Bokelskere.no

Jeg har ikke lest noen av dem fra perm til perm, kun bruddstykker her og der (samt at jeg har overvært et inspirerende og svært velartikulert foredrag av ham i Jerusalem) og du må her nesten selv vurdere hva du er mest interessert i. Som du vil se av beskrivelsene så er det grovt sett palestinsk historie i tre forskjellige epoker han tar for seg; før opprettelsen av Israel, under opprettelsen, og fra 1948 og frem til i dag. Det finnes sikkert omtaler på nett som vil kunne fortelle deg noe om hvilken av fremstillingene som regnes som mest vellykket og interessant.

Undergraver mye av det samfunnsvitenskapene har vært bygget på, ja, men opp fra asken stiger forfriskende perspektiver for fremtiden, om enn kanskje ikke fullstendig tilfredsstillende på det moralske plan. Mye gjenstår, men noen livsløgner må utvilsomt gjøres rede for og lukes bort for at humaniora skal ha en fruktbar fremtid og her er arbeidet i gang.

Jeg ville vært svært forsiktig med å bruke romaner til noe som helst hva denne konflikten angår (de duger sikkert som melodrama). Også i faglitteraturens verden finner man to ulike diskurser som står i hver sin ende av spekteret og om de ikke gjør det så vil de bli oppfattet slik fordi hver minste detalj av sannheten gjøres krav på, fordreies og fornektes av begge parter og deres internasjonale og akk så solidariske tilhørere og fanatikere, slik at svelgbare kompromisser nesten er umulig. "Alle" synes å ha valgt seg en side i denne konflikten.

Les en "kald" historisk fremstilling (leksikon) og ta deretter fatt på ulike beretninger og perspektiver og besøk gjerne begge sider av muren, jeg kan love en opplevelse for livet. Et mer konkret tips: historikeren Ilan Pappe har en interessant innfallsvinkel, han mener Israel i sine tidlige år langt på vei lyktes i å få medhold i sin rettferdiggjørelse av opprettelsen av staten, som var bygget på den forestilling at området fra før av var tilnærmet folketomt og i alle fall uten et levende samfunn. Gjennom å grave frem palestinsk/arabisk historie fra tiden da området var underlagt Det osmanske riket viser han at dette slett ikke var tilfelle. Også han må dog leses med et kritisk blikk, selvsagt.

I det hele tatt er viten om hendelsenes kronologi svært viktig for å forstå dagens situasjon. Det handler om jordbruksland, umyndiggjørelse og tapte liv kanskje mer enn det handler om religion. Videre har Israel fiender på alle kanter og deres frykt er derfor berettiget. Og til slutt i denne fare-over-med-harelabb-fremstillingen så må det nevnes at Israel de facto har full kontroll på vestbredden og sågar støtter de ekstremt ortodokse jødene og deres bosetninger, som sikkert mange vet utgjør dette kanskje største hinderet for videre arbeid med en fredsavtale pr. i dag (sammen med det minst like fastlåste Gaza-problemet).

Vel, jeg er beinhard determinist, og selv om jeg selvfølgelig mener normative problemstillinger (og svar på disse) må ha sin plass i og er helt nødvendige for samfunnet, så er jeg redd vi blir skuffet om dette blir forsøkt knyttet opp mot menneskehjernen og fri vilje som rømningsvei etter den skjebnesvangre erkjennelsen av at vitenskapen aldri vil kunne fortelle oss hva vi bør gjøre. Nå er "bevisstheten" og kvanteteori de siste skansene som mange setter sin lit til, men det er mye spekulasjon ute og går og det finnes et vell av hypoteser. Ser derfor for meg at boka kanskje vil falle mellom to stoler for min del, men nå er den uansett bestilt for en billig penge og skal følgelig leses. Ikke har man vondt av å få utfordret sin stahet heller.

Fri vilje er for øvrig et morsomt begrep, med sin innebygde selvmotsigelse. Den ultimate frihet måtte jo være å kunne velge noe man ikke vil.

Takk for tips nr. 2. Igjen et problematisk felt, disse nyateistiske forsøkene på å forklare hvordan og hvorfor moral har oppstått er prisverdige nok, men hvis moralske handlinger er tilegnet som genetiske atferdsmønstre så problematiserer jo dette moral som begrep og vi er ikke så mye nærmere å finne en rettesnor. Men viten er morsomt det og.

Bestilte meg akkurat denne etter å ha lest din omtale i lista du nylig har lagt ut her, men etter å ha gjort noen nettsøk ble jeg oppmerksom på at forfatteren (svært ung, for øvrig) virker å tro på fri vilje uten egentlig å ha noen gode argumenter å støtte opp sitt syn med, og da begynte jeg å lure på om dette er et forsvarsskrift, tittelen tatt i betraktning. Er dette en av bøkene som sier "vi kan aldri bli helt sikre" og at vi må tviholde på forestillingen av juridiske og humanistiske grunner, eller hva er ditt inntrykk av hvordan fri vilje-problemet behandles?

Bare moro at du faktisk svarer, og jeg håper du ikke bruker juleferien din på å bli skuffet nå, da får jeg dårlig samvittighet.

Det er mange år siden jeg leste Cisek, men repressiv toleranse er et begrep som, kort forklart, forsøker å si noe om at det å bli tolerert, uansett hva du gjør, kan oppleves som noe som setter deg tilbake. Det er særlig relevant i forhold til kunst, der mange ønsker å utforske og sprenge grenser. Da de så blir anerkjent og godtatt i miljøene utsletter det det faktiske prosjektet, nemlig å provosere og gjøre noe helt annet enn det vanlige. Dette er ikke en god forklaring, men sistekapitlet/deler i Cocka.... illustrere det godt. jeg tror ikke Simpel ønsker applaus når han sier at alle som gir han applaus er idioter.

Lykke til med Machy und Rebel, håper du blogger om hva du syntes

I motsetning til mange andre i denne tråden, så er jeg litt skuffet over "Dette er mine gamle dager". Ikke fordi det er en dårlig bok, det synes jeg ikke det er. Men jeg er Jarle Klepp-fan, og i denne boken får jeg ikke inntrykk av at det handler om Jarle Klepp. Det er også derfor jeg svarer her, fordi jeg tror teksten prater til oss som lesere, særlig grunnet førstepersonsfortellingen. Temaene som blir tatt opp er store, og jeg synes personlig ikke Tore Renberg skriver godt nok til å lykkes hundre prosent med dette. Min ultimate favoritt av Renberg er En god tid, her skriver han godt. Men det er en enkel, fin historie, som selvfølgelig forsøker å si noe vesentlig om den verdenen vi lever i. Jeg tror dette også er grunnen til at jeg likte Pixley Mapogo, i disse "enklere" (uten å være bedlatende håper jeg), fungerer språket og stilen til Renberg. I Dette er mine gamle dager fungerer det ikke. Han skriver utenfor rammene av det Kleppske, og ikke like godt som f.eks. Knausgård, Tiller og Harstad, og dermed faller det litt gjennom denne gangen. Ikke for det, Renberg en viktig og god stemme i det norske samtidsmiljøet, og jeg håper det kommer flere bøker. Men denne boken skuffet meg litt for mye. Det kan virke som Renberg ikke stoler på at karakteren hans er levende, vital og dynamisk, og dermed føler det må legges inn noe mer. Og da blir det plutselig for enkelt. Denne gangen, håper jeg.

Dette er et godt innlegg av Jan Fongen, selv om det selvfølhelig er umulig å gjengi hele budskapet fra en så stor roman, på alle vis, i et kort leserinnlegg her inne. Jeg er likevel ikke enig i konklusjonen, da jeg også er en av de som ikke falt for denne romanen. Jeg har lest alt av Kjærstad, og har flere ganger irritert meg over at han virker å variere så enormt i kvalitet. Jeg tror noe av det slyldes at han er ektremt ambisiøs, han er på mange måter en forfatter og leser som ligner på J. Norman fra denne boken. han er dyktig, stilsikker og har enormt mye kunnskap, også om ting Norman selv påstår han ikke kan noe om i møtet med Ingrid Kyrklund her. Men i Normans område blir det "bare" flinkt, det mangler det som sprenger fortellingen, som Kjærstad klarer bedre å balansere i andre bøker som Wergeland trilogien (deler av den i det minste), Speil og også til en viss grad i Jeg er brødrene Walker. Normans område mangler det ekstra som Vishnu tydeligvis har, eventuelt er det jeg som er en ordinær leser, jeg liker da også samtidlitteraruren fortsatt.

På flere måter minner denen boka meg om Tegn til kjærlighet. Jeg hatet den boka første gangen jeg leste den, mest på grunn av det stilistiske og klisjefylte i språket, men mente likevel det lå noe der. Ved annen gangs lesning syntes jeg den var fantastisk, hovedsaklig på grunn av drømmen eller ideen om å bruke en font til å gjennomlyse og skape ny mening i tekst. Både i Normans område og i Tegn til kjærlighet er det intertekstene som gir mest og mest spennende lesning og mening. Antyder jeg kanskje her at Kjærstad er en bedre leser enn forfatter? Jeg håper ikke det, for jeg tror jeg synes han er en av våre beste samtidsforfattere, og det er oftere seil enn sjokolade med hans bøker. Men jeg kan også vri på uttrykket som går igjen i boka denne gangen: det må være mer, ikke sant?

Jeg er så enig med deg. TEL sine tekster gjennomsyres av humor, selvfølgelig tydeligst i det ironiske forholdet til det som omgir oss, men også de språklige vendingene, blandingen av høyt og lavt, de merkelige karakterene og de bisarre hendelsene karakterene hans utsettes for, er ren humor. Jeg har sjelden ledd så mye av en bok som første del av Elvestengfolket. Dessuten synes jeg denne pamfletten faktisk er en god forfatterkommentar til eget forfatetrskap, og det er ganske sjeldent.

Jeg kan være enig i at Uri er en dyktig observatør, mer usikker på om hun er så flink med ord. En forutsetning for det ville være at hun klarte å formidle det hun mente klart og tydelig hele veien. I De beste blant oss klarer hun fint å kombinere det humoristiske med det alvorlige (om det kan kalles det) men det mislykkes hun med her. Jeg har sansen for prosjektet, og jeg liker ideen (ikke nødvendigvis tanken på mannlig kastrering), men gjennomføringen i denne boka blir svak. Desvere, for jeg har egentlig sansen for det meste Uri beskjeftiger seg med.

Leiegården er en flott bok, jeg har særlig sansen for prosjektet til den første leietakeren, Johannes M. Tror det er mye av Lund selv i han, med et prosjekt om å skrive så intrikat og vanskelig at kun de ytterst få orker å lese gjennom boka. Men Leoegården er sammen med Elvestengfolket og Tanger de "enkleste" bøkene å lese fra start til slutt. Unngå boka Inn til å begynen med, og jeg anbefaler deg på det sterkeste å lese en eller to av essaysamlingene hans, særlig Om naturen og Forgreininger. TEL er kanskje Norges beste essayist, sammen med Knausgård.

Uansett, lykke til, tror du har mye å glede deg til

Bra, og enig i at dette var interessant. Og at det i det hele tatt diskuteres bøker av Thure Erik Lund her inne, viser at forumet har noe for seg. Det er ytterst få som tar i hans verker i den litterære offentligheten, og derfor gleder dette meg.

For å få et visst innblikk i hvor snurrig dette egentlig er, kan jeg anbefale bokprogrammet om TEL, og hans siste bok (beste siden Grøfte...), Straahlbox: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/713951/

Jeg tror du gjør Martin litt urett i å kritisere han for utsagnet om høyverdig litteratur, Brit, da han virker å ha parafrasert min kommentar til hans første "rabuleringer". Men han forsvarer det godt, og jeg står fortsatt bak min uttalelse. Og det er mange som er enige i det.

Men for å utdype litt; TEL er ikke totalt uforståelig, han er vanskelig tilgjengelig, men når du er inne i ideene, språket og tankene som presenteres, så er det enklere å forstå. Jeg startet med å lese Grøftetildragelsesmysteriet, den første av de fire "Myrbråtenfortellingene", og la den vekk, med en klart uttalt intensjon om aldri å plukke den opp igjen, etter ca. 40 sider. Heldigvis haded jeg dårlig samvittighet, plukket den fram igjen, og etter 80-90 sider, så åpner det sg. Fra å være rabulistisk, essayistisk, knotete, snirklete og uvant, ble det en utrolig historie om vekst og fall, oppvekst og samliv, samt en haug av merkelige tildragelser og snåle karakterer. Og etter 250 sider, så skjønner man mer, og storkoser seg med, de første 80 også. Det endte for min del med et hovedfag om boka.

De andre tre er ikke like gode, særlig ikke Uranophilia, men de er likefullt gode. Og i Elvestengfolket er halve boka nærmest som enkle noveller å regne.

TEL er en forfatter flere lesere burde lese, men det krever nok noe jobb.

Når det gjelder det høyverdige, så var det kanskje pompøst, særlig med tanke på måten han blander både høyt og lavt på. Men ideene hans, tanken om at språk og litteratur har en kraft, og ideen om at samfunnet bør gjenomgå kritikk og utsetets for prøver på alle plan som har med eksistens og samfunnsstruktur å gjøre, den er høyverdig

Idas dans er en sår og vakker beretning om noe så tragisk som akutt leukemi hos en ung jente. Jeg har to døtre selv, og historien berører meg derfor dypt. Å lese om en mors tanker, følelser og desperate forsø på å hjelpe noe av det kjæreste hun har, skal bevege deg.

Desverre er boka litt svak fortellerteknisk, det hadde vært en enda større fryd å lest den om den var bedre skrevet. Corwin har en tendens til å gjenta seg selv for ofte uten å utvide meningen i det forutgående. Hun benytter også en fortellerstemme jeg ikke helt klarer å ha tiltro til. I tillegg blir dialogen i boka noe glorifisert, og det blir litt for flinkt. Jeg er helt på det rene med at dette er en dokumentar, og at man ikke kan dikte fritt i en slik bok, men spenningen og emosjonene i boka forsvinner noe for meg i svak utførelse.

Når det er sagt er denne boka et av de bedre eksemplene jeg har vært borte i når det kommer til viktigheten og effekten av litteratur. Den treffer, og det er godt å kunen bruke bøker til å gråte litt eller mye, og det gjør jeg ofte i denne boka.

Ja, Gud og tro har oppstått fordi man ikke har kunnet forklare visse fenomener, det er jo hevet over enhver tvil. Spe på med vissheten om at man ikke bare skal dø, men at verden skal gå videre, at det er ting man ikke får ta del i, vissheten om evigheten, og behovet blir presserende. Så ble tordenværet forklart, deretter vår skapelse, og nå, i våre dager, finnes det forklaringsmodeller som kan beskrive kjærlighet (og andre ting vi opplever som transcendente) som et av mange sosiale atferdsmønstre vi har tilegnet oss gjennom evolusjon. Troen kan også forklares, men ikke dens objekt. Vi skeptikere lurer vel på hva dette gjenværende usynlige skulle være, og hvorfor vi skal stole på den individuelle hjernen når den forteller sin eier at det finnes "noe mer". Vitenskapen har den fordelen at den kan nærme seg det objektive i den forstand at flere mennesker kan observere og registrere det samme, den er slik sett fordomsløs, selv om den nødvendigvis må være betinget av våre begrensninger og av vårt sanseapparat. Jeg er en av de som vil hevde at den likevel er mer pålitelig enn individuelle opplevelser av transcendens og fantastiske historier, som til syvende og sist må være troens skjelvende grunnmur.

Jeg burde ha ordlagt meg bedre og poengtert at det er forestillingen om en Gud og hvordan den kan holde stand i individet selv når så mye taler imot den, som er interessant. Og ja, mennesket er avhengig av et "leap of faith" for å kunne leve, av noe som kan tilby mål og mening, det er åpenbart. Jeg sliter med å finne et slik holdepunkt (og dermed med å leve, ja), i all hovedsak på grunn av hva evolusjonsteorien og dens mange vitenskapsteoretiske avkom kan tilby av plausible forklaringer på menneskelig atferd så vel som på hvorfor vi er til og hvordan. Teorier som på ingen måte er endelige sannheter, men som i hvert fall underbygges av gode argumenter, dette i motsetning til troen, som i bunn og grunn virker å være sannheter mennesker hevder å kunne "føle" i seg. Sannhet forkledd som livsløgn, men ja, jeg er fullstendig inneforstått med at livsløgn, tro, det eksistensielle "leap of faith", er helt nødvendig.

Hadde du kjent meg ville du visst at jeg er temmelig åpen for det meste, men i en diskusjon, på et internettforum? Hvis alle skal si ting som "vi vet jo egentlig ikke noe", eller "alle har sin oppfatning" så dreper man effektivt grunnlaget for konstruktiv debatt og nettopp kunnskap som kan berike ens perspektiv. Det er litt slitsomt når man gjør det eneste man kan, nemlig holde på sin oppfatning av virkeligheten uten å være intolerant overfor andres oppfatning, bare for å bli møtt med påstander om at man skulle ønske alle så verden som en selv. Jeg er nysgjerrig på hva som får noen til å tro på noe som ikke kan bevises, siden jeg mener dette kan åpne for et utall av forklaringer som bare begrenses av menneskets fantasi, og dersom jeg hadde forstått hvor slik tro fra ville jeg sikkert fått utvidet horisonten litt. Husk at også det du sier her er en oppfatning som kan tolkes i retning av at du hever deg over min, akkurat slik du kanskje leste mitt innlegg ;) Vi dagens åpne mennesker er jo gjerne åpne for alt unntatt for de som ikke er åpne for nettopp alt, hehe.

Min mening er at intensjon fordrer bevissthet, men nok om det, det er ikke hva Dawkins tok opp eller ei i sin tilbakevisning av Gud jeg er interessert i, men hva som utgjør kjernen i et panteistisk syn av den typen Svein Atle legger frem. Ja, vi ser sammenhenger i verden og i universet, beviselig kausale så vel som forestilte, vi ser hva vi kaller skjønnhet og stygghet, godt og ondt, og naturligvis er helheten voldsom, ufattelig, og man kan bli fristet til å kalle dette Gud, men hva er vitsen med en Gud uten følelser, uten en overordnet plan? Og faktum er jo at det aller meste kan forklares eller vil bli forklart hvis eller når mer data blir kartlagt. Med Dawkins' ord: "...it does not make much sense to pray to the law of gravity".

Jeg er ikke ute etter å dementere noens oppfatning av virkeligheten, men jeg skjønner ikke hvorfor verden ikke ganske enkelt kan være det den er, hvorfor ikke en blomst eller en god handling kan være vakker i kraft av seg selv, hvorfor "Gud er i alt", denne holistiske forestillingen om enhet, er nødvendig.

Ja, det er nettopp noe av poenget mitt, at jeg ikke ser hvordan Gud, hvis man tror på ham, kan være noe annet enn en aktør med intensjoner. Et panteistisk syn er etter mitt syn like søkt, for når Gud ikke lenger er moralsk og et vesen med en plan, men "er i alt", så mister jo gudsbegrepet sin mening og jeg skjønner ikke lenger vitsen med å holde på forestillingen.

Jeg forstår ikke helt poenget med den distinksjonen du gjør her, for det er jo nettopp det faktum at Gud umulig kan bevises fordi han, hun eller det pr. definisjon ikke kan observeres, som etter Dawkins mening gjør det til en vrangforestilling, en fantasi. Det videre argumentet mot Gudsforestillingen er det faktum at vi i dag faktisk kan forklare vår eksistens uten å måtte trekke inn noe oversanselig. Det jeg lurer på er hvilken kraft du snakker om, hva du legger til grunn når du nedenfor omtaler Gud som en naturlov, og hvordan Dawkins har vært med på å gi deg denne overbevisningen, da dette høres ut som et agnostisk syn av den typen han går hardt ut mot i denne boka. Bare nysgjerrig, håper ikke du tar dette personlig.