"They are pure, and they are sinless. And yet ... " he paused and shook his head.

"Intelligence will always have a dark side," said Nikala softly, quoting the introduction of Jules´ own research paper. "The Biology of Intelligence."

"Evolved intelligence is what I wrote," he corrected her. "We don´t know enough about created intelligence. The Zhongzi are just .... an experiment." His voice caught as he said this, and Nikala put her hand over his.

"We´ll come back in a while," she said comfortingly. "You´ll see soon enough!"

But Nikala was wrong. Fate determinded that it should be many decades before a mother ship would pass through the system again.

In the meanwhile, a whole civilisation was to rise and fall.

Fra Rowen Sivertsens bok Shianshenka - The Rise and Fall of the Perfect Creation , som kommer ut i disse dager.

Nå er jeg der selv, Brit. Leser både Krig og fred og Rosens navn, synes begge er gode, men jeg klarer ikke holde konsentrasjonen. Nå skal det sies at de lange passasjene med filosofiske betrakninger i Rosens navn ikke er noe for en med tusen tanker i hodet på en gang. Heller ei Krig og fred med sin uendelige rekke med karakterer (alle med sine kalle- eller kjælenavn).

Kanskje jeg må ta meg en tur i bokhandelen for inspirasjon. Nå går jeg uansett ut og luker:)

Jeg tror Siderhusreglene er min favoritt. Og En bønn for Owen Meany.

Den første halvdelen av enke for et år var fantastisk. Hva som skjedde i den andre halvdelen vet jeg ikke, men den klarte å ødelegge all den forkjærlighet for Irving som tre fantastiske bøker tidligere hadde bygget opp. Utrolig trist.

Spennende og interessant debattbok!

Aslak Sira Myhre (f. 1973 i Stavanger) utkom med boka "Herskap og tjenere" i 2010, og det er vel neppe tilfeldig at denne til forveksling kan ligne "den lille røde"? Han har tidligere vært leder av RV (1997 - 2003) og forbindes vel av de fleste med kommunisme, selv om hans engasjement i dag i større grad er knyttet til litteraturen. Han har som kjent for de aller fleste, vil jeg tro, vært daglig leder av Litteraturhuset i Oslo fra 2006.

Det var med noe skepsis jeg valgte å kjøpe denne boka på årets Mammut. Tittelen bar nemlig bud om et kommunistisk budskap. Men så tenkte jeg at jeg sannelig har godt av å få utfordret både mine meninger og holdninger på flere plan, og hva er vel da mer naturlig enn å velge en bok jeg regnet med ville provosere meg sterkt.

Gjennom fem kapitler, som tilsynelatende ikke hører sammen, men som til syvende og sist gjør det likevel, er forfatteren innom temaer som Olje-Norge generelt og Olje-Stavanger spesielt, oljeunge som han selv var på 1970-tallet, han er innom temaet som har gitt boka sin tittel - et samfunn som i økende grad baserer seg på herskap og tjenere, han er inne på hvorfor venstresiden har mislyktes i sin miljøpolitikk, han gjennomgår krigens retorikk knyttet spesielt til invasjonen av Afghanistan, og helt til slutt tar han for seg hva det egentlig innebærer å være kommunist i et samfunn hvor vi ikke lenger har noe viktig å kjempe for.

Det som slo meg under lesningen av denne boka var først og fremst hvor lite provosert jeg faktisk ble. Og dermed skjønner jeg også bedre hvorfor særlig venstresidens anmeldere har vært så kritisk til hans bok. For meningene hans er mer enn smakelig for meg, som aldri har vært i nærheten å ha kommunistiske oppfatninger.

Aller mest interessant er det å lese om Aslak Sira Myhres betraktninger rundt temaet herskap og tjenere. Hvordan kom vi dit at det å snakke om at man "trenger en polakk" ble ensbetydende med sosial dumping for at vi skal slippe å betale det en tjeneste egentlig koster? Hva skjedde på veien fra Lech Walesas heroiske kamp for frihet i det polske samfunnet før murens fall og frem til i dag? En vesentlig forutsetning for at vi skal kunne fortsette med vår velstand, er at de fleste varer produseres et annet sted (les: Asia) hvor arbeiderne kanskje tjener maks to norske timelønner pr. måned. Og det i land hvor denne månedslønnen utgjør i beste fall halvparten av hva man trenger der for å leve et noen lunde anstendig liv. Men dette slipper vi å forholde oss til. Verre er det at bl.a. vedlikehold av våre hus gjør at vi kommer ubehagelig nær polske og litauiske arbeidere, som ofte ikke en gang har noe sted å bo mens de arbeider i landet vårt. Mange bor derfor i bilene sine, eller de leier usle boliger som de blir trukket altfor mye i lønn for - under forhold som til forveksling kan ligne forholdene som prostituerte traficking-ofre lever under. Vi er alle en del av den globale kapitalismen, som forutsetter at noen nødvendigvis må ha det betydelig verre enn oss for at vi skal ha det så bra.

Når miljøpolitikk blir gjort til en slags religion og det hele beror på hva man tror på, bidrar dette i følge forfatteren til å ødelegge miljøengasjementet blant folk flest. Dessuten har det vært en del avsløringer som viser at mange av påstandene om menneskeskapt ødeleggelse av vår klode, er en ren bløff. Eller sagt på en annen måte: hva skal man egentlig tro på når det verserer så mange motstridende teorier. Jeg synes Aslak Sira Myhre oppsummerer dette veldig fint på side 86 i sin bok:

"Sjøl er jeg ikke villig til å ta sjansen på at det ikke foregår endringer i klimaet vårt som er forårsaka av menneskelige utslipp. Men jeg er tilhenger av vitenskap, og ikke religion. Vitenskap er grunnlagt på, og lever av, tvil. Religion er basert på skråsikker tro. Og det er skråsikkerheten som preger alle utsagn om fremtida nå. Jeg støtter de aller fleste tiltak som foreslås for å bøte på miljøproblemer, men jeg nekter å begrunne dem med at vi står overfor dommedag. Jeg nekter å fremsi miljøbevegelsens trosbekjennelse.

Om man faktisk tror at dagens CO2-utslipp vil få havet til å stige med flere meter på kort sikt, bør det resultere i et langt større engasjement for folk i Bangladesh, Oseania, Kairo eller for den saks skyld Nederland. Ingenting tyder på at forbruket av CO2 vil gå ned, eller at den økonomiske veksten vil stoppe, tvert om."

Og når han på side 79 - 80 skriver om Kinas kraftutbygginger, måtte jeg nesten le - mens det egentlig er mest til å grine av:

"Den norske miljø- og bistandsbevegelsen har stilt seg svært kritisk til de store kraftutbyggingene kineserne nå gjør i Yangtsekiang. Vi leser om kullkraftverkene som ødelegger lufta lokalt og klimaet globalt. Kineserne skal bore etter olje, men olje er vi også motstandere av, og atomkraft vil vi avvikle. Spørsmålet blir da: Hvordan ser den norske miljøbevegelsen, og for den saks skyld vestresida, for seg at folk i Kina skal få strøm?"

I kapittelet som heter "Våre gutter fører ikke min krig" tar forfatteren for seg parallellene mellom Sovjets og den vestlige verdens okkupasjon av Afghanistan. Ingen okkupanter innrømmer åpent de relle grunnene til at man går inn for okkupasjon - grunner som i all hovedsak er av selvisk karakter. I stedet omskrives dette for å gjøre budskapet mer smakelig. I dag snakker man at okkupasjonen skal sikre kvinnenes stilling i Afghanistan. Men når i herrens navn ble dette en grunn til å gå til krig? Og hvorfor kriger vi da ikke flere steder i verden? Hvor dumme tror egentlig okkupantene at vi andre er?

Helt til slutt tar forfatteren på mange måter et oppgjør med, samtidig som han forsvarer, sin kommunisme. For å ta det viktigste først: kommunismen er ikke slik den en gang var. Men selv om vi har det godt her hjemme, er det ikke slik i resten av verden. Kan kommunismens tilhengere fri seg fra kommunismens blodige historie? Er dette en ideologi som er bærekraftig? Som et motstykke til kapitalismen i dens verste form har den utvilsomt noe for seg, men som system? Med følgende ord avslutter Aslak Sira Myhre sin bok:

"Jeg orker ikke å være en del av det sjøltilfredse vestlige viet. Jeg er en hvit mann i en rik avkrok av verden. Privilegiene mine følger meg uansett hvor jeg drar. Men jeg kan la være å opptre som en hvit mann.

Dagens verdensorden er skapt av kolonialismen, og dagens konsensus langt inn på vesntresida utfordrer ikke denne verdensordenen. Jeg kaller meg kommunisk rett og slett fordi jeg ikke kan akseptere en samfunn hvor min velstand bygger på andres nød. Et samfunn hvor jeg skal være herskap mens andre skal være tjenere." (side 142)

Et av forholdene forfatteren er blitt mest kritisert for og som er blitt fremhevet som bokas svakhet, er at han kritiserer uten å oppstille noe alternativ. Javel, tenker jeg. Noen ganger er det vel greit å komme med noen varsko her og der, uten at man samtidig skal få ansvar for å oppstille et helt sett med fullverdige alternativer. Mange av innspillene forfatteren leverer i denne lille boka er av typen "mer bevisstgjøring", og det holder faktisk lenge for meg. Jeg følte at jeg ble litt klokere etter å ha lest "Herskap og tjenere". Myhre skriver godt, selv om jeg må innrømme at jeg ble irritert over alle a-endingene. Er han ikke fra Stavanger? Har man a-endinger der da? Eller er man programforpliktet til å bruke a-endinger fordi man tilhører venstresiden i politikken? Denne måten å skrive på harmonerte dårlig med at jeg hørte hans stavangerske stemme mens jeg leste. Det virket oppstyltet og kunstig. Men bortsett fra det: en kjempefin bok som hadde mange interessante poenger, og som jeg derfor ender med å gi terningkast fem!

Absolutt!

Takk og i like måte, Lillevi! Mannen min er bortreist i forbindelse med jobben sin, og noen må ta seg av bikkja. ;-) Denne noen må nødvendigvis bli meg.

Kos dere! Skulle gjerne ha vært der! Men det blir garantert så vellykket at det er grunn til å håpe på en reprise? ;-)

Alt du vil vite om stress og mere til!

"Stress og det lille øyeblikks avspenning" er en fantastisk bok for alle som vil å lære mer om stress, dens mekanismer og mulige løsninger dersom man ønsker seg et bedre liv hvor man har kontroll over sitt livs stress. Forfatteren er utdannet fysioterapeut og psykolog, og har dermed en bredde i sine kunnskaper som gir rom både for kropp og psyke.

Det Brudevold opplevde i sitt arbeid som fysioterapeut var at hun hjalp pasientene der og da med deres plager, men at disse alltid vendte tilbake. Spenningene og smertetilstandene som pasientene slet med var av kronisk karakter, og uten å gjøre noe med de opprinnelige årsakene til plagene, ville disse stadig vende tilbake. Det handlet rett og slett om stressrelaterte lidelser. Etter hvert startet hun selvutviklingskurs hvor det var de primale temaene i livet som ble vektlagt. Opplevelser tidligere i livet, og særlig vår kulturs prestasjonsfokus, er i all hovedsak opphavet til plagene. Vi higer etter anerkjennelse, å bli sett, å bli satt pris på - og da er det først og fremst det vi gjør og ikke det vi er, som vurderes som en kvalitet. Sentralt i Brudevolds kurs sto pusteteknikker, men kroppsterapi, bioenergi, qi gong, gestaltterapi, musikk og dans, meditasjon, visualisering og avspenning er også virkemidler og teknikker som tas i bruk. Endring av fastlagte mønstre er vanskelig og krever stor disiplin og vilje dersom man ønsker å endre disse, men gjør man det, vil man gjennom ny innsikt kunne oppnå å fjerne mange av årsakene til stressrelaterte lidelser.

Brudevold belyser i sin bok ulike sider ved stress - hvorfor stress oppstår og hva som skjer i kroppen vår - og øser av sine erfaringer fra et langt liv som terapeut. Mange av metodene hun viser til kan kanskje virke overveldende og vanskelig å få til. Her er det at det lille øyeblikks avspenning kommer inn - noe alle, hvis de bare vil det nok, har tid til!

I vårt moderne samfunn er det så mange krav, så mye konkurranse og så mye fokus på prestasjoner at vi mennesker risikerer å gå i et konstant stress-modus, som på noe sikt vil ødelegge helsen vår dersom vi ikke tidsnok finner av-knappen. Psykiske problemer, angst, søvnvansker, hjerte-kar-sykdommer, høyt blodtrykk, utbrenthet, ja i verste fall kreft, kan bli konsekvensen dersom vi ikke lærer oss å håndtere stress på en hensiktsmessig måte. Det handler om kroppens produksjon av stresshormoner og endorfiner (det såkalte lykkehormonet), om uheldig kosthold med mye karbohydrater som i kombinasjon med mye stress kan starte en uheldig prosess i kroppen vår slik at vi til slutt utvikler diabetes ... Dersom vi ikke finner av-knappen kan det virkelig gå galt.

Brudevold introduserer noen enkle pusteteknikk-øvelser, som skal bidra til det lille øyeblikks avspenning. Noen vil kanskje oppleve at denne avspenningsteknikken fungerer best dersom man først spenner det området i kroppen man ønsker å avspenne, fordi man da bedre kan føle effekten. Hun introduserer for øvrig stress som en slags overlevelsesmekanisme, noe vi har arver fra urmennesket og som er bedre kjent under betegnelsen fight or flight. Men i motsetning til urmennesket, har vi ikke på samme måte fått med oss hva som deaktiverer stressaktiveringen. Etter hvert introduserer hun også ulike kognitive strategier, som at negative tanker påvirker hvordan vi har det og at vi ved å bli bevisst på hvordan vi tenker, faktisk kan gjøre noe med dette. Viktigheten av å hvile når kroppen sier i fra, er også avgjørende for hvordan vi har det. For ikke å snakke om at vi alle har mye å hente på å trene på å være i nået - ikke i fortiden eller i fremtiden.

Etter at denne lydboka kom i hus, har jeg allerede hørt gjennom den et par ganger, og dette er ikke siste gang. Et godt budskap kan ikke sies mange nok ganger, og denne boka kommer til å følge meg i tiden fremover og bli lyttet til gang på gang. Spesielt interessant fant jeg faktisk forfatterens utlegninger om hva som helt konkret skjer når kroppen utsettes for stress over tid. Hun skriver utførlig om hormonbalansen i kroppen, om kjemiske prosesser som påvirkes av stressaktivering - og dermed skjønner jeg desto mer viktigheten av å være seg bevisst at man ikke må utsette kroppen for massivt stress over tid. Kanskje er den største utfordringen å få andre til å forstå at når man legger inn luker i programmet sitt for å få den hvile man vet at man trenger, så handler det ikke om egoisme eller likegyldighet overfor andre, men rett og slett om at man tar vare på seg selv med de ressursene man til enhver tid har til rådighet. Kanskje må man ha opplevd å nærme seg et bunn-nivå i forhold til noe av stressets verste virkninger for virkelig å forstå dette? Brudevolds bok er en tankevekkende og lærerik bok som jeg håper når ut til mange! Her blir det terningkast fem!

Makabre noveller

Forfatteren Ferdinand von Schirach er egentlig forsvarsadvokat, men har etter hvert utmerket seg som forfatter. Han er mest kjent for novellesamlingen "Forbrytelser", men har også utgitt "Skyld". Fellesnevneren for begge novellesamlingene er kriminelle handlinger. Schirach har hentet inspirasjon til sine noveller fra sitt virke som forsvarsadvokat, men av hensyn til taushetsplikten er historiene så omskrevet at det blir noe søkt å hevde at han gjengir virkelige hendelser.

"Forbrytelser" inneholder 11 noveller. Her møter vi bl.a. ektemannen som gjennom et helt liv er blitt hundset av sin kone, og som ender med å drepe henne med øks. Vi møter vinningsforbryterne som bryter seg inn hos japaneren Tanata og stjeler det de antar er en nokså verdiløs teskål. Etter hvert følger det død og fordervelse med denne skålen. Og så har vi Karim som alle tror er dum, men som er smartere enn de fleste, og som redder sin bror fra kasjotten ved hjelp av en snedig plan. Dessuten mannen som blir antastet av to voldsforbrytere som kjeder seg og ønsker å plage ham, men som begge ender med å bli drept av sitt "offer" før de får snudd seg. Og Michalka som ønsker å skape seg en fremtid i Etiopia, men som blir innhentet av en fortid han har forsøkt å flykte fra ...

Novellene viser med all tydelighet hvor kompleks virkeligheten ofte er, og hvor lite som er slik vi i første omgang tror det er. Hvem som helst kan dessuten under gitte omstendigheter ende opp som forbrytere. I strafferettspleien i dag er motiv og skyld avgjørende for straffens omgang - ikke utelukkende handlingen som sådan, slik det var i tidligere tider. Hva er en forbrytelse? Og hva er et forbrytersk sinn? Finnes det egentlig rettferdighet? Med snert og snedige poenger maler Schirach frem de mest fantastiske historier om ulike forbrytelser, og som leser satt jeg nesten hver gang og håpet at gjerningsmannen skulle slippe unna. Årsaken til dette er nok forfatterens evne til å tegne et mangefascettert bilde av gjerningsmennene, slik at det til syvende og sist var sympatien og ikke fordømmelsen som ble påkalt. Som leser blir vi utfordret på hva som er rett og galt, og ofte viser det seg at det ikke finnes noe enten-eller-svar.

Denne novellesamlingen gjorde et sterkt inntrykk på meg! Novellene er mesterlig skrevet, selv om ikke alle holder like høy kvalitet som f.eks. "Fähner", "Nødverge", "Etioperen" og "Summertime" - mine fire favorittnoveller i samlingen. Like fullt ble jeg fengslet av hver eneste historie, og novellesamlingen ble derfor lest ut i rekordfart. Det er helt klart at jeg er nødt til å få tak Schirachs siste novellesamling "Skyld"! Jeg har vært noe i tvil om novellesamlingen fortjener terningkast fem eller seks, men har landet på noe midt i mellom, selv om mange av novellene utvilsomt er i mesterklassen.

Spennende debutant!

Stig Beite Løken (f. 1983) debuterer med novellesamlingen "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". Boka er rykende fersk, og jeg for min del er imponert både pga. de språklige kvalitetene ved novellene, samt spenningsnivået i hver og en av dem.

Novellesamlingen inneholder ni noveller, som alle kan sies å ha som gjennomgående tema hva det vil si å være mørkeredd, liten og/eller ensom. Felles for alle novellene er dessuten at vi står overfor en jeg-person, som noen ganger er en kvinne og andre ganger en mann. Novellene varierer i lengde - fra den korteste som kun er på et par sider til den lengste som er på litt mer enn 40 sider. Jevnt over benytter forfatteren seg av en deskriptiv fortellerstil og et nokså enkelt språk uten bruk av mye metaforer, men kanskje med desto mer bruk av symbolikk. I flere av novellene glir dessuten virkelighet og fantasi over i hverandre, og det makabre ligger veldig nær. Styrken i novellene ligger utvilsomt i forfatterens evne til å beskrive stemninger og bygge opp en uhyggestemning, noe som gjorde at jeg ble sugd inn teksten og bare måtte lese videre. Og som alltid når jeg står overfor en så vidt ung forfatter som Løken, imponeres jeg stort når spennvidden i stoffet er så bredt som i denne novellesamlingen.

Vi møter bl.a. en skoleklasse som plutselig finner glassmaneter ute i en skog (Konkylien), to gutter som stjeler seg til å bade i skolens svømmebasseng om natten (Bassenget), journalisten som flytter inn i det feilslåtte høyblokkprosjektet hvor det kun bor to familier og hvor det skjer mystiske ting i de ubebodde leilighetene (Blokken), det unge kjæresteparet som har sin siste natt sammen før hun skal flytte til USA (Mørkeleken) og hun (eller han?) som har handlet inn til jul og er på vei hjem da hun får øye på Karlsvognen (Karlsvognen). Den sistnevnte novellen er nærmest lyrisk:

"Den nest siste bilen på parkeringsplassen rullet forbi meg. Jeg kastet fra meg den halvrøykte sigaretten, satte med inn i førersetet, startet bilen og svingte ut av parkeringsanlegget. Mens jeg kjørte den tilårskomne Volvoen, stappfull av bæreposer, også den en slags handlevogn, forsiktig opp det bratte dalstrøket som vinteren hadde pakket inn i frost og mørke, klarte jeg ikke å riste av meg det jeg hadde sett på parkeringsplassen utenfor kjøpesenteret: De syv stjernene som avbildet en enslig handlevogn flere titalls lysår unna." (side 118)

I profileringen av novellesamlingen fra forlagets side heter det at novellene tar oss med til situasjoner og steder hvor livet stilles i relieff. Dessuten beskrives novellene som et møte mellom skrekkfilm og kortprosa. Når et så seriøst forlag som Cappelen Damm står bak utgivelsen, borger det for kvalitet, er min påstand. Denne novellesamlingen bør å nå ut til mange lesere! Jeg mener at novellesamlingen fortjener terningkast fem! Det skal bli spennende å følge denne forfatteren!

Trivelig roman om den engelske landsbygda

I "Majorens siste forelskelse" - eller "Major Pettigrews siste forelskelse" som boka også omtales som - møter vi den aldrende major Ernest Pettigrew, som lever på den engelske landsbygda - nærmere bestemt i Edgecombe St. Mary. Dvs. aldrende og aldrende ... Majoren er i slutten av 60 årene, og er høyst vital og oppegående. Han er enkemann og har kun sønnen Roger, som for tiden huserer i London sammen med amerikanerinnen Sandy, hvis drømmer Roger stort sett lar gå for lut og kaldt vann, angsfylt som han er i forhold til å skulle forplikte seg ...

Majoren er av den gamle typen. Han setter pris på erkebritiske tradisjoner, og for eksempel går kravet til høflighet, ære og utsøkte omgangsformer foran absolutt alt. Da broren hans dør og han endelig øyner muligheten for å få de to geværene som faren en gang etterlot til dem, forenet, skal dette vise seg å bli alt annet enn enkelt. Hver for seg er geværene lite verdt, men sammen - sammen kan de utgjøre en hel formue dersom man bare finner den rette kjøperen. Det er imidlertid et problem at broren ikke har skrevet et ord i sine etterlatenskaper om at geværene skal overtas av den lengstlevende av de to brødrene, slik faren deres forutsatte. Og fordi majoren er oppnevnt som testamentfullbyrder, risikerer han at spørsmålet om hans habilitet kommer i et uheldig lys dersom han stresser dette for meget. Brorens enke har heller ikke under noen omstendighet tenkt å gå glipp av gevinsten dersom geværene selges.

I kjølevannet av brorens død vil tilfeldighetene det slik at majoren og landsbyens pakistanske butikkinnehaverske - fru Ali - blir venner. Fru Ali er enke og barnløs, men har en nevø som går og venter på å få overta butikken hennes, slik at han skal få råd til å gifte seg. Før majoren vet ordet av det er fru Ali fullt involvert i planleggingen av den årlige festen i golfklubben både hva gjelder matservering og utsmykning av lokalene.

Sønnen Roger er en vandrende katastrofe, idet alt han tar i ender med forferdelse. I tillegg er han helt sjokkert over at faren i det hele tatt omgås fru Ali - for ikke å snakke om nevøen, som kan være terrorist for alt de vet. Han kjemper innbitt mot at faren og fru Ali skal bli bedre kjent. I mellomtiden merker majoren at han er svært tiltrukket av fru Ali, som er i slutten av 50 årene. Ja, ikke bare det - han er forelsket! Fru Ali er både en vakker, interessant og meget belest kvinne, og de har mange felles interesser gjennom litteraturen. Så spørs det om majoren klarer å formidle overfor fru Ali hva han føler før det er for sent ...

Denne romanen tok meg med storm! Jeg ble fullstendig sjarmert av fortellingen om den godmodige major Pettigrew, som fører et stillferdig liv i den lille landsbyen Edgecombe St. Mary, men som det viser seg at livet har mer å by. Selv om det ikke skjer så mye i landsbyen, er han involvert i det meste som skjer der - det være seg golf, jakt, nabolag og et lite knippe venner og bekjente. Vi møter fordommer engelskmenn og innvandrere i mellom, og det faktum at f.eks. fru Ali er født og oppvokst i England, endrer ikke det faktum at hun er og blir pakistansk. Jeg flirte meg gjennom episode etter episode i boka, og aller morsomt var det når majoren gjorde seg noen heller mindre sympatiske tanker om sin bortskjemte sønn, som kun tenker profitt og penger, enten det gjelder kjærlighetsforhold eller ønsker om forskudd på arv. Og som kommer på uanmeldte besøk, låser seg inn i farens hus og roter og etterlater seg kaos .... Når er f.eks. barna så gamle at det ikke lenger er okei at de tar seg til rette i barndomshjemmet på denne måten?

"Majorens siste forelskelse" er svært elegant og godt skrevet! Noe av æren må utvilsomt tilskrives den erfarne forfatteren og oversetteren Jørn Roeim. Dette gjorde det til en fin leseopplevelse, i tillegg til at jeg elsket humoren! Jeg somlet meg gjennom boka i håp om at den skulle vare lenge. Boka var kos, kos, kos! Her blir det terningkast fem!

Jeg har perioder der det går trått med lesingen både støtt og stadig. Frustrerende! Mest fordi jeg da ofte blir sittende planløst og glo på tv-boksen kveldstid.

Et langt besøk i en bra bokhandel er mitt beste råd mot lesevegring. Ikke tenk at du SKAL kjøpe noe. Bare kikk på det som finnes, vær nyskjerring på sjangere du ikke har lest så mye av. Bruk skikkelig god tid. Ofte finner man noe som trigger leselysten igjen.

Og så er det jo absolutt ingenting galt med en god bunke interiørblader. Eller matblader (det liker jeg:)).

Om et meget spesielt oppdrag!

Etter mer enn 20 år med borgerkrig mellom det muslimske Nord-Sudan og det kristne Sør-Sudan, ble det omsider inngått en fredsavtale i 2005. Sør-Sudan fikk indre selvstyre, og uten å ha noen demokratisk tradisjon, skulle landet styres som et demokrati. Med president Salva Kiir i spissen, en mann som virkelig ønsket at alt skulle gå riktig for seg, begynte man forsøksvis å etablere en statsadministrasjon. Salva Kiir slo hardt ned på alle forsøk på korrupsjon. Og som om ikke det var nok, ønsket han også at kvinnenes stilling skulle bli mer frigjort. Å bygge en statsadministrasjon med en egen økonomi, utgjorde en formidabel utfordring i et land hvis ledere i grunnen kun hadde geriljasoldat-bakgrunn. Massemedia fantes ikke.

I forbindelse med etableringen av den selvstendige republikken, sendte den nye regjeringen bud på Tomm Kristiansen, tidligere NRK-korrespondent og Afrika-kjenner. De ønsket at han skulle hjelpe den nye regjeringen med å spre budskapet om fred både internt i Sudan og i verden for øvrig. Kristiansen var kommunikasjonstådgiver for presidenten i årene 2006 - 2008, og det er dette oppdraget denne boka handler om.

Noen av de største utfordringene den nye regjeringen i Sør-Sudan sto overfor var etniske motsetninger - ikke bare mellom det muslimske nord og det kristne sør, men også blant deres egne, hvor muslimer utgjorde et mindretall. President Salva Kiir skulle være president også for det muslimske mindretallet - ikke bare for de kristne. Det var dessuten sterke krefter i sving som ikke ønsket fred, og som gjorde alt for at fredsprosessen skulle mislykkes. Bl.a. ble det satt ut rykter om at president Salva Kiir var død. Forfatteren forteller om at det ikke var gjort i en håndvending å få avkreftet slike rykter, fordi infrastrukturen i landet var ødelagt etter den mangeårige borgerkrigen. En av de største utfordringene var for øvrig at det er i sør Sudans oljeforekomster ligger. Eller rettere: i området på midten av det tidligere Sudan - området de fremdeles ikke kunne enes om hvem som skulle ha rettighetene til. Noe som kompliserte det hele var at oljen måtte fraktes i rør gjennom Nord-Sudan for å nå ut til Rødehavet - der den eksporteres videre. Var det kanskje mest rettferdig at oljeforekomstene ble delt mellom nord og sør?

Å være stasjonert i Sør-Sudans hovedstad Juba, uten tilgang til egen bil, var og ble en utfordring for Kristiansen. Underveis forteller han også om bistandsarbeid, og om hvordan dette virket på befolkningen og de styrende myndigheter i Sudan. Spørsmålet om "kunne kanskje Norge betale ditt og datt" dukket stadig opp. Sør-Sudan hører for øvrig med til det land i Afrika som visstnok har mottatt flest bistandskroner fra Norge.

Kristiansen forteller om Norges-besøk og om en bistandsfinansiert folketelling som holdt på å gå i vasken, men hvor han brukte sine kunnskaper til å påvirke presidenten til å ta hensiktsmessige beslutninger. Presidenten trengte også råd om når det sømmet seg å ta av seg hatten under ulike representasjoner.

På Wikipedia kan jeg for øvrig lese at den omdiskuterte folketellingen ga som resultatet at Sør-Sudan hadde en befolkning på 8,2 millioner mennesker. I januar 2011 stemte et overveldende flertall for løsrivelse av staten Sør-Sudan, og dette landet ble erklært som selvstendig 9. juli 2011.

Nok en gang har jeg lest en besettende spennende og interessant bok av Tomm Kristiansen, lest av forfatteren selv - slik jeg foretrekker det. Denne gangen var det nesten den reneste thriller - selv om jeg visste utfallet på forhånd - fordi forfatteren får oss til å forstå hvor mye som faktisk kunne ha gått galt underveis i prosessen. Med stor respekt omtaler han de grep president Salva Kiir tok, og som førte til at det likevel gikk den rette veien. Balansert og engasjert er forfatteren når han snakker om temaet som opptar ham aller mest: Afrika! Her blir det terningkast fem!

Leste denne på en dag og like greit er det at jeg ikke har kastet bort mer av livet mitt på Glattauer. I mine øyne var dette en suppe - en altfor vanndig sådan.

Koseptet er i og for seg morsomt. Men jeg synes det er langt fra troverdig at disse to menneskene utvikler såpass sterke følelser for hverandre uten at det er noe mer substans i mailutvekslingen enn: "Du har ikke skrevet til meg på en dag, hvorfor ikke det, er du lei av meg?". Og hva var egentlig all denne vinglingen fra begges side i forhold til om de skal møtes?

Et eneste laaaaaangt gjesp!

Den filmen har jeg sett! Den er fantastisk!

Akkurat nå leser jeg "Samarkand" av Amin Maalouf. Det går litt tregt fordi eksamenlesing har fortrengt skjønnlitteraturen en stund nå, men i morgen ettermiddag er jeg atter tilbake i mitt tidligere lese-modus for da er eksamen over! Boka har jeg for øvrig fått tilsendt av en annen bokelsker. ;-)

;-) Det var i grunnen meningen også! Regner med at jeg uansett ikke ødela spenningen for noen. He-he ...

Denne gangen tillater jeg meg å linke til min omtale av boka på bloggen min

Etter å ha lest din omtale, Gunn Kari, skjønner jeg at jeg har gått glipp av noe vesentlig når jeg kun har fått med meg en forkortet utgave av boka. Uansett - her en min omtale:

Når Torbjørn Færøvik - en av Norges fremste Kina-eksperter - kommer ut med nye bøker om Asia, vekker dette alltid stor oppsikt. Så også da han kom ut med boka "Kina - En reise på Livets elv" i 2003, som han fikk Brageprisen for (innenfor genren reiselitteratur). Papirutgaven av boka fyller mer enn 400 sider, mens denne forkortede lydbokutgaven kun varer i 2 t 15 min. Dermed er det bare en liten del av boka som har kommet med i lydbokutgaven.

I en anmeldelse av papirutgaven i Dagbladet 27.10.2003 kan vi lese følgende:

"Bevæpnet med en snakkende digital ordbok og kinesiske Lin Yatangs praktiske livsvisdom i boka "The Importance of Living" fra 1937, har Færøvik beveget seg fra Shanghai i øst og 632 mil vestover på 99 dager. Målet var Yangtzes kilder, men avstikkere er det blitt underveis. Og digresjoner i massevis. Men det kler Færøviks fortellerform."

Her kan vi lese om ettervirkningene av Maos regime, om diverse utslag av ettbarnspolitikken (hvor det faktisk er mulig å betale for å slippe sanksjoner ved å få flere barn), om kinesernes spillavhengighet og risikoen for å bli både dopet og robbet underveis, om Nobelprisvinneren i litteratur Gao Xingjian og faren for å få servert kjøtt du egentlig ikke ønsker å vite hva er. Og ikke minst om mennesker forfatteren møter underveis, mens han er på sin reise gjennom Kina - ombord på båten Østavinden på elva Yangtze fra Shanghai til elvas kilde i Tibet.

Om boka ikke akkurat er så veldig dyptpløyende at det gjør noe, så syder den av en fortellerglede og en fascinasjon for eksotiske Kina, som gjør at i alle fall jeg får fryktelig lyst til å reise dit. Trond Brænne fungerte perfekt i rollen som oppleser, og jeg storkoste meg med boka! Her blir det terningkast fem.