Bokelskere.no

Det er vel kanskje siste romanen om Bjørn Hansen da, men jeg håper på flere jeg. Denne var topp - en flott avslutning. Vanskelig å bli klok på denne mannen. Men han er nok mye lik forfatteren selv. Mer om denne i Reading Randi

Det var et godt forslag ja. Genanse og verdighet står fint alene. Skal man helt få taket på Bjørn Hansen, bør alle tre bøkene leses - de er topp. Professor Andersens natt er også veldig god. (Ser jeg ga den terningkast 6 i litteraturbloggen min)

Jeg lånte «Klæbu seminar et intellektuelt arnested på bygda, 1836 – 1892» fordi jeg skulle sjekke en enkelt opplysning – og endte med å lese hele boken. Lærerhistorie interesserte ikke meg, trodde jeg.

Men du verden så feil jeg tok. Bokens utgangspunkt er overgangen mellom omgangsskolen, da ufaglærte lærere gikk fra gård til gård og holdt skole i noen uker, og den faste skolen. Med fast skole for allmuens barn økte behovet for utdannete lærer dramatisk. Asker hadde allerede fått sitt seminar (datidens ord for lærerskole), men hvor i landet skulle andre seminarer plasseres. Det måtte i hvert fall ikke være i byene, der fantes altfor mange fristelser som kunne distrahere de unge mennene (seminaret var kun for menn, må vite, kvinner ble ansett å ikke ha den nødvendige mentale og legemlige kapasiteten for slik lærdom). Det ble en årelang kamp mellom lokale krefter og sentrale myndigheter, både om plassering og statlige økonomiske bevilgninger. Departementet ønsket å prioritere Asker, like utenfor hovedstaden (en fortsatt toppaktuell problemstilling). Den håndskrevne korrespondansen mellom bygdas menn og departementet går over år.

Klæbu fikk til slutt sitt seminar, ikke minst takket være den dyktige og engasjerte presten, Hans Jørgen Darre. Og det blir virkelig et intellektuelt arnested, med engasjerte og dyktige lærere, hardtarbeidende elever og et åpent debattmiljø.

Boken gir interessante tidsbilder fra denne viktige epoken i Norges historie. Vi får innblikk i aktuelle fagområder, byggeskikk, mat, kvinnesyn og ikke minst kristendommens dominerende rolle. Stillingen som seminarbestyrer og sogneprest ble i mange år innehatt av én og samme person. Man kom ikke inn på seminaret uten å være konfirmert, og for grundtvigianere (en retning som sto sterkt i Klæbu) var det svært vanskelig å få jobb. Vi hører om en seminarist som får lærerjobb i Kvikne. Han mistrives og søker stadig andre poster, men blir avvist hver gang til tross for den store lærermangelen. Det hadde blitt kjent at han var grundtvigianer; rene yrkesforbudet altså. I boken fortelles historien om opprinnelsen til Ibsens Peer Gynt, her var også en Klæbu- seminarist inne i bildet.

Høyere utdannelse var lukket for kvinner. Først i 1878 får jenter adgang til middelskolen (realskolen i min ungdom) og i 1882 anledning til å ta eksamen artium (videregående skole). Det juridiske, medisinske og teologiske studium åpnes for kvinner i 1883. For omkring hundre og femti år siden!

Og opplysningen jeg skulle sjekke? Blant klæbuseminaristene fantes en mann som var blant de aller første søkerne til diakonisseanstalten i Kristiania, den første sykepleierutdannelsen, og etter all sannsynlighet den første mannen. Diakonisseanstalten ble etablert i 1868 og ledet av prestedatteren Cathinka Guldberg. Men kjønnsrollene var sementerte, og Knut fra Møre fikk ikke sin drøm oppfylt; det skulle gå mange år før menn kunne bli diakoner og sykepleiere.
Det er i det hele tatt interessant å se hvor mange likhetspunkter det er mellom lærerutdannelsen og sykepleierutdannelsen i den første tiden. Hvor mange felles tradisjoner disse to yrkesgruppene har.

Dette var en fin overraskelse og en bok jeg kan anbefale – ikke bare for «spesielt interesserte».

Felleslesing av Rasmus Rebellen september - oktober 2019. Denne lenken fører til alle innleggene.

Alltid spennende å bli kjent med nye, ukjente forfattere. Dette virker interessant!

Det var et reflektert svar, Marit. Ser poenget ditt - og boken var vel faktisk litt god på den måten at den får leseren til å reflektere. (Når du nevner "vendepunkt" tror jeg faktisk det var litt vendepunkt i denne - det ligger kanskje i selve tittelen også - hovedpersonen begynner å reflektere over livet sitt med ordene "så mye hadde jeg" - altså alle mulighetene etc, og hva gjorde hun med det? Jo, hun kastet det bort på en måte......)

Var veldig skeptisk til denne i begynnelsen jeg også - men så begynte jeg å se noe viktig, underliggende - og leste den litt symbolsk i stedet. Da fikk jeg faktisk mye utav den. Jeg prøvde å konkludere litt rundt det i slutten av min omtale. Mer om denne i Reading Randi

Så bra at du lot deg friste!

Jeg leste "Tjenerinnens beretning" da den kom ut på 1980-tallet. Jeg husker den som god og "grøssen". Etter all oppmerksomheten den og filmatiseringen nå har fått, har jeg tenkt at det kunne være spennende å lese den på nytt. Hvordan vil jeg oppleve den i dag? Jeg kan ikke huske at jeg oppfattet den som en dystopi (er heller ikke så begeistret for denne typen bøker). Når jeg ser hvordan dystopi-begrepet brukes i dag, kunne det i seg selv ha vært verdt en diskusjon. Uten å foregripe begivenhetene; hva er egentlig en dystopi, og hvilke bøker klassifiserer til denne benevnelsen.

Har sett at anmeldere mener oppfølgeren, Gileads døtre er langt tammere enn Tjenerinnen.

Jeg leste denne boken på din og Marits anbefaling og kan skrive under på at det er fantastisk god bok! Den vil også egne seg godt for diskusjoner i lesesirkelen. Nå er det ikke så lenge siden jeg leste den, så den ligger vel ikke øverst i bunken for gjenlesing. Vi får se :-)

Hvem har æren for Peer Gynt?!

Men Engebret Hougen (senere elev ved Klæbu lærerseminar) hadde gitt landet en enda større skatt tre år tidligere, uten at han verken da eller i resten av sitt liv kunne ane omfanget. For i august 1842 kom Peter Christian Asbjørnsen til Sel på sin aller første eventyrinnsamling, primært for å treffe læreren Hans Hansen Pillarviken – hans største bidragsyter i hele Gudbrandsdalen. Men også for å treffe noen få andre. Den 16 år gamle Engebret, som tiltross sin unge alder allerede var et oppkomme av eventyr og sagn, ble hentet nærmest på impuls av Thor Øigarde, som ba ham straks komme til skysstedet Laurgaard og fortelle Asbjørnsen alle de eventyrene og sagnene han kjente til.

Mange år etter, i 1876 da Ibsens «Peer Gynt» ble satt opp på Kristiania Theater, skrev han dette til sin mor: «Det første jeg fortalte var om Peer Gynt, og til denne fortellingen satte jeg et par andre historier, som du og far hadde fortalt.» De tre historiene, Peer Gynt, Vala-Budeiene og Kjetta på Dovre skrev Asbjørnsen ned, og Engebret skrev videre i samme brevet: «Dette eventyr har en av Norges aller største diktere, Henrik Ibsen diktet om igjen og gjort noe alldeles merkelig av, og dette Henrik Ibsens dikt er det, som nå oppføres på Kristiania Theater og blir omtalt ikke alene her i landet, men også av utlendinger, som er noe av det merkeligste og vakreste som er sett. (…) Men er det ikke rart, at dersom du og bestemor ikke hadde lært meg dette eventyret, og jeg ikke hadde fortalt Asbjørnsen det, så hadde ikke Henrik Ibsen skrevet sin Peer Gynt.»

Engebret Hougens navn sto på alle teaterplakatene som annonserte Peer Gynt i en årrekke, men med enkelte – og hederlige – unntak nevnes det ikke lenger.

Fra Klæbu seminar, Et intellektuelt arnested på bygda, 1839 – 1892

Du verden – Dette var litt av en roman. Utrolig fengslende og velskrevet. Kriminalroman, historiefortelling, naturdokumentar og kjærlighetsroman i ett - Koke bjørn er en roman med mange aspekter - en beretning fra en historisk epoke i samers kår og kamp, om forkynnelse og motstanden mot dominans og undertrykking - en beretning om kampen mellom onde krefter og gode krefter i menneskets natur......kort sagt - en roman man ikke bør gå glipp av. Mer om denne i Reading Randi

Vi har migrert til nytt datasenter med nye servere!

Vi har hatt uventet nedetid på grunn av dette, og beklager ventetid.

Denne boken omtales på omslaget som «En av dansk litteraturs smukkeste og mest tragiske kærlighedshistorier».

Jeg ble imidlertid først kjent med den da jeg så en filmatisering på slutten av 80-tallet, - en film som egentlig heter det samme som boken, men som i Norge da ble kalt «Katinka» etter hovedpersonen. Det var en film som gjorde dypt inntrykk på meg og har blitt stående som en av de beste og mest rørende filmer jeg har sett! Og det var nok ikke så rart, for i tillegg til å bygge på den kjente danske forfatterens historie, var det Max von Sydow som sto for regien, Klaus Rifbjerg som hadde skrevet manus, den kjente Bergmanfotografen Sven Nykvist som filmet, mens Kurt Ravn, som noen av oss kjenner som «Røde» i Matador, hadde den mannlige hovedrollen, - et stjernelag! Jeg bør nok her også nevne den kvinnelige hovedpersonen, Tammi Øst, som leverte et inntagende spill, men for meg er hun dessverre ellers et ukjent navn.
Jeg strevde lenge med å få tak i en video av filmen, og rundt årtusenskiftet kom jeg over den i en bruktbutikk i Danmark, og lykken var stor! Men etterhvert gikk videospilleren min i stykker og filmen i glemmeboken. Et nylig besøk i Danmark minnet meg imidlertid på den, og nå fant jeg den på dvd via nettet, riktignok ikke i Norge, men i Danmark hvor den er utgitt i serien Nordisk Film Klassikere. Og gjensynet var så vellykket og stort at jeg ble inspirert til å kjøpe boken, som jeg tidligere bare hadde lånt på biblioteket.

Fortellingen ble først utgitt i 1886 som en av flere i boken «Stille Eksistenser», men på grunn av sin popularitet ble den utgitt separat allerede i 1898. Den boken jeg nå kjøpte, er et opptrykk av en utgave fra 1911, så jeg leser et alderdommelig dansk, men det går stort sett bra og er med på å gi historien det riktige steds- og tidskolorittet.

Som man forstår av tittelen på den boken som historien først ble utgitt i, «Stille Eksistenser», så er dette en skildring av tilsynelatende stillestående liv, - så fjernt fra vår tid som tenkes kan. De leves på den litt høyere sosiale rangstige på den jyske landsbygd for rundt 140 år siden, der dagens høydepunkt var å gå på stasjonen og se dagens tog komme og gå, slik forfatteren i forordet forteller at han selv hadde gjort. Der forteller han også hvordan denne historien oppsto i hodet hans med utgangspunkt i et kvinneansikt han en gang hadde sett i vinduet på en stasjonsbygning han reiste forbi, et syn han ikke kunne glemme. Slik vokste Katinka og hennes liv og skjebne frem til å bli en vemodig og rørende historie, bygget på menneskekunnskap og med en skarp iaktagelsesevne, - det siste bringer også litt humor inn i historien. Bang benytter seg av antydningens kunst når han skriver, det er gjennom de små bevegelser og bemerkninger historien fortelles, - på en like stille måte som livene leves.

For en som meg, som er over gjennomsnittet interessert i kulturhistorie, er Bangs skildringer et funn, og boken kan anbefales til alle likesinnede, - samt til alle dem som har sansen for en vakker kjærlighetshistorie!

Som Kjell skriver lenger nede i tråden: Gå ikke i takt! Med andre ord, ikke fullfør en bok bare fordi andre gjør det.

Det kunne ha vært fint å høre litt mer om hvorfor du ønsker å avbryte. Jeg slet selv med boken, men er glad jeg fullførte. Syntes den ga interessant informasjon om temaer jeg ikke visste noe om. Spesielt hjalp Ingunns oppklarende innlegg – og jeg syntes faktisk boken tok seg noe opp mot slutten. Få høre hva du bestemmer deg for, da :-)

Jevnt god, klassisk krim-underholdning dette. Og et pluss at vold og grusomheter ikke overskygger handling og tema - det er spenning nok likevel. Den er lest for mange år siden, fant noen kladd-notater på den, og la den i litteraturbloggen nå. Forfatteren har skrevet flere bra etter denne. Jeg likte denne godt, fant den troverdig også. Mer om denne i Reading Randi