Bokelskere.no

Kjøpte boken på engelsk (3 for 2 frister alltid og da var ikke svensk eller norsk tilgjengelig) og tror kanskje at språket led noe under det. Jeg synes at det ble litt mange stemmer og litt lite fokus, men historien(e) hadde bra driv og holdt meg engasjert. Delvis spennende, og delvis troverdig. Etter at jeg hadde lest ferdig boken ser jeg at det er to personer som skriver sammen, og da ble jeg nysgjerrig på om det er slik at jeg liker "stemmen" til den ene, og ikke den andre, av forfatterne. Ble ikke spesielt interessert i den sentrale detektiven - som, hvis jeg forstår riktig skulle være den bærende kraft - men gir "ham" gjerne en sjanse til.

Not Dead and Not for Sale. And not as interesting as I had hoped. Jeg har møtt Scott noen ganger, både nykter og høy (ham altså, ikke meg!), og synes han er en ekstremt karismatisk og fasinerende personlighet. Usikker på om mine forventninger gjorde boken bedre eller mindre bra. Innimellom kunne jeg "høre" stemmen hans, men for det meste synes jeg rett og slett ikke at det var videre interessant. Historien er det jo ikke noe i veien med, og boken var lekker med bilder, illustrasjoner og korte, lettleste kapitler. Men jeg ble på ingen måte grepet...
Vaklet mellom 3 og 4. Endte på en 3'er. Og tror det er rett.

Tvers igjennom underholdende. Rett og slett. Jeg gleder meg over karakterene Evanovich har bygget opp gjennom serien og synes det er finfint driv over handlngen, som er mer morsom enn spennende, og selv om det tildels er gjentagende så funker det. For meg. Bring on Twenty!

Lesbart om et veldig interessant tema. Dutton graver nok ikke nok inn i den "sexy" delen av psykopati til å tilfredstille dem som bare er fasinert av (masse)mordre og det groteske. Og selv om han krydrer med anekdoter og "namedropping" var det til tider det nesten litt tørt og fakta-fokusert. Men kanskje var det nettopp derfor det ble så lesbart for min del, balansen i stoffet ga substans og tyngde. Og jeg føler meg opplyst, og enda litt mer nysgjerrig på hva det er som får oss til å være de menneskene vi er. Dette er absolutt ikke bare en bok for dem som liker krim og "true crime", men en for dem som fasineres av innsyn i mennesker, og ønsker å forstå mer av hvordan egenskaper som blir negative og destruktive i en person, kan bidra til å gjøre en annen person til en positiv ressurs.

Jeg tror ikke jeg noen gang har vært skuffet over Kellerman, enten det er Delaware eller "stand alone" bøker det er snakk om. Jeg liker karakterene, jeg liker handlingen, jeg liker språket og driven. Tvers igjennom underholdende og interessant. Og perfekt selskap på en reise hvor det ble ekstra mye ventetid!

Vaklet mellom 4 og 5, men lander på en lavere terning fordi jeg føler at slutten ble litt antiklimatisk i forhold til forventningene. Fikk denne i gave, og hadde ingen formening om hva jeg hadde i vente, og det ga meg en positiv overraskelse. Korte, lettleste og lett fordøyelige kapitler gjorde det enkelt å komme inn i boken og i hodet til "jeg"-personen. Og det gikk greit å følge med ham mens handlingen hoppet litt fram og tilbake i tid. Det var noen fine mellom-menneskelige observasjoner og alt i alt var boken så absolutt verdt å lese. Men den lever definitivt ikke opp til "hypen" og er nok ikke noe jeg kommer til å anbefale i nevneverdig grad...

Er dette stor forfatterkunst? Neppe. Er det dønn underholdende? Ja. Innrømmer glatt at jeg nok skumleser enkelte partier, men det er så fint driv i handlingen, jeg greier å henge med (ganske bra) når vi suser fram og tilbake i tid, og jeg bryr meg om hva som skjer med nesten alle de ulike karakterene vi introduseres for. Enten vi følger dem over lengre eller kortere tid. Alt i alt får den to tomler opp for underholdningsverdi, og for at Cronin i tillegg har et godt, og rikt, språk. Igjen, skal du bare lese én postapokalyptisk vampyrscifithriller-trilogi, så må det bli denne...

Lista ligger høyt, og selv om jeg var fullstendig innstilt på at dette IKKE var Potter for voksne når den ikke på langt nær opp. Jeg vet jo hvilken fantastisk historieforteller Rowling er, så da skuffer det at boken ikke er mer engasjerende enn hva den var. Jeg liker bøker med mange (gode) karakterer, og hvorledes historien som skal fortelles/livene deres er vevet sammen, men synes dette ble litt for sprikende og langdrøyt. Misforstå meg rett, dette er ingen dårlig bok. Men den kunne nok med hell slankes og strammes opp litt slik at den fikk bedre fremdrift. Slik det var nå kjentes første 1/3 altfor tung, og det balanseres ikke av at siste 1/3 fløt ganske bra. I mine øyne ble dette skikkelig midt på treet...

Boken handler om Christine, som er rammet av hukommelsestap etter en ulykke. Hver morgen våkner hun og aner ikke hvor hun er. Speilet viser en dame som er langt eldre enn hun tror hun er, og hun deler hus med Ben, en mann som sier han er hennes ektemann gjennom mange år. Christine greier å huske gjennom dagen, men når hun faller i dyp søvn forsvinner alle nye minner og hun starter med blanke ark neste morgen. Så begynner hun å skrive dagbok som en del av et behandlingsprogram, og det viser seg at ikke alt Ben forteller henne stemmer.

Boka er gjennomsyret av en krypende uhygge som minner meg litt om stemingen i Room (Emma Donoghue) selv om handlingen er helt anderledes. Gradvis får man en følelse av at noe er fryktelig galt, men er det Ben som ikke er til å stole på eller prøver han bare å beskytte Christine? Er minnene fra fortiden som av og til dukker opp ekte, eller er de fantasier. Er Christine paranoid eller er det noe virkelig galt?

Anbefaler boka på det sterkeste til de som ønsker seg en page-turner! Boka er så spennende at det nesten er greit å bli vekket av sulten baby ørten ganger om natta, fordi da får jeg noen ekstra lesestunder i løpet av døgnet.

Hørte "Taushetens konsekvenser" av Linda Olsson på lydbok. Den vekslet mellom å være langdryg og interessant, før den plutselig var slutt. Trodde jeg manglet en haug med filer, men neida, plutselig, når det begynte å blir spennende var det et kort og avsluttende kapittel med handling ett år senere. Ikke overbegeistret

Denne boken blir jeg nok ikke helt klok på. Og den er på mange måter det britene omtaler som "bleak". Til tross for, til tider, snert av humor, er det ikke mange oppturer i Shrivers tankevekkende bok. Men jeg synes at det var OK språk, mye fin innsikt, og alt i alt kjentes boken virkelig "verdt bryet". Den er definitivt ikke en bok for alle, men jeg lot meg fasinere av historien Eva's enveiskorrespondanse forteller. Dynamikken mellom mor og sønn, og det større/store bildet hvor debatten om "nature vs nurture" er interessant på flere plan.

En tvers igjennom fasinerende, underholdende og inspirerende bok. Jeg har ikke akkurat begynt å løpe, men den frister til aktivitet. Både fysisk og mental. Anbefales på det aller varmeste, både til løpere og sofaslitere!

En fantastisk historie, og Hillenbrand yter den rettferdighet ved ikke å grafse og dvele for mye ved grusomhetene Zamperini opplevde, men beholde balansen mellom informasjon og fremdrift. Det er en underliggende nøkternhet som kanskje reflekterer Zamperinis selvoppholdelsesdrift, og til en viss grad forklarer hvordan han (og andre med ham) overlevde det utenkelige. Gang på gang. Jeg hadde aldri hørt om mannen før, og valgte kun boken basert på hvor godt jeg likte Seabiscuit-boken (såå mye bedre enn filmen!). Som hovedpersonen selv sa til Hillenbrand (fritt etter hukommelsen): jeg løp kanskje ikke like fort, men jeg prater bedre for meg enn hesten! Med grundig research som basis evner Hillenbrand å videreformidle en enestående historie med verdighet og medmennesklighet. Unbroken - verdt å lese!

Strålende utgangspunkt, med tildels bra driv. Ujevn og med en avslutning jeg simpelten ikke lot meg overbevise av. McDermid skriver "godt nok", men jeg lar meg ikke engasjere så voldsomt i hovedpersonene, og innimellom føler jeg vel at selv de ikke er så engasjert at det gjør noe... Alt i alt synes jeg at boken var grei underholdning, men at det siste partiet ble langt mer tannløst enn hva det kunne, og burde, vært. Svak firer.

Connelly og Bosch går aldri galt. Dette er velskrevet og intelligent. Selve saken Harry jobber med her grep meg kanskje ikke så mye som de pleier, derav en firer. Og jeg vil definitivt anbefale ferske lesere å "begynne på begynnelsen" slik at de får bli kjent med Harry, for jeg er usikker på om jeg ville blitt like lojal leser om dette var mitt første møte med Bosch.

Samme jeg og sitter igjen med. Zorro var også bra. Men Maya tok seg aldri opp. Hadde det ikke vært for at det var eneste boka jeg hadde med på en feriereise, så hadde jeg antagelig ikke lest den ferdig.

Det var en bok, som kom til meg da jeg trengte den mest. Den ga meg så mye styrke og har blitt en uforglemmelig bok.

Rett og slett en veldig fin bok. Harolds "pilgrimsferd" er kanskje det som driver handlingen fremover, både bokstavlig og metaforisk, men det som begeistret meg mest er de mange fine og universelle øyeblikk som er fanget så flott. Lite ante jeg at jeg hadde så mye til felles med en tilknappet britisk pensjonist med seilersko!

De første par bøkene fra House of Night-serien virket "freshe", om ikke direkte originale. Ungdomsbøker, så lettleste, med et tildels fint og naturlig språk. Klisjepregede, men allikevel engasjerende karakterer, og handling det var enkelt å følge uten å føle at det var "vampire by numbers". Mor og datter-teamet som skriver bøkene har ikke mistet dreisen, men som voksen leser er det kanskje ikke så rart at jeg ikke helt beholder engasjementet over tid. Men dette er fortsatt underholdning bra nok, og jeg leser nok neste bok også...

Jeg lot meg fenge av bildene og konseptet; at boken er inspirert av, og dels basert på (fantasier rundt) tildels spennende gamle bilder forfatteren selv har samlet, eller lånt av andre samlere. Om boken levet opp til forventningene? Nja, ikke helt. Den var rett og slett ikke "peculiar" nok når alt kom til alt. Men det var noen interessante premisser, og det hele ble såpass underholdende til at jeg triller en svak firer på terningen. Og jeg kommer til å holde et halvt øye etter forfatter Riggs videre.
Etter å ha postet omtalen ser jeg - fra en annen omtale - at dette er ment som en barne/ungdomsbok. Nja, igjen. Men det forklarer i kanskje hvorfor forfatteren ikke har tatt konseptet "helt ut".