Bokelskere.no

Kan ikke si at jeg ser redigeringen, nei ... :)

Godt poeng. Jeg har nå lagt inn en subtil markering av dette, som blir synlig på innlegg i framtida. (Det blir med tiden også synlig på eldre innlegg, når de oppfriskes i cache-serveren.)

Denne meldingen er redigert, forøvrig. Klarer du se det?

Annette Münch skriver visstnok flott om tøffe jenter, men ingen motorsykler tror jeg ... :)

For meg ble dette en god opplevelse på flere plan, slik god litteratur skal røre ved både følelser og intellekt. Kjenner meg godt igjen i litteraturbesettelsen og behovet for å komme seg vekk til et sted der naturen råder og kulturen er tilnærmet ikke-eksisterende.

Far og sønn, ja. Kanskje jeg startet en trend? (Aldebaran) :))

Han har nok lest Knausgård, Randi. Det er vel alle nærmest forpliktet til. Men jeg opplever at disse to samtidsforfatterne står langt fra hverandre litterært. Kjærstad dyrker fiksjonen og hevder direkte og indirekte i flere av bøkene sine at fiksjonen avslører tilværelsen bedre enn noen annen litterær form. Hvis du husker så gikk han også til torgs mot den hyllesten Knausgård fikk av et samlet kritikerkorps etter Min kamp 1. Mener å huske at han kalte dem ukritiske tilbedere og at dette skapte en del debatt også her inne.

En sår historie om sorg, savn , kjærlighet og mangel på kjærlighet, samt om gledesløs og fordømmende kristendomsforståelse og -praksis. Kort sagt - en typisk Margaret Skjelbred-roman. En gammel kvinne forteller om sitt liv til en nyfødt liten jente, den oppvoksende slekt. Kvinnen får endret sitt liv totalt da hennes elskede far dør da hun bare var en ungjente. Ikke nok med at faren dør, moren trekker seg bare unna med sin egen sorg, så det er også et tap for jenta. Det bærer bort fra det nye, fantastiske huset hvor glede og varme var fremherskende, til besteforeldrenes gård hvor hun vokser opp som et svært ensomt barn, omgitt av streng og livsødeleggende religiøsitet. Leseren får innblik i bestemorens (særlig) historie, og det fortelles også i tilbakeblikk om onkelen og moren. Moren og søsteren forsvinner inn i sin egen sorg og den drepende trise kristendomsforståelsen som preger miljøet rundt besteforeldrene. Alva lever mer og mer i sin egen verden hvor hun lager seg egne rom og hemmeligheter. Hun fører lange samtaler med sin elskede, avdøde pappa, og etterhvert også Luna (morens søster som døde so 10-åring). Hun blir syk av mangel på noen å snakke med, noen som ser henne. Bestemoren er den nærmeste, og hun er vel den som forstår henne, hun har også sin egen hemmeligeht som Alva etterhvert får del i. Nemlig Vakkermannen - bestemorens ungdomsskjærlighet som hun aldri fikk. Vakkermannen blir Alvas redning da han tar henne bort fra gården da hun er 15 år. Dette er en vond historie fortalt i en litt for "pludrete" stil innimellom, men her er også vakre poetiske partier. En sånn midt-på-treet-roman, Skjelbred skriver lett og ubesværet om vanskelige og triste ting. Det er kanskje derfor den ikke griper helt taket i meg. Ikke helt troverdig. Men alle Skjelbred-fans får nok det de ønsker seg.

Gripende og sterk roman om en voksen sønn og hans gamle - og stadig sykere, far. Vil nok muligens være mest interessant for godt voksne folk som er i samme livssituasjon som hovedpersonen i romanen. Boka er også et skarpt innlegg i debatten om eldreomsorgen. Men den er mye mer enn et spark til politikerne, det er en kjærlighetshistorie om en far og en sønn.Hvordan faren forandrer personlighet etter hjerneslaget, og hvordan sønnen Emil takler det.Han elsker faren sin, og beskrivelsen av den avmakt og den sorg han føler ved at faren langsomt sykner bort er gripende. Det er så mye vakkert i denne boka, den er nydelig skrevet og den gav meg flere fantastiske leseøyeblikk. Som når man leser en setning som bare står fram som lysende, en formulering så god at man får frysninger. Brutalt, men slett ikke uten en varme og humor. Anbefales på det varmeste!

En voksen sønn sitter i et rom der hans døde far ligger. Sønnen tenker på sin barndom og sitt eget liv i forhold til faren sin og til sine egne sønner.Faren var en arbeidsmann fra Odda, med jobb på smelteverket, båt og fiske som hobby. Sønne (jeg-personen i boka)lengtet etter anerkjennelse og nærhet fra faren, men opplevde svært sjelden å få det. Dewt sterkeste bilde på det skjøre forholdet mellom de to er skildringen av båtturen på fjorden, da de kjører den nye båten fra båtbyggeriet og hjem til Odda, og senere er båten og naustet og fisket det eneste som han og faren har felles. Det er innestengte følelser og uutalte kjærlighetsærklæringer som nager og sliter sønnen - kanskje faren - gjennom hele livet. Enda en av høsten far-sønn-bøker. Alt blir liksom feil, uansett hva hovedpersonen i denne romaen gjør og ikke gjør. Viser ikke følelser overfor faren, viser veldig mye følelser overfor sine egne barn,fordi han ikke vil at de skal oppleve han som en slik far han selv hadde. Men det blir bare så feil. "det sku'vær så godt, så gik det faktisk skidt" lyder det i en dansk vise. Seljestad skriver suggererende og med stadige gjentagelser av det samme, bare på uendelig mange ulike måter. Jeg synes den var sørgelig, men god!

Renbergs beste bok etter min mening! Minner om Knausern til tider,ja - men det gjør ingenting. Rørende hvordan han skriver om barna og sitt forhold til dem, det er minst like sterkt å lese som det opprivende og vanskelige forholdet han har til faren. Far og sønn-forhold er en trend i norsk litteratur for tiden. Det har kommet flere gode bøker bare i høst. De fleste ganske vonde og triste å lese, men det er jo et interessant tema som engasjerer. Renbergs bok er en av høstens store leseopplevelser for meg ihvertfall.

Kunstig, ja - der sa du det. Jeg ga opp etter ganske kort tid, orket ikke all denne utidige blandingen av tekster og opppramsing av ord. Franzen og Kjærstad skriver mye bedre. Leser heller deres bøker. Dessuten må Riley ha fått et solid anfall av PC-syken. Det er altfor lett å bare hamre i vei på tastaturet og kopiere og lime i det uendelige. Her burde forlagsredaktøren satt foten ned og bedt Riley kutte. Da hadde det kanskje blitt til noe mye bedre.

Jeg legger meg inn i den første tråden om boka. Det har jo gått inflasjon i å åpne nye innlegg om bøker. Skjerpings, folkens. Det er mye mer oversiktelig om alle legger inn sine kommentarer i samme tråd. Hva er poenget med å starte ørten diskusjoner om samme bok?

Vel, nok om det. Tilbake til Jarle Klepp. Jeg har stått på barikadene tidligere og forsvart det faktum at Renbergs hovedperson, som vi alle elsker, at han naturlig nok forandrer seg, vokser opp, blir pappa, blir eldre, blir familiefar. På samme måte må bøkene til Renberg endre karakter. Likevel ønsker vi oss noe av det samme. Hva er det som gjør Jarle Klepp til en av våre kjæreste romanfigurer? Jo, det at han er så fordømt menneskelig. Han tar feil. Han driter seg ut. Og vi skjemmer oss sammen med ham, for vi kjenner oss så inderlig godt igjen. Derfor likte jeg ikke bare Yngve-boka og Kompani Orheim, men også og like fullt Charlotte Isabel Hansen og Pixley Mapogo.

Men så ble jeg altså skuffet da jeg tok fatt på Dette er mine gamle dager. Først skjønte jeg ikke en gang at det handlet om Jarle Klepp. Jeg trodde, som enkelte anmeldere har påstått, at Renberg hadde tatt en "Knausgård". Han skriver romanen i første person. Dette er et regelrett brudd i forhold til de tidligere bøken. Og det går faktisk ikke opp for meg at jeg-personen er Jarle Klepp før etter 50-60 sider. Hele den første delen av boka ble for meg en sutring over gamle dager og et godt stykke unna det jeg mener er styrken ved de tidligere bøkene om Jarle Klepp.

Men så tar det av. Møtet med "jenta fra fortiden" er en høydare. Hvorfor startet du ikke med dette, Renberg? Da hadde du hatt meg som leser i lomma fra side én. Og videre framover koser jeg meg. Jarle skildres utmerket i grenseland mellom det etablerte og lengselen etter noe annet, noe ekstraordinært. Renberg flørter med motsetningen mellom natur og kultur. Vi kjenner oss igjen i alderens fascinasjon over ting vi tidligere ikke la merke til. Og forfatteren stortrives åpenbart i skildringen av Jarles forhold til sine egne barn. Renbergs beskrivelse av de små er noe av det mest levende jeg har lest i nyere norsk litteratur.

Men likevel ble høydepunktet for meg Jarles andre møte med "jenta fra fortiden". Her ble jeg bergtatt. Det er noe Kjell Askildensk over skildringen av dette møtet. Spenningen. Det vi aner. Det vi lurer på. Jarles opplevelse av å være nærme sin egen far gjennom sitt eget begjær. Dette er glimrende fortalt.

Så kjære Tore Renberg, hvorfor måtte du skrive i første person? Og hvorfor måtte du dra meg gjennom side opp og side ned med "Pappa, hvordan kunne du?" når dette likevel faller naturlig på plass som traume og som tydelig nok problemstilling senere i boka? For denne tunge starten på min leseropplevelse ga en ripe i lakken på noe som kunne vært skinnende blankt fra ende til annen.

Helt enig! Tenkte du (høyt) på noe spesielt?

Spennende å følge med på våre nye krimforfattere også. Vi har lett for å henge oss opp i de gamle kara. Takk for tips!

Jeg så intervjuet med Ambjørnsen, og det var særlig morsomt å se klipp fra hans yngre dager. Blant annet da Dan Børge spurte hvordan man bruker cannabis. Han var jo aktiv i KFUM på den tiden, stakkar. :)

Takk igjen, Lillevi. Det har faktisk i perioder gått mange måneder uten at jeg har åpnet en bok. (Hysj! Ikke si det bort.) Det er ikke bare forfattere som får skrivevegring. Vi lesere kan få lesevegring også. I perioder. Men frykt ikke! Leselysten kommer alltid tilbake. Igjen og igjen. :)

Du har et poeng, Lillevi. Dessuten går det an å fjerne stjerner. Jeg var mest bekymret for å ha stjernet et innlegg som senere tok en ny vri. Men er det jo bare innleggsforfatter som vet at det er jeg som har gitt stjernen, så dette er sikkert uansett ikke noe stort problem. Kanskje jeg skulle endre innlegget til noe helt annet? :)))

Roald Dahl! Morsomt og spennende for store og små. Det er viktig at vi voksne leser høyt for barna noe vi også liker å lese selv.

Det må da være lov "å tenke høyt" her; få noen assosiasjoner, - vi er ikke på skolebenken lenger. Vi skriver om, anbefaler bøker og forfattere. Følger ikke "tråder". (!)

Et apropos: Hans Olav Brenner er aktuell med en bok med samme tittel: "Om å skrive".