Bokelskere.no

Sist sagt-lista er bygd opp på en litt rar måte. Det er ikke en liste over de siste ti innleggene som er skrevet.

Det er en liste over

Det nyeste offentlige
(ikke-vurdert-som-upassende)
innlegget
til de ti personene
som postet sist i en offentlig kontekst.

Jeg ser ikke hvorfor brukere skulle falle ut av Sist sagt lista, jeg måtte kikket på et konkret innlegg dette har skjedd med for å finne den feilen.

Et gammelt innlegg kan poppe opp hvis en bruker sletter et innlegg mens det ennå ligger på forsida, da vil det nest eldste offentlige innlegget til personen dukke opp der - det hadde jeg jammen ikke tenkt på.

Noko av det beste eg har lese i 2014, godt språk, modig forfattar. Ja, det er tungt å lesa så tøffe skildringar av vald og fornedring, men livet er mangesidig.
Nokre har samanlikna henne med Ingvill Rishøi, og det er ei bra samanlikning, men Kjos Fonn er mykje mørkare. Den beste novella er den første, "Edel", ho bør inn i neste norske novelle-antologi!
Vel fortent nominasjonen til Vesaas` debutantpris ( dei to andre er Amalie Kasin Lerstang med Europa og Anne Helene Guddal med diktsamlinga Også et uforsonlige finnes)

hei Rose. Eit spørsmål: Las du boka på tysk? Eg har lese boka på norsk, og syntes det var litt vanskeleg å få tak i den "tyske" tonen i boka, eller kanskje eg ikkje forstod all humoren?! Omsetjing av bøker er jo ikkje lett..

Premisset er ikke så verst: Tsukuru Tazaki og fire andre venner (to gutter, to jenter) har et tett forhold i ungdomstiden. Etter endt skolegang flytter Tsukuru til Tokyo for å bli jernbanestasjonplanlegger. Kort tid senere bryter alle de fire andre kontakten med ham, uten et ord til forklaring. Hva skjedde?

Dette er ingen kriminalroman, og trenger derfor ikke forholde seg til sjangerkrav om at alt skal forklares. Men den åpne slutten og de mange halvferdige sidehistoriene irriterer meg mer enn de pirrer. Boken føles i det hele tatt temmelig uforløst og halvferdig. (Hele omtalen på Sølvberget sine nettsider.)

Winning ugly handler ikke om tjuvtriks, slik jeg trodde på forhånd. Brad Gilbert er ingen estetiker, men han er ikke ute etter å bryte eller tøye regler. Han har bare forakt til overs for hvordan Jimmy Connors, John McEnroe og (til dels) Ivan Lendl brukte sine dominerende posisjoner til å manipulere dommere i kamper hvor de spilte dårlig.

Det som skiller tennis fra for eksempel golf, er motstanden. Du trenger bare slå fyren på andre siden av nettet. Du trenger ikke spille perfekt, bare bedre enn motstanderen din. I golf kan du spille en strålende runde, men likevel tape turneringen fordi en annen spiller har sitt livs beste dag. Gilbert skriver mye om dette. I Andre Agassis selvbiografi Open skal du lese side 187, Gilberts monolog da Agassi ba om hjelp i 1994, da karrieren sto i stampe (min oversettelse):

Når du jager etter perfeksjon, når du gjør perfeksjon til det ultimate målet, vet du hva du gjør? Du jager noe som ikke finnes. Du gjør alle rundt deg ulykkelige. Du blir ulykkelig selv. Perfeksjon? Det skjer cirka fem ganger i året at du våkner og føler deg i perfekt slag, når du ikke kan tape mot noen, men det er ikke de fem gangene som gjør deg til tennisspiller. Eller menneske, for den saks skyld.

Gilberts metode er ganske enkel. Det handler kort sagt om å legge en plan for kampen man skal spille. Dessuten må du være klar til å gjøre endringer underveis. Når skal du endre en plan som ikke virker? Når du ligger under med et sett og et servebrudd, ifølge Gilbert. Passelig sta, men ikke ubøyelig. Noe av det vanskelige med alle former for sport er å observere seg selv utenfra mens man er midt i spillet. Innen tennis teller den evnen mer enn i andre idretter. Du har ingen trener som kommer ned og forteller deg at du må slutte å slå til motstanderens backhand, du må selv legge merke til at mønsteret er skadelig for deg. «Hvem gjør hva mot hvem?» er det grunnleggende spørsmålet du må stille deg underveis i kampen for å kunne tilpasse deg.

Tennis er et spill som avgjøres av feil. Du kan drive det langt ved bare å ha et solid grunnlinjespill, brukbar serve og god kondis. Brad Gilbert dyrker det som kalles prosenttennis, altså å velge den smarteste løsningen i hvert tilfelle. Han sammenligner det med en slange som klemmer luften gradvis mer og mer ut av offeret, ved konstant press. Og det er under press at du virkelig får se hvor mye en spillers slag er verdt.

Winning ugly fungerer på mange plan. Gilbert har vært i profftennisen siden tidlig 80-tall, men rådene han gir er myntet på amatører. Alle vil finne mange knep å plukke opp i boka. Mange av dem er selvsagte, men det er godt å bli minnet på dem: Øv på serven. Slå servereturen diagonalt tilbake. Unngå upressede feil. Vær skjerpet i de første gamene, for da er motstanderen gjerne ikke det.

Samtidig krydrer Gilbert boka med historier fra sin egen karriere, og kamper mot McEnroe, Boris Becker og Connors. Han virker såre fornøyd med å ha vært et irritasjonsmoment på ATP-touren. Winning ugly har flere sitater fra spillere som klager på slagene hans, men beundrer den mentale kapasiteten. Jeg måtte også flire av Gilberts åpenlyse glede over å snakke om hvor mye penger han har tjent på tennis («The bank doesn´t think I´m ugly»).

Lett og skarpt om forskjellen mellom klassisk musikk og romanen som kunstformer, med eksempler fra både norske forfattere (Kjærstad, Solstad, Riley og Flink) og symfonikere som Gustav Mahler. Særlig det første essayet, om betingelsene for musikken og teksten når det gjelder hvordan de skapes og oppleves av publikum, var et høydepunkt, (Les hele omtalen på Sølvbergets nettsider.)

Dette var mitt første møte med forfatteren. Jeg forstår godt de som ga ham prisen, selv etter å ha lest bare denne. Det er et språk og en tone som har en forunderlig virkning. På en måte veldig upretensiøst, men både det som sies, og ikke mindre det som ikke sies, skaper stemninger, følelser og ettertanke som gjør lesingen til en stor opplevelse. Jeg gikk inn og så på hans Nobelforelesning og siterer derfra:
. Mellan romanen och läsaren inträder ett fenomen som kan liknas vid framkallningen av ett fotografi, så som det gick till före digitaliseringens era. Under kopieringen i mörkrummet framträdde bilden gradvis. Under läsningen av en roman äger samma kemiska process rum. För att detta samförstånd mellan romanförfattaren och läsaren ska uppstå får författaren aldrig forcera sin läsare – lika lite som sångaren får forcera sin röst – utan bör dra honom med sig omärkligt och ge honom så mycket utrymme att boken gradvis tränger in i honom, och detta genom en konstnärlig metod som liknar akupunktur – det gäller bara att sticka nålen på det rätta stället för att flödet ska fortplanta sig i nervsystemet

Vi overtolker og analyserer, trekker slutninger og lager historier i hodene våre - selv om datagrunnlaget kan være spinkelt. Vi forveksler korrelasjon (det at ting samsvarer) og kausalitet (det at en ting skjer på grunn av noe annet). Vi overser hvor stor rolle flaks og tilfeldigheter spiller, både i egne liv og i verdenshistorien. Vi brenner etter å gjøre verden forståelig, og derfor tenker vi ikke særlig godt. Fascinerende om menneskelig tenkning, og definitivt en bok som gjør noe med troen på egen rasjonalitet. Men 551 sider er for langt. Hele omtalen ligger på Sølvberget sine nettsider.

Etter alle disse årene ser det ut til at vi får en oppfølger:
BBC News sin sak om denne store nyheten

Boka er jo fantastisk interessant. Men bruksverdien reduseres kraftig av at du ikke kan gå inn på ordet direkte alfabetisk. Mitt terningkast reduseres derfor også etter en tids erfaring.

Etter flere kaotiske år bestemmer Cheryl Strayed seg for å gå Pacific Crest Trail fra sør til nord i USA. Hun sliter med små sko (og derfor mister hun stadig tånegler), svake kartferdigheter, klapperslanger, frosker, vannmangel, snø, ørken og ekstremvarme. Dessuten er hun konstant blakk.

Parallelt med dette forteller hun sin egen livshistorie, og skylder ikke på andre enn seg selv for alt som gikk galt. Skildringen av morens dødsleie og Strayeds påfølgende livskrise er sterk lesning. Strayed blir aldri plagsomt sentimental, verken i skildringen av egen fortid eller hindringene hun møter på veien. En smule hollywoodsk (hardt prøvet heltinne overvinner psykiske og fysiske utfordringer og kommer ut på den andre siden som et bedre menneske), men noen ganger gjør ikke det noe. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets netttsider.)

Tynne bøker kan være vel så vanskelige å komme gjennom som tjukke. Falt ut av tiden er 139 sider lang, men tro ikke at du kan blåse gjennom den på en god time. Sjangermessig ligger den et sted mellom fabel, dikt og skuespill. En mann reiser seg fra kjøkkenbordet og forteller kona at han må gå. Han skal gå et sted for å treffe sønnen deres, som døde fem år tidligere. "Falt ut av tiden" krever at du blir med på forfatterens prosjekt, og ikke forlanger at historien skal "gå opp" på tradisjonelt vis. Mellom all symbolbruken og gåtene har Grossman nakne formuleringer som er blant de beste jeg har lest om savn.

Skriving er forlengelsen av lesing. Her er de jeg leste (og deretter omtalte på Sølvbergets nettsider) i 2015.

Som ansatt på bibliotek skriver jeg som regel en omtale av bøkene jeg leser. Her er titlene fra 2014.

Øystein Morten skriver på sitt beste når han oppsøker stedene som Sigurd Jorsalfare besøkte 900 år tidligere, når han klatrer i fjell og kryper i huler. Han leser kildene kritisk, og er minst like opptatt av hva de ikke forteller om. Han følger Sigurds rute i Middelhavet, og oppsøker stedene hvor de mest kjente slagene sto. Slike bøker står alltid i fare for å dreie seg mest om forfatteren og mindre om den historiske skikkelsen han prøver å skildre, men Morten vipper ikke over i det selvopptatte. (Hele omtalen ligger på Sølvberget sine nettsider.)

Ein forfattarbiografi eg har lest med glede er den om Cora Sandel av Janneken Øverland.

Mitt første møte med forfatteren. Boka er veldig sterk. Grusom, deprimerende, men også vakker. Man er liksom ikke overrasket over at vold og ondskap skal dominere en bok fra Maos Kina. Men det som er spesielt er at det er ikke først og fremst maktapparatets vold du møter. Det er de små menneskenes ondskap mot hverandre som preger boka. Samtidig som skjebnetroen og maktesløsheten får deg til å oppleve at det er jo slik det er, slik det har vært og slik det nok kommer til å bli. Her i menneskenes verden. Samtidig mye varme, mye humor, mye levende skildring av menneskeliv og natur. En sørgelig god bok.

Mitt første møte med forfatteren. Boka er veldig sterk. Grusom, deprimerende, men også vakker. Man er liksom ikke overrasket over at vold og ondskap skal dominere en bok fra Maos Kina. Men det som er spesielt er at det er ikke først og fremst maktapparatets vold du møter. Det er de små menneskenes ondskap mot hverandre som preger boka. Samtidig som skjebnetroen og maktesløsheten får deg til å oppleve at det er jo slik det er, slik det har vært og slik det nok kommer til å bli. Her i menneskenes verden. Samtidig mye varme, mye humor, mye levende skildring av menneskeliv og natur. En sørgelig god bok.