Bokelskere.no

Himmelblomsttreet og Afrodites basseng er svært forskjellige fra Mengele Zoo. Tematikken fortsetter, men i en annen form. Himmelblomsttreet har mye stoff fra Regnskog-bushen, sikkert mye forfatteren selv har opplevd. I tillegg opererer den på et litt mer filosofisk plan. Vanskelig å si så mye uten å avsløre handlingen. Afrodites basseng var for meg en nydelig leseropplevelse, romantisk og enkel, nesten litt Coelhosk, men med et språk som jeg synes overgår ham. I denne boka er det lite motstand, men mye kjærlighet til jorda på bekostning av oss som bor på den. Hvis du liker Nygårdshaugs måte å skrive på og hvis du er interessert i tanker om framtiden og fabuleringer om miljøet, så er begge bøkene absolutt noe du bør bruke tid på. Afrodites basseng er lettlest. Tror jeg brukte en uke på den. Himmelblomsttreet er noe tyngre, synes jeg. Nå skal jeg forresten straks i gang med Klokkemakeren (bare 50 sider igjen av Shantaram). :)

Da setter jeg den øverst på ønskelista til bursdagen min. :)

Noen bøker er skrevet for å gi oss gåsehud. Det er verre med de som vi grøsser av uten at det var hensikten. Forstår absolutt at du kan reagere slik på direkte forkynnelse. En bok som fikk meg til å grøsse av religiøs gru, var Garborgs Fred. Men forr en bok!

Jaja. Vi opplever ting ulikt. Nygårdshaug er jo en svært erfaren og ganske så aldrende mann. Det kan hende han vil ta det som et kompliment at det virker som om boka er skrevet av en ungdom. :))

Skjønner. Men er ikke dette typisk for mye litteratur? Romanheltene blir utsatt for umenneskelige påkjenninger, men klarer seg likevel. Det er mange bøker som kommer i den kategorien. Den elskede boka Shantaram er en av dem. Det samme gjelder det meste av krimlitteraturen. :)

Det er nå mange tråder med diskusjoner om denne boka. Jeg vil bare gjenta noe jeg skrev i en annen tråd:

Jeg ser på bøkene om Jarle Klepp i en sammenheng. Han vokser og går gjennom ulike stadier i livet. Slik alle gjør. Den Jarle Klepp vi likte i Yngve- og Orheim-bøkene var unggutten Jarle Klepp. Nå er han voksen.

Jeg har også skrevet et lengre avsnitt om boka i en annen tråd. De som er interessert, kan klikke seg inn på boka og lese den der.

Min fascinasjon over Jarle Klepp som romanfigur fortsetter like sterkt gjennom alle 4 bøkene. Det kan være at noen identifiserer seg mer med ham som barn og ungdom. For meg er han like interessant som voksen. Og det at han sliter med farsrollen, opplever jeg som en naturlig utvikling fra hans eget anstrengte forhold til sin far.

Jeg opplevde ikke boka som naiv eller at den har et naivt budskap. Nygårdshaug bruker magiske elementer i boka fordi dette hører hjemme i denne regionen. I Sør-Amerika og særlig blant indianerne der, er magi en del av virkeligheten. Omreisende magikere oppleves nok annerledes for dem som bor der enn for oss kalde nordboere. Det er også et område som er lite utforsket av vår sivilisasjon. Hvem vet hvilke planter som vokser der og hvilke egenskaper de har?

Nygårdshaug har selv bodd i regnskogen blant urbefolkningen og er kanskje den nordmannen som har størst forutsetning for å beskrive livet i dette området på en troverdig måte. At det ikke oppleves som troverdig for oss, betyr kanskje at det er vår evne til å sette oss inn i andre kulturers opplevelse av troverdighet det er noe galt med.

For meg forener boka idealisme med problemstillingen rundt terrorisme som middel til å nå et mål. Jeg synes boka er velskrevet, spennende og viktig i de siste tiårenes miljøkamp.

Kari Bremnes tolker tekster av Tove Ditlevsen på sin plate "Mitt ville hjerte". Dette diktet er tonesatt der. Blir ganske virkningsfullt når Kari synger tekstene til denne eminente dikteren.

Enig med du, denne var grei nok. Jeg synes Arnaldur Indridasons bøker er et bedre alternativ hvis man skal lese krim fra Island.

Här följer ett utdrag från en dikt av Bruno K. Öijer som jag tycker mycket om:

jag väntar tills du når mig

och du når mig från långt håll där

sorlet av röster och steg stannar av

och förvandlas till ekande minnen

här finns inte ett tecken på liv

bara vinden

vinden genom dom tomma salarna som

slutit sig samman

och gömmer på en avbruten svart ljusveke

som en gång färgat av sig

mellan en människas fingrar

och bäddats ner

bland bilderna i en rymdfarares gener

inte en rörelse av liv

här finns bara vinden

vinden och ett avlägset dröjande rop

ur själva landskapet

som påminner om en bön om hjälp

från någon som skadats utan återvändo men inte

lyckats göra slut på sitt lidande av egen kraft

ur "Jag delar den rymd" från "Det förlorade ordet" (1995), Bruno K. Öijer

Jeg er helt enig med deg i at forfattere som har levd et liv utenom det "anstendige og normale" er interessante å lese. Særlig når disse har litterære kvaliteter som Hamsun og Bjørneboe.

Og da er vi altså inne på hva som er god litteratur. Her har jeg tidligere laget en tråd, der mange har skrevet mye vettugt. Med fare for å gjenta meg selv, så finnes det altså objektive kriterier for skrivekunsten. Det er noen av disse kriteriene forlagene bruker når de antar eller forkaster et manus, Men det er åpenbart at vi befinner oss i et grenseland av samme type som "hva er kunst" og "hva er kultur". Mange meninger. Få klare svar.

Takk for nyttig info om tittelen. Det gjorde boka mer spennende for meg. LItt mer brodd i tittelen "Ghost Heart" enn "Broken Paradise", men det er mulig at et svunnet paradis selger bedre?

Jeg har det også slik. La oss gå med hevet hode resten av dagen:)

Paul Auster er en ordkunstner og vet hvordan man manipulerer leseren. I denne boka inviterer han oss til en slags lek, der vi blir nødt til å trekke egne slutninger basert på den informasjonen som gis. Vi blir bedt med inn i et rom der en gammel mann er til en slags behandling. Er han en straffedømt fange? Er han på sykehus? Er han forfatteren i sitt "skriptorium"? Ja dette er noen av de spørsmålene vi blir stilt overfor.

Boka er lettlest og kort, bare drøyt 130 sider. Det er en drivkraft i boka som utløses av vår nysgjerrighet. Vi aner glimt av en grusom fortelling som avsløres litt etter hvert. Men mye overlates til leserens fantasi. Dersom du pirres av forfattere som gir deg en haug av puslespillbrikker du selv må sette sammen, så er dette boka for deg. Dersom du kun liker bøker der fortellingen er opplagt og tydelig, så bør du kanskje la være å lese denne.

Jeg er litt usikker på hva du mener. I både din og Anna Bellas kommentar har jeg inntrykk av at bøkene dømmes nord og ned på grunn av innholdet, selv om de kan være godt skrevet.

Dette løfter et spørsmål om hvordan vi oppfatter en bok. Min mor liker ikke bøker der det er mye vold og banning. Min kone liker ikke bøker uten happy ending. Mange får avsmak av bøker der moralkodeksen ikke er i overenstemmelse med deres egen. Ja, selv bøker som er skrevet med ironisk distanse, kan bli fordømt av lesere fordi de ikke forstår ironien, men tror at forfatteren forfekter et standpunkt de er imot.

Selv om dette er en ganske vanlig måte å like eller ikke like bøker på, tror jeg vi som bokelskere trenger å løfte oss litt opp fra om forfatteren skriver om ting vi liker å lese om. Vi bør kunne vurdere en bok utfra om den er godt skrevet, om innholdet er godt framstilt (uansett om vi liker tema eller ikke) og om forfatteren viser evne til nyskapning og fortellerkunst.

Jeg kan berømme en forfatter for hans fortellerevner og språklige kraft, selv om jeg ikke finner temaet han berører interessant eller rett og slett er uenig med bokas budskap. Der jeg har problemer, er dersom en bok rett og slett er dårlig skrevet, at den ikke har noen drifkraft, at språket er fullt av klisjeer. Den eneste boka jeg kan komme på som jeg ikke likte på grunn av et klossete språk med masse velbrukte adjektiv og adverb og der fortellingen virket oppkonstruert og uinteressant, er Tom Egelands Sirkelens ende. Mange vil sikkert være uenig med meg i det. :)

Den er ukjent for meg, men jeg storkoste meg med Nålen, Rebecca-koden og Trippel. Har ikke lest noe av ham siden Trippel. Tror han har utgitt en haug med bøker etter det. I all evighet er hans seneste utgivelse, tror jeg. Follett er en dyktig spenningsforfatter. Du blir sikkert ikke skuffet. :)

...og Coraline av Neil Gaiman. Spennende bok, spennende film :-)

Godt sagt!Dette var en roman som fascinerte meg fra første side.

Ja, der kan man se hvor forskjellige mennesker er. Selv elsker jeg denne. For meg er dette Saabye Christensens beste roman så langt:) Jeg syns symbolbruken er flott, og liker den melankolske og dystre stemningen. Og så syns jeg det er veldig spennende med alle tekstreferansene:)

Fantastisk strek! God humor. Anbefales, hvis ikke gå på hjemmesiden og se animasjon med Simon`s cat :http://www.simonscat.com/