Bokelskere.no

Den boka som gjorde størst inntrykk på meg i år er Monika Isakstuen si bok Vær snill med dyrene, om barnefordeling (smak på ordet: deling av barn...), sorg, sakn, raseri og å overleve/leve med det som eigentleg er eit uløyseleg dilemma. Ei vond bok og ei svørt, svært god bok, i eit heilt sereigent språk. Fortent Brageprisvinnar

Den siste viking er god ja! Las ho opp att for nokre år sidan, og vart imponert. Sjølvbiografiane hans er også svært gode, Læreår og Svenn. Så da fekk du lest Til fyret, gleder meg at du likte den, heilt spesiell og godt omsett av Merete Alfsen.

Eg er full av beundring for Natascha Kampusch

Det irriterte meg valdsamt med denne boka at Anna er framstilt som ho er 82 og ikkje snart 62... og at ho stadig vekk refererer til alderen sin som eit handicap... eller altså, forfattaren gjer det!

Veldig god debut-novellesamling! I fjor var det Hanna Dahl.. no Marie Aubert, ho er allerede ein drivande forfattar! Historiar med poeng og snert, og eit nydeleg språk. Må lesast og lesast høgt!

Lesbe-klassikar, må lesast! Morosam og held seg godt

Denne boka skuffa meg. Det verkar som forfattaren- som er ganske ung- trur at kvinner i byrjiinga av 60-åra er veeeldig gamle og snakkar om det heile tida. Springande handling gjer at boka blir uengasjerande. Ikkje dårleg språk, så forfattaren kan nok betre.

Ja, eg synest også at det er ein bra debut, og engasjerande og aktuelt tema, kunne har stramma inn her og der, men spenninga held seg til slutt. Egnar seg veldig godt til ungdom også.

Absolutt lesverdig biografi

Best når han er mest personlig, det vil si selvopptatt og sær. Ikke like morsom som boken om DH Lawrence, men gir et bredere bilde av Dyers kvaliteter.

Fantastisk god bok! Knapt, men drivande godt språk, eksellent bruk av metaforar, inntil margen rått og tøft om barnefordeling. Ser ho har fått Brageprisen i kveld, fortent.

Nydeleg og sterk bok om ei jente som ingen veit kor kjem frå.. og hennar kamp for å overleve. Skrive på eit tilsynelatande enkelt tysk, men med stor innsikt-

Nøkternt om et langt liv som kirurg. Marsh prøver ikke å framstå som supermann av noe slag, men er tvert imot opptatt av at det er begrenset hva legevitenskapen kan få til, selv i 2016. Her er tabber som ødelegger folk for livet, og vellykkede operasjoner hvor prisen for videre liv er betydelig for den som blir operert. Boken er også et angrep på moderne sykehusbyråkrati og -driftsformer.

Etter denne boka har jeg blitt mer tilbøyelig til å mene at folk må få dø i stedet for å leve i årevis som hjelpeløse pleiepasienter. Om jeg hadde sagt det samme hvis det var mitt familiemedlem som var i den situasjonen, er selvsagt et annet spørsmål. Denne boka setter tankene i sving, og får deg til å være glad for hver dag du lever uten svulst på hjernen.

Den første lesberomanen på norsk, og såleis ein klassikar. Tragisk, men verdt å lesa

Fin debutbok. Stillferdig om sorg etter ei mor som er død. Godt språk

En venn av meg stakk til meg denne boka og sa jeg måtte lese den. Han antydet at det var en bok som ville få ungdom til å forstå hva som er viktig og være med å føre dem til Gud.For meg var det vanskelig ikke å legge boka fra meg. Formen var så absolutt ikke min, kjekkaseri og klisjeer, forblommede bilder og new age-preget selvutviklingsfilosofi. Men heldigvis kan jeg si til min venn at det er mye godt med boka. Mange vil ha godt av å ta til seg grunntankene og rådene som gis. Og når jeg greide å legge godviljen til, greide jeg å kjenne litt av feel-good-sjarmen også

Kjipingene får som fortjent, hovedpersonen finner ut ting om seg selv (og sin egen fortid) som hun ikke visste fra før, fortiden griper inn i samtiden og språket er friskt og fint. I overkant mye forelskelse og grubling derom, som draaaaas ut i for store mengder. Ellers fint!

Nå har jeg lest to bøker av DeLillo, og det kommer til å gå en stund før jeg leser neste. Jeg får ikke helt tak på skrivingen hans.

Det er glimt av magi i både denne og Underverden, hans murstein fra 1997. Likevel ble jeg ikke engasjert i særlig grad av noen av dem. Zero K handler om en amerikansk riking som har etablert et senter for nedfrysing av mennesker med tanke på oppvåkning en gang i framtiden. Ikke spesielt originalt, med andre ord. Skildringene fra innsiden av dette senteret fenget ikke meg, de minnet mest om ting jeg har sett på film. Handlingen flytter seg til New York i midtdelen, og forholdet mellom far (han med senteret) og sønn (som forteller historien) er en rød tråd i boka.

Zero K er mest av alt kjølig uten å bli spesielt presis eller skremmende på noen måte.