden på denne yngste Astrid, - det ble for mange «tekniske» fortellinger om hennes sabotørvirksomhet og for lite om henne selv. Hun kapslet seg jo på en måte inn, antagelig på grunn av skrekkopplevelsene hun hadde, - det var jo veldig naturlig, men da fikk ikke vi anledning til å føle ordentlig med henne. Men bevares, - det var helt fantastisk hvordan Mytting til slutt klarte å samle alle trådene i denne store vevnaden, - vi fikk møte både leinebrødre og tvillingsøstre og (dessverre) oppleve den forferdelige skråpånatta, - deilig!